Er familien min alvorlig psykisk syk? Takler ikke hjelperollen lengre.

[AnonymBruker]

Min mor er alkoholiker, men hun nekter for det selv. Hun drikker nesten hver dag, og hun klarer ikke å ta vare på seg selv lengre. Hun klarer ikke å vaske huset, og hun glemmer å ta vare på personlig hygiene. Hun er veldig sliten ut, da hun har drevet på slik i mange år. Eneste som er litt imponerende er hvordan hun takler å være alkoholiker å være i jobb på samma tid. Men hun klarer å gjemme misbruket for mange andre, men ikke for oss i familien. Jeg tror hun har store psykiske problemer, da hun har fortalt at hennes mor var alkoholiker, og min mor ble også seksuelt misbrukt av en i familien da hun var ung. Og hun har aldri oppsøkt hjelp for det.. Hun har brukt alkohol som medisin i mange år, og det har nå begynt å gå utover familien, og spesielt meg. Når jeg kommer for å besøke henne midt i uka er hun full midt på dagen, og hun er frekk og ekkel mot meg. Hun er forferdelig når hun drikker, og jeg blir like såret hver gang. Min far har gitt hennes alkoholforbruk helt opp, men han tør ikke å gå ifra henne, så de er enda gift å bor sammen. Min far har heller ikke vært den snilleste mot henne og meg, men har har valgt å slutte å drikke, noe som gjør det enklere å holde kontakten med han. Min far er veldig manipulerende, og han har tidligere vært psykisk og fysisk voldelig mot familien min, og meg selv. Men etter jeg sa ifra hvordan han behandlet meg, så tok han seg sammen. Men jeg holder avstand til han, fordi jeg vet aldri hvor jeg har han. Nå har jeg endelig i en alder av 23 klart å flytte ut, og jeg har aldri hatt  det bedre, selv om jeg sliter med traumer. Nå i påsken ble jeg og kjæresten min invitert på påskemiddag, og jeg hadde ikke lyst til å dra fordi jeg vet aldri hva som venter meg. Min kjæreste er heller ikke glad i å besøke min familie, fordi han blir så sliten av de. Min mor var selvfølgelig meget beruset når vi kom på besøk, og jeg skjemtes forferdelig mye. Hun hadde drukket i flere timer, og hun klarte nesten ikke å holde en normal samtale i gang. Når hun drikker snakker hun ofte til seg selv, og hun nekter å ha det stilt i rommet. Dette med at hun snakker til seg selv, og alltid må ha lyd i bakgrunnen er noe som ofte forekommer selv om hun er edru også..

Barndommen min er fult av vold, rus, barnevern, og politi på døren. Selv om jeg har opplevd mye fint med de også, så kan jeg dessverre ikke si at jeg har levd et trygt og godt liv som barn. Min bror har tatt store skader av dette, og er i dag uføretrygdet og han går på sterke angst-medisiner. Så jeg er den eneste som fortsatt står på fotene, men jeg er på nære nippet til å falle sammen igjen. Endelig klarte jeg å skaffe meg en kjæreste å flytte ut, samt komme meg vekk fra galskapen. Men når jeg en sjelden gang skal besøke de, og når alkohol er i bilde så faller alt sammen igjen. Nå i påsken, ble jeg igjen utsatt for alt jeg har opplevd i barndommen. 

 Når jeg prøvde å snakke med min mor under påskemiddagen ble jeg avbrutt og snakket ned til. Dette fordi jeg skal skifte utdanning, da jeg ikke trives. Min far sa ingenting, noe som fører til at jeg blir den eneste som sier ifra. Min kjæreste ler bare av min mor, men for meg er det ingen vits at mamma alltid er så full. Under middagen snakket både min far og mor veldig høyt, og de stresset til stemningen veldig mye. Jeg fikk fysisk vondt i ørene av å være der. Min kjæreste, ble ganske sjokkert men han latet som ingenting. Etter middagen kom min tante på besøk, hun er også veldig glad i alkohol. Min mor har alltid hengt meg ut foran familien, og hun tar stadig opp hvor hardt jeg har feilet på mine studier foran alle sammen, da jeg sluttet på et studiet og begynte på et annet fordi jeg trivdes bedre.. Det hele endte meg at jeg drakk sammen med de kun for å døve smertene av å være der, og plutselig begynte jeg og min mor og krangle, og alle blandet seg og jeg ble syndebukken fordi jeg anklaget min mor for å være alkoholiker. Jeg ble noe full, og jeg ble noe frekk mot min mor, noe jeg selvfølgelig angrer på med det hele endte meg at de kjeftet meg opp meget full foran kjæresten min, så jeg ba kjæresten om å dra hjem. Jeg prøvde å ordne opp, men de overdramatiserte alt, og jeg ble den som var syk og gal.. Jeg ble ganske sjokkert, og alt jeg ville fortelle min familie var at jeg ikke likte å ta med kjæresten min dit, fordi jeg skjemtes så mye over min mor sin oppførsel. I tillegg til dette så forklarte jeg alle i familien hvordan både min mor og far har behandlet meg oppgjennom årene, og det førte til hysterisk krangel og gråt. Jeg brøt helt psykisk sammen på denne middagen, og jeg møtte veggen. Jeg fikk barndommen min og min forferdelige familie kastet i ansiktet på meg igjen. De klarer ALLTID å ødelegge for meg, og nå er jeg igjen knust! Jeg har nå snakket med min mor, og hun var edru. Jeg har bedt om unnskyldning for min oppførsel, men jeg forklarte henne at jeg ikke liker at hun drikker så mye, og at jeg ikke ønsker kontakt med henne når hun er full! Nå begynner jeg på skolen i morgen igjen, og jeg er utslitt. Jeg klarer ikke noe som helst, og jeg vil helst forsvinne! Jeg fikk diagnosen ADHD i 2010, og jeg har siden fått mere ro i livet. Min tante ser ned på meg fordi jeg har det, og hun mener jeg har blitt slik pga oppvekst. De har veldig mye imot at jeg går på medisiner, og jeg føler meg mye bedre. I tillegg til alt dette, så har jeg dratt til legen selv å fått meg sjekket, og om min barndom har ødelagt mye for meg, så vil jeg si at diagnosen ADHD har gitt meg hjelp til å både klare studier og jobb, da jeg får tilrettelegging. De prøver tilogmed å ta ifra meg denne hjelpen, da de stigmatiserer meg. Jeg har nylig sluttet min utdanning som sykepleier da jeg ikke takler å hjelpe mennesker lengre, fordi jeg har hjulpet alle i familien min i mange år. Har derfor hoppet av studiene, og begynt en helt ny start og jeg begynner nå som elektriker.

Jeg er sliten, og lei av å leve i en familie der jeg blir ødelagt psykisk. Min far har behandlet meg som dritt i mange år selv, og jeg har ingenting mer å gi. Min mor må ha en eller annen diagnose, og hun er veldig iskald. Min far er ganske lik, men han drikke ikke lengre, men han er fryktelig beregnende og opptatt av penger, noe som har ført til mye drama i livet. Nå skal jeg og kjæresten flytte, og jeg skal begynne i ny jobb. Samt ønsker vi å prøve å få barn snart, og skaffe vår egen familie da jeg ikke ønsker å være med min familie lengre. Jeg har i tillegg ikke lyst til å være er offer for vold lengre, og derfor ønsker jeg å ta avstand. Men først og fremst må jeg vite hvordan jeg skal takle min familie?

Anonymkode: ae84f...139

[AnonymBruker]

Ha minimalt med kontakt med dem. Ikke gå på flere middager hos dem, da moren din drikker hjemme. Du kan kanskje strekke deg til å ta en lunsj ute på café en eller to ganger i året.

Anonymkode: 310d9...270

[AnonymBruker]

Anbefaler deg å snakke med noen om dette. Jeg for min del hadde kuttet kontakten tvert og flyttet med kjæresten for å starte mitt eget liv. Jeg har minimalt med kontakt med min egen far, og han har på langt nær vært som foreldrene dine. Syns dette høres helt horribelt ut. Du skal vite det at du hvertfall IKKE skal ha NOE dårlig samvittighet for det du har sagt. Du har hatt en grusom oppvekst, så skal du så å si unnskyld for det? Skal du ha noe kontakt med de syns jeg du skal ta det på telefon. Du trenger jo ikke å besøke de for å snakke med de.

Anonymkode: 3ab8f...535

[Gjest J22]

Så rart å lese, TS. Skulle trodd det var jeg som skrev dette. 

Min mor er også alkoholiker, faren min var det også - men han døde dessverre. Broren min endte som narkoman og jeg er den eneste som er "normal" -føler jeg selv. Når pappa levde mishandlet han henne fysisk også.. 

Jeg gruet meg også veldig til å ta med kjæresten hjem, fordi jeg visste aldri hvilken form mamma var i. Han ble tilslutt vant med å se henne full, men det var alltid ekkelt for meg. At andre kunne le av å se henne dritings skjønner jeg enda ikke, jeg ble bare forbannet. Nå er det slutt med meg og samboeren min, så jeg har flyttet hjem til mamma. Holder på å gå på veggene, takler ikke å se henne drikke dag ut og dag inn.. Hun er fryktelig tynn og ser virkelig ikke bra ut.

Jeg har ingen tips til deg, men ville vise deg at du er ikke alene. Vi får bare være sterke, dessverre kan vi ikke velge familien vår, men vi kan velge å komme ut av det godt, å være den sterke.. Klem :-)

[AnonymBruker]

Ikke be om unnskyldning til dem. Jeg stemmer i at du tar avstand. Det er vanskelig (jeg er ikke helt der selv enda), men det hjelper. Når det gjelder kjærester og andre sin reaksjon så har jeg inntrykk av at de ofte ser på situasjonen der og da ("haha, så morsomt at moren din sier sånt"), mens for min del river det opp minner fra år på år på år med oppvekst hvor jeg var hjelpeløs i tilsvarende situasjoner. Det er veldig forskjellige perspektiver, og nesten umulig for noen som ikke er kjent med sånt å se, virker det som. 

Lykke til, du er ikke alene.

Anonymkode: 5341d...3a9

[AnonymBruker]

Ta avstand. Jeg synes det er klokt av deg å hoppe av sykepleieryrket, det kan være utmattende å hele tiden være ressursperson for andre. Jeg gjenkjenner litt av familiedynamikken her, jeg selv vokste opp med en hjelperrolle i familien. (foreldre med psykisk sykdom) Min familie søkte aldri hjelp, og barnevernet ble aldri innblandet, selv om det burde helt klart ha blitt gjort. Hadde jeg vokst opp i dag, ville de nok ha blitt involvert. Mine foreldre er svært opptatt av å holde fasaden, og lot all sin frustrasjon gå ut over meg. Jeg måtte fungere som psykolog og støttekontakt for dem begge. Uansett, jeg tror at å jobbe som elektriker er et meget klokt valg, og noe som vil gjøre livet ditt lettere. Du trenger sikkert også noen å snakke med, kanskje kan et forum for pårørende være noe for deg? 

  https://www.morild.org/

http://www.andungen.sshf.no/    mye interessant her, det er fint å se at man ikke er alene.

 

 

Anonymkode: 810f3...623