Jeg mister snart besinnelsen, nok er nok!

[AnonymBruker]

Denne utblåsningen har jeg tenkt på lenge, svært lenge. Så dette kan bli langt.. Jeg har en rundt 10-11 år eldre bror, han er helt i starten av tredveårene. Vi begge bor hjemme, og dere skjønner sikkert at det er noe som skurrer allerede. Han har en jobb som garanterer ham en 50-60% stilling, noen ganger mer, noen ganger mindre. Den er altså ustabil. Det første problemet er at han ikke leter etter en jobb som gir han en høyere stilling. og som garanterer han mer arbeid. Når han må jobbe mer en 3 ganger i uken er han "sliten" men kan likevel stå opp kl 5 for å trene, en treningsform som er skadelig og som han gjør svært feil. Dette er også noe som irriterer meg(egentlig irriterer alt meg nå, men dere skjønner greia). Dette koster han over 1000 kroner i måneden, og når han kommer hjem kjøper han seg pizza, kebab, brus, potetgull og godteri. Dette spiser han hver eneste dag, likevel skryter han over hvor flink han er til å trene på timesvis, han skader seg selv!! Han bor i en leilighet over meg, mamma og pappa. Så vi deler på en etasje mens han har en hel for seg selv i andreetasjen som også har best utsikt etc..

Når det kommer til pengebruken er det bare helt syke tilstander. Han har ingen utdannelse, tror egentlig ikke han har fullført VGS engang. Han har noen ganger tjent opp til 30.000 i måneden, som han sløser bort på dataspill, mat, billån(han fikk en bil GRATIS av pappa, men denne var tydeligvis ikke bra nok, han er ikke så avhengig av bil da det er god kollektivtrafikk her, vi bor nærme hovedstaden), tv, abonnementer på forskjellige steder som viser serier and the list goes on. Han kjøper telefoner på telefoner som koster tusenvis i måneden, har abonnement på disse som koster oppmot tusenlappen i tillegg til at han må betale for selve telefonen.. Han har det beste internettet fordi det er viktig at det ikke lagger når han spiller..

Han har aldri, da mener jeg aldri, betalt husleie. Enda det går mye strøm og vann fra hele den etasjen han bor i. Han har ingen penger oppspart. Han kommer ned for å spise middag, kjøper seg ingenting selv og kjøper aldri mat til oss. Han smatter, har dårlig hygiene(jeg klarer ikke stå nærme han da han aldri pusser tennene), forsyner seg masse til middag men spiser aldri opp det han har på tallerkenen. Han kan ikke å lage mat selv, han klarer ikke varme rester i microen engang(altså, han klarer ikke legge mat på asjetten å sette det på i microen..). Huff, jeg er rådløs.

Selv er jeg syk, jeg har en sjelden sykdom som gjør meg sliten. Jeg må bo hjemme mens jeg studerer, fordi jeg har ikke sjans til å ta vare på meg selv. Mamma blir sur når jeg sier at det er på tide å flytte ut når man nærmer seg midten av 30-årene. Det er som å kjempe mot en vegg, så det er enten meg eller han. Jeg klarer det bare ikke lenger, jeg vil være fri, men jeg kan ikke. Jeg skulle heller fått bo alene i hybelen nå, føler det er på tide, irriterer meg over alt han gjør. Hva søren skal jeg gjøre, er virkelig helt tom for energi. Kan noen der ute gi meg noen råd? Tusen takk for at dere tok dere tid til å lese, setter pris på alle svar

 

Anonymkode: 9e652...5dd

[stan]

Det er litt vanskelig å gi gode råd, men generelt tror jeg du bør fokusere på deg selv og din egen situasjon. Hva kan du gjøre for å forbedre den? Hva kan du gjøre selv, hva må du ha hjelp til? Hvem eller hvor fra kan hjelpen komme? 

Og ikke minst hva vil du? Hvilke mål kan du sette for i år, om to år og enda lengre? 

[AnonymBruker]

Wow... høres ikke bra ut. Jeg har også en bror i begynnelsen av 30-årene som bor hjemme. Han har utdannelse, men har vanskeligheter med å få jobb innenfor sitt felt. Han betaler mamma og pappa leie, og har sikkert mye spart opp.

Jeg blir ofte flau når jeg nevner at han bor hjemme. Men han skal flytte når han får 100% stilling, men det er ikke så lett. Foreldrene våre har alltid mast på dette med jobb og være selvstendig, men vi få bo hjemme om vi må. Jeg tror broren min kunne flyttet ut for lenge siden, men han har ikke gjort det altså.

Selv bor jeg på hybel og jeg mister snart jobben min, og jeg håper det ordner seg fordi jeg tror ikke jeg kan leve på det jeg får fra lånekassen alene.  

Foreldrene dine må jo være helt blind. Det virker som de skjemmer han bort. Han er jo helt ødelagt om han aldri må betale leie og bortkaster alt han tjener på tull. Jeg ville spurt foreldrene dine hva deres langtidsplaner for han er. Skal han bo der for alltid og bortkaste alle pengene sine? Når skal han bli selvstendig? 

Anonymkode: f4e2f...38a

[Mis(s)Understood]

Alt dette koker egentlig ned til det enkle faktum at du mener du skulle fått leiligheten i 2. etasje, og det irriterer deg så mye at alt broren din gjør og ikke gjør finner du grunn til å kritisere ham for?

Riktig?

Så er det vel slik at det er foreldrene deres som eier huset, ikke du alene. Det er foreldrene deres som bestemmer, og de er også foreldrene til din bror.

Du gjør det beste du kan med utdannelsen din og sykdommen din, og så flytter du hjemmefra når du er istand til det.

[AnonymBruker]

 La dem seile sin egen sjø?

 Kanskje de skjønner "tegningen" etter hvert?

Anonymkode: 599ff...970

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar dere!

Nei for min del så går det fortsatt fint å bo på pikerommet. Jeg burde kanskje ordlagt meg litt annerledes i HI. Synes bare veldig synd på ham som kaster bort livet sitt, og det sårer meg. Pappa vil ha han ut, men det er jo for sent de har sydd puter under armene hans i alt for lang tid, og han er komfortabel med det. Fokuserer jo på meg selv, men det går også utover min hverdag, mitt sosiale liv(kan ikke ha noen på besøk på rommet mitt liksom, fordi foreldrene mine er i veien i tillegg til at jeg ikke har sitteplasser på rommet). Synes bare han kunne fått prøve seg litt iallefall, at spesielt pappa kan ta en alvorsprat med han og at han i første omgang kan betale et par tusen i husleie, slik at det gradvis kan gå oppover. Vil bare at han skal skjønne at mamma og pappa begynner å bli gamle.. En av de er ufør og den andre er snart pensjonist, de begynner å bli syke og kan ikke ta seg av han for alltid. Er så redd for sjokket han får når han faktisk MÅ bo alene. Jeg skal ta over huset, og mamma sier at da må han nesten få bo her siden han sikkert blir boende til han er 40-50 uansett. Gleder meg selvsagt til å flytte ut nå, men får fortsatt vondt av ham og er som du AB #1 flau over å si at han bor hjemme. For det er trossalt jeg som ender opp med å forsørge han når mamma og pappa går bort, og det er ikke snakk om mange årene til det heller, det kan man jo aldri vite. Tusen takk for innspill, igjen, jeg burde ikke irritere meg over dette egentlig.

Anonymkode: 9e652...5dd

[Zienna]

Foreldrene dine gjør broren din en bjørnetjeneste ved å la ham kunne ha en slik livsstil.  Du har sagt hva du synes, men de fortsetter.  Antakelig er de redde for at han ikke vil klare seg økonomisk alene, og det har de sikkert rett i. 

Enten er du nødt til å flytte hjemmefra, eller du må slutte å irritere deg.  Snakk med fastlegen din om hvordan du kan gå fram for å få den bistand du trenger for at det skal være mulig for deg å bo alene. Det skal ikke være slik at voksne må ivaretas av sine foreldre om de har en sykdom. 

[Gjest cheshirecat]

Dere burde begge flytte ut.. 

[AnonymBruker]

Fokuser på deg selv ts!

Ikke bland deg i så mye hva broren din gjør, du virker ALT for opptatt av det. Man kan aldri forandre andre mennesker hvis de ikke vil forandre seg selv.

Skaff deg et eget liv!

Anonymkode: d9031...66e

[AnonymBruker]

Flytt ut. Kan du få BPA, eller er hjelpebehovet såpass lite at det kan dekkes av hjemmetjenesten? 

Anonymkode: 78d4a...1b4

[AnonymBruker]

Så du betaler husleie, men ikke han?

Anonymkode: c0538...087

[Rararara]

Kanskje han sliter med noe som du ikke vet?

Dere er begge voksne. Urettferdig om du betaler husleie og din bror bor gratis. Ellers er det i bunn og grunn foreldrene deres som må ordne opp i dette, og det hørtes ikke ut som de hadde problemer med det?

[Pinkee]

Her er det noe virkelig galt. Foreldre skal ikke sy puter under armene på 30+barn, dem gjør han, og deg en gedigen bjørnetjeneste. Hvis ikke foreldrene klarer å støtte sine barn ut av huset, hvor skal man da finne støtte til å bli voksen? Skal det bli ditt problem, den dagen foreldrene er for gamle, eller døde? Her er det egentlig ikke bror som er problemet, men foreldrene. Kanskje foreldrene allerede er for gamle til å begynne å styre med å få sønnen ut døra?

Hvis jeg forsto deg rett, så er det bestemt at du skal overta huset når dem dør? Hvordan henger det sammen med arveloven? Det er også bestemt at du skal ivareta broren din? Her er det mye som ikke er helt slik det bør være.

Har bror din en diagnose av noe slag? Som gjør at han sliter med å ta ansvar? Eller er han bare bortskjemt og dum?

Eneste rådet jeg egentlig kan gi, er å snakke med foreldrene dine, prøve å få dem til å innse at han må læres å stå på egne ben, mens dem er unge nok til å kunne gi råd og veiledning. Få dem til å forstå at guttungen havner på gata, den dagen dem er borte/på aldersheim el. At du er kronisk syk(?), og ikke kan ta et slikt ansvar. Hvis du er så syk, at du må bo hjemme pga det, for å klare vgs, så er det vel lite trolig du klarer en full jobb selv? Da har du ikke sjans på å ta deg av en voksen bortskjemt guttunge i tillegg.

Foreldrene dine må våkne, ellers er det bare for deg å komme deg ut selv, og bli voksen.

[AnonymBruker]

Det er nok ikke så mye du kan gjøre med det ettersom det er dine foreldres hus. Men foreldrene dine gjør iallefall ikke tingene riktig. Han der kommer aldri til å finne seg dame og få seg en familie slik han bor nå. 

Når det gjelder arv av huset, så ville jeg da krevd at han skulle betale deg ut slik at du kan kjøpe deg et annet sted. For alle skjønner jo her at dere to ikke kan dele huset. Da vil jo han leve på deg RESTEN AV LIVET! Nei kom deg unna. Om du har noe slags mulighet så ville jeg prøvd å komme meg unna allerede nå. Skjønner at du pga sykdom må bo hjemme, men hvis det ødelegger deg enda mer så er det bedre for deg å komme deg bort. 

Men dessverre, det er ikke så mye du får gjort med broren din!

Anonymkode: 051da...750

[Mis(s)Understood]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar dere!

Nei for min del så går det fortsatt fint å bo på pikerommet. Jeg burde kanskje ordlagt meg litt annerledes i HI. Synes bare veldig synd på ham som kaster bort livet sitt, og det sårer meg. Pappa vil ha han ut, men det er jo for sent de har sydd puter under armene hans i alt for lang tid, og han er komfortabel med det. Fokuserer jo på meg selv, men det går også utover min hverdag, mitt sosiale liv(kan ikke ha noen på besøk på rommet mitt liksom, fordi foreldrene mine er i veien i tillegg til at jeg ikke har sitteplasser på rommet). Synes bare han kunne fått prøve seg litt iallefall, at spesielt pappa kan ta en alvorsprat med han og at han i første omgang kan betale et par tusen i husleie, slik at det gradvis kan gå oppover. Vil bare at han skal skjønne at mamma og pappa begynner å bli gamle.. En av de er ufør og den andre er snart pensjonist, de begynner å bli syke og kan ikke ta seg av han for alltid. Er så redd for sjokket han får når han faktisk MÅ bo alene. Jeg skal ta over huset, og mamma sier at da må han nesten få bo her siden han sikkert blir boende til han er 40-50 uansett. Gleder meg selvsagt til å flytte ut nå, men får fortsatt vondt av ham og er som du AB #1 flau over å si at han bor hjemme. For det er trossalt jeg som ender opp med å forsørge han når mamma og pappa går bort, og det er ikke snakk om mange årene til det heller, det kan man jo aldri vite. Tusen takk for innspill, igjen, jeg burde ikke irritere meg over dette egentlig.

Anonymkode: 9e652...5dd

Er broren din syk på noe vis? Du beskriver ham som han skulle ha litt nedsatt psykisk funksjonsevne når du skriver :

"For det er trossalt jeg som ender opp med å forsørge han når mamma og pappa går bort, og det er ikke snakk om mange årene til det heller, det kan man jo aldri vite."

Hvor gamle er egentlig foreldrene deres? Jeg spør fordi du beskriver mennesker i slutten av 70-årene, ikke mennesker som er yrkesaktive ennå.

Er du helt sikker på at det er du som skal ta over huset? - beklager, men jeg synes du lager mange fremtidsforestillinger her som om hva som kommer til å skje når foreldrene deres er borte. Og du baserer det på at de vil være borte om kun kort tid. 

Jeg synes det er litt for mange snodige påstander i tråden din til at jeg klarer å ta alt du sier for god fisk.

[daemonia]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar dere!

Nei for min del så går det fortsatt fint å bo på pikerommet. Jeg burde kanskje ordlagt meg litt annerledes i HI. Synes bare veldig synd på ham som kaster bort livet sitt, og det sårer meg. Pappa vil ha han ut, men det er jo for sent de har sydd puter under armene hans i alt for lang tid, og han er komfortabel med det. Fokuserer jo på meg selv, men det går også utover min hverdag, mitt sosiale liv(kan ikke ha noen på besøk på rommet mitt liksom, fordi foreldrene mine er i veien i tillegg til at jeg ikke har sitteplasser på rommet). Synes bare han kunne fått prøve seg litt iallefall, at spesielt pappa kan ta en alvorsprat med han og at han i første omgang kan betale et par tusen i husleie, slik at det gradvis kan gå oppover. Vil bare at han skal skjønne at mamma og pappa begynner å bli gamle.. En av de er ufør og den andre er snart pensjonist, de begynner å bli syke og kan ikke ta seg av han for alltid. Er så redd for sjokket han får når han faktisk MÅ bo alene. Jeg skal ta over huset, og mamma sier at da må han nesten få bo her siden han sikkert blir boende til han er 40-50 uansett. Gleder meg selvsagt til å flytte ut nå, men får fortsatt vondt av ham og er som du AB #1 flau over å si at han bor hjemme. For det er trossalt jeg som ender opp med å forsørge han når mamma og pappa går bort, og det er ikke snakk om mange årene til det heller, det kan man jo aldri vite. Tusen takk for innspill, igjen, jeg burde ikke irritere meg over dette egentlig.

Anonymkode: 9e652...5dd

Jeg har lest innleggene dine, og jeg skjønner godt fortvilelsen din. 
Jeg har ikke en slik bror selv men mannen (eksmannen) har en slik. Han er ikke 30 år helt enda, men det er det samme. Bortsett fra at han ikke jobber. Fullførte ikke utdannelse. Hadde først et eget rom som han bodde på, og så pusset de opp en etasje, og plutselig så hadde han flyttet alt av sine eiendeler over dit og har nå en hel etasje for seg selv. 
IKke skal han jobbe, ikke vil han ha hjelp av NAV, og han mener at han har det helt fint, så noen psykolog eller noen type coaching vil han ikke ha. Situasjonen er låst, og foreldrene har gitt opp. 

Det jeg vil si er at jeg forstår godt fortvilelsen din. Ja, han kaster bort livet. Han lærer ingenting om hva det vil si å være voksen, og nei, han vil ikke takle det å stå på egne ben noe godt. 
Jeg tenke at det må jo være noe han sliter med? Har han hatt noen psykiske problemer tidligere? Han burde egentlig vært hos psykolog, for det virker jo som at han bare har resignert. Men det kan jo så klart komme av at han faktisk er blitt såpass bortskjemt også. 

Du sier at du skal overta huset, men da må han få lov å bo der? Nei, hvorfor skal han det? Ditt hus, dine regler. Du råder over din eiendom. Så enkelt er det. Jeg ville ikke hatt en okkupant i huset, for det grenser jo nesten til det når han bare får og får og ikke bidrar. 

Du sier også at du sliter med en sykdom som gjør at du blir fort sliten og at du behøver litt hjelp i dagliglivet. Denne situasjonen forstår jeg godt at ikke er optimal for deg. 
Du har jo behov for å være sosial når du er i form til det, og du trenger jo privatliv utover å bare låse deg inne på pikerommet. Jeg forstår godt hva du mener i så måte. 
Jeg ville tatt kontakt med NAV om jeg var deg. Høre hvilke muligheter du har. Hvis det er slik at valget står mellom at du eller han flytter ut så bør du gjøre det som er best for deg selv. Men jeg vet jo ikke noe om helsesituasjonen din utover hva du skriver her, så ikke ta meg helt bokstavelig og gjør noe du ikke takler. 

Og angående foreldrene deres sin livssituasjon: 
Jeg synes folk skal holde seg borte fra å spekulere i deres alder og helse. Man trenger ikke være 70-80 år for å ha dårlig helse. Sykdom rammer alle aldre, noe TS her faktisk er et godt eksempel på! 

Lykke til hva enn du velger å gjøre TS. Jeg skjønner godt frustrasjonen din, og at du vil ha en endring. Klart man blir sliten og at det påvirker en å se på slikt. 

[AnonymBruker]

TS her! 

Tusen takk for svar alle sammen, spesielt til deg @daemonia du er en fantastisk sjel   

Foreldrene mine er greit gamle og moren min er ganske syk. Jeg skal jo ikke si når de går bort, men på et punkt snart vil de være for gamle til å ta vare på en enebolig selv alene, og huset blir jo for stort til kun min far. Det blir jo selvsagt ikke bare jeg som tar over huset, det blir jo delt, men det blir jo jeg som må kjøpe han ut. Og hvor skal han da bo?? Han har jo ikke økonomisk sans til å bo alene! Snakket med foreldrene mine om dette nå nylig, og de sa at han hadde sett på leiligheter, men jeg vet det kun blir med snakket. Da skal han tydeligvis ta opp lån igjen, og dette kommer aldri til å ende bra. Aldri i verden. Han som har lønna si i maks et par uker, og som snoker i lommebøker og stjeler penger fra oss.. Nei han har ingen diagnose, kun en form av dysleksi, men er oppegående ellers. Veldig flink med motor, bil, snekring, data etc. Han kommer jo aldri til å få seg dame nei, på grunn av pengeproblemer, på grunn av at han ikke klarer å ha det ryddig (flasker, snus, esker over alt). Det er jo broren min, jeg er glad i han, og jeg er redd han blir mer og mer grodd fast jo lenger tid som går. Merker at jeg skriver veldig rotete, beklager det, men håper dette oppklarte litt.

Anonymkode: 9e652...5dd

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her! 

Tusen takk for svar alle sammen, spesielt til deg @daemonia du er en fantastisk sjel   

Foreldrene mine er greit gamle og moren min er ganske syk. Jeg skal jo ikke si når de går bort, men på et punkt snart vil de være for gamle til å ta vare på en enebolig selv alene, og huset blir jo for stort til kun min far. Det blir jo selvsagt ikke bare jeg som tar over huset, det blir jo delt, men det blir jo jeg som må kjøpe han ut. Og hvor skal han da bo?? Han har jo ikke økonomisk sans til å bo alene! Snakket med foreldrene mine om dette nå nylig, og de sa at han hadde sett på leiligheter, men jeg vet det kun blir med snakket. Da skal han tydeligvis ta opp lån igjen, og dette kommer aldri til å ende bra. Aldri i verden. Han som har lønna si i maks et par uker, og som snoker i lommebøker og stjeler penger fra oss.. Nei han har ingen diagnose, kun en form av dysleksi, men er oppegående ellers. Veldig flink med motor, bil, snekring, data etc. Han kommer jo aldri til å få seg dame nei, på grunn av pengeproblemer, på grunn av at han ikke klarer å ha det ryddig (flasker, snus, esker over alt). Det er jo broren min, jeg er glad i han, og jeg er redd han blir mer og mer grodd fast jo lenger tid som går. Merker at jeg skriver veldig rotete, beklager det, men håper dette oppklarte litt.

Anonymkode: 9e652...5dd

Kanskje du kunne lekt litt kirsten giftekniv for broren din? Slike gutter klarer ofte å forandre seg om de møter kjærligheten og dama deres strammer de opp.

Anonymkode: 8c003...993

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du kunne lekt litt kirsten giftekniv for broren din? Slike gutter klarer ofte å forandre seg om de møter kjærligheten og dama deres strammer de opp.

Anonymkode: 8c003...993

Det har jo skjedd før at han har møtt ei jente som har ordnet opp i livet hans, så kanskje det kan skje igjen. Faren min tøyser rundt det at han burde finne seg ei fra Asia, som kan ordne opp. Men får bare håpe på det beste.. Jeg har egentlig tenkt nøye gjennom dette, og at når jeg flytter ut så får deres liv være deres, og mitt være mitt. Jeg orker ikke bruke mer energi på det.. Tusen takk for alle innspill! Satt veldig stor pris på det. 

Anonymkode: 9e652...5dd

[AnonymBruker]

Dette høres NØYAKTIG ut som min bror, bare at han bikker snart 40.....
Han har for øvrig en ADHD-diagnose, samt et par andre diagnoser som bla gjør at han sliter veldig med økonomi. Han har en 100% jobb, men bor fortsatt gratis hjemme og har alltid dårlig råd...

Jeg sluttet å irritere meg over dette for mange år siden og har innfunnet meg med at det er hans liv og hans rett til å ødelegge det. At ikke foreldrene mine gjør mer for å få han ut av huset får stå for deres regning, det kan jeg ikke blande meg borti. Selvsagt kan jeg si det er urettferdig at han får alt opp i hendene fortsatt, mens jeg har klart meg selv siden jeg var 16, men om jeg skal tenke på og irritere meg over det blir jeg bare gal.
Jeg forstår godt at du er bekymret for broen din og fremtiden, men det er faktisk ingenting du får gjort med det og da er det ingen som tjener noe på at du bekymrer deg. Ta tak i eget liv og la foreldrene dine og broren din ødelegge seg selv.

Anonymkode: bbcd9...c2d