Når begynte livet å bli gøy?

[AnonymBruker]

Jeg er en mann på 23 år som studerer. Jeg drømmer om hus, bil, barn, kone osv.  Veldig mange av mine venner liker å stikke ut i helgene å feste, jeg synes det er kjedelig med alt rølpet. Har enda ikke funnet min skikkelige gjeng å være med, selv om jeg har et stort nettverk å kan være med mange.  Jeg har den siste tiden funnet meg selv, og lært meg mer å kjenne. Det gjør at jeg vet hva jeg liker å gjøre/ikke liker å gjøre, og blir med på det jeg synes er gøy.

Jeg har innforstått meg med at jeg må bare slepe meg selv gjennom de årene med studie, så jeg kan begynne å bygge familie etter det. 

Hvor var du når du var 23 år? Og hvor er du nå? Skjedde det mye hos deg de neste årene? (tenker i form av kjærlighet, selvutvikling, vennskap, etc,etc.) Synes du de neste årene etter 23 ble bedre? 

Anonymkode: bbca5...ee6

[AnonymBruker]

Student, med samboer og svært lite festing. Heller en filmkveld med pizza i armkroken på en lørdag, enn fulle barer og fulle folk! Så du er ikke unormal Og den rette dukker alltid opp når du minst venter det..!

Anonymkode: 8be96...193

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Student, med samboer og svært lite festing. Heller en filmkveld med pizza i armkroken på en lørdag, enn fulle barer og fulle folk! Så du er ikke unormal Og den rette dukker alltid opp når du minst venter det..!

Anonymkode: 8be96...193

Han skriver han er mann. Menn kan ikke bare lene seg tilbake å dytte i seg pizza til den rette dukker opp. de må ut å skape seg et liv på egenhånd.

Anonymkode: ee90d...242

[Pysa]

Jeg er en gammel dame på 40, og jeg synes slettes ikke livet er gøy til enhver tid. Mange av dagene er grå, mange er tøffe, men mange er fine også. Skal du leve livet, får du alle fasettene. Det er sånn det skal være. Har du en forventning om det skal være gøy, kommer du til å bli skuffet. Ta det du får, bruk livet til noe godt og gjør det beste ut av det. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Pysa skrev:

Jeg er en gammel dame på 40, og jeg synes slettes ikke livet er gøy til enhver tid. Mange av dagene er grå, mange er tøffe, men mange er fine også. Skal du leve livet, får du alle fasettene. Det er sånn det skal være. Har du en forventning om det skal være gøy, kommer du til å bli skuffet. Ta det du får, bruk livet til noe godt og gjør det beste ut av det. 

Jeg er 23 år nå. Blir det bedre ?  

Anonymkode: bbca5...ee6

[AnonymBruker]

Da jeg var 23 var vel livet ganske lavmål. Pulte rundt og var ikke spesielt fornøyd med tilværelsen. Det ble bedre etter 25, da traff jeg dan som nå er ektefellen min og livet ble litt mer som jeg ønsket meg. Jeg vil si at 37 var prime time. Ferdig utdannet og før barn, så vi gjorde mye som vi liker best. Konserter/reiser etc. Nå er jeg 32 og er veldig fornøyd med livet. Om det er gøy vet jeg ikke, men det gir mening. Vi har barn og hverdagen har blitt dn nye festen.  Jeg liker livet mitt mye bedre nå enn da jeg var 23.

Anonymkode: 73113...e4d

[Pysa]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er 23 år nå. Blir det bedre ?  

Anonymkode: bbca5...ee6

Det kan ikke jeg svare på. Men husk: lykken skal ikke finnes, den skal skapes. Om du vil at livet skal bli bedre, gjør det bedre. Det er helt opp til deg. Hva som skjer med deg kan du ikke nødvendigvis gjøre noe med, men du bestemmer hvordan du velger å reagere på det. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Da jeg var 23 var vel livet ganske lavmål. Pulte rundt og var ikke spesielt fornøyd med tilværelsen. Det ble bedre etter 25, da traff jeg dan som nå er ektefellen min og livet ble litt mer som jeg ønsket meg. Jeg vil si at 37 var prime time. Ferdig utdannet og før barn, så vi gjorde mye som vi liker best. Konserter/reiser etc. Nå er jeg 32 og er veldig fornøyd med livet. Om det er gøy vet jeg ikke, men det gir mening. Vi har barn og hverdagen har blitt dn nye festen.  Jeg liker livet mitt mye bedre nå enn da jeg var 23.

Anonymkode: 73113...e4d

27 er prime time, ikke 37

Anonymkode: 73113...e4d

[AnonymBruker]

23 år: bachelor, et par år jobberfaring, hus, bil, gravid med nr 2, samboer.

Nå 26: samme mann, 2 barn og ingen ønske om flere, byttet bil, byttet hus, samme jobb dog mer ansvar og høyere lønn, hund og hytte. Mer trøtt enn når jeg var 23, men ser enden av alt for tidligere morgener og barn som tømmer skuffer og skap i det jeg snur ryggen til.

Jeg har det livet jeg ønsker meg. Men det er langt fra gøy til en hver tid. Tidlig opp hver dag, trøtt barn etter barnehagen, mye klesvask. I perioder er jobben min svært hektisk, og jeg føler jeg så vidt klarer å kave hodet over vannet. Dette gjør at jeg blir dritt lei, men det går over. Jeg tenker som så at alt som blir rutine blir man i perioder lei. Men allikavel trives jeg så godt med alle valg jeg har tatt så jeg holder ut i periodene jeg er lei.

Du må finne det positive med det livet du lever nå, hvis du bare skal trakte etter det som en dag kommer vil dagene frem til da bli meningsløse og tunge.

 

Anonymkode: 396ec...93b

[Gorgonzola]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 en filmkveld med pizza i armkroken på en lørdag, enn fulle barer og fulle folk! 

Den var fin. Blir det litt varmt og klissete med en pizza i armkroken? 

Så, til tema: Slapp av kis. Du er ikke unormal. Det kan være en utfordring å være "mr. nice guy and the great family man"som 23 åring i Norge. Vi har liksom ikke kultur for det, som i svært mange land ellers. Med mindre man tilhører en eller annen sær menighet eller sekt. Samtidig er det garantert mange jenter på din alder som ønsker deg det samme som deg, det er liksom på tide å finne "den rette" som det så fint heter. Det ordner seg alltid, bare bruk tiden og vær deg selv. 

De neste 23 er enda bedre enn de første, jeg snakker av erfaring  

 

Endret 27. mars 2016 av Gorgonzola

[AnonymBruker]

Dersom du ikke trives i denne tilværelsen må du jo gjøre noe med det. Du er ikke fastlåst i denne situasjonen. 

Hvordan er det du treffer folk da? Dersom du i hovedsak kommer i kontakt med nye mennesker på byen er det jo ikke rart at du er venner med de som trives med en slik livsstil. Det er heller ikke rart at hovedandelen av studenter trives med mye festing. Det innebærer at du må legge en større innsats i å finne venner som har de samme interessene som deg. Mulig du også da finner en spesiell jente? 

Anonymkode: 53b07...cd1

[Gjest Castielz]

Livet suger, og så dør du.
Er slik jeg ser det, bare synd det tar så lang tid!

[stan]

Livet mitt har hele tiden vært gøy. Men det har samtidig vært kjedelig og slitsomt også.

Kunsten er å være fornøyd, glede seg over det som er bra. Samtidig prøve å gjøre det som ikke er så bra bedre.

[Gjest Fjodla]

Jeg er 35, ferdigstudert - har hatt jobber jeg har ønsket meg, fått barn og vært sammen med barnets far siden begynnelsen av studietiden.

Når jeg var på din alder var jeg opptatt av å lage planer - og la det av meg relativt raskt.

Livet endrer seg på måter man ikke har tenkt - ikke for alle, men for mange. Det var være sykdommer som krever endring i valg man tar og prioriteringer, en kjæreste som viste seg  være annerledes eller bare at kjærligheten tar slutt, det kan være ting som skjer i familien som endrer forholdet man har til hverandre, venner som kommer og går - jobber som var annerledes enn du hadde tenkt på godt og vondt og så videre.

Men jeg tror jeg til nå har lært at de tingene mange streber etter idag igrunnen har ganske lite verdi, og dette med å "leve i nåtiden" faktisk har et visst poeng. Det er ikke sånn at man bygger en familie og så faller visse biter på plass.

La meg ta eksempel fra min første arbeidsplass etter studietiden:

Seksjonssjef kunne fått direktørstilling, ble plutselig gravid og valgte å forbli i en annen stilling. Virker fornøyd med det, men det "åpenbare" med vedkommende var at h*n skulle stige raskt i gradene(altså; utfra slik vi andre så vedkommende, sikkert ikke noe hun selv planla i detalj).

En kollega skulle gifte seg og få barn med ungdomskjæresten. Hun gjorde begge deler, og oppdaget så når hun var i tidlig 30år at hun hadde kreft. Hun gikk dessverre bort, og alt i den familien endret seg for alltid.

Mange andre kollegaer opplevde å få utdelt sluttpakker og miste jobben, dette hadde ingen trodd bare få år tidligere.

Andre igjen måtte sykemelde seg langvarig på grunn av store problemer med tenåringsbarn, mens noen flyttet til andre siden av landet.

Andre der igjen fortsatte livet sitt som alltid før, mens noen fant kjærligheten som voksne og fikk seg barn i "aller siste liten", med tilhørende A4liv de sikkert hadde ønsket seg lenge.

Og for meg ble livet mye bedre og endel tøffere enn jeg hadde forestilt meg når jeg jobbet samme sted som alle andre - ting har plutselig skjedd, og plutselig ikke skjedd. 

For å være brutal: du kan bli alvorlig syk eller dø før du vet ordet av det - eventuelt plutselig komme lykkelig og helt sjokkerende ut av skapet som homofil fordi du traff mannen i ditt liv, så å "slepe seg gjennom" noe så priviligert som statsbetalt studietid som normalt frisk og oppegående virker for meg helt totalt refleksjonsløst, 

Få deg en hobby om livet kjeder deg, og gjør ting for at du skal ha det greit idag. Ikke om 10 år, for alt du vet er du ikke her eller så er alt forandret på måter du ikke kunne forutse.

Det er denne gamlingens råd.

 

[Gjest Aucaman]

Da jeg var 23 var jeg i den siste "å, jeg må nyte studentlivet så lenge det varer med byturer hver helg"-fasen. Singel, bodde i kollektiv og hadde en tilfeldig flørt nå og da, selv om det ble lenger og lenger mellom hver gang.

Nå er jeg 26, er underveis med masteren, bor alene og har hund. De rundt meg er stort sett i forhold, så jeg er kanskje sosial utenom skolen tre-fire ganger i halvåret. Som oftest er det alkohol involvert siden relasjonen jeg har til vennene mine ble basert på en beruset tilværelse. Flørtene er det enda lenger i mellom. Folk virker å være i mindre grad interessert i å møte nye mennesker, uavhengig relasjonstyper, og de fleste relasjoner jeg etablerer nå er kun profesjonelle. 

På den positive siden har jeg funnet ut hva jeg vil med livet, hva jeg liker å gjøre og hva jeg ikke liker å gjøre. Akkurat det er det noe betryggende med, og skaper mer grunnleggende, varig lykke enn hva som var tilfellet for tre år siden.Samtidig innser jeg at det er langt fra sikkert at jeg ender opp med kjæreste og barn som på sett og vis er noe jeg alltid har tatt for gitt. Sex regner jeg med at jeg en dag i fremtiden får igjen, men jaggu ikke overbevist om det heller. Tviholder på enhver form for fysisk kontakt jeg har med andre mennesker, dessverre, og loggfører hver minste klem.

Hvis det er èn ting jeg burde gjort da jeg var 23 ville det vært å skape denne "kjernevennekretsen" om du ikke har det fra før. Den slags blir bare vanskeligere og vanskeligere. 

[AnonymBruker]

synes livet begynte å bli gøy da jeg var 29. og så ble det gøyere og gøyere til nå som jeg er 37. nå er det ferdig. jeg er gravid.

Anonymkode: 2ab84...dbc

[Gjest Fjodla]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

synes livet begynte å bli gøy da jeg var 29. og så ble det gøyere og gøyere til nå som jeg er 37. nå er det ferdig. jeg er gravid.

Anonymkode: 2ab84...dbc

Neida, det blir(etter en slitsom periode i starten) ganske så gøy og underholdende.

Jeg glemte å legge til at jeg aldri har vært så lykkelig(og sliten) som etter jeg fikk barn. Om du oppriktig tenker det og gruer deg så burde du ta deg en tur på helsestasjonen og snakke med noen.

[hederlig]

8 minutter siden, Fjodla skrev:

*snipp*

Ble deprimert av dette. Velger heller å planlegge veier å gå i fremtiden. 

 

- og være optimistisk nok til at det "finnes en dag i morgen", ikke minst.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Fjodla skrev:

Neida, det blir(etter en slitsom periode i starten) ganske så gøy og underholdende.

Jeg glemte å legge til at jeg aldri har vært så lykkelig(og sliten) som etter jeg fikk barn. Om du oppriktig tenker det og gruer deg så burde du ta deg en tur på helsestasjonen og snakke med noen.

JA SELvfølgelig det glemte jeg du dirigerer alle på planeten sitt følelsesliv og føler de ikke det samme som deg så er de ikke normale. ja selvfølgelig sånn var det. at jeg kunne glemme det. hva tenker jeg på! 

Anonymkode: 2ab84...dbc

[AnonymBruker]

Livet er en salig blanding av gøy, kjipt, grått, nøytralt, trist, ekstatisk, sett inn det som passer. 

Det som er akkurat nå er akkurat nå, i morgen er det noe annet. Hvis du vil ha familieliv, så start med å finne deg noen å starte familie med. Men det viktigste er at du har det så bra som du kan akkurat nå, for du vet aldri hva som skjer. 

Jeg var en katastrofe da jeg var 23, på ingen måte der jeg hadde håpet å være i livet. Det var mye festing, mye misnøye, jeg likte hverken meg selv, studiet jeg gikk på eller den sosiale delen av livet mitt. Men jeg tror jeg ble lykkeligere da jeg innså at man ikke kan være venner med alle, og man trenger det heller ikke. Det gjelder bare på barneskolen. Man kan faktisk velge hvem man vil tilbringe tid med, og det er litt viktig at dette er folk man trives med. Og man kan studere noe annet enn det som er "safe", selv om man kanskje ikke er nøyaktig like god i det. Og man kan gjøre mye for at livet skal bli bedre  

I dag er jeg 29. Jeg har hus, mann og katt, ferdig utdanna, jobber, henger med folk jeg liker og gjør ting som gjør meg glad. Livet var særdeles annerledes for 6 år siden, og jeg trodde ikke da at jeg skulle ha det jeg har i dag. Men det blir stadig bedre

Anonymkode: cf438...d6d