Dødsfall i familien, treåring utagerende

[AnonymBruker]

Hei,

moren min døde sist uke. Jeg er mamma til et barn på 3 som har blitt veldig utagerende mot meg. Slår, kaster ting på meg og vil ikke ha meg, men når pappaen trår til så vil han bare ha mamma alikevel. 

Jeg sørger, gråten kommer i bølgedaler. Leker og tuller men så gråter jeg. Forteller at mamma er lei seg pg at det er ok og at mamma blir glad igjen etterpå. Barnet hyler "nei!!!" I respons. Hadde selv en lignende oppførsel når min mormor døde pga mammaen min som gråt mye.

jobber mye med at følelser ikke er farlige og barnet er flink til å fortelle..hvordan kan jeg gjøre dette lettest mulig for barnet?

beklager om teksten ble vanskelig å else, skriver fra mobil.

Anonymkode: c259a...05f

[EvaLena]

Det er nok skremmende for en 3- åring å se foreldre gråte. Du skal gråte og forklare hvorfor. Barn tåler å se det, men akkurat nå er dette kanskje helt nytt og som sagt skremmende.

Alt må forklares, så vil barnet skjønne etterhvert og da er det ikke skummelt lenger.

Når du gråter så kan du jo spørre om å få en klem og på den måten så skjønner han st det ikke er pga han du gråter. Si at du blir glad igjen av en klem.

Du skal iallefall ikke gjemme deg bort, men forklare, forklare og forklare.

Kondolerer 🌹

[AnonymBruker]

Det er ikke farlig at han ser deg gråte, men det er nok uvant for han, og han blir nok usikker i en slik situasjon. Det er nok litt av forklaringen på utageringen. Og så er jo tre år en vanskelig alder ofte, der raseriutbrudd ikke er helt uvanlig. 

Det som er viktig er at du tar deg tid til å sørge, og oppe i det hele husker å fortelle sønnen din at du er like glad i han som alltid selv om du er lei deg og gråter. 

Kondolerer

Anonymkode: 506ad...63c

[AnonymBruker]

Dette er ditt barns måte å takle en uvant og trist situasjon.  Fortsett som dere gjør.  💕 Kondolerer 💕

Anonymkode: 5596e...e23

[Biloba]

Kondolerer. 

Det var din mamma som døde. Kan han ha fått tanker om at også hans mamma kan komme til å dø?  

[MissPierce]

Vist barnet ikke har sett deg gråte før, så kan barnet synes at det er litt skremmende og rart.

Ei jeg jobbet i bhg med sparket borti noe, og brakk foten mens barna satt å spiste lunsj.

Hun prøvde å holde seg, men hadde så vondt at det kom noen tårer og hun gråt. Barna syntes at det var veldig rart, og ble ganske forfjamset.

Men vi pratet med de om at voksne også kan gråte når de får vondt eller blir lei seg. Å de forsto det etter en stund.

Hun fikk masse klemmer og koser da hun kom tilbake 😊😊 

En gang jeg hadde skadet meg spurte barna om jeg da hadde grått sånn som ....... Å det hadde jeg jo. Fikk masse trøst og gode klemmer, og spørsmål om det gikk bra nå 😊❤❤

Tror rett å slett bare barne ditt må få utagere, og så må dere bare fortsette å prate om det. En tre åring forstår mer enn man ofte tror.

Er en veldig fin bok om barn og sorg/død. Men husket ikke i farten hva den heter. 

Kondolerer ❤❤

Endret 28. mars 2016 av MissPierce

[AnonymBruker]

Har ikke greid å svare her beklager.  Vi har ikke snakket med barnet om dødsfallet til mormoren, og barnet vårt er så lite at det ikke forstår konseptet død og forstår ikke "mammaen til mamma". JEg vet ikke helt om jeg greier å fortelle det heller. sliter med å ta ordnene i munnen uten å knekke sammen. Skal se etter en sånn bok, men mulig vi heller tar det til sommeren når vi skal besøke og forteller at mormor er borte. 

Anonymkode: c259a...05f

[AnonymBruker]

Jeg vil si det skader barnet mer å se mor gråte, uten noen forklaring. 
I min familie er følelser tabu å snakke om. Jeg satt ofte i trappen og hørte på at mamma gråt. Hun kunne hylgrine utav det blå, men sa ingenting. Gjorde det frem til jeg var 14. Viste det ikke da, men pappa var voldelig mot henne, også mot oss barna men så aldri han slå mamma.
Jeg ventet på at mamma skulle slutte å gråte, slik at jeg kunne gå ned å si god natt. Derfor satt jeg i trappen. 

Da jeg var yngre så klandret jeg meg selv. Jeg er sta og tørr å si ifra, samme om pappa slo meg eller ei. Jeg klarte ikke å holde kjeft rett og slett, så det gikk mest utover meg. Søsknene mine ble slått ett par ganger, så begynte de å holde kjeft og kranglet ikke tilbake. Havnet i mye trøbbel på skolen på grunn av kjeften min. Så jeg noen som ble mobbet så sa jeg ifra, og det førte til at jeg ble mobbet, banket opp og havnet ned hos rektor flere ganger i uken. 
Så da jeg var yngre så klandret jeg meg selv for at mamma gråt. Følte meg som en byrde i mitt eget hjem. 
Selv om at hun gråt over noe helt annet, siden jeg viste det ikke på den tiden. 

Det jeg gikk igjennom i barndommen preger meg den dag i dag. Jeg blir uvel når mamma gråter. Spesielt hvis jeg vet at det er på grunn av min skyld, f.eks selvmords forsøk, selvskading, sykdom osv. De to første får mamma aldri i livet få vite, for jeg vet at hun hadde knekt sammen i frykt og hadde vært unormalt bekymret for meg. Har ikke turt å drikke alkohol på 4 år, for jeg vet at mamma gråter og blir så bekymret. 
Jeg stakk av fra sykehuset timer etter en stor operasjon, fordi mamma gråt på telefonen. Hun var redd for meg, så jeg stakk av og gikk hjem. For jeg klarte ikke å være på sykehuset når det gjorde at mamma gråt. 
Jeg klarer ikke å være ærlig med mamma om mine problemer, for jeg tåler ikke å vite at hun gråter over meg. Hvordan jeg skal få fikset det problemet vet jeg ikke. Psykologen har ingen svar, for hun kan ikke hjelpe mamma med å bli mer åpen. 

Det å se sine foreldre gråte er ikke problemet. Men åpenhet, det er viktig. Barn bør få vite hvorfor foreldre gråter. De må få lov til å gråte selv, veldig viktig! Jeg ble slått av pappa da jeg gråt, fikk latterkrampe eller var sur. Alle følelser ble straffet, jeg får ikke til å le rundt folk den dag i dag. Jeg får panikk. Jeg får ikke til å gråte rundt folk. Derfor jeg slet med selvskadning, det var min måte å få ut følelsene på ,de følelsene jeg ikke fikk lov til å slippe ut hjemme. Høres rart ut at latter ble slått ned på hjemme, men i pappas hode var det plagsom bråk. 

Kondolerer så mye. 

Anonymkode: 0cf93...c62

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil si det skader barnet mer å se mor gråte, uten noen forklaring. 
I min familie er følelser tabu å snakke om. Jeg satt ofte i trappen og hørte på at mamma gråt. Hun kunne hylgrine utav det blå, men sa ingenting. Gjorde det frem til jeg var 14. Viste det ikke da, men pappa var voldelig mot henne, også mot oss barna men så aldri han slå mamma.
Jeg ventet på at mamma skulle slutte å gråte, slik at jeg kunne gå ned å si god natt. Derfor satt jeg i trappen. 

Da jeg var yngre så klandret jeg meg selv. Jeg er sta og tørr å si ifra, samme om pappa slo meg eller ei. Jeg klarte ikke å holde kjeft rett og slett, så det gikk mest utover meg. Søsknene mine ble slått ett par ganger, så begynte de å holde kjeft og kranglet ikke tilbake. Havnet i mye trøbbel på skolen på grunn av kjeften min. Så jeg noen som ble mobbet så sa jeg ifra, og det førte til at jeg ble mobbet, banket opp og havnet ned hos rektor flere ganger i uken. 
Så da jeg var yngre så klandret jeg meg selv for at mamma gråt. Følte meg som en byrde i mitt eget hjem. 
Selv om at hun gråt over noe helt annet, siden jeg viste det ikke på den tiden. 

Det jeg gikk igjennom i barndommen preger meg den dag i dag. Jeg blir uvel når mamma gråter. Spesielt hvis jeg vet at det er på grunn av min skyld, f.eks selvmords forsøk, selvskading, sykdom osv. De to første får mamma aldri i livet få vite, for jeg vet at hun hadde knekt sammen i frykt og hadde vært unormalt bekymret for meg. Har ikke turt å drikke alkohol på 4 år, for jeg vet at mamma gråter og blir så bekymret. 
Jeg stakk av fra sykehuset timer etter en stor operasjon, fordi mamma gråt på telefonen. Hun var redd for meg, så jeg stakk av og gikk hjem. For jeg klarte ikke å være på sykehuset når det gjorde at mamma gråt. 
Jeg klarer ikke å være ærlig med mamma om mine problemer, for jeg tåler ikke å vite at hun gråter over meg. Hvordan jeg skal få fikset det problemet vet jeg ikke. Psykologen har ingen svar, for hun kan ikke hjelpe mamma med å bli mer åpen. 

Det å se sine foreldre gråte er ikke problemet. Men åpenhet, det er viktig. Barn bør få vite hvorfor foreldre gråter. De må få lov til å gråte selv, veldig viktig! Jeg ble slått av pappa da jeg gråt, fikk latterkrampe eller var sur. Alle følelser ble straffet, jeg får ikke til å le rundt folk den dag i dag. Jeg får panikk. Jeg får ikke til å gråte rundt folk. Derfor jeg slet med selvskadning, det var min måte å få ut følelsene på ,de følelsene jeg ikke fikk lov til å slippe ut hjemme. Høres rart ut at latter ble slått ned på hjemme, men i pappas hode var det plagsom bråk. 

Kondolerer så mye. 

Anonymkode: 0cf93...c62

Dette her var bare helt grusomt å lese - TS.

Anonymkode: c259a...05f

[Gjest Haaploes]

Jeg synes det høres rart ut at en treåring ikke kan forstå at mormor er borte? Dersom du ikke orker å gjøre det selv, så bør det være mulig for mannen din å sette seg ned med barnet og forklare hva døden er og at det er derfor du er lei deg.

[exictence]

Jeg mener absolutt at åpenhet og det å vise følelser er viktig. Men en tre åring er et lite barn som ikke trenger å se ofte at mor gråter og er lei. Du har snakket om det. Fint. Men la det være med det, om ikke han selv tar det opp og at du da lar han snakke om det. Tror jeg ville svart så kort som mulig, samtidig åpent.

[duplexx]

Jeg tror ikke barn nødvendigvis har godt av å se foreldre gråte hele dagen gjennom, de vil føle seg usikre og maktesløse.

Men jeg beklager så masse og føler virkelig med deg ❤ nå er det en gang sånn at man ikke kan styre seg alltid, og det eneste tipset jeg vil gi er at du snakker mer med sønnen din. Fortell han at du er lei deg fordi mormor/bestemor er borte, mammaen din, at DU ikke blir borte, at du er glad i han og at det går bra. Han forstår MYE mer enn du tror, nettopp derfor utagerende han

La pappaen trå til litt mer slik at gutten ikke blir for slukt inn i din sorg, og gjør ting som avleder deg litt når du er med han.

Hadde en tøff periode med storesøster selv en stund, uten avlastning, da gjaldt det å gå ut så mye som mulig feks, da ble hun opptatt av andre ting og fikk ikke meg så tett på. Jeg hadde også mange venner rundt, som kom og gikk, for å avlaste og avlede litt.

 

[mjauritz]

Barn blir frustrert fordi han ønsker "mamma tilbake", men ikke vet hvordan. Om du gråter mye og kan være med på lek for så å plutselig brase ut i gråt så er det faktisk ikke bra for et barn over tid. Barn klarer ikke å se en så "fjern" sammenheng, så han tror at du begynner å gråte fordi han gjorde noe galt eller noe galt skjedde her og nå.

Barn på den alderen bruker jo gråt (og har hele livet frem til nå) brukt gråt for å vise misnøye og noe som på en måte kan fikses med en gang (sult, trøtt, sliten, etc). Derfor kan det være vanskelig for en så liten en at du plutselig gråter ofte og mye, for på babyspråk betyr jo det at man ikke har det bra nå. (Ikke at 3 år er en baby, men det er ikke lenge siden han var en baby og det henger litt igjen). 

Ville ha forsøkt å slutte å begynne å gråte midt i leken/ samvær med barnet. Når du merker at det presser på så kan det være en ide å kanskje gå på badet eller gå en tur ut? Selvfølgelig er det greit å gråte, og det er ikke bra å skjule følelser, men nå har barnet begynt å reagere på at du gråter så mye. Det er ikke lett for noen av dere, du har mistet en du er så glad i og han er nok både redd for å miste deg og ser deg være så trist nå og han vet ikke hvordan å få det til å stoppe. Han vil jo at du skal være glad å slutte å gråte, men han vet ikke hvordan han gjør det.

Sender en stor klem !