Hvor lang tid tok det før du begynte å bry deg om ditt barn ?

[AnonymBruker]

Hvor lang tid tok det før du begynte å bry deg om ditt barn ?

Anonymkode: aa53b...b93

[Gjest cheshirecat]

Fra det sekundet jeg fikk bekreftet at jeg var gravid..

[lunamuna]

Når jeg begynte å kjenne tegn til liv i magen. 

[Kontormus]

Fra det øyeblikket jeg så den ekstra streken.

[Kara W]

Med førstemann kom morsfølelsen etter ca 2 mnd.  Jeg vil ikke påstå at jeg elsket ham før han var rundt året.  Med de andre kom følelsene raskere.

Nå vet jeg ingenting om din situasjon, men jeg råder deg til å være åpen med helsesøster dersom følelsene ikke kommer på plass etterhvert.  Mens det er helt vanlig at det for noen tar noe tid, så kan det også være et tegn på fødseldepresjon.  

[AnonymBruker]

Var bekymret hele graviditeten, men når han lå der på brystet mitt slo det meg skikkelig at han her, han er min.

Han stoler på meg for å gjøre gode valg for at han skal ha det bra, han trenger meg for å føle trygghet, han er avhengig av meg for å overleve. Fra meg skal han lære hva kjærlighet er. Og min viktigste oppgave er å beskytte og ta vare på han.

Jeg lovde han der og da at jeg skulle gjøre mitt beste for å aldri svikte han og så begynte jeg å strigråte fordi jeg ble helt overveldet av hvor mye kjærlighet det er mulig å føle for en krabat som knapt hadde vært i friluft i fem min. 

Anonymkode: c896c...bfa

[AnonymBruker]

6 minutter siden, cheshirecat skrev:

Fra det sekundet jeg fikk bekreftet at jeg var gravid..

 

6 minutter siden, lunamuna skrev:

Når jeg begynte å kjenne tegn til liv i magen. 

 

4 minutter siden, Kontormus skrev:

Fra det øyeblikket jeg så den ekstra streken.

 

Vil bare si til TS at jeg kan se for meg at det kommer mange svar som disse tre over (og det er ingenting galt med de svarene! De svarer bare ærlig og for seg selv) så må du ikke føle at det trenger å være noe galt med deg, dersom grunnen til at du stiller dette spørsmålet er fordi du ikke kjenner deg igjen i disse opplevelsene.

Du trenger aldeles ikke være en dårlig mor eller person om du sliter med å få følelser for barnet ditt i starten. Det er like naturlig og normalt som det er å få følelser umiddelbart. Dog, som noen andre sier, kan man vurdere muligheten for fødselsdepresjon hvis flere symptomer skulle være tilstede.

Mener ikke å synse eller trekke konklusjoner, men ville bare være tidlig ute og si det hvis dette var tilfelle, så du ikke skulle bli skremt av svar som kanskje ikke stemmer helt overens med din egen opplevelse.

Anonymkode: b2c0b...c5e

[GammelKaktus]

Fra han ble født , og jeg fikk han i armene første gang  Brydde meg jo selvfølgelig når han var i magen og, men ikke som når han ble født, kan ikke sammenlignes. Lille fine gutten min

[AnonymBruker]

Med nr 1 tok det lang tid. Opp mot 6 mnd før jeg virkelig kunne si at jeg elsket den lille klumpen. Med nr 2 kom det det sekundet jeg hadde henne der. 

Anonymkode: 41330...683

[Gjest cheshirecat]

AB over her har helt rett! Jeg for min del ønsket og planla  mitt første barn. Det var sårt etterlengtet. Kanskje derfor jeg "brydde" meg om henne så tidlig også 

Endret 25. mars 2016 av cheshirecat
Skriveleif

[AnonymBruker]

Jeg hatet graviditeten, sparkene i magen og egentlig det meste og gikk til samtaler hos HS og lege for det. En dag sparket ikke barnet som vanlig i uke 32 og jeg fikk fullstendig panikk og mistet helt kontrollen. Etter det har jeg elsket barnet over alt. Var så glad når barnet lå i armene mine slik at jeg lettere kunne passe på det.

Tror nok jeg brydde meg om barnet hele tiden, men redselen tok overhånd rett og slett.

Anonymkode: f0f99...c74

[AnonymBruker]

Har alltid brydd meg om dem på den måten at jeg har gjort alt for at de skulle ha det bra, og jeg har vært glad i dem, men den store morskjærligheten har latt vente på seg ganske lenge for min del. Faktisk både ett og to år.

Anonymkode: 3c2c9...884

[Gjest Hannemor76]

Brydde meg fra jeg visste at jeg var gravid i den grad at jeg tok hensyn til mageboeren. Ble ikke skikkelig glad i h*n før rundt 6 mnder, og elsket h*n ikke før mye senere.

[Zienna]

Jeg brydde meg om fra jeg var gravid.  Tok hensyn til at det lille livet levde i magen min, og visste at hvordan jeg behandlet ham ville være avgjørende for hans helse resten av livet sitt. 

Morskjærligheten kom senere. 

[MapleSirup]

Jeg brydde meg øyeblikkelig etter graviditetstest,

MEN: med et av barna hadde jeg en light fødselsdepresjon. Det tok ca fjorten dager før jeg kjente ordentlig morsfølelse/kjærlighet. 

Det var veldig ekkelt. Når morsfølelsen kom så fugte snørr og tårer av lettelse  

[appelsinjuice]

Da han lå i magen min. Skjønte ikke hvor mye jeg brydde meg om babyen før jeg fikk en blødning i ca. uke 22. Da fikk jeg panikk og begynte å strigråte. Morsfølelsen kom med en gang han var ute, jeg kjente meg nyforelsket og fikk et enormt beskyttelsesinstinkt. 

Jeg tror det er like vanlig at morsfølelsen lar vente på seg. Dette var noe mannen og jeg snakket om i forkant, men heldigvis var følelsen på plass fra første stund for vår del. 

[EvaLena]

Jeg fikk morsfølelse så fort jeg fikk førstefødte i armene. Det ble hastekeisersnitt så det gikk 2 timer fra forløsningen til jeg fikk holde henne.

Det var som om jeg ble akutt stormforelsket og en god og varm følelse spredde seg i kroppen min. Det er den beste følelsen jeg noen gang har opplevd i hele mitt liv.

[Ramona]

Begynte å føle noe fra 4. mnd av svangerskapet. Da han ble født og de lan han på magen min, var det kult og litt absurd, men ingen umiddelbar kjærlighetsfølelse før mange dager senere. Var altfor overveldet i begynnelsen til å føle så sterkt. Men nå.... ❤

 

[Beccy87]

Brydde meg fra jeg fant ut at jeg var gravid. 
Men det tok lang tid før jeg ble glad i ham. 

Nå er han straks 7 måneder og jeg er blitt veldig glad i ham de siste 2 månedene, men jeg føler fortsatt ikke en ''uendelig voldsom forelsket følelse'' som mange av de andre mammaene snakker om. 

For å forklare venner hvordan jeg følte det pleier jeg å si at jeg var mer glad i mannen min enn baby i alle fall de første 3-4 mnd, nå er de mer likestilt. 

[neon_sun]

Da jeg fikk han på brystet etter fødselen var det ikke voldsomt overveldende, mer rart og jeg var letta for å være ferdig. Da de like etter la han til for å få han til å ta brystet detimot... han stirret rett inn i øynene mine med store, klare blå øyne og jeg var helt solgt. Veldig klisje, men siden da har jeg elsket den lille skapningen høyere enn alt. Er så glad i han at det nesten er skremmende og for overveldene i blant. Og jeg var veldig rasjonell i forkant og jobbet mye med at det ikke var sikkert morsfølelsen kom med en gang. Det gjorde den så til de grader her.