Ønsker ikke forhold, er jeg rar?

[AnonymBruker]

Ja, jeg ønsker ikke et forhold med noen. Jeg er drittlei av at alle maser om jeg ikke skal få meg kjæreste snart, er det virkelig så rart at noen ønsker å leve livet sitt uten en partner?

I min vennekrets er det vanlig at de single er på aktiv jakt etter ny partner, men jeg har overhodet ikke det ønsket. Av og til har det skjedd at noen har blitt forelsket i meg, men da får jeg fullstendig noia og trekker meg helt unna.

Jeg har aldri vært i et forhold og jeg har heller aldri vært forelsket, jeg er en jente på 24 år, så det er noe mange sikkert synes er litt merkelig.

Jeg er egentlig en skikkelig einstøing, men utrolig nok har jeg venner. Jeg blir bare så sliten av mennesker! Jeg er så lei av at folk forventer at jeg skal svare på meldinger hver eneste dag, at jeg skal være tilgjengelig døgnet rundt.

Jeg klarer ikke sove i samme seng som andre, får panikk hvis jeg må være sammen med en person over lengre tid uten å få alenetid. OM jeg skulle hatt en partner så kunne vi ikke ha sovet i samme seng (kun sex), vi kunne ikke bodd sammen, kunne ikke sett hverandre eller snakket med hverandre hver eneste dag. Men da er jo og litt av poenget med å ha en partner litt borte.

Er jeg rar?

 

Anonymkode: ae909...c48

[Uhørt]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

. Av og til har det skjedd at noen har blitt forelsket i meg, men da får jeg fullstendig noia og trekker meg helt unna.

Jeg har aldri vært i et forhold og jeg har heller aldri vært forelsket, jeg er en jente på 24 år, så det er noe mange sikkert synes er litt merkelig.

Jeg er egentlig en skikkelig einstøing, men utrolig nok har jeg venner.

Er jeg rar?

 

Anonymkode: ae909...c48

Nei hvorfor er du rar? En attraktiv kvinne i sin beste alder som har nok med venner og oppmerksomhet. Du trenger jo ikke noe forhold for å unngå taperstempelet.

[Macro]

Synes det er mer rart med folk som absolutt MÅ være i et forhold.

[Minlillesky]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg ønsker ikke et forhold med noen. Jeg er drittlei av at alle maser om jeg ikke skal få meg kjæreste snart, er det virkelig så rart at noen ønsker å leve livet sitt uten en partner?

I min vennekrets er det vanlig at de single er på aktiv jakt etter ny partner, men jeg har overhodet ikke det ønsket. Av og til har det skjedd at noen har blitt forelsket i meg, men da får jeg fullstendig noia og trekker meg helt unna.

Jeg har aldri vært i et forhold og jeg har heller aldri vært forelsket, jeg er en jente på 24 år, så det er noe mange sikkert synes er litt merkelig.

Jeg er egentlig en skikkelig einstøing, men utrolig nok har jeg venner. Jeg blir bare så sliten av mennesker! Jeg er så lei av at folk forventer at jeg skal svare på meldinger hver eneste dag, at jeg skal være tilgjengelig døgnet rundt.

Jeg klarer ikke sove i samme seng som andre, får panikk hvis jeg må være sammen med en person over lengre tid uten å få alenetid. OM jeg skulle hatt en partner så kunne vi ikke ha sovet i samme seng (kun sex), vi kunne ikke bodd sammen, kunne ikke sett hverandre eller snakket med hverandre hver eneste dag. Men da er jo og litt av poenget med å ha en partner litt borte.

Er jeg rar?

 

Anonymkode: ae909...c48

Du er ikke rar. Vi er ganske så like. Men jeg klarer fint å bo sammen med en mann, og sove i samme seng etc, men jeg MÅ ha alenetid og koble ut. Ønsker ikke å være tilgjengelig 24/7 på tlf med mer. Så får samboer også ha sine egne interesser. Viktig å ikke gå oppå hverandre hele tiden. Da hadde jeg blitt gal. 

Har hatt samboer før

Ble 26 i går, så er ikke så mye eldre enn deg. For meg haster det ikke med å få ny kjæreste. Jeg tenker sånn at "skjer det så skjer det". Alle partnere er forskjellige også. Noen par må være mest mulig sammen, mens andre trenger litt rom for seg selv. Noen par bor også hver for seg, selv om de er sammen,forlovet etc. Ettersom hva DE ønsker for seg og sin partner. Man må rett og slett finne en som passer seg selv. Og man må ikke prate sammen hele tiden selv om man har samboer. Det går ann å tusle rundt med sitt eget selv med samboer i hus  Men det er jo opp til enhver hvordan man vil ha det.

Det skjer når det skjer. Ingen hast og er ikke på leit etter noen. 

Endret 24. mars 2016 av Minlillesky

[Justia]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg ønsker ikke et forhold med noen. Jeg er drittlei av at alle maser om jeg ikke skal få meg kjæreste snart, er det virkelig så rart at noen ønsker å leve livet sitt uten en partner?

I min vennekrets er det vanlig at de single er på aktiv jakt etter ny partner, men jeg har overhodet ikke det ønsket. Av og til har det skjedd at noen har blitt forelsket i meg, men da får jeg fullstendig noia og trekker meg helt unna.

Jeg har aldri vært i et forhold og jeg har heller aldri vært forelsket, jeg er en jente på 24 år, så det er noe mange sikkert synes er litt merkelig.

Jeg er egentlig en skikkelig einstøing, men utrolig nok har jeg venner. Jeg blir bare så sliten av mennesker! Jeg er så lei av at folk forventer at jeg skal svare på meldinger hver eneste dag, at jeg skal være tilgjengelig døgnet rundt.

Jeg klarer ikke sove i samme seng som andre, får panikk hvis jeg må være sammen med en person over lengre tid uten å få alenetid. OM jeg skulle hatt en partner så kunne vi ikke ha sovet i samme seng (kun sex), vi kunne ikke bodd sammen, kunne ikke sett hverandre eller snakket med hverandre hver eneste dag. Men da er jo og litt av poenget med å ha en partner litt borte.

Er jeg rar?

 

Anonymkode: ae909...c48

Som om jeg skulle skrevet det selv! Jeg lever i trua på at jeg skal møte noen som det funker å leve sammen med, men jeg tviler litt på at det kommer til å skje, og jeg er 27

[AnonymBruker]

Jeg blir også gal om jeg ikke får alenetid. Har kjæreste nå, men jeg har desverre fått avsmak av hele fyren fordi han er så klengete. Jeg føler ikke at jeg får puste i dette forholdet, og da trekker jeg meg. Har gitt han beskjed, men det hjelper ikke...

Har vel egentlig bestemt meg for at jeg vil være singel, og at det skal mye til for å forandre det.

Anonymkode: 452be...042

[Knirke]

Nei, du er ikke rar, og du har det helt sikkert fint... Men hvis du plutselig en dag blir forelsket vil du nok kjenne på det behovet, fordi det skjer noe med kjemien i hjernen din som gir deg en sterk rus. Selv etter at forelskelsen går over vil kroppen alltid huske den rusen og strebe etter å oppleve den igjen..

Forbanna slitsomt! Jeg har vært forelsket tre ganger, men ingen av dem var gjensidige så jeg er stadig singel. Har stort behov for alenetid jeg også, men har ikke gitt opp håpet om å finne en kjæreste som respekterer det

[Equinox]

Man er ikke rar om man ønsker å leve slik som TS og andre skriver i tråden.

Jeg er "evig singel" hvertfall så langt i livet og jeg er endel år eldre enn noen andre i denne tråden da jeg er godt oppe i 30-årene.

For meg er det ok å leve som singel bare så lenge jeg ikke blir ensom, det kan være vanskelig noen ganger siden jeg alltid har vært alene å skille mitt ønske/behov for å tilbringe mye tid alene og det faktisk å vøre ensom. Jeg har møtt noen jenter i livet men av ulike årsaker så har det ikke blitt noe utav det.

Endel mennesker er ganske så nysgjerrige hvorfor jeg alltid har vært singel, noen ser på meg som "rar" selv om jeg synes det er ok at det er slik, andre tror jeg er homofil (noe jeg ikke er) men jeg har ett behov for å være mye alene samt at selvtilliten ikke er den beste i perioder og når jeg trives godt i mitt eget selvskap så er det heller ikke så lett å treffe noen skulle jeg ønske det.

I tillegg er jeg nok skrudd sammen slik at jeg ikke kunne gå rundt og holde hånden til min kjære hele tiden, det ideelle er jo og være eksklusive i forhold til hverandre men bo hver for seg i store deler av året, og ha litt "lang weekender" hos hverandre samt reise litt sammen, det hadde vært noe for meg.

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Equinox skrev:

Man er ikke rar om man ønsker å leve slik som TS og andre skriver i tråden.

Jeg er "evig singel" hvertfall så langt i livet og jeg er endel år eldre enn noen andre i denne tråden da jeg er godt oppe i 30-årene.

For meg er det ok å leve som singel bare så lenge jeg ikke blir ensom, det kan være vanskelig noen ganger siden jeg alltid har vært alene å skille mitt ønske/behov for å tilbringe mye tid alene og det faktisk å vøre ensom. Jeg har møtt noen jenter i livet men av ulike årsaker så har det ikke blitt noe utav det.

Endel mennesker er ganske så nysgjerrige hvorfor jeg alltid har vært singel, noen ser på meg som "rar" selv om jeg synes det er ok at det er slik, andre tror jeg er homofil (noe jeg ikke er) men jeg har ett behov for å være mye alene samt at selvtilliten ikke er den beste i perioder og når jeg trives godt i mitt eget selvskap så er det heller ikke så lett å treffe noen skulle jeg ønske det.

I tillegg er jeg nok skrudd sammen slik at jeg ikke kunne gå rundt og holde hånden til min kjære hele tiden, det ideelle er jo og være eksklusive i forhold til hverandre men bo hver for seg i store deler av året, og ha litt "lang weekender" hos hverandre samt reise litt sammen, det hadde vært noe for meg.

 

Hehe, kanskje vi hadde vært en match da.
 

Godt å høre at dere ikke mener jeg er rar. Men jeg har ikke møtt noen andre som er som meg riktig enda. De venninnene jeg har som fortsatt er single er som regel aktiv på tinder eller leiter på andre arenaer.

Noen ganger skulle jeg kanskje ønske jeg hadde en person som var litt nærmere enn en venn og som jeg kunne være intim med og andre kjæresteting, men stort sett er jeg overhodet ikke sjalu på mine venner som er i forhold.

Og så har jeg muligens litt tilknyttningsvansker, jeg får jo helt panikk med en gang jeg merker at noen begynner å like meg. Virker kanskje som ei lurermus i og med at jeg kan være "på" og hyggelig, virke interessert, helt til den andre parten begynner å vise at han vil noe mer, da skygger jeg banen helt, jeg slutter å svare på meldinger og blir helt rar. Jeg virker sikkert som den bitcha.

Tror nesten jeg er dømt til å ende opp alene...:P

Anonymkode: ae909...c48

[AnonymBruker]

Dette er som å lese om meg selv, TS! 

Selv er jeg 29 og også "evig singel". Det er godt å lese at det finnes andre med samme tanker som en selv. 

Har alltid tenkt at en nordsjøarbeider med reisejobb i hjemmeperiodene hadde vært noe for meg ; )

Anonymkode: bcb0e...bcc

[AnonymBruker]

Evig singel her også, nærmer meg 30 år. Ønsker meg også deltidskjæreste, orker ikke tanken på å leve oppå noen hele døgnet. Elsker å være alene, men er litt redd for å ende opp "alene" når alle venner og familiemedlemmer har sine og sitt. 

Har vært i to forhold, men liker ikke personen jeg blir når jeg er sammen med noen. Jeg er nesten uten unntak den som sier nei til å være med på noe, ofte fordi jeg er for sliten etter jobb til å gjøre noe sosialt. Så ender jeg opp med å lyve om å være opptatt fordi jeg vil være alene, og det er jo ikke akkurat et gyldent utgangspunkt for et sunt forhold  Jeg har vært litt på tinder, men har innsett at det ikke interesserer meg å treffe noen av dem. 

Gal kattedame er nok eneste veien å gå for min del 

Anonymkode: 9273d...7cf

[AnonymBruker]

Jeg er også evig singel, og jeg er 31 år. Har vært i noen forhold for mange år siden, men har aldri bodd sammen med noen. Jeg er absolutt ikke på jakt, og trives veldig godt i mitt eget selskap. Har stort behov for egentid, og blir sliten av å være sammen med for mange folk over lengre tid. Har vel funnet ut at jeg er introvert.

Anonymkode: 93b49...f19

[AnonymBruker]

Den 24.3.2016 at 20.14, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg ønsker ikke et forhold med noen. Jeg er drittlei av at alle maser om jeg ikke skal få meg kjæreste snart, er det virkelig så rart at noen ønsker å leve livet sitt uten en partner?

I min vennekrets er det vanlig at de single er på aktiv jakt etter ny partner, men jeg har overhodet ikke det ønsket. Av og til har det skjedd at noen har blitt forelsket i meg, men da får jeg fullstendig noia og trekker meg helt unna.

Jeg har aldri vært i et forhold og jeg har heller aldri vært forelsket, jeg er en jente på 24 år, så det er noe mange sikkert synes er litt merkelig.

Jeg er egentlig en skikkelig einstøing, men utrolig nok har jeg venner. Jeg blir bare så sliten av mennesker! Jeg er så lei av at folk forventer at jeg skal svare på meldinger hver eneste dag, at jeg skal være tilgjengelig døgnet rundt.

Jeg klarer ikke sove i samme seng som andre, får panikk hvis jeg må være sammen med en person over lengre tid uten å få alenetid. OM jeg skulle hatt en partner så kunne vi ikke ha sovet i samme seng (kun sex), vi kunne ikke bodd sammen, kunne ikke sett hverandre eller snakket med hverandre hver eneste dag. Men da er jo og litt av poenget med å ha en partner litt borte.

Er jeg rar?

 

Anonymkode: ae909...c48

Denne posten var som å lese om meg selv itillegg som om det er jeg som har skrevet den. F-a-k-t-i-s-k. 

Jeg skulle ønske jeg visste det du allerede vet i en alder av 24. Selv er jeg 33. 

Jeg trives godt i mitt eget selskap. Er lite sosial på fritiden. Jobben gir meg dagsdosen med andre mennesker.

Og de vennenne jeg nå sitter igjen med, er de som aksepterer meg for den jeg er og skjønner at jeg ikke er død, sur eller syk om jeg ikke gir livstegn fra meg på 1-2 uker. Vi mld/ringes når vi trenger og vet at vi får svar/ringesopp når vi har lyst og tid.

Jeg liker ikke å omgås mennesker. 99% av nye bekjentskaper faller fort vekk fordi dem tror(tror jeg) at jeg har glemt dem, ikke likte dem, at den morsomme/trivelige stunden bare var "overfladisk" fra min side osv. Jeg forteller alltid, eller skal jeg heller si f-o-r-k-l-a-r-e-r hvorfor de ikke må tro at jeg ikke "liker" dem eller "tar de for gitt" bare fordi jeg ikke kan møte dem igjen like ofte som....tja hva skal jeg si... den normale gjennomsnittlige vennen ville gjort. 

Derfor blir jeg sliten av mennesker, fordi det bare fører til misforståelser.  Det er vanskelig for de som er normalt sosial å forstå hvordan noen, som meg foreksempel, ikke prioriterer tid med venner. Det er også vanskelig for meg å forstå hvordan nye bekjentskaper ikke tar meg på ordet at selv om jeg er lite sosial og ofte ikke tilgjengelig, så betyr det ikke at jeg ikke vil møtes/snakkes mer alikevel. 

Det er med vennskap som med kjærlighet. Akseptere hverandre for den man er. Gjensidig forelskelse fører til at man blir kjærester. Gjensidig aksept og tillitt til at den personen er den h*n gir seg ut for å være, fører til nytt vennskap.

Skal jeg inn i nytt forhold blir det med en som godtar at vi forblir særboere frem til vi blir pensjonister(skulle det vare så lenge, haha). Akseptere meg for den jeg er akkurat slik som mine nærmeste venner. 😊😊  Og skal vi sovne av sammen, skal senga være svææær...for jeg som deg, liker ikke å sove sammen med noen. 

 

Du er overhode ikke rar bare fordi flertallet av vennene dine ikke skjønner seg på hvordan du kan være lykkelig, glad og tilfreds uten partner. 😊😊 

Det er en befrielse å trives  alene i sitt eget selskap. 

"being different is a talent. You illuminate what makes you special in the sea of sameness around you"

Anonymkode: cd900...52c

[AnonymBruker]

Ja, jeg synes du er rar. Absolutt.

Anonymkode: 65847...1dd

[AnonymBruker]

Du ønsker ikke å være i noe forhold? For meg er det litt rart fordi mange som sliter med å få seg kjæreste/samboer/...?

 

Å være i forhold er det bare artig(for meg), jeg skjønner at noen kan ha problemer i forholdet sitt men det finnes løsninger til at alle problemer ordnes.

Anonymkode: 7e856...2e6

[Equinox]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Hehe, kanskje vi hadde vært en match da.
 

Godt å høre at dere ikke mener jeg er rar. Men jeg har ikke møtt noen andre som er som meg riktig enda. De venninnene jeg har som fortsatt er single er som regel aktiv på tinder eller leiter på andre arenaer.

Noen ganger skulle jeg kanskje ønske jeg hadde en person som var litt nærmere enn en venn og som jeg kunne være intim med og andre kjæresteting, men stort sett er jeg overhodet ikke sjalu på mine venner som er i forhold.

Og så har jeg muligens litt tilknyttningsvansker, jeg får jo helt panikk med en gang jeg merker at noen begynner å like meg. Virker kanskje som ei lurermus i og med at jeg kan være "på" og hyggelig, virke interessert, helt til den andre parten begynner å vise at han vil noe mer, da skygger jeg banen helt, jeg slutter å svare på meldinger og blir helt rar. Jeg virker sikkert som den bitcha.

Tror nesten jeg er dømt til å ende opp alene...:P

Anonymkode: ae909...c48

Jeg tror ikke du skal føle at du er dømt til å leve alene, du er vel som du sier i åpningsinnlegget "kun" 24 år så ting kan fint forandre seg med tiden, og dersom du aldri har vært forelsket så er det noe som du fremdeles kan oppleve.

Jeg har heller aldri bevist søkt etter noen å være glad i eller å få andre intime bekjentskaper, men jeg har truffet noen i løpet av livet, ikke mange jeg kan telle dem på en hånd og trenger heller ikke alle fingrene, og det har skjedd om jeg har villet det eller ikke, de følelsene kan jeg godt ha prøvd å fornekte men det har vært svært vanskelig.

Tilknytningsvansker kan både utvikle eller ha tidlig i livet, jeg har også skygget banen flere ganger i livet, mest fordi følelsene ikke har gått begge veier og det er fair nok, men har også sagt nei til åpenlagte intime opplevelser av seksuell art, men det er også på moralsk grunnlag. Noen ganger tenker jeg at det hadde vært veldig sunt for meg med ett rent seksuelt forhold til en kvinne siden jeg aldri har hatt det men jeg er rimelig forsiktig og "skjør" på noen områder i livet så opplevelsen må komme med noen som forstår det og ikke bare på det seksuelle plan men også det følelsesmessige.

Jeg håper ikke du synes at det er negativt at noen kanskje synes du er "rar" og jeg håper din tilnærming til intimitet ikke er basert på problemer som du fornekter for deg selv, jeg har tenkt tanken om meg selv om det endel ganger og jeg har hatt noen problemer men trives fortsatt godt i mitt eget selvskap så enn så lenge så går livet sin gang.