Hvordan vet man at han er den rette?

[AnonymBruker]

Hei! Er ny på dette forumet men ser det er mange støttende kvinner her, og føler at noen ting trenger man andres perspektiv på, gjerne i flere aldre. Jeg er en jente på 20 år og lurer på hvordan man vet at han er den rette. 

Jeg og kjæresten min har nå vært sammen i 6 måneder. Alt har liksom gått på roser siden vi møtte hverandre, studieplass og alt har gått så glatt og bare glidd med. Selvfølgelig har vi uenigheter, men synes vi takler de når de kommer da han er en veldig rolig og voksen person som skal snakke grundige gjennom alt, mens jeg er den barnslige som blir litt amper og får igang diskusjonen. Møte med begge familier har gått bra, familien min spør hele tiden hvor han er når jeg kommer hjem, og hans familie lager bursdag og alt for meg. 

Men som kronisk overtenker lurer jeg på om det er for godt til å være sant, eller om dette faktisk er "the one"(noe jeg faktisk bare tror er gamle gåter). Vi snakker mye om "når vi gifter oss", og har lagt planer langt frem i tid om alt fra barnebarn og hus plan. Han er utrolig bestemt på at vi er såkalte sjelevenner, og kan ikke skjønne hvordan to bestevenner som har god kjemi ikke skal være det. Vi er jo bare i starten av 20-årene begge to, og selv om jeg ikke kan tenke meg noen fremtid uten han, blir jeg påvirket av mine single venninner som sier at det er søt for tidlig. 

Derfor lurer jeg på om det er noen andre som har vært gjennom dette "han er den rette" stadiet og har noen tips eller noen pekepinner på dette emnet, eller noe visdom rundt dette tema? 

Anonymkode: 03d4b...a6f

[frysdog]

Hei du!

Det er helt normalt å ikke være 100% sikre på hverandre hele tiden. De gangene jeg har følt meg usikker så har jeg tenkt, "hvordan ville det føles å skulle gjøre slutt på forholdet vårt her og nå, i dag?", og svaret har alltid vært et stoooooort NEI VIL IKKE i hodet mitt. Man kan bli vant til kjærlighet, og det kan gjøre at man misforstår og tror at den er svakere eller kanskje ikke er der lenger... men jeg tror altså at det oftest ikke er tilfelle! Man må bare minne seg selv på den igjen, se de egenskapene man elsker i den andre på nytt.

Det går fint an å møtes unge, tidlig 20-årene er ikke uvanlig! Da får man gleden av å bli voksne sammen, og ting som fremtidsplaner, barn osv er noe dere kan diskutere i deres eget tempo når dette faller seg naturlig. Jeg kjenner en del folk som nå har de samtalene på første tinderdate, fordi tiden er mer knapp.. med varierende hell. Mannen min og jeg er ikke helt de samme menneskene som vi var når vi møttes som 22-åringer, men vi har levd gjennom fyllatider, selvrealisering, og det å måtte ta ansvar sammen. Det er ganske gøy! 

Du sier at dere kommuniserer bra, og det er supert! Alle par krangler, men det er så viktig å krangle på en OK måte. Skille på sinne mot person og sinne mot situasjon, møte hverandre med respekt og bli kjent med hverandres reaksjonsmønstre! Hvis dere evner å ordne opp dere i mellom, og ikke behøver å trekke inn venninner og kompiser og familie hver gang dere er uenige, så tror jeg dette styrker tosomheten. For det er jo dere to mot verden? Forakt og manglende respekt er to av de største forholdsdreperne, skal man sette sin lit til forskning. 

 

tl;dr: Du kommer aldri helt unna usikkerhet. Forhold er best når man jobber for de og pleier de, da kan de øke i verdi og kvalitet! Det å være sammen med noen, som venner, livspartnere og kjærester, det er et valg man tar hele tiden - ikke en gang og så er det ferdig :-)

 

 

[AnonymBruker]

Jeg traff mannen min da vi var 20 begge to, og nå har vi vært sammen i ti år (med barn nr to på vei). 

For meg er det viktig at vi har et forhold hvor vi bringer fram det beste i hverandre. Jeg tror heller ikke på konseptet sjelevenner, da jeg tror at det kan bli en sovepute. Forhold krever fokus og samarbeid, og om man tar det for gitt at man er "meant to be" kan det bli tøft når man møter motgang. 

Vi visste ganske tidlig at vi ønsket en framtid sammen, og deler stort sett samme syn på vesentlige forhold som livssyn, barn, bosted osv. Samtidig krevde det mye å vokse sammen gjennom tjueårene i stedet for å vokse fra hverandre. 

I dag håper jeg vi kommer til å holde sammen resten av livet, men man vet jo aldri helt sikkert!

Anonymkode: 5f725...1d4

[Auri]

Vi traff hverandre når vi var 18, giftet oss når vi var 22, nå er vi 20 og har da altså vært sammen i ti år til sommeren.

For min del var det egentlig aldri noen tvil. Men vi møtte mye skepsis og motstand når vi skulle gifte oss. "Tenk om det ikke går!". Ja, og så? Man kan ikke leve livet etter "tenk om, tenk om". Da får du aldri gjort noenting. For oss føltes det riktig ut å flytte sammen når vi gjorde (på dagen et år etter at vi traff hverandre første gangen), forlove oss når vi gjorde, gifte oss når vi gjorde... Vi har vært gjennom mange, mange tunge stunder, vi har hatt uenigheter og problemer. Men ingen av oss kan se for oss livet uten den andre, og da blir det veldig lett å legge inn den innsatsen som trengs for å fikse opp i problemer.

Ikke hør på venninnene dine, eller oss her inne heller. Ta hver dag av gangen, og se ettersom ting skjer. Om et år, to, tre du føler giftemål er riktig, så gjør det. Om du føler om ett, to, tre år at dette ikke fungerer, så går du. Ingen kan spå fremtiden! Men så lenge dere begge er veldig glad i hverandre og har det mer godt enn kjipt sammen, så er det det viktigste her og nå

[Sheherasade]

Nå har jeg ikke et langt liv sammen å se tilbake på, men vi skal gifte oss nå til sommeren og har vært sammen i to år. Det var klaff fra første treff, og har aldri sett meg tilbake. Som andre sier her, så får vi ut det beste i hverandre. Veldig kommunikasjon er også viktig, ja, og at man kan snakke om ting tidlig uten at det eskalerer. Ekstremt bra kompabilitet i sengen er viktig  og at man tør å snakke om lyster og fantasier (aldri fake orgasme!). Jeg har aldri før følt meg så 100% komfortabel med noen, og at jeg kan vise alle mine gode og dårlige sider sammen med noen uten at det gjør noe. Vi kan være sammen alene i mange dager i strekk uten at vi blir lei. Og tanken på å ikke skulle være sammen livet ut er helt uholdbar. 

Det er bare toppen av kransekake, men dette er i hvert fall ekte kjærlighet for meg. 

Likevel vil jeg vel likevel si at når man er så ung som dere er skader det jo ikke å være sammen noen år før man gifter seg. Dere er jo i en fase hvor dere finner ut av hvem dere er og ønsker å være, så da kan jo ting endre seg mer enn når man er eldre og har "etablert seg". Ønsker deg uansett lykke til og håper det varer! 

[Pearl2.0]

Jeg var bare aldri i tvil ☺

[Nana]

Du vet det er den rette når dere har gått gjennom problemer og kriser sammen og dere fremdeles har klart å opptrå støttende overfor hverandre og opplevd at dere står sammen.

Alle kan være den rette på en "godværsdag" eller et "godværsår", men hvis dere fremdeles får ut det beste i hverandre og utfyller hverandre under økonomiske problemer, problemer med å få jobb eller under studier, sykdom etc så vet du at det er den rette. Dvs, du har erfart at det er den rette.

Det som mange gjør feil er å basere seg kun på hvordan ting er når alt går på skinner. Min erfaring er at det er når det IKKE går på skinner det betyr aller mest hvordan forholdet og partneren er.

[AnonymBruker]

Tusen takk for hyggelige svar! Kjempe koselig å lese om alles forhold og meninger rundt team👍🏼 Kjæresten og jeg har snart halvannetårs dag og har nå vært samboere i 5 måneder 😁  Kommer vell ikke som noe sjokk for de fleste at det er et nytt steg med berg-og-dal-baner, men sterkt og godt står vi sammen etter nye utfordringer i livet 👍🏼

Anonymkode: 03d4b...a6f

[Teardrop]

OM han er den rette?
Vel...
Ser du for deg degselv med andre gutter?
Er det mye ved han du vil endre?
Hadde du savnet han om han gikk i fra deg?
Flørter du med andre du tenker er potensielle partnere?

Hvis du har 3 JA her, må du ikke finne på å gifte deg med nåværende dude.