Knekk meg litt Kjærlighet

[Shazzer]

Jeg vil gjerne være lykkelig med min samboer.

Vi har vært sammen i 6 år og har to barn sammen.

Å hadde det ikke vært for barna, hadde det nok blitt slutt for mange år siden.

Han respekterer verken meg eller andre, og kommer egentlig litt dårlig ut med de fleste da han er så egoistisk.

Likevel for barnas skyld vil jeg at vi skal være sammen. Jeg ønsker at han skal forandre seg, samtidig som jeg vet at han ikke vil gjøre det.

Det er det som er så trist !!

Jeg er veldig glad i han, og har så lyst til at vi skal leve lykkelig sammen !!

Jeg vil at han skal respektere meg, og være gla i meg. Gi meg trygghet og kjærlighet.

Å dette er ting han aldri vil kunne gi meg. Dessverre..Han sier at han er glad i meg, hvis jeg spør han, og det er alt liksom..

Han er veldig dårlig på å snakke om seg selv, og har vel egentlig aldri fortalt hva han føler om noe som helst. Vi sliter veldig med kommunikasjonen. Vi snakker bare om dagligdagse ting. Kan ikke konfrontere han med noe, for da blir han sint og går ut.

Jeg er villig til å gi dette forholdet en siste sjanse, og synes stadig jeg gjør det. Men jeg kunnet giftet meg med han hvis han hadde ønsket det, og gjort alt for å fått et lykkelig ekteskap, men nå har han plutselig bestemt seg for at han aldri skal gifte seg.

Jeg har hele tiden hatt en ”visjon” om mitt bryllup. (har ikke alle jenter det ?)

Å har selvsagt fortalt min samboer om dem.

Men nå har han sagt klart ifra at han absolutt aldri vil gifte seg.

Det vil aldri skje, verken borgerlig eller kirkelig. (jeg vil giftes i kirka)

Han har også sagt at han ikke skal ha flere barn, mens jeg vil gjerne ha flere.

Jeg har sagt at hvis han ikke vil gifte seg med meg er det vel ingen vits i at vi er sammen ??

Han syntes det var greit, og ville ikke bli lei seg selv om jeg giftet meg med noen andre. (det var jo det jeg ville sier han) Men kanskje han trodde det var en ”spøk”, for jeg spurte kanskje litt prøvende..

Det virker som han ikke tar meg alvorlig, og bare ”jatter” med når jeg sier at vi burde flytte fra hverandre osv

Fordi han snakker hele tiden om vår fremtid sammen..

At vi skal kjøpe nytt hus om noen år, og reiser vi skal ta når barna blir større osv..

Blir altså ikke helt klok på han jeg..

Å mine venner blir ikke helt klok på meg.

Mine venner sier at jeg skulle ha flyttet fra han for lenge siden.. At han ikke fortjener meg. Men jeg syns ”synd på han”, og vil ikke at han skal bli lei seg.

Samtidig som jeg hadde blitt ”lettet” om han hadde gjort det slutt..

Eller gitt meg en grunn til å gjøre det (utroskap el) Hadde selvsagt gjort vondt også.

En annen grunn til at jeg hadde blitt litt ”lettet” er at en tredje person er i bildet også. Jeg har en god venn, som gjerne vil bli mer enn det. Han er oppriktig veldig glad i meg, og jeg er veldig glad i han også.

Jeg vet at han hadde kunnet gjort meg lykkelig, og han er klar for å gifte seg å få barn å allting med meg.. Hadde jeg blitt singel, kunne jeg i det minste ha ”prøvd” den muligheten, og gitt han (oss) en sjanse. Det kan jeg jo ikke nå.

Han har ”ventet” på meg i mange år egentlig, og jeg vet ikke hvor lenge han vil vente.

Men han har sagt nå at han ikke vil vente for alltid.

Hva skal jeg gjøre da ??

[Gjest *]

Hei!

Om dere ikke vil bo i lag, så er det bedre å gå hver sin veg. Barna får det bedre i et eventuelt forhold der deres mor er lykkelig.

Høres ut som om det er likegyldig for samboeren din om du og barna er der eller ikke.

Men jeg ville ventet med å gå inn i et nytt forhold. Heller leid meg en hybel /fritidsbolig/hytte, for å se om samboeren hadde skjerpet seg.

*klem*

[Gjest Anonymous]

I ditt tilfelle ville jeg ha satt meg ned, og fortalt han hvordan du føler det, hva du vil med livet ditt og hvordan du vil ha det framover. Hvis han ikke vil møte deg på halvveien iallefall, ville jeg ikke brukt tid og energi til å fortsette et dødt forhold. :x

Det er ikke bare den ene parten som skal holde et forhold sammen, det skal være gjensidig respekt og enighet.

Tror det er best for både deg og barna å bo hver fordere.

Kanskje etterhvert kan du tillate deg å innlede noe mere med han andre.k

Husk at det gjelder livet DITT, og din fremtid.

Barna blir lykkelig hvis foreldrene er lykkelig.

:smile:

[Gjest gjest]

Du- les igjennom hva du skreiv. Så skjønner du nok hva det er du vil og hva det er du vil ha til svar. Men jeg kan godt svare det alikevel ; Ha et spennende liv, jente ! Ungene har det bedre med to glade foreldre hver for seg en to ulykkelige foreldre som bor sammen. Ja, han er en drittsekk, ja- du fortjener bedre. Du må huskepå at du skal smile ! Masse og ofte og ekte! sommerklem 8)

[Mortie]

Kjenner meg litt igjen her. Etter 6 år med min forhenværende innså også jeg at jeg desperat prøvde, ville og håpet på å få forholde til å fungere pga av sønnen vår.

For min del gikk det altså ikke, jeg måtte bare gi opp til slutt, følte meg rett og slett tom etter å ha slitt for noe jeg tydeligvis var alene om å ønske.

Men du skriver også at det ligger en annen å lurer i bakgrunnen her. Vet samboeren din om det? Eller har han fått mistanker om noe sånt?

Da reagerer ofte vi menn slik du beskriver, vi blir likegyldige og slutter å planlegge barn og giftemål etc.

Tror vi blir redde rett og slett, og ser vi muligheten for å bli dumpet i fremtiden, vel da er det kanskje en (feig) selvforsvarstanke om ikke å gjøre nedturen for tung og vond?

Hvis du i tillegg truer med å flytte fra han, forsterker det kanskje denne tanken?

Etter min erfaring er det umulig å redde et forhold alene, men kanskje har du selv forårsaket at han er likegyldig, uten selv å ha forstått det?

[Darthe]

Som jeg kjente meg igjen i innleget ditt! Hadde selv kunnet skrevet omtrent akkurat det samme i fjord høst! Jeg tok den feige utveien (som du IKKE bør ta!!) og var utro. Viste jo at da ble det slutt... Det var helt feil måte å gjøre det på, men jeg kom meg ialefall ut av et forhold som var dømt til å mislykkes. Jeg synes du skal ta det oppmed samboeren din.Lege ALLE kortene på bordet og prøve å få han til å forstå hvordan du har det. Vil han ikke høre, eller viser noe tegn på forståelse for det du sier er det like greit å pakke kofferten. Du kan ikke sløse bort halve livet pået forhold som du vet før eller siden vil gå dukken likevel. Mirakler kan jo skje, og det kan jo hende at samboeren din snur om hvis du får han til å forstå hvordan du har det, men da er det viktig at du vet at det er han du vil satse på hvis han er villig til å prøve... Du bør iallefall vente med å gifte deg med han uansett. Du bør nok gå inn i deg selv og tenke gjennom hva du vil med livet ditt. Prøve å kjenne på de følelsene du har for den Andre mannen. Er de ekte, eller er du smigret over hans iteresse for deg? Siiter her som ei gammel tante og formaner nå, men jeg harh som sakt selv vært igjennom det, og det er tøft, uansett hva du velger å gjøre. Tar du deg tid, er jeg sikker på at du finner ut hva som er det rette for deg. Jeg kom meg igjennom det, og har nå verdens skjønneste kjæreste! ( ikke han jeg var utro med) En gammel barndomsvenn, som "plutselig" ble noe mer...

LYKKE TIL! :-)

[Shazzer]

Tusen takk for svar !

Det betyr enormt mye å få andres synspunkt på ting !!!

Gjest : Det er ikke det at vi ikke vil bo sammen. HAN vil gjerne bo sammen med meg (og barna). Han slipper jo å gjøre noe som helst, og trives slik.

Han ser faktisk ikke at vi har problemer, enda jeg har fortalt han tusen ganger hvordan jeg føler det. Han mener jeg bare tuller.. AT jeg kan ikke vente meg et kjærlighets liv, da slikt bare eksisterer på film..

Han ser ikke at vi BARE er venner..

Vi har bodd et par ganger fra hverandre, men situasjonen er stadig den samme.

Det er nytteløst.

Men føler hele tiden at jeg gir opp for lett..

Jeg vet EGENTLIG at det er jeg som ”lider” her.. Det er jeg som er ulykkelig.

Å det har gjort meg syk. Rett og slett dårlig.

Men jeg vet at å bo alene med barna er skikkelig slitsomt, og ser ikke

akkurat frem til det. På samme tid vil jeg ikke såre han..

Jomfru – 74 : Jeg har satt meg ned for å snakket med han mange ganger, men han bare reiser seg å går. Han vil ikke konfronteres med noe som helst, og lukker rett å slett ørene..

Jeg har fortalt han at jeg vil ha kjærlighet, og at jeg er ulykkelig. Men han tar det ikke

særlig alvorlig. Han bryr seg kun om seg selv, så hvorfor bryr jeg meg om han ??

Hvorfor har jeg det så vanskelig med å løsrive meg ?

Mortie : Han ”andre” ligger ikke å lurer akkurat. Han har vært min venn (bare det) i mange mange år. Han har sett meg slitt lenge med samboeren min. Vennskapet har bare utviklet seg videre. Nei, han vet ikke at det er mer enn vennskap. Foreløpig er det jo ikke mer enn vennskap heller da..

Ærlig talt tror jeg ikke samboeren min bryr seg heller. Ikke akkurat den sjalu typen nei –tvert imot !! Han har vært likegyldig i mange år, det er slik han er. Å hadde vi ikke fått barn sammen.......ja..

Hva mener du med dette ??

”men kanskje har du selv forårsaket at han er likegyldig, uten selv å ha forstått det? ”

Darthe : Ja jeg har tenkt tanken på utroskap. Jeg har tatt den veien før. Men aldri vært utro med samboeren min. Skulle ønske det var han som var utro, for da hadde det ikke gjort så vondt. Litt feil å ønske det ? Ja...

Jeg er bare så lei og sliten av denne situasjonen.. Jeg føler at jeg gir og gir, og får ingenting tilbake. Jeg er helt tom.. Føler at jeg ikke har mye å gi barna lenger heller, og er ofte lett irritabel..Det er nytteløst å snakke med han. Jeg skrev et brev til han for litt siden, der hvor jeg virkelig fortalte hvordan jeg hadde det. (fant ut at et brev måtte han lese, og kunne ikke gå fra det) Han leste det. Tilbakemeldingen jeg fikk var at det var bare tull. Da ble jeg skuffet da..

Følelsene jeg har for "vennen min" er ekte. Jeg får helt vondt i brystet bare av å tenke på han. Kjenner at jeg "lengter"..

Å alt jeg ønsker er litt kjærlighet..

[kine]

Jeg forstår deg så altfor godt.

Jeg hadde en samboer i 5 år og har i dag en sønn på 5 år.Jeg holdt ut lenge pga min sønn...Jeg trodde også at han skulle forandre seg og at alt skulle bli bedre hvis jeg ga det litt tid..Han lyttet heller ikke og tok ikke mine singaler seriøst.

Det er vondt å føle at man er den eneste som jobber med forholdet og det sier seg selv :Man kan ikke klare hele jobben alene.

Jeg våknet etter å ha vært ulykkelig i noen år og tenkte med meg selv : Jeg lever bare engang og jeg har ikke tenkt å kaste vekk livet mitt på å være ulykkelig.Jeg vet jeg kan få det så mye bedre og min sønn vil aldri bli lykkelig sålenge ikke jeg er det.Barn er sååå vare og merker fort hvis ikke mamma eller pappa har det bra.

Klart det er tøft i begynnelsen,men du har helt sikket mange som kommer til å bakke deg opp og jeg er sikker på at du vil få det mye bedre alene.

Håper alt ordner seg for deg..Lykke til !!!

[Darthe]

Shazzer, jeg tror du innerst inne vet hva du vil gjøre... Men jeg skjønner at du er redd forframtida og hva den vil bringe. Selv er jeg alenemor til tre unger, og det er langt fra en dans på roser, men det er likevel verdt det. Jeg så det relativt fort at ungene fikk det mye bedre etter at jeg og samboeren min gikk fra hverandre. All kranglingen og misnøyen oss voksne mellom gikk utover ungene, og det var jo mye værre.

Det virker ikke som samboeren din vil se sannheten i øynene, og heller stikker hodet i sanden. Det virker ikke som han noen sinne vil ta deg alvorlig når du prøver å prate med han etter det du skriver. Det er aldri noe morsomt når et samliv går i stykker, men er det virkelig verdt å kjempe for? Det er en tøff overgang å bli alene, men etter en stund vil du oppdage hvor deilig det er å bare være deg selv uten å tenke på hans reaksjon på alt du gjør. (iallefall føler jeg det sånn!) Og hvem vet... etter en stund kan det jo hende at denne vennen din blir noe mer enn en venn?? Jeg i mitt tilfelle nyter å bo alene med ungene. Har også fått meg en kjæreste som er helt fantastisk, og livet ser lyst ut. Det værste du må igjennom ved et evt samlivsbrudd er å bestemme deg for at det er dette du vil/må gjøre. Etterpå vil det bare bli bedre etter hvert.

Ønsker deg lykke til videre, uansett hva du bestemmer deg for å gjøre!

[Mortie]

Jeg mente bare å understreke det jeg skrev, utfra egen erfaring kan menn trekke seg litt tilbake og ikke bli så ivrig på å utvikle forholdet videre, hvis vi oppdager eller har mistanke om at det er en rival liggende på lur i bakgrunn.

Kvinner ville vel heller da begynt å sloss for ikke å miste den de er glad i. Mens jeg selv ikke turde tanken på flere barn, ekteskap etc. Tok sorgen og nederlaget litt på forhånd antagelig, og virket sikkert likegyldig ovenfor min daværende samboer.

På en måte skapte hun altså den likegyldigheten selv, med denne såkalte "gode vennen", som jeg hele tiden forstod var en reserve i tilfelle jeg ble for "vanskelig"

[Annie]

Mitt råd er at du tar deg en tur og tenker nøye gjennom hva du vil. Selv var jeg sammen med en mann i 7 år og endte på det nivå du er nå. Vi hadde/har en datter sammen, men også vi ble KUN venner til slutt. Ikke noe nærhet, ikke hjelp hjemme, ingen sex, ingenting som gjorde at jeg følte at jeg burde bli der, bortsett fra datteren vår.

At han i tillegg prøvde å styre meg som best han kunne gjorde ikke saken noe bedre. Kommentarer som: "det er ingen forhold som er bedre enn vårt", "ingen par har sex ofte etter noen år", (vi hadde kanskje 2-3 ggr i året) og "du får vel ingen andre..." ble etterhvert ganske vanlige og tilslutt orket jeg ikke mer. Da jeg fortalte han at jeg ville skilles, falt han sammen, men prøvde allikevel ikke å stoppe meg. Noe som vel fortalte meg at jeg hadde vært der for lenge.

Vi har heldigvis klart å beholde vennskapet og samarbeider fint om datteren vår.

Ønsker deg bare lykke til og husk på deg selv. Ingen av dere har det bra i den situasjonen dere er i i dag. (kanskje borstett fra samboeren din som slipper å gjøre ting da)

[Gjest Anonymous]

Hei!

Jeg tror den såreste følelsen er å ikke bli satt pris på, på noen som helst måte? Ut fra det du skriver og at jeg ser så mange likheter med min egen eks (for han er og forblir en eks), så er din mann en egoist som tar deg for gitt. Da jeg omsider tok mot til meg, og det tok meg tre år, var det et helvete. Jeg tenkte hele tiden at jeg ikke ville såre ham, ville ta hensyn. Og for hva? Han hadde jo ikke gjort noe overhodet som skulle tilsi at jeg skulle være greit. Og jeg letet og letet etter tegn på utroskap slik at jeg kunne gå med god samvittighet. Men vet du hva? Du trenger ikke noen bedre grunn enn alle de du nettopp har skrevet om? Og vet du hvorfor du føler du trenger den ekstra grunnen? Fordi du vet han ikke vil forstå hvorfor du går, hva har han gjort gale? Det er nettopp derfor du skal gå. Min eks plaget livet av meg etter jeg gikk, plutselig skulle han vise følelser og bli så god atte. Gikk tilbake også, og det gikk vel høyst to uker før alle hans lovprisninger var glemt...Så gikk jeg igjen, og jammen meg skulle han forandre seg enda en gang. Men jeg skjønte jo at det ikke ville gå, så når jeg da avviste ham, kom han istedet på døren for å ta livet av meg. Var vettskremt og måtte gå til politiet. Men det gikk over og i dag har jeg ny samboer og lykkeligere enn jeg noen gang trodde jeg kunne bli, for det hender nemlig at gresset er grønnere på den andre siden....Sier ikke dette for å overdramatisere eller skremme deg, men du fortjener bedre, og det nytter ikke at begg skal tenke på HAM, noen må tenke på deg også. Og når han ikke gjør det må du gjøre det selv. Vær så snill å ikke lete lenger etter en bedre grunn, men ta ansvar for deg selv. At du har et barn betyr ikke at ditt liv skal være over.

Vennlig hilsen en som hadde det grusomt en stund, men som ved hjelp av venner klarte å se virkeligheten.

P.S. Ja det vil være tungt i begynnelsen, være alenemor og alt det innebærer. Men når du ser at det går, vil du få selvtilliten tilbake og finne tilbake til deg selv. Bortsett fra økonomisk kanskje så bidrar han ikke så mye likevel kan jeg tenke meg, og økonomien får du hjelp med. Dessuten mister jo du en du må rydde og vaske etter og lage mat til...