Føler meg presset til adopsjon

[AnonymBruker]

Beklager at dette blir litt langt.. Jeg er 22 år, og da jeg var 14 år fortalte de meg at min stefar ikke er min biologiske far. Mamma traff min stefar da jeg var tre måneder gammel, og han har vært min pappa siden dag en  Bio far er rusmisbruker så fikk ikke kontakt med han før jeg var 17. Ser man bort fra hvordan rusen påvirker han, er han en solstråle i livet mitt og et genuint godt menneske.

Det har hele tiden vært snakk om at jeg skal bli adoptert, men siden stefar og mamma gikk fra hverandre for to år siden ble det lagt litt på hylla. I sommer begynte stebesteforeldrene mine å snakke om adopsjon igjen, og det ble fort veldig viktig for dem. De har nevnt adopsjon hver gang jeg har vært med dem (studerer i en annen by), de har skrevet ut adopsjonspapirer, snakket med stefar og bedt meg snakke med min biologiske familie om det. Senest i sta ringte de og sa at jeg MÅ huske å snakke med han om det i påsken, og hvis jeg ikke gjør det vil de bli veldig såret og skuffet over meg  Stefar maser derimot ikke noen ting og mener at jeg ikke trenger å stresse med saken. 

Jeg har allerede pratet med min biologiske farmor om saken. Hun sa det var litt sårt, men ville ikke stå i veien for denne prosessen, og ba meg om å være "forsiktig/sensitiv" når jeg tar det opp med bio far da jeg er lyspunktet i livet hans. Og jeg vet hvor sårt dette er for min biologiske far da jeg er det eneste barnet han har. Jeg ville derfor ikke ta det opp med i jula, og jeg vegrer meg for å ta det opp med han løpet av de tre dagene jeg er hjemme i påsken siden begge to har bursdag. For min del vil jeg helst vente til jeg kommer hjem til sommeren så vi kan sette oss ned og prate ordentlig om dette, og at han kan få tid til å tenke på saken. Det er ikke bare å gi han papirer og be han signere... 

Jeg vet at stebesteforeldrene mine er glad i meg og vil meg godt. Likevel føler jeg meg presset fordi de ikke respekterer at jeg trenger tid - både personlig og ifht. bio far. Jeg føler også at de presser meg psykisk når de sier at de er dypt såret over at jeg ikke pratet med han løpet av julen og at jeg må gjøre det nå. Jeg utsetter jo ikke fordi jeg er giddalaus og lat, men fordi det er et følsomt tema som involverer mange mennesker jeg bryr meg om. 

Er jeg urimelig som venter nærmere ett år før jeg setter i gang adopsjonsprosessen? Eller har jeg rett i å bruke den tiden jeg trenger på en slik prosess? Takk for dere som tar dere tid til å hjelpe meg 

 

Anonymkode: 8a3f8...24c

[AnonymBruker]

Hva er grunnen til at stebesteforeldre maser? Kan det ha noe med arv å gjøre? Da vil det jo evt haste litt..?

 

Du er ikke urimelig som venter til du er klar. Dette er en stor prossess, og egentlig kanskje ikke helt nødvendig med tanke på alderen din..

Anonymkode: 70103...718

[Sirah]

Hvorfor skal denne prosessen i gang nå? Du er 22 år gammel. Stefaren din har vært en pappa for deg hele livet ditt. Hvorfor er det så viktig for dem å få dette på papiret nå etter så mange år?

[AnonymBruker]

Synes du skal ta den tiden du trenger. Du kan ta det opp med stefaren din når du føler du er klar. At de skal drive med følelsesmessig utpressing et ikke greit 

 

Anonymkode: e6eb3...6d9

[AnonymBruker]

Takk  Det er vel ikke helt nødvendig nei, men det er med tanke på økonomien. De vil at jeg og mine to (halv-)søsken skal dele likt. Jeg arver jo ikke av min biologiske farmor, og i hvert fall ingenting av min biologiske far. Det virker kanskje kynisk, men jeg forstår at de tenker på det. Men det er jo ikke noe hast? Sannsynligheten er vel minimal for at både stefar og stebesteforeldrene mine dør før sommeren - og om de skulle gjort det så er arv virkelig det siste jeg tenker på. 

Anonymkode: 8a3f8...24c

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk  Det er vel ikke helt nødvendig nei, men det er med tanke på økonomien. De vil at jeg og mine to (halv-)søsken skal dele likt. Jeg arver jo ikke av min biologiske farmor, og i hvert fall ingenting av min biologiske far. Det virker kanskje kynisk, men jeg forstår at de tenker på det. Men det er jo ikke noe hast? Sannsynligheten er vel minimal for at både stefar og stebesteforeldrene mine dør før sommeren - og om de skulle gjort det så er arv virkelig det siste jeg tenker på. 

Anonymkode: 8a3f8...24c

 

Min mor skulle ta en rutine opperasjon og døde.

Så man vet aldri.

 

Anonymkode: 7a335...f87

[AnonymBruker]

Hva tenker dine halvsøsken? 

Ønsker stefaren din å adoptere deg? 

Anonymkode: d4e30...fd7

[AnonymBruker]

Synes det er kjempeflott at de maser på deg og vil ha dette unnagjort. Dette er for din del, som du sier du får ingenting fra biologisk familie. Her må du tenke på deg selv og se hva som lønner seg. Biologien er det ingen som kan ta fra deg uansett, men her må du se hva som er best for deg økonomisk sett.

Anonymkode: 44046...d9a

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Min mor skulle ta en rutine opperasjon og døde.

Så man vet aldri.

 

Anonymkode: 7a335...f87

Veldig leit å høre!  Man vet aldri nei, men om det skjer så er jo arven det siste man tenker på, sant. Føler veidg med deg 

Anonymkode: 8a3f8...24c

[AnonymBruker]

Hei,

så heldig du er som har så rause folk i livet ditt på begge sider. Dine ste-folk behandler deg som sin egen og kjemper for det, enda din stefar ikke er med din mor lenger - dette er virkelig ikke noe man skal ta for gitt (mange skiller blod og vann). Bio-far og bio-farmor vil vel forstå og unne deg arv fra de som har fylt fars- og besteforeldrerollene. Jeg synes du lager et problem og risikerer å såre personer som vil deg vel, når du legger så mye i adopsjon. Ville bare gjort det og heller bruket energien på å besöke og ivareta de gode relasjonene framfor å dvele ved det. 

Anonymkode: a0a72...b64

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva tenker dine halvsøsken? 

Ønsker stefaren din å adoptere deg? 

Anonymkode: d4e30...fd7

Ja, alle er for det! Men det er ikke det store diskusjonstemaet hjemme. Det er mest besteforeldrene mine som tenker på det - og det er jo forståelig siden de er eldst og tenker på arven.

 

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes det er kjempeflott at de maser på deg og vil ha dette unnagjort. Dette er for din del, som du sier du får ingenting fra biologisk familie. Her må du tenke på deg selv og se hva som lønner seg. Biologien er det ingen som kan ta fra deg uansett, men her må du se hva som er best for deg økonomisk sett.

Anonymkode: 44046...d9a

Takk Ja, jeg forstår veldig godt at de vil ha dette gjort. De tenker jo kun på mitt eget beste, og vil veldig gjerne dele sine verdier med alle sine barnebarn. Det er klar jeg setter pris på det! Jeg burde gjøre det enda mer tydelig for dem neste gang jeg prater med dem. 

Likevel kunne jeg ønske at de forstod at det ikke er lett for meg å ta denne samtalen med min bio far, og at jeg gjerne vil ta det på et passende tidspunkt - ikke midt i jula eller rett før bursdagen hans. Og hadde jeg bodd i samme by så hadde dette vært gjort for lenge siden, men siden jeg kun er hjemme tre ganger i året så er det begrenset med tid å velge mellom. Og jeg vil ikke ringe han som de foreslo. Og om adopsjonen utsettes i ett år så er jo det en dråpe i havet løpet av mine snart 23 leveår. 

Anonymkode: 8a3f8...24c

[AnonymBruker]

Du vil angre den dagen de dør og du ikke får noe av arven mens de andre ungene får det. Da må du kjempe for å betale ned huslån og utgifter dine søsken kanskje slipper

Anonymkode: 54b83...c9e

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du vil angre den dagen de dør og du ikke får noe av arven mens de andre ungene får det. Da må du kjempe for å betale ned huslån og utgifter dine søsken kanskje slipper

Anonymkode: 54b83...c9e

Det er jo ikke snakk om at jeg ikke skal adopteres! Det er snakk om å vente til sommeren så jeg får snakket med bio far om det uten og måtte ta det over telefonen eller løpet av mine tre dager hjemme i påsken. Om han trenger litt tid på seg så får vi ikke sendt papirene inn i påsken likevel  

Anonymkode: 8a3f8...24c

[AnonymBruker]

Synes du skal bruke den tiden du trenger. Dette er nok noe veldig stort ikke bare for stefamilien din, men også for biologisk farsiden. Det kan såre de veldig, så jeg synes, som du sier, at du skal ta det opp ansikt til ansikt og kanskje legge vekt på at dette ikke betyr at du ikke vil ha noe med han å gjøre, for det kan godt hende han blir redd for. 

Men du er utrolig heldig som har så mange mennesker i livet ditt som er glad i deg og som vil det beste for deg. Ta vare på de alle sammen. 

Og.. hvis du ikke vil adopteres, bør du ikke gjøre det. Jeg synes det virket som om du kanskje følte deg presset, og ikke ville heller, men mulig jeg tolker deg feil. 

Anonymkode: f5083...3e7

[sol87]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Beklager at dette blir litt langt.. Jeg er 22 år, og da jeg var 14 år fortalte de meg at min stefar ikke er min biologiske far. Mamma traff min stefar da jeg var tre måneder gammel, og han har vært min pappa siden dag en  Bio far er rusmisbruker så fikk ikke kontakt med han før jeg var 17. Ser man bort fra hvordan rusen påvirker han, er han en solstråle i livet mitt og et genuint godt menneske.

Det har hele tiden vært snakk om at jeg skal bli adoptert, men siden stefar og mamma gikk fra hverandre for to år siden ble det lagt litt på hylla. I sommer begynte stebesteforeldrene mine å snakke om adopsjon igjen, og det ble fort veldig viktig for dem. De har nevnt adopsjon hver gang jeg har vært med dem (studerer i en annen by), de har skrevet ut adopsjonspapirer, snakket med stefar og bedt meg snakke med min biologiske familie om det. Senest i sta ringte de og sa at jeg MÅ huske å snakke med han om det i påsken, og hvis jeg ikke gjør det vil de bli veldig såret og skuffet over meg  Stefar maser derimot ikke noen ting og mener at jeg ikke trenger å stresse med saken. 

Jeg har allerede pratet med min biologiske farmor om saken. Hun sa det var litt sårt, men ville ikke stå i veien for denne prosessen, og ba meg om å være "forsiktig/sensitiv" når jeg tar det opp med bio far da jeg er lyspunktet i livet hans. Og jeg vet hvor sårt dette er for min biologiske far da jeg er det eneste barnet han har. Jeg ville derfor ikke ta det opp med i jula, og jeg vegrer meg for å ta det opp med han løpet av de tre dagene jeg er hjemme i påsken siden begge to har bursdag. For min del vil jeg helst vente til jeg kommer hjem til sommeren så vi kan sette oss ned og prate ordentlig om dette, og at han kan få tid til å tenke på saken. Det er ikke bare å gi han papirer og be han signere... 

Jeg vet at stebesteforeldrene mine er glad i meg og vil meg godt. Likevel føler jeg meg presset fordi de ikke respekterer at jeg trenger tid - både personlig og ifht. bio far. Jeg føler også at de presser meg psykisk når de sier at de er dypt såret over at jeg ikke pratet med han løpet av julen og at jeg må gjøre det nå. Jeg utsetter jo ikke fordi jeg er giddalaus og lat, men fordi det er et følsomt tema som involverer mange mennesker jeg bryr meg om. 

Er jeg urimelig som venter nærmere ett år før jeg setter i gang adopsjonsprosessen? Eller har jeg rett i å bruke den tiden jeg trenger på en slik prosess? Takk for dere som tar dere tid til å hjelpe meg 

 

Anonymkode: 8a3f8...24c

Det jeg reagerer på her, er besteforeldre på begge sider som ber DEG om å være sensitiv og hensynsfull her. Det er du som er "barnet" her, og det er først og fremst dine følelser det skal taes hensyn til. Sjokkerende hvor selvopptatte voksne folk kan være! Jada, det er sårt for din biologiske far, men det var hans valg å bruke barndommen din på å ruse seg. Ja, det er sikkert litt sårt for dine stebesteforeldre om du ikke blir adoptert, men er de glade i deg, så er de det uansett om det blir adopsjon eller ei. Her må du snakke med din mor og din eksstefar, så får de ta en prat med sine foreldre og be dem om å respektere din rett til å ta dette valget selv.

[AnonymBruker]

det lukter forskudd på arv her!

Anonymkode: 58ad8...61b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, alle er for det! Men det er ikke det store diskusjonstemaet hjemme. Det er mest besteforeldrene mine som tenker på det - og det er jo forståelig siden de er eldst og tenker på arven.

 

Takk Ja, jeg forstår veldig godt at de vil ha dette gjort. De tenker jo kun på mitt eget beste, og vil veldig gjerne dele sine verdier med alle sine barnebarn. Det er klar jeg setter pris på det! Jeg burde gjøre det enda mer tydelig for dem neste gang jeg prater med dem. 

Likevel kunne jeg ønske at de forstod at det ikke er lett for meg å ta denne samtalen med min bio far, og at jeg gjerne vil ta det på et passende tidspunkt - ikke midt i jula eller rett før bursdagen hans. Og hadde jeg bodd i samme by så hadde dette vært gjort for lenge siden, men siden jeg kun er hjemme tre ganger i året så er det begrenset med tid å velge mellom. Og jeg vil ikke ringe han som de foreslo. Og om adopsjonen utsettes i ett år så er jo det en dråpe i havet løpet av mine snart 23 leveår.

Anonymkode: 8a3f8...24c

Nå er det vel ikke dine 23 leveår som er tema her, men dine stebesteforeldres. Kanskje de er såpass gamle at de begynner å tenke på hva som skjer den dagen de er borte? For alt du vet kan det hende en eller begge er syke, men velger å holde det skjult for å skåne familien så lenge som mulig. Det er nok en grunn til at de plutselig har begynt å mase om dette nå, etter 23 år. 

Anonymkode: d1e2c...fe0

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå er det vel ikke dine 23 leveår som er tema her, men dine stebesteforeldres. Kanskje de er såpass gamle at de begynner å tenke på hva som skjer den dagen de er borte? For alt du vet kan det hende en eller begge er syke, men velger å holde det skjult for å skåne familien så lenge som mulig. Det er nok en grunn til at de plutselig har begynt å mase om dette nå, etter 23 år. 

Anonymkode: d1e2c...fe0

Samme tenkte jeg.  Ts, snakk skikkelig med alle og vær klar på hva du føler.  Noen ganger må man bare si ting som de er! 💕

Anonymkode: 368cc...af4

[AnonymBruker]

Hmm, rart at de er så annige da. Om det har med arv og gjøre, hvorfor kan de ikke bare skrive deg inn i testamentet?

Anonymkode: ba791...46a

[Nana]

Du er veldig heldig som har ste-besteforeldre som ser på deg som sin egen og i tillegg vil sikre deg mtp arv. Det kan være en grunn til at de pusher, men de velger gjerne å ikke si noe om det.

Mht din far så er jo han uansett din biologiske far. Adopsjonen er en teknikalitet/formalitet for å sikre deg. Han av alle burde jo juble for at du har personer i livet ditt som vil sikre deg når han ikke har mulighet selv? Syns har høres egoistisk ut. Han må klare å legge såret stolthet til side for å se det større bildet her.