Føler ikke jeg passer som Vernepleier, og vil heller bli elektriker.

[AnonymBruker]

Kvinne (25) her. Jeg er utdannet helsefagarbeider, men begynte på medisinstudiet i 2013 i Tyskland men dette ble for krevende, og derfor sluttet jeg. Etter 2 år med reising tenkte jeg at Vernepleier var en grei utdanning som kunne passe meg. Jeg går nå første året Vernepleierstudiet i Trondheim. Først og fremst må jeg si at jeg aldri har følt meg 100% meg selv i yrket med mennesker, da jeg blir veldig fort sliten etter en arbeidsdag da jeg hele tiden må gi veldig mye av meg selv. Men jeg er veldig glad i å hjelpe mennesker da jeg alltid har vært en snill og omsorgsfull person, samt at jeg bryr meg mye om at mennesker rundt meg skal ha det bra. Jeg har selv en bror som er lettere tilbakestående med flere diagnoser, så jeg har alltid hjulpet han samt vært hans hjelper gjennom hele livet, så omsorgsrollen har automatisk blitt en del av meg. Jeg har lagt merke til at jeg også har litt problemer med å trives i et yrke med flertall kvinner, da jeg trives bedre med menn da jeg selv alltid har vært en guttejente. Jeg har alltid hatt guttevenner framfor jentevenner.

 I høst bestemte jeg meg for å gå Vernepleierstudiet. Jeg trives på studiet, men i praksis sliter jeg med å finne arbeidsoppgavene tilfredsstillende da det blir alt for mye sittestillende jobb samt kaffedrikking. Nå er jeg utplassert i en bolig for psykisk utviklingshemmede, og jeg føler meg ganske oversett og lite fullt opp av de ansatte på jobb. Veilederen min er på ferie, og resten av de som jobber der drar meg sjeldent inn i jobb-samtaler, så jeg har blitt veldig fort selvstendig i jobb med brukerne. I praksisen finner jeg ikke helt min rolle sosialt, da jeg ikke har noe å prate med de andre om rett og slett fordi vi er alt for forskjellige. Dette problemet har jeg møtt på tidligere da jeg jobbet på sykehjem, der mesteparten av pausene på jobb gikk til å baksnakke ansatte på jobb, noe som førte til dårlig miljø blant de ansatte. Sjefen trodde at miljøet var dårlig fordi det bare var kvinner som jobbet der. Nå prøver jeg hardt å skaffe meg ny jobb ved siden av studiene, men det er fryktelig vanskelig.. Jeg har ingen planer i sommer da jeg håper å finne meg en sommerjobb der jeg kan jobbe mest mulig, samt lære mest mulig men det er heller ikke enkelt. Jeg ble innkalt på jobbintervju på mandag, men på intervjuet fikk jeg beskjed om at de bare hadde behov for meg i sommer, og ikke videre fordi sykehjem hadde sluttet å ansette vernepleiere, og derfor ville jeg mest sannsynlig ikke få noe' jobb så igjen ble jeg skuffet. Jeg har den siste tiden søkt på 16 sommerjobber, og det eneste positive svaret jeg har fått er at jeg kanskje kan få 60% sommerjobb i sommer, noe jeg synes er veldig lite da jeg skal være hjemme i hele sommer. I tillegg til dette så har jeg flere utdannet venner som Vernepleiere, og ingen av de har funnet seg fast jobb enda. Hun ene har vært heldig å fått 60% fast jobb, og hun jobber nesten bare helger..  

Jeg begynner nå å tvile på mitt valg. Jeg er nå 25 år gammel, og jeg føler jeg må skaffe meg en utdanning som fører til en jobb der jeg kan 100% trives i, og så langt føler jeg ikke at min personlighet går så godt overens med vernepleierrollen, som igjen er en kvinnedominert jobb. Jeg blir også helt utslitt av å hele tiden måtte prøve å være utadvendt og sprudlende i praksis, da det ikke er alltid jeg føler for det. Og som Vernepleier bør man være tålmodig og positiv, og jeg er egentlig ingenting av delene.  noe jeg finner slitsomt i lengden  Jeg kan heller ikke si at jeg brenner for jobb med funksjonshemmede mennesker, selv om jeg ønsker å hjelpe de på den beste måte. Jeg vil helst jobbe innenfor psykiatrien, men der er det også veldig vanskelig å komme inn. I tillegg til dette så vil jeg helst ikke jobbe turnus, da jeg setter fritiden min som hundeinteressert og tur-entusiastisk veldig høyt. Jeg har i tillegg ADHD, og begynner derfor å tro at en praktisk utdanning er det beste for meg, da jeg alltid har likt fysisk aktivitet på jobb. I tillegg til dette er det veldig vanskelig å få fast 100% jobb som utdannet Vernepleier i Trondheim,  noe jeg synes er trist da jeg og kjæresten veldig gjerne vil kjøpe bolig om ikke så lenge, samt få lån av banken. Men uten fast jobb inget lån, så igjen begynner bekymringer for framtiden å dukke opp. Jeg har blitt tipset om å flytte utenfor byen i håp om å skaffe sommerjobb,samt fast jobb når jeg er utdannet men jeg trives veldig godt i byen. Jeg og kjæresten ønsker å få barn snart, og vi har nylig kjøpt oss hund som krever en del er begge klar for å etablere oss, men alt stoppes opp pga usikker framtid. Har derfor lyst å kaste inn håndkleet og heller begynner i læra hos min far som er elektriker. Jeg tror jeg mener at denne jobben er perfekt for meg, da jeg ønsker en godt betalt jobb med jobb mandag til fredag! Kan noen hjelpe meg å finne ut hva som er best for meg, og er det flere som er usikker på Vernepleieryrket/sykepleieryrket? Lurer på om jeg skal gå ferdig Vernepleien, og heller prøve å jobbe som det noen år, og heller bli elektriker om jeg ikke går bra? Eller bør jeg slutte nå, og heller bli elektriker? Jeg har allerede 300 000 kr i gjeld fra lånekassen...

Anonymkode: 2430d...484

[Knask]

Se for deg deg selv i rollen som vernepleier eller elektriker om 5-10 år. Hvilken av scenariene er du lykkeligst, føler du at du hører hjemme og passer deg som person?

Du kan fortsette utdannelsen, bli vernepleier og jobbe med det. Og eventuelt senere finne ut at du ønsker å gjøre noe annet  etterhvert eller kanskje trives med å være vernepleier. Eller du kan ta sjansen nå og starte som lærling.

Det er ingen skam og snu. Men du må finne ut hva du vil angre på.
At du ikke fullførte vernepleien, at du ikke avsluttet den å ble elektriker, at du fullførte og nå må starte på noe nytt igjen. 

Det virker på innlegget ditt at du egentlig ikke ønsker å fortsette, men heller bli elektriker. 
Uansett, lykke til med det du velger. 

 

[AnonymBruker]

13 minutter siden, Knask skrev:

Se for deg deg selv i rollen som vernepleier eller elektriker om 5-10 år. Hvilken av scenariene er du lykkeligst, føler du at du hører hjemme og passer deg som person?

Du kan fortsette utdannelsen, bli vernepleier og jobbe med det. Og eventuelt senere finne ut at du ønsker å gjøre noe annet  etterhvert eller kanskje trives med å være vernepleier. Eller du kan ta sjansen nå og starte som lærling.

Det er ingen skam og snu. Men du må finne ut hva du vil angre på.
At du ikke fullførte vernepleien, at du ikke avsluttet den å ble elektriker, at du fullførte og nå må starte på noe nytt igjen. 

Det virker på innlegget ditt at du egentlig ikke ønsker å fortsette, men heller bli elektriker. 
Uansett, lykke til med det du velger. 

 

Hei, og tusen takk for svar. Jeg synes det er vanskelig å måtte velge, og jeg vet ikke hvor jeg blir lykkeligst dessverre. Men sånn som saken er nå, synes jeg er det mer slitsomt enn givende å studere Vernepleien da framtiden er usikker i forhold til jobb osv. Jeg føler at helsesektoren helst vil ansette menn som Vernepleiere, og derfor faller kvinner nederst på rangstigen, og dette er spesielt innenfor psykiatrien der jeg vil jobbe... Og jeg har virkelig prøvd å finne meg en jobb ved siden av studiene, og dette har kostet meg mye krefter da det rett og slett nesten er umulig. Jeg føler at man har ganske mye flaks om man finner en fast jobb ved siden av studiene, og enda mer flaks om man får 100% etter fullført utdanning! 

I tillegg så trives jeg ikke sånn kjempegodt i rollen, men vet ikke om dette kan forandre seg... 

Er også litt skuffet over helsesektoren, da de ofte påminner folk om at Sykepleier og Vernepleier-utdanning er noe som samfunnet trenger, men at man har fast jobb som ferdig-utdannet er absolutt ikke sikkert. Til syvende og sist er det deltids-ansettelse og tilkalling-vikariat som er gjeldende, og hvem gidder det? 

 

 

Anonymkode: 2430d...484

[AnonymBruker]

Ts her igjen. 

Er også viktig å fortelle dere at jeg har jobbet som tilkallingsvikar i flere år på et sykehjem, og jeg har enda ikke fått noe fast jobb, eller spørsmål om fast helgestilling, og derfor gidder jeg ikke å slave mer. I tillegg til dette så var miljøet på denne plassen mindre bra, og derfor dro jeg uten å tenke meg om. Jeg har derfor funnet ut at arbeidsgiver tjener mer på å ikke ansette meg, framfor å slave meg rundt, samt ringe meg hver ferie eller i helger da jeg ofte har kommet på jobb, samt gitt slipp på andre avtaler i håp om å kanskje få noe fast etter en stund.. Jeg synes derfor det er mye mer fengende å jobbe som elektriker der jeg tjener dobbelt så mye, samt slipper å jobbe turnus. Og i tillegg, kanskje kommer jeg til å trives bedre også, da jeg mest sannsynlig slipper unna kakling og baksnakking som ofte befinner seg i kvinnedominerte yrker. 

 

Anonymkode: 2430d...484

[AnonymBruker]

Flere som har noen innspill? 

Anonymkode: 2430d...484

[estrella]

Jeg ville gått for det jeg føler er mest naturlig for meg. Det høres ikke ut som vernepleier er det du skal bli og utøve de neste 40 årene? 

Jeg hadde iallefall fullført dette semesteret og brukt tiden på å finne ut hva jeg ville gjort videre. Om elektriker er det du vil bli, så hadde jeg gjort det. 

[sjøhest]

Vil du bli avdelingsleder? Det finnes jo så mange ulike steder å jobbe som vernepleier! Jeg ville ikke latt meg stoppe av at det er vanskelig å komme inn i psykiatri nå. Kanskje må du flytte litt, vente litt, prøve andre jobber imens? De færreste kommer til duk og dekket bord når de er nyutdannet. Du har rett til å være deg selv og trenger ikke alltid være entusiastisk og smørblid fordet om du er vernepleier. Har du sjekket ut steder som har medleverturnus? På den måten får du mye fri og ofte er det flere menn som jobber i det. Bare noen tanker fra meg som jobber i bolig med mange vernepleiere :-)

[DysterPytten]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes derfor det er mye mer fengende å jobbe som elektriker der jeg tjener dobbelt så mye, samt slipper å jobbe turnus. Og i tillegg, kanskje kommer jeg til å trives bedre også, da jeg mest sannsynlig slipper unna kakling og baksnakking som ofte befinner seg i kvinnedominerte yrker. 

 

Anonymkode: 2430d...484

Jeg er kvinne i et mannsdominert yrke slik du beskriver, og det er MINST like mye kakling og baksnakking blant menn som hos kvinner. Og hva slags type elektriker tenker du å bli? En huselektriker må jo være mye sammen med kunder og hjemme hos dem. Eller driver faren din mer industrielt? Hvis ikke blir du jobbende med mennesker igjen. Elektriker har jevnt over mye overtid også i industrien, og gjerne lang pendlevei.

I yrket mitt har vi mye overtid og reising. Det er ikke forenelig med et familieliv en gang for vår del, da mannen min er i samme yrket, så jeg har nå gått over på nye studier. Jeg ville også jobbe fysisk, men det viser seg jo (hos mitt yrke i hvertfall) at kvinner ikke blir værende. Mye pga helse også.

[sjøhest]

Ang kakling og baksnakking tenker jeg at vi har alle mulighet til å påvirke positivt. Du kan vise at dette setter jeg ikke pris på og er ikke med på. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Cershae skrev:

Jeg er kvinne i et mannsdominert yrke slik du beskriver, og det er MINST like mye kakling og baksnakking blant menn som hos kvinner. Og hva slags type elektriker tenker du å bli? En huselektriker må jo være mye sammen med kunder og hjemme hos dem. Eller driver faren din mer industrielt? Hvis ikke blir du jobbende med mennesker igjen. Elektriker har jevnt over mye overtid også i industrien, og gjerne lang pendlevei.

I yrket mitt har vi mye overtid og reising. Det er ikke forenelig med et familieliv en gang for vår del, da mannen min er i samme yrket, så jeg har nå gått over på nye studier. Jeg ville også jobbe fysisk, men det viser seg jo (hos mitt yrke i hvertfall) at kvinner ikke blir værende. Mye pga helse også.

Jeg ønsker å bli elektriker innen bedrift, og min far driver eget selskap som jeg eventuelt kan få jobbe i. Tror det er er mye mer gunstig arbeidstid for elektrikere enn hos oss som jobber innenfor helse-sektoren. Husk at vi jobber turnus, samt annen hver helg mange av oss. Og vi har sjeldent fri i ferier. I tillegg til dette så er det veldig vanskelig å få fast arbeid etter fullført utdanning, og som regel blir man bare 60, til 80% ansatt. Og slik er det ikke innenfor elektrobransjen. Der får du enten jobb mandag til fredag, eller så får du ingen jobb! Jeg liker det på den enkle måten, og jeg har derfor sterk tro på at jeg vil komme til å trives bedre med en slik jobb. 

Anonymkode: 2430d...484

[AnonymBruker]

20 minutter siden, estrella skrev:

Jeg ville gått for det jeg føler er mest naturlig for meg. Det høres ikke ut som vernepleier er det du skal bli og utøve de neste 40 årene? 

Jeg hadde iallefall fullført dette semesteret og brukt tiden på å finne ut hva jeg ville gjort videre. Om elektriker er det du vil bli, så hadde jeg gjort det. 

Hei, og takk for svar. 

Jeg skal absolutt fullføre dette semesteret, og kanskje fullfører jeg hele studiet også. Men det er ikke sikkert at jeg jobber som Vernepleier etter fullført utdanning. Jeg mistrives allerede, og jeg har jobbet nok innenfor sykehjem tidligere til å vite at det ikke kommer til å forandre seg med det første. Men eneste grunnen til at jeg holder tilbake, er fordi jeg har lyst å få et papir på at jeg har fullført noe. Men igjen, blir det dyrt med studielån i 2 år til da jeg mest sannsynlig ikke kommer til å jobbe som Vernepleier så lenge.. Saken hadde vært annerledes om jeg ønsket å flytte på meg, samt kunne godtatt en 60% fast stilling, men dessverre ønsker jeg mer enn det.. Så det ser dårlig ut så lang!

Anonymkode: 2430d...484

[AnonymBruker]

Første praksisen er ofte veldig overveldende, men samtidig så er det også en god mulighet til å se om det fremtidige yrket er noe for deg. Det med at du sliter å finne din rolle sosialt er jo noe du kan ta opp i veiledningen og ha det som et mål i praksisen din på å bli flinkere til det. Du har jo to praksiser til du skal igjennom dersom du fortsetter studiet, og det er ikke sikkert det blir noe lettere på neste praksisplass. Du kan bruke læringsmålene dine som springbrett til å starte faglige samtaler med andre ansatte for eksempel. Da kan du også få flere perspektiver på det du skal lære i praksis og du har noe konkret å snakke med dem om. Holdningen om at dere er så alt for forskjellige vil ikke gjøre det lettere for det, så den må du glemme.

 

Ja, det er akkurat nå vanskelig å skaffe seg jobb i kommunen fordi det er nedskjæringer, men det trenger ikke å være slik når du er ferdig utdannet. Dette er noe som kommer og går i bølger. Jeg kjenner studenter som har fått seg 100% rett etter at de var ferdige, og de som har slitt. Det å få gode referanser fra praksis er en av tingene som gjør det lettere senere. Du kan og undersøke om kommunen fremdeles har rekrutteringsstillinger, disse mener jeg i såfall at du kan søke på fra andreåret. Da får du en fast helgestilling, sommerjobb og 100% når du er ferdig utdannet, samt et stipend. Jeg kjenner flere vernepleierstudenter som har fått slike stillinger. Mange får også helgestillinger der de har vært i praksis, eller ringer direkte til enheter for å forhøre seg om jobb. Det er ikke alle sommerjobbene som blir utlyst. Det er heller ikke sånn at sykehjem i Trondheim har sluttet å ansette vernepleiere, ei heller er kvinner er nederst på rangstigen i helsevesenet her i byen.

 

Det er veldig mange vernepleiere som vil inn i rus og psykiatri, og derfor er de med videreutdanning foretrukket. Siden videreutdanningen er åpne for flere enn vernepleiere betyr det at du må ha ok karakterer, det samme om du vil ta en master senere. Men dette er også en av de store fordelene ved å ta høyere utdanning, du kan bygge på den senere. Det samme gjelder for mange av dagstillingene, de er populære og man må konkurrere seg til dem. Det betyr at man gjør en god jobb på studiet og aksepterer det å jobbe turnus i noen år.

En bolig eller et sykehjem er mest sannsynlig det som kommer til å bli din hverdag når du er ferdig utdannet dersom du ikke vil flytte på deg. Det vil bli turnus med kvelds og helgearbeid, du vil måtte jobbe når «alle andre» har fri. Fordelen er jo at man ofte har mange venner og kolleger som jobber på samme måte, og derfor likevel kan ha et sosialt liv. Samtidig er det veldig interessant å jobbe turnus da du kommer tettere på brukerne, kan være med på aktiviteter og får følge livets naturlige vendinger i en mye større grad, enn i en 8-16 stilling. Det er også mulighet for å jobbe på steder med medleverturnus slik som i barnevern og på en del ruskollektiv, men der må du nok belage deg på vikariater i begynnelsen. Fordelen med vikariater er jo at du får prøvd om det er noe for deg, og utviklet kompetansen din.

Når det kommer til tålmodig og positiv må du i alle høyeste grad også kunne være dette om du vil jobbe i psykiatrien. Men tålmodighet kan du trene på, igjen noe som du kan ha som et mål når du er i praksis.

Mange har den feilaktige oppfatningen av at menn ikke baksnakker, men det gjør de altså. Baksnakking og kakling er et arbeidsmiljøproblem, ikke et kjønnsproblem. Jeg er også den som har flest guttevenner, likevel har jeg hatt null problemer med å også jobbe i kvinnedominerte miljøer.

Det hele kommer jo til hva du ønsker å prioritere. Er det 8-16 jobb og penger velger du ikke vernepleien. Ønsker du derimot en faglig spennende og utviklende jobb hvor du vil være med på menneskers liv på godt og på ond velger du vernepleier. Det er der du må begynne. Er dette studiet rett for deg? Er fagene interessante? Kan du se for deg å studere dette i to år til? Hvorfor valgte du akkurat studiet? Hva tiltalte deg med læringsinnholdet?

Finner du ut at vernepleiestudiet ikke er rett for deg, da kan du vurdere elektriker.

Anonymkode: 68523...9fc

[DysterPytten]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ønsker å bli elektriker innen bedrift, og min far driver eget selskap som jeg eventuelt kan få jobbe i. Tror det er er mye mer gunstig arbeidstid for elektrikere enn hos oss som jobber innenfor helse-sektoren. Husk at vi jobber turnus, samt annen hver helg mange av oss. Og vi har sjeldent fri i ferier. I tillegg til dette så er det veldig vanskelig å få fast arbeid etter fullført utdanning, og som regel blir man bare 60, til 80% ansatt. Og slik er det ikke innenfor elektrobransjen. Der får du enten jobb mandag til fredag, eller så får du ingen jobb! Jeg liker det på den enkle måten, og jeg har derfor sterk tro på at jeg vil komme til å trives bedre med en slik jobb. 

Anonymkode: 2430d...484

Hva mener du med innen bedrift? Joda, som elektriker, så er du nesten 99% garantert jobb, men de aller fleste elektrikerene jeg kjenner (og det er en del) så er det vaktordninger, reising og overtid.

Jeg er telemontør, nesten samme greia, bare litt mer fargekoder og mindre spenning (i kabel...) og ja, kontrakten min sier 8-16 jobb, MEN om jeg er ute på en jobb, og klokka er 15:55, så kan man ikke bare pakke å dra, bare fordi klokka er 4. Regner ikke med kunden er så blid om du sier du må komme tilbake i morgen for å koble på strømmen i huset f.eks. Vi har vakt hver andre uke, døgnvakt. Og har den selv om det er helligdag eller ferie, dersom ingen andre vil bytte vakta.

Svartmaler det overhodet ikke, men det er en del å tenke på. Det høres flott ut med bare 8 timers arbeidsdag, men realiteten er ofte ikke sånn. Uansett, håndtverker er et flott fag, så om du mener du vil trives så kjør på.
Jeg stortrives, men jeg kunne aldri takla å være på et kontor dagen lang. Jeg liker å bruk hele arbeidsdagen min på å kjøre, jobbe natt, vakter (de utfordrer :)) osv, så det er en livsstil man må se på.

[AnonymBruker]

5 timer siden, Cershae skrev:

Hva mener du med innen bedrift? Joda, som elektriker, så er du nesten 99% garantert jobb, men de aller fleste elektrikerene jeg kjenner (og det er en del) så er det vaktordninger, reising og overtid.

Jeg er telemontør, nesten samme greia, bare litt mer fargekoder og mindre spenning (i kabel...) og ja, kontrakten min sier 8-16 jobb, MEN om jeg er ute på en jobb, og klokka er 15:55, så kan man ikke bare pakke å dra, bare fordi klokka er 4. Regner ikke med kunden er så blid om du sier du må komme tilbake i morgen for å koble på strømmen i huset f.eks. Vi har vakt hver andre uke, døgnvakt. Og har den selv om det er helligdag eller ferie, dersom ingen andre vil bytte vakta.

Svartmaler det overhodet ikke, men det er en del å tenke på. Det høres flott ut med bare 8 timers arbeidsdag, men realiteten er ofte ikke sånn. Uansett, håndtverker er et flott fag, så om du mener du vil trives så kjør på.
Jeg stortrives, men jeg kunne aldri takla å være på et kontor dagen lang. Jeg liker å bruk hele arbeidsdagen min på å kjøre, jobbe natt, vakter (de utfordrer :)) osv, så det er en livsstil man må se på.

Kommer til å jobbe innenfor Vintervoll, og jeg håper og tror at jeg kommer til å trives. Om det blir overtid sier jeg gledelig ja, ingenting kan måle seg med turnus-arbeid uansett som jeg er vant til innen helse-sektoren. 

Anonymkode: 2430d...484

[fresia]

jeg går også førsteåret på vernepleien og mitt inntrykk er at det er veldig lett å få fast jobb etterpå. "alle" jeg har snakket med sier det, men kan jo hende det er forskjellig i ulike deler av landet? jeg er på østlandet. jeg synes i hverfall det alltid ligger ute stillingsannonser hvor de søker etter vernepleiere/miljøterapeuter. jeg studerer på deltid og har ikke vært i praksis enda, men jeg jobber på en avlastningsbolig så har erfaring fra å jobbe med funksjonshemmede barn og unge. har også fast helgestilling. jeg har ikke lyst til å jobbe i bolig for psykisk utviklingshemmede når jeg er ferdigutdannet, men ønsker å jobbe innen psykiatrien sånn som deg. jeg vil jobbe med ungdommer, da. er også interessert i å jobbe innen skolen med barn eller ungdommer som har atferdsproblemer osv. jeg er ikke redd for å ikke få jobb når jeg er ferdig. alle vernepleiere jeg kjenner har fast 100% stilling og jeg har til og med hørt at de mange steder sliter med å få nok vernepleiere... jeg elsker å jobbe med mennesker og vet at det er dette jeg vil! men om det ikke er det du ønsker så er det jo liten vits i å fullføre utdannelsen, hvis du uansett kommer til å jobbe med noe helt annet..

[AnonymBruker]

Ts her, og tusen takk for gode svar. 

Dere har virkelig fått meg til å reflektere over saken, og jeg er enda i tvil. En del av meg innvendig sier til meg at jeg bør fullføre utdanningen, samt prøve å jobbe noen år som Vernepleier. Men dessverre trives jeg noe dårlig i rollen som vernepleier, og jeg nekter å jobbe i bolig med psykisk utviklingshemmede da jeg rett og slett ikke eier tålmodighet til den type jobb, og jeg har heller ingen interesse for fagfelt utviklingshemning. Jeg har overgått meg selv på alle mulige området i siste praksis, og allikevel får jeg aldri noe skryt eller ros. Jeg har nesten følelsen av at de som jobber der baksnakker meg, og jeg føler meg sjeldent fornøyd med arbeidsoppgavene som jeg har fått tildelt. Og er man utdannet Vernepleier hører jeg ofte snakk om at man har så mange valg, men det har man dessverre ikke her i Trondheim. Her er det stor kamp om plassene, og de som har funnet seg jobb på studiet mitt kjenner som regel sjefen på en bolig osv, og derfor kommer kameratskap foran de andre. Det eneste ønsket jeg har hatt er å jobbe innenfor psykiatrien, men der er det nok konkurranse fra før av. Og det frister heller ikke å jobbe mange helger og ferier for å hele tatt kanskje få spørsmålet om å få en liten stilling der.

 En annen side er at jeg har allerede nesten 400 000 kr i lån, da jeg har gjort alt fra folkehøgskole, utdanning i utlandet osv, og jeg har derfor samlet lån på 650 000 når jeg er ferdig, og jeg skal jo betale ned dette også. Og om kanskje bare 2 år har jeg fått barn, og da vil jeg gjerne ha såpass til lønn at jeg kan gi mine barn en god start på livet. Og hadde det vært så enkelt at jeg kunne garantert ha fått en 100% som utdannet så hadde saken vært helt annerledes, men dessverre så finnes det ingen garantier innenfor helse-sektoren. 

Jeg har virkelig prøvd å skaffe meg sommerjobb i sommer, og jeg har nesten overgått meg selv i å søke på alle slags jobber, tilogmed sykehjem noe jeg virkelig ikke liker, men jeg prøver å tenke positivt å at jeg kanskje kan trives bedre denne gangen, men tilogmed der er det ingen jobb å få. Og jeg fikk som sagt beskjed av ei ganske lite trivelige kvinnemenneske om at de hadde sluttet å ansette Vernepleiere innenfor sykehjem, så de trengte bare hjelp av meg i sommer, og det sto flere i kø som hadde bedre bakgrunn enn meg, så igjen møtte jeg veggen. Så jeg prøvde flere plasser, og jeg følte meg endelig heldig som hadde møtt på en privat bolig der de trengte hjelp i sommer. Denne boligen har ganske oppegående brukere, og jeg kan endelig få muligheten til å gjøre noe med de annet en å bare drikke kaffe å se TV med de. Men der fikk jeg bare 40% sommervikariat i sommer, og da må jeg bruke en time hver dag på å komme meg til og fra jobb. Så mens alle andre jeg kjenner har sommerjobb med 100% i boks, og de kjenner som regel noen som kjenner noen som sjefer på en eller annen bolig eller sykehjem, så de har selvfølgelig alt i den skjønneste orden. Men jeg har alltid stått alene, og jeg kjenner ingen høyt opp i gradene i helsevesenet, og derfor havner jeg alltid bakerst selv om karakterene mine er kjempe gode, og at jeg har lite fravær. 

Så nå skal jeg prøve å tenke positivt, og tenke at jeg ønsker å hjelpe mennesker rundt meg. Men det frister lite å strekke seg så langt når man hele tiden må kjempe for å få en jobb. Og jeg synes det er veldig rart at det er slik, da samfunnet alltid skriker ut at de trenger flere som utdanner seg innenfor helse og sosialfag, men det er jo aldri noe jobb å få.. Så jeg angrer meg veldig mye på mitt valg, og jeg kommer til å tenke på om dette er det riktige for meg. Kanskje har jeg møtt på mye motgang på en gang, og kanskje blir det bedre. Men gud hvor det frister å bare legge hele greia på is, og heller gjøre noe helt annet som feks elektriker. 

 

Er enda i tenkeboksen, å jeg håper påskeferien kan gi meg noen svar på hva som er riktig for meg!

Anonymkode: 2430d...484

[AnonymBruker]

16 timer siden, fresia skrev:

jeg går også førsteåret på vernepleien og mitt inntrykk er at det er veldig lett å få fast jobb etterpå. "alle" jeg har snakket med sier det, men kan jo hende det er forskjellig i ulike deler av landet? jeg er på østlandet. jeg synes i hverfall det alltid ligger ute stillingsannonser hvor de søker etter vernepleiere/miljøterapeuter. jeg studerer på deltid og har ikke vært i praksis enda, men jeg jobber på en avlastningsbolig så har erfaring fra å jobbe med funksjonshemmede barn og unge. har også fast helgestilling. jeg har ikke lyst til å jobbe i bolig for psykisk utviklingshemmede når jeg er ferdigutdannet, men ønsker å jobbe innen psykiatrien sånn som deg. jeg vil jobbe med ungdommer, da. er også interessert i å jobbe innen skolen med barn eller ungdommer som har atferdsproblemer osv. jeg er ikke redd for å ikke få jobb når jeg er ferdig. alle vernepleiere jeg kjenner har fast 100% stilling og jeg har til og med hørt at de mange steder sliter med å få nok vernepleiere... jeg elsker å jobbe med mennesker og vet at det er dette jeg vil! men om det ikke er det du ønsker så er det jo liten vits i å fullføre utdannelsen, hvis du uansett kommer til å jobbe med noe helt annet..

Hei:)

Ja, jeg fikk høre det samme men dessverre er det ikke slik i Trondheim. Her er det mange som kjemper om plassene, og man må flytte om man er villig til å jobbe 100%. Dette er noe jeg overhode ikke ønsker, og derfor blir det vanskelig å tenke positivt innenfor å fortsette på dette studiet. Men jeg ønsker deg masse lykke til!:) Så godt å høre at det går bra med andre på dette studiet, da jeg selv syne studiet er veldig spennende. Skulle bare ønske at det å skaffe seg jobb var litt enklere...

Anonymkode: 2430d...484

[AnonymBruker]

Den 21.3.2016 at 14.20, AnonymBruker skrev:

 

Første praksisen er ofte veldig overveldende, men samtidig så er det også en god mulighet til å se om det fremtidige yrket er noe for deg. Det med at du sliter å finne din rolle sosialt er jo noe du kan ta opp i veiledningen og ha det som et mål i praksisen din på å bli flinkere til det. Du har jo to praksiser til du skal igjennom dersom du fortsetter studiet, og det er ikke sikkert det blir noe lettere på neste praksisplass. Du kan bruke læringsmålene dine som springbrett til å starte faglige samtaler med andre ansatte for eksempel. Da kan du også få flere perspektiver på det du skal lære i praksis og du har noe konkret å snakke med dem om. Holdningen om at dere er så alt for forskjellige vil ikke gjøre det lettere for det, så den må du glemme.

 

Ja, det er akkurat nå vanskelig å skaffe seg jobb i kommunen fordi det er nedskjæringer, men det trenger ikke å være slik når du er ferdig utdannet. Dette er noe som kommer og går i bølger. Jeg kjenner studenter som har fått seg 100% rett etter at de var ferdige, og de som har slitt. Det å få gode referanser fra praksis er en av tingene som gjør det lettere senere. Du kan og undersøke om kommunen fremdeles har rekrutteringsstillinger, disse mener jeg i såfall at du kan søke på fra andreåret. Da får du en fast helgestilling, sommerjobb og 100% når du er ferdig utdannet, samt et stipend. Jeg kjenner flere vernepleierstudenter som har fått slike stillinger. Mange får også helgestillinger der de har vært i praksis, eller ringer direkte til enheter for å forhøre seg om jobb. Det er ikke alle sommerjobbene som blir utlyst. Det er heller ikke sånn at sykehjem i Trondheim har sluttet å ansette vernepleiere, ei heller er kvinner er nederst på rangstigen i helsevesenet her i byen.

 

Det er veldig mange vernepleiere som vil inn i rus og psykiatri, og derfor er de med videreutdanning foretrukket. Siden videreutdanningen er åpne for flere enn vernepleiere betyr det at du må ha ok karakterer, det samme om du vil ta en master senere. Men dette er også en av de store fordelene ved å ta høyere utdanning, du kan bygge på den senere. Det samme gjelder for mange av dagstillingene, de er populære og man må konkurrere seg til dem. Det betyr at man gjør en god jobb på studiet og aksepterer det å jobbe turnus i noen år.

En bolig eller et sykehjem er mest sannsynlig det som kommer til å bli din hverdag når du er ferdig utdannet dersom du ikke vil flytte på deg. Det vil bli turnus med kvelds og helgearbeid, du vil måtte jobbe når «alle andre» har fri. Fordelen er jo at man ofte har mange venner og kolleger som jobber på samme måte, og derfor likevel kan ha et sosialt liv. Samtidig er det veldig interessant å jobbe turnus da du kommer tettere på brukerne, kan være med på aktiviteter og får følge livets naturlige vendinger i en mye større grad, enn i en 8-16 stilling. Det er også mulighet for å jobbe på steder med medleverturnus slik som i barnevern og på en del ruskollektiv, men der må du nok belage deg på vikariater i begynnelsen. Fordelen med vikariater er jo at du får prøvd om det er noe for deg, og utviklet kompetansen din.

Når det kommer til tålmodig og positiv må du i alle høyeste grad også kunne være dette om du vil jobbe i psykiatrien. Men tålmodighet kan du trene på, igjen noe som du kan ha som et mål når du er i praksis.

Mange har den feilaktige oppfatningen av at menn ikke baksnakker, men det gjør de altså. Baksnakking og kakling er et arbeidsmiljøproblem, ikke et kjønnsproblem. Jeg er også den som har flest guttevenner, likevel har jeg hatt null problemer med å også jobbe i kvinnedominerte miljøer.

Det hele kommer jo til hva du ønsker å prioritere. Er det 8-16 jobb og penger velger du ikke vernepleien. Ønsker du derimot en faglig spennende og utviklende jobb hvor du vil være med på menneskers liv på godt og på ond velger du vernepleier. Det er der du må begynne. Er dette studiet rett for deg? Er fagene interessante? Kan du se for deg å studere dette i to år til? Hvorfor valgte du akkurat studiet? Hva tiltalte deg med læringsinnholdet?

Finner du ut at vernepleiestudiet ikke er rett for deg, da kan du vurdere elektriker.

Anonymkode: 68523...9fc

Hei, og tusen takk for innholdsrikt svar. 

Jeg har tenkt en del nå, og jeg tror jeg vil trives bedre med en jobb der jeg ikke trenger å være så psykisk sliten hver dag. Jeg har veldig mye samvittighet, og jeg sliter med å ikke la noen brukere gå inn på meg følelsesmessig, og jeg er veldig sliten etter å ha jobbet på bolig eller på sykehjem. Jeg har også jobbet som ekstravakt som dette siden jeg var 15 år, og jeg kjenner at tiden kanskje er inne for å prøve noe annet, da jeg ikke er sikker på om det kommer til å forandre seg. Dessuten er jeg ikke så fan av å hele tiden måtte kjempe for å få mest mulig jobb. Jeg er rett og slett dritt lei av hele greia!

Kanskje er det riktig for meg å jobbe med mennesker om 10 år, men akkurat nå vil jeg gjøre noe annet. Jeg setter faktisk det å trives og økonomien høyest akkurat nå, og jeg er lei av å være fattig student som aldri får nok jobb. Og det vil trolig ikke forandre seg stort når jeg er ferdig utdannet heller. Jeg vet ikke om jeg kanskje ikke passer så godt til å jobbe med mennesker eller ikke, men jeg selv har alltid syntes det. Så det kan jo kanskje være at jeg ikke har vært noe flink så langt, og derfor har jeg ikke fått noe jobb.. Hvem vet.. Så jeg er ikke langt ifra å prøve å gå i læra som elektriker isteden. 

Anonymkode: 2430d...484

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei, og tusen takk for innholdsrikt svar. 

Jeg har tenkt en del nå, og jeg tror jeg vil trives bedre med en jobb der jeg ikke trenger å være så psykisk sliten hver dag. Jeg har veldig mye samvittighet, og jeg sliter med å ikke la noen brukere gå inn på meg følelsesmessig, og jeg er veldig sliten etter å ha jobbet på bolig eller på sykehjem. Jeg har også jobbet som ekstravakt som dette siden jeg var 15 år, og jeg kjenner at tiden kanskje er inne for å prøve noe annet, da jeg ikke er sikker på om det kommer til å forandre seg. Dessuten er jeg ikke så fan av å hele tiden måtte kjempe for å få mest mulig jobb. Jeg er rett og slett dritt lei av hele greia!

Kanskje er det riktig for meg å jobbe med mennesker om 10 år, men akkurat nå vil jeg gjøre noe annet. Jeg setter faktisk det å trives og økonomien høyest akkurat nå, og jeg er lei av å være fattig student som aldri får nok jobb. Og det vil trolig ikke forandre seg stort når jeg er ferdig utdannet heller. Jeg vet ikke om jeg kanskje ikke passer så godt til å jobbe med mennesker eller ikke, men jeg selv har alltid syntes det. Så det kan jo kanskje være at jeg ikke har vært noe flink så langt, og derfor har jeg ikke fått noe jobb.. Hvem vet.. Så jeg er ikke langt ifra å prøve å gå i læra som elektriker isteden. 

Anonymkode: 2430d...484

Ja, med de holdningene du utviser tror jeg ikke du bør bli vernepleier. Det er jo et studium som kommer fra omsorgen for utviklingshemmede, og når du ikke finner fagfeltet interessant er det jo ikke studiet for deg. Uten at du tenker over det tror jeg det kan hende at de på praksisplassen merker at du ikke er interessert og er negativt innstilt. Om du ikke er fornøyd med arbeidsoppgavene må du være konkret til veilederen din på hvorfor, og be om å få være med på arbeidsoppgaver som hjelper deg å nå læringsmålene dine. Baksnakker de deg på praksisplassen er det noe du må ta opp med veilederen og skolekontakten din. At du overgår deg selv på målene allerede i første året har jeg lite tro på. På mål som for eksempel handler om kommunikasjon og kompetansetrekanten har du fremdeles mye å hente ut i fra det jeg ser. Også på etikk, for det du står oppe i når handler også om det. Er det riktig av deg å utdanne deg til å bli en fagperson for en yrkesgruppe du nekter å jobbe med? Hva fører det til for brukerne? Hva gjør det med deg som menneske? Hvilken rolle får du da i et fagmiljø?

Hadde du vært min student ute i praksis ville jeg ha tatt en lengre prat med deg om dette er noe du virkelig ønsker. Jeg har hatt mange studenter i praksis etter at jeg ble vernepleier, og de uten interesse for utviklingshemmede overlever som regel ikke studiet. Det handler jo om egnethet.

Mye av det du hevder angående arbeidsmarked er direkte feil. Jeg har møtt mange vernepleierstudenter som ikke har forstått hvilken utdanning de faktisk har søkt seg inn på, og får sjokk når de skjønner at å bli vernepleier innebærer blant annet det å ha minst en praksis med utviklingshemmede. Samtidig er det en utdanning som gir muligheter. Jeg kjenner folk som jobber innenfor boliger og dagtilbud for utviklingshemmede, med demente, på skole, i ulike organisasjoner, sykehjem, hjemmesykepleie, innenfor rus, i ulike deler av psykiatrien, kriminalomsorgen, NAV, NTNU, ledelse og så videre. Og da bor jeg i Trondheim. Og jeg blir kjent med nye vernepleierstudenter hvert eneste år når dere kommer ut i praksis.  Og jeg kjenner flere som har fått 100% stilling når de er ferdige, også her. Men dette er studenter som viser en interesse for faget, og ønsker å bli gode fagfolk.

Det kan jo hende sykepleier eller sosionom er et bedre valg? Sykepleierne jobber turnus, men for sosionomen varierer det. Begge disse gruppene finner du i psykiatrien, begge kan være behandlere men de har svært ulik kompetanse. Men, blir du sliten nå vil du også bli sliten som sosionom eller sykepleier. Jeg foreslår at du tar kontakt med skolen og snakker med den som er studieveileder for studiet ditt, da tenker jeg på de som sitter i andre etasjen og ikke noen av de faglige. Av en studieveileder vil du få et mer nøytralt svar enn dersom du snakker med skolekontakten din eller en annen faglærer.

Blir du elektriker og senere finner ut at du vil jobbe med mennesker kan du jo ta yrkeslærerutdanning på NTNU. Det er skrikende behov for gode lærere innenfor slike fag på videregående. Du bør undersøke med opplæringskontoret for elektrofag hvor lang veien til å bli elektriker er, før du bestemmer deg.

Dette ble kanskje noe rotete, men siden vi er tilknyttet samme utdanning på ulikt vis har jeg naturlig nok mange tanker rundt situasjonen din.

Anonymkode: 68523...9fc

[AnonymBruker]

Jeg går også vernepleie første året, og jobber i avlastning for utviklingshemmede barn, har gjort det i mange år. Min erfaring er absolutt ikke at det er vanskelig å få full jobb. Og vernepleierne på min jobb har kun en kveldsvakt i uka + hver sjette helg. Dette er Akershus, er kanskje vanskeligere der du bor. For min del er det ingen annen utdanning enn vernepleie jeg vil ta, jeg syns det er veldig spennende og givende. Men for deg høres det ut som du heller bør gjøre noe annet, ikke noe godt å tvile sånn  

Anonymkode: b88f9...fd8