Dysfunksjonelle familier

[AnonymBruker]

Egen tråd utskilt fra  Hårreisende svikt i barndommen

Anonymkode: d4868...d02

[AnonymBruker]

Igjen beklager off topic (kanskje vi skal lage en egen tråd?), men jeg har fått enormt god og viktig hjelp fra min behandler for å sortere problemer knyttet til dette. Ville bare si det sånn at du vet at det faktisk er mulig. 

Anonymkode: 65d86...6d9

Kanskje vi bør fortsette i denne tråden? Derfor kopierte jeg ditt svar hit, håper det er i orden. 

Jo, jeg vet det er mulig å få hjelp, men jeg har forsøkt, gjennom flere fastleger (begynner å bli en lang liste der gitt), men jeg får kun negative svar på mine bønner om hjelp. Jeg skal forsøke en gang til, men blir veldig deprimert av å få nei igjen og igjen. 

 

Anonymkode: d4868...d02

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Igjen beklager off topic (kanskje vi skal lage en egen tråd?), men jeg har fått enormt god og viktig hjelp fra min behandler for å sortere problemer knyttet til dette. Ville bare si det sånn at du vet at det faktisk er mulig. 

Anonymkode: 65d86...6d9

Kanskje vi bør fortsette i denne tråden? Derfor kopierte jeg ditt svar hit, håper det er i orden. 

Jo, jeg vet det er mulig å få hjelp, men jeg har forsøkt, gjennom flere fastleger (begynner å bli en lang liste der gitt), men jeg får kun negative svar på mine bønner om hjelp. Jeg skal forsøke en gang til, men blir veldig deprimert av å få nei igjen og igjen. 

 

Anonymkode: d4868...d02

Hei! Og selvsagt helt ok

Skjønner godt at du kan føle deg motløs. Dersom du er student, kan du forsøke studenthelsetjenesten. De pleier å ha psykologtilbud. Hvis ikke så foreslår jeg at du bestiller time hos fastlegen din, gjerne en dobbelttime, og tar med deg dit et brev du har skrevet. Du kan velge å lese det høyt selv eller bare gi det til legen. Det er ofte enklere å sette ord på vanskelige ting i ro og mak når man er alene, enn når man sitter det i stolen foran legen.

Anonymkode: fd787...204

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Og selvsagt helt ok

Skjønner godt at du kan føle deg motløs. Dersom du er student, kan du forsøke studenthelsetjenesten. De pleier å ha psykologtilbud. Hvis ikke så foreslår jeg at du bestiller time hos fastlegen din, gjerne en dobbelttime, og tar med deg dit et brev du har skrevet. Du kan velge å lese det høyt selv eller bare gi det til legen. Det er ofte enklere å sette ord på vanskelige ting i ro og mak når man er alene, enn når man sitter det i stolen foran legen.

Anonymkode: fd787...204

Jeg skal prøve det, og hvis det ikke fungerer så får jeg skifte fastlege igjen. Det er slitsomt å streve i så mange år uten støttespillere, jeg synes mine søsken er mer belastende enn støttende. De lager stadig nye historier/forklaringer om hva som foregikk, kanskje det er vanlig for alt jeg vet. Det er et vanskelig tema å ta opp med andre, så det er umulig å vite hva som er normalt. Skjønt normalt synes jeg ikke noe er i min slekt. 

Anonymkode: d4868...d02

[NuckingFutz]

"Kanskje litt på siden, men hvordan vil det fungere i en dysfunksjonell familie med et enebarn. Kan barnet tildeles rollen som både hakkekylling og gullunge? I den forstand at hvis gullungen tilpasser seg dynamikken så får barnet "godene" (som betinget kjærlighet og omsorg), men hvis barnet ikke føyer seg så blir det sanksjonert. At barnet har det meget godt materielt/at materielle goder brukes som "bestikkelser" og at "gavene" har forpliktelser knyttet til seg? Utad fremstår familien som såkalt normal og barnet som bortskjemt, men bak fasaden er historien en annen. "

Jeg tror du beskriver det nettopp slik det kan være og er for mange i såkalte vellykkede familier med fokus på prestasjon, status og fasade men hvor foreldrene har store vansker med egen emosjonalitet, ofte pga egne relasjonelle skader, slik at de ikke klarer møte barnas behov. Du beskriver at forelderen/foreldrene har ett barn til rådighet, istedenfor to eller flere, og det ene barnet kan da ende med å måtte fylle ulike funksjoner alt ettersom hva forelderens luner tilsier. Barnets grunnleggende behov for å bli sett slik det er, blir forbigått, men barnet avhenger jo at det som i størst grad kan minne det om en form for omsorg. I dette tilfellet materielle goder, skryt og bravur om hvor vellykket barnet/familien er.

Det er jo en forsøksvis form for lindring i dette også. Mange voksne med komplekse traumer (familietraumer) støtter seg på dette: men vi hadde jo det romslig økonomisk, foreldrene var høyt utdannet, tjente gode penger, vi fikk alt vi ville og trengte av ting og tang, "mamma og pappa forssørget oss". Dette er blitt integrert som en del av forståelsen av "den gode familie/den gode forelder". Slik kan traumatiserte barn overleve med en forståelse av at umodne, selvopptatte foreldrene egentlig vil det beste for barna sine. Betydningen av å få ting, å få skryt, blir da veldig viktig for barnet, for dette blir ensbetydende med (betinget) kjærlighet. Sanksjonene fra foreldrene, som kommer når barnet prøver uttrykke sitt sanne jeg (grunnleggende behov), viser at den betingede kjærligheten er noe ganske annet enn ubetinget kjærlighet. Dette er skremmende for barnet. Barn strekker seg svært langt for alt som kan gi de en form for næring eller opplevelse av trygghet og forutsigbarhet. Det er en overlevelsesstrategi, selv der det betyr at barnets sanne jeg kan gå til grunne. Med samme jeg menes barnets faktiske, iboende behov og følelser. Foreldrene aksepterer ikke barnets sanne jeg, men reagerer med frykt, straff og avvisning på barnets naturlige uttrykk. Dysfunksjonelle foreldre kan ha store vansker med å forholde seg til f.eks barnets tristhet, frykt, sinne, raseri, og faktisk også barnets stolthet og glede ("hvem tror du at du er??" "Tørk av deg det gliset!").

Det kan godt være sider ved barnet som er en del av barnets sanne jeg som foreldrene KAN akseptere, men altså ikke barnet slik det fullstendig er. Slik utvikles et falskt selv (Winnicott sine begrep, det sanne og falske selvet) hvor bare de sidene av barnet som foreldrene har kunnet tåle får mulighet til å utvikle seg. De andre sidene ved barnets selv forsvinner ikke (følelser av tristhet og sinne forsvinner ikke), men barnet klarer ikke forholde seg til disse følelsene på en hensiktsmessig måte (erkjenne de, uttrykke de, dele de, regulere de), siden de aldri har fått hjelp til dette av foreldrene.

Foreldre som ikke tåler barnets glede og stolthet, og som straffer barnet for slike uttrykk, installerer i barnet en angst og en skamfølelse over å føle glede, over å "tro det er noe". Det blir jo gjerne et gledesløst liv ut av sånt. F.eks et foreldrepar som er avhengig av at sønnen alltid er deprimert og trengende (rollen han er blitt tildelt, som symptombærer). Samtidig er han morens fortrolige og er så snill og pliktoppfyllende i hjemmet (mors gullgutt). Når sønnen er deprimert så blomstrer foreldrene hver for seg og parforholdet er også tilsynelatende velfungerende. Foreldrene er jo sammen om prosjektet "stakkars sønnen vår" samtidig som det er åpenbart at deres egen funksjonsnivå overgår sønnens (foreldrene kan utad peke på at sønnen er hovedproblemet i familien, dersom det nå skal snakkes om problemer) . Sønnen får alt av materielle goder, at han bor hjemme som voksen og får middagen servert, slipper å betale husleie osv er aldri et tema. Så snart sønnen kommer seg opp av grøfta og får seg kjæreste, blir mor plutselig avvisende mot sønnen. Hun avviser sønnen og kjæresten hans når de spør om å få låne penger for å kjøpe seg sin egen leilighet. Hun kaller sønnen utakknemlig (etter alt jeg har gjort for deg?) Plutselig er ikke sønnen lenger tilgjengelig for mors emosjonelle betroelser for han har jo en kjæreste å fokusere på. Plutselig blir det problematisert rundt penger, som tilsynelatende ikke har vært et tema mens sønnen var syk og ble materielt "belønnet" for dette. Dette kan jo være èn versjon av veksling mellom å være foreldrenes hakkekylling (etter alt vi har gjort for deg, du er utakknemlig, du får klare deg selv, vi har slitt oss ut på deg og hva sitter vi igjen med?) og gullunge (du er min beste venn, verdens beste sønn, så godt å ha deg hjemme, vi skal alltid være her for hverandre).

Ellers kan mor (det er ofte mødre det er snakk om, iallefall i litteraturen  ) være grunnleggende emosjonelt usikker og avhenge av at barnet opptrer på en bestemt måte for å ikke bli overveldet av angst ovenfor barnets genuine følelsesliv. Mor kan dermed bli kontrollerende og invaderende og stille krav til at barnet må "prestere" og "lykkes", og slik sett redde moren fra å "drukne i sin egen usikkerhet". Slik blir barnets prosjekt å opptre ihht mors krav og ønsker, og dermed motta et substitutt for kjærlighet (skryt, ros, materiell "trygghet"). Et substitutt for kjærlighet er tross alt bedre enn komplett avvisning. Det er jo nærliggende at disse barna voker opp til et liv der hvor  depresjonen lurer under overflaten så snart man ikke lykkes i livet materielt/økonomisk og statusmessig og ikke er "på topp". Og kravene det voksne barnet setter til seg selv kan jo bli umenneskelig høye.

 

 

[NuckingFutz]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jo, jeg vet det er mulig å få hjelp, men jeg har forsøkt, gjennom flere fastleger (begynner å bli en lang liste der gitt), men jeg får kun negative svar på mine bønner om hjelp. Jeg skal forsøke en gang til, men blir veldig deprimert av å få nei igjen og igjen. 

 

Anonymkode: d4868...d02

Du må få en liste over psykologer i nærheten av der du bor. Fastlegen din har tilgang til dette. Det er dyrt hos privatpraktiserende psykologer, men henvend deg til psykologer med offentlig driftsavtale, så betaler du kun opp til egenandel. Ring og helst også forfatt et A4-side langt brev til aktuelle psykologer hvor du beskriver livssituasjonen din så godt du kan. Uttrykk at du er svært motivert for terapi. Be om å bli satt på venteliste. Med denne form for traume så anbefales dynamisk psykoterapi, så en erfaren psykodynamiker er nesten et must vil jeg si.  

[AnonymBruker]

2 minutter siden, NuckingFutz skrev:

Du må få en liste over psykologer i nærheten av der du bor. Fastlegen din har tilgang til dette. Det er dyrt hos privatpraktiserende psykologer, men henvend deg til psykologer med offentlig driftsavtale, så betaler du kun opp til egenandel. Ring og helst også forfatt et A4-side langt brev til aktuelle psykologer hvor du beskriver livssituasjonen din så godt du kan. Uttrykk at du er svært motivert for terapi. Be om å bli satt på venteliste. Med denne form for traume så anbefales dynamisk psykoterapi, så en erfaren psykodynamiker er nesten et must vil jeg si.  

Tusen takk for utfyllende og konkret råd. Jeg skal gjøre akkurat det du sier. Mitt problem er at jeg så lett godtar et nei, jeg er jo oppvokst med at det jeg sier ikke spiller noen rolle. Jeg trekker meg unna og klarer ikke å stå opp og sloss for meg selv. Jeg klarer ikke sette grenser, det var likevel ingen vits i å gjøre det, ingen respekterte dem likevel. 

Jeg har en stor jobb foran meg, jeg vet det. Men om jeg ikke gjør det, blir det ikke noe liv, kun eksistens. 

Anonymkode: d4868...d02

[AnonymBruker]

12 minutter siden, NuckingFutz skrev:

Du må få en liste over psykologer i nærheten av der du bor. Fastlegen din har tilgang til dette. Det er dyrt hos privatpraktiserende psykologer, men henvend deg til psykologer med offentlig driftsavtale, så betaler du kun opp til egenandel. Ring og helst også forfatt et A4-side langt brev til aktuelle psykologer hvor du beskriver livssituasjonen din så godt du kan. Uttrykk at du er svært motivert for terapi. Be om å bli satt på venteliste. Med denne form for traume så anbefales dynamisk psykoterapi, så en erfaren psykodynamiker er nesten et must vil jeg si.  

Er det slik som beskrevet her?http://www.instpsyk.no/psykoterapi/

Her er også lister over Psykoterapeuter. Er Psykoterapeut det samme som Psykodynamiker?

http://www.instpsyk.no/psykoterapi/psykoterapeuter/

http://www.instpsyk.no/psykoterapi/psykoterapeuter-i-helse-vest-helse-midt-norge-og-helse-nord/

 

 

Anonymkode: bf081...d3e

[NuckingFutz]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det slik som beskrevet her?http://www.instpsyk.no/psykoterapi/

Her er også lister over Psykoterapeuter. Er Psykoterapeut det samme som Psykodynamiker?

http://www.instpsyk.no/psykoterapi/psykoterapeuter/

http://www.instpsyk.no/psykoterapi/psykoterapeuter-i-helse-vest-helse-midt-norge-og-helse-nord/

 

 

Anonymkode: bf081...d3e

Ja!

En psykoterapeut er ikke nødvendigvis utdannet psykolog eller psykiater. Psykolog og psykiater er beskyttede yrkstitler som man må søke om autorisasjon for å kunne benytte, etter å ha bestått alt fra 6 til 8 års høyere utdanning og praksis. Å motta helsehjelp fra autoriserte behandlere gir deg en større trygghet på at behandlingen du mottar er hensiktsmessig, og sikrer deg bedre rettigheter som pasient. Psykoterapeut kan derimot i prinsippet hvem som helst kalle seg. Enkelte psykoterapeuter har utdanning som psykolog, lege eller psykiater, men det kan også være sosionomer eller andre med 3-årig høyskoleutdanning, eller det kan være mennesker som har en helt annen fagbakgrunn enn helse, men som har videreutdannet seg som psykoterapeut gjennom privat utdanning innen psykoterapi. Som sagt er dette privat utdanning, og ikke i regi av de offentlige universitetene i Norge. Videre kan psykoterapi være så mangt; det er ikke nødvendigvis slik at psykoterapeuter jobber psykodynamisk. Psykoterapi kan oversettes til "terapi for psykiske vansker". Men hvordan behandlingen tar form, kan variere fra terapeut til terapeut (kognitivt, dynamisk, gestaltterapi, mindfullness osv) Mange jobber innen kognitiv atferdsterapi, noe jeg ikke tenker at er førstevalget for en som ønsker bearbeide og sortere vansker relatert til omsorgssvikt i barndom. Jeg vil anbefale deg å oppsøke en psykolog eller psykoterapeut som jobber psykodynamisk. Men som sagt anbefaler jeg deg en psykolog fremfor en psykoterapeut da man vet at en psykolog har 6-års beståtte studier og praksis bak seg. Dette er i alle fall en viss forsikring om at personen vet hva han/hun driver med og kan ivareta deg, og du har rettigheter som pasient. I tillegg vil en psykolog ha mye kunnskap om utviklingspsykologi og betydning av tilknytning, noe man ikke kan anta at f.eks en sosionom besitter i like stor grad. Du bør som pasient tillate deg å spørre om behandlerens utdanning og kompetanse!

Nå er det jo ikke en nødvendig sammenheng mellom utdanning, yrkestittel og evne til å være en god hjelper for andre. Det finnes nok de som har gått i årevis hos psykologer med spesialistutdanning og videreutdanning i øst og vest, men som først får god hjelp når de møter en psykiatrisk sykepleier, eller en sosionom som har videreutdannet seg til psykoterapeut. Å kunne hjelpe andre videre handler om mer enn titler og faglig kunnskap. Men ofte er jo en sammenheng likevel, og dersom du kaster deg ut i et krevende arbeid som det å gå i terapi for barndomstraumer er, så er det for din egen trygghet best å henvende seg til personer som har mest mulig kunnskap og kompetanse rundt nettopp dette. Se på det som at det å velge en erfaren, kunnskapsrik behandler og stille spørsmål til behandleren om kompetanse og måter å arbeide på, er et uttrykk for at du tar deg selv på alvor og vil deg selv det beste! Et skritt i riktig retning for å begynne sette større grenser for deg selv og forvente at du blir behandlet respektfullt og med varsomhet! Lykke til!

[AnonymBruker]

5 timer siden, NuckingFutz skrev:

Mange jobber innen kognitiv atferdsterapi, noe jeg ikke tenker at er førstevalget for en som ønsker bearbeide og sortere vansker relatert til omsorgssvikt i barndom.

Jeg var faktisk henvist til ei i en av listene, det er mange år siden nå. Hun var fullstendig avvisende når jeg ville ta opp nettopp barndomstraumer. Hun ville overhode ikke høre om det engang da jeg begynte å fortelle, det var ikke hennes måte å jobbe på. Hun er psykolog. Det hele rant ut i sanden, da jeg ikke var klar over dengang at jeg hadde rett til å få en annen behandler. 

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare, jeg setter uhyre stor pris på det!

Anonymkode: d4868...d02

[NuckingFutz]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var faktisk henvist til ei i en av listene, det er mange år siden nå. Hun var fullstendig avvisende når jeg ville ta opp nettopp barndomstraumer. Hun ville overhode ikke høre om det engang da jeg begynte å fortelle, det var ikke hennes måte å jobbe på. Hun er psykolog. Det hele rant ut i sanden, da jeg ikke var klar over dengang at jeg hadde rett til å få en annen behandler. 

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare, jeg setter uhyre stor pris på det!

Anonymkode: d4868...d02

Så leit at du har hatt en slik erfaring med en psykolog. Slik skal man ikke møte en klient. Greit nok at de fleste psykologer har en foretrukken klinisk tilnærming til faget sitt, og det store skillet går mellom kognitivt orienterte psykologer og dynamisk orienterte. Men å bli så opphengt i sin foretrukne teori og behandlingsmetode dithen at man avviser klientens forsøk på å ta opp noe som åpenbart er viktig for ham/henne, er veldig uprofesjonelt. Også for kognitivt orienterte psykologer flest vil jo barndomstraumer være relevant å undersøke for å hjelpe pasienten med uhensiktsmessige tanker rundt selvet og andre. Men den bearbeidingen og repareringen du trenger vil du ha best forutsetninger for å lykkes med hos en dynamisk orientert psykolog. Psykologen du ble avvist av skulle forresten ha hjulpet deg videre i systemet, så hun sviktet der også! Hun burde ha tatt initiativet ditt om å fokusere på barndomstraumer på alvor og innsett at hun ikke hadde tilstrekkelig kompetanse på dette feltet, og anbefalt deg en eller flere aktuelle psykologer du kunne henvende deg til for å få adekvat behandling.

Takk for tilbakemeldingen din, bare hyggelig å kunne være til litt hjelp God påske! 

[AnonymBruker]

Er det vanlig at barn som har opplevd å være syndebukk hele livet, som har opplevd sine foreldres projeksjoner av negativt materiale over på seg, lenge før barnet var voksen nok til å forstå hva som egentlig skjedde, bortsett fra at det var håpløst og slemt, utvikler dissosiasjon i voksen alder?  Barnet opplevde mye rus fra den ene forelderen også gjennom barndommen.

Anonymkode: 7598d...5ed

[AnonymBruker]

2 timer siden, NuckingFutz skrev:

Så leit at du har hatt en slik erfaring med en psykolog. Slik skal man ikke møte en klient. Greit nok at de fleste psykologer har en foretrukken klinisk tilnærming til faget sitt, og det store skillet går mellom kognitivt orienterte psykologer og dynamisk orienterte. Men å bli så opphengt i sin foretrukne teori og behandlingsmetode dithen at man avviser klientens forsøk på å ta opp noe som åpenbart er viktig for ham/henne, er veldig uprofesjonelt. Også for kognitivt orienterte psykologer flest vil jo barndomstraumer være relevant å undersøke for å hjelpe pasienten med uhensiktsmessige tanker rundt selvet og andre. Men den bearbeidingen og repareringen du trenger vil du ha best forutsetninger for å lykkes med hos en dynamisk orientert psykolog. Psykologen du ble avvist av skulle forresten ha hjulpet deg videre i systemet, så hun sviktet der også! Hun burde ha tatt initiativet ditt om å fokusere på barndomstraumer på alvor og innsett at hun ikke hadde tilstrekkelig kompetanse på dette feltet, og anbefalt deg en eller flere aktuelle psykologer du kunne henvende deg til for å få adekvat behandling.

Takk for tilbakemeldingen din, bare hyggelig å kunne være til litt hjelp God påske! 

Ja, det var ikke noen hyggelig opplevelse akkurat. Jeg hadde ventet så lenge og var så glad for endelig å skulle få hjelp, så det ble litt av en nedtur. Men jeg håper det skal gå bedre nå, jeg skal kvinne meg opp til å stå på kravene denne gangen. Føler virkelig det er nå eller aldri. 

Ha en kjempefin påske du også!

Anonymkode: d4868...d02

[AnonymBruker]

Tusen takk for de gode rådene du har gitt @NuckingFutz

Det jeg lurte på om du kunne svare meg på er, hvordan er en god, normal, sunn (psykisk) familie?

På forhånd takk

 

Anonymkode: ad00e...a20

[Gjest Balian de Ibelin]

Jeg tror alle familier er dysfunksjonelle noen er det bare mer enn andre.

[AnonymBruker]

Jeg vet at denne tråden er over 2 år gammel, men jeg kom over den nå. Velger å ta den opp igjen, da jeg synes det sto så mye bra her, og som jeg kan kjenne meg så godt igjen i. Gjorde nesten litt vondt.

Flere som har andre innspill/ting å dele? 

Anonymkode: 80f5f...008