Føler meg unormal som mor etter å lese her inne

[AnonymBruker]

Det handler om hvor knyttet man er til barna sine. Nå leste jeg tråden om hun som er knust når barna skal til far, og jeg ser hvor mange som svarer at de føler det samme. Jeg er riktignok gift med barnefar, men jeg er helt sikker på at jeg ikke ville følt noen stor sorg over å levere fra meg barnet. Det er bare slik jeg er. Jeg har vært på ferietur uten barnet i to uker  uten å savne det. Jeg har aldri hatt problemer med å bruke barnevakt, selv om det er sjeldent vi har muligheten til det. 

Jeg er en ressurssterk og normaltfungerende kvinne på 32 år, med familie, venner og jobb. Ingenting "rart" med meg ellers. Men jeg føler ikke det samme som så mange andre mødre når det gjelder å være borte fra barnet mitt. Er jeg helt unormal, eller får jeg et unyansert bilde her inne?

 

 

Anonymkode: 386ff...52c

[Cambria]

Jeg har vel og merke ikke barn selv, men vil ikke tro du er unormal. Folk har generelt forskjellige behov, og vil tro de har det når det handler om nærhet til barna sine og. At du ikke synes det er kjempevanskelig å være borte fra ditt barn betyr vel ikke at du elsker det noe mindre?

[AnonymBruker]

Nei, du er ikke unormal. Tvert i mot! Å leve så "kun for barna" er ikke bra. Hverken for mor eller barn. 

Anonymkode: 1f85e...a6a

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det handler om hvor knyttet man er til barna sine. Nå leste jeg tråden om hun som er knust når barna skal til far, og jeg ser hvor mange som svarer at de føler det samme. Jeg er riktignok gift med barnefar, men jeg er helt sikker på at jeg ikke ville følt noen stor sorg over å levere fra meg barnet. Det er bare slik jeg er. Jeg har vært på ferietur uten barnet i to uker  uten å savne det. Jeg har aldri hatt problemer med å bruke barnevakt, selv om det er sjeldent vi har muligheten til det. 

Jeg er en ressurssterk og normaltfungerende kvinne på 32 år, med familie, venner og jobb. Ingenting "rart" med meg ellers. Men jeg føler ikke det samme som så mange andre mødre når det gjelder å være borte fra barnet mitt. Er jeg helt unormal, eller får jeg et unyansert bilde her inne?

 

 

Anonymkode: 386ff...52c

 

Jeg hadde heller ikke problemer med å være borte fra barna da jeg var gift. Da jeg ble skilt mot mitt ønske, var det ikke en og annen etterlengtet ferie jeg var borte fra barna, men det var annenhver uke. Det er noe helt annet. Da begynte savnet å komme og jeg gruet meg til de skulle dra og gledet meg til de kom igjen.

 

Det forundrer meg at gifte damer tror det å ha en helg uten barn eller en ferie er det samme som å leve uten sine barn 50% av barndommen deres...

Anonymkode: 7fadc...940

[Gjest cheshirecat]

Man er forskjellig.. Jeg har vært borte fra mine i alt ifra ei og annen helg til en uke, to uker og tre uker. Noen ganger kan jeg savne dem bare etter en dag, andre ganger kan det gå to uker hvor jeg synes det er deilig å ha fri, også er det først den tredje uka jeg merker savnet.. Å være borte fra barna systematisk annenhver uke tror jeg dog blir noe annet. Du sier du er sammen med barnefar, samme som meg. Da vet vi at enhver adskillelse er midlertidig.. Har du reist på ferie i disse periodene går jo tida ekstra fort, du har masse positive opplevelser og aktiviteter du skal gjøre. Å være bort fra ungene annenhver uke permanent for resten av livet/særdeles mange år - kan jo ikke sammenlignes med det...

[Fjaselina]

Det er nok akkurat det at du har dei rundt deg heile tida elles som gjer at det er heilt ok med ein ferie av og til. Eg har også hatt feriar der borna har vore borte nokre dagar, og eg har ikkje sakna dei. Men då veit eg at dei har hatt det flott, og eg har gjort andre ting. Men ei permanent ordning hadde blitt annleis.

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det forundrer meg at gifte damer tror det å ha en helg uten barn eller en ferie er det samme som å leve uten sine barn 50% av barndommen deres...

Jeg vet det kan virke litt kynisk å spørre om, men hvorfor velge å få barn med noen man ikke er sikker på om man har en fremtid med? Når det er skilsmisser og brudd etter barnet har levd i maks 3 år, synes jeg virkelig at et par har tenkt særlig langt.... 

Å leve uten barna 50% er konsekvensen av å velge feil mor/far til barna sine. 

Synes ikke synd i foreldre som er lei seg over det et sted, kun hvor fælt det må være for barna å ha det slik. Når voksne kan sitte å sørge den uka barna er borte, tenk på barn og DERES reaksjoner. 

Anonymkode: 0acb4...15e

[AnonymBruker]

Ts

takk for svar dere, fikk faktisk litt perspektiv på det!  En annen ting som jeg også har tenkt på, er kollegaer som savner barna noe voldsomt når de er på jobb. Eller skriver om det på Facebook etter å ha levert i barnehagen. Det kunne aldri falt meg inn. For jeg savner han ikke....

Anonymkode: 386ff...52c

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ts

takk for svar dere, fikk faktisk litt perspektiv på det!  En annen ting som jeg også har tenkt på, er kollegaer som savner barna noe voldsomt når de er på jobb. Eller skriver om det på Facebook etter å ha levert i barnehagen. Det kunne aldri falt meg inn. For jeg savner han ikke....

Anonymkode: 386ff...52c

 

Dette kan jo ikke være sunn holdning. Da er din holdning sunnere. Man må jo kunne være borte fra barna sine en arbeidsdag uten å savne dem. Hvis mor driver og savner barnet 10 minutter etter å ha levert det i barnehagen, får man bare håpe den engstelsen ikke overføres til barnet.

Anonymkode: 7fadc...940

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet det kan virke litt kynisk å spørre om, men hvorfor velge å få barn med noen man ikke er sikker på om man har en fremtid med? Når det er skilsmisser og brudd etter barnet har levd i maks 3 år, synes jeg virkelig at et par har tenkt særlig langt.... 

Å leve uten barna 50% er konsekvensen av å velge feil mor/far til barna sine. 

Synes ikke synd i foreldre som er lei seg over det et sted, kun hvor fælt det må være for barna å ha det slik. Når voksne kan sitte å sørge den uka barna er borte, tenk på barn og DERES reaksjoner. 

Anonymkode: 0acb4...15e

 

Jeg vet det kan være litt kynisk å spørre om, men er du 15 år?? Hvis ikke bør du seriøst jobbe med hvordan du kommuniserer.

Selvfølgelig er man sikker på at den man får barn med er den man skal leve resten av livet med. Man får ikke barn med en man ikke tror man har en fremtid med. Hvordan i alle dager kan du tro det?

 Men du skjønner livet er ikke en rett og asfaltert gate. Det skjer ting underveis, folk forandrer seg, utvikler seg, møter noen andre. Og etter noen år (over 13 for mitt vedkommende), ønsket min mann seg ut av forholdet. Konsekvensen er at barna bor to steder. Ikke fordi jeg har valgt feil forelder til dem men fordi vi vokste fra hverandre.

Anonymkode: 7fadc...940

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

 Men du skjønner livet er ikke en rett og asfaltert gate. Det skjer ting underveis, folk forandrer seg, utvikler seg, møter noen andre. Og etter noen år (over 13 for mitt vedkommende), ønsket min mann seg ut av forholdet. Konsekvensen er at barna bor to steder. Ikke fordi jeg har valgt feil forelder til dem men fordi vi vokste fra hverandre.

Anonymkode: 7fadc...940

Merkelig hvordan så utrolig mange flere vokser fra hverandre nå enn tidligere. Alle eldre jeg kjenner til har barn i en alder 30-40 år, og holder fint sammen. Mon mormor og morfar har barn på 57 (!) og er lykkelig gift den dag i dag. 

Å få barn er i dag en "vi ser hva som skjer i fremtiden, men akkurat i dag så elsker jeg han jeg vil ha barn med". 

Jeg skulle virkelig ønske at folk tenkte seg mer om... Og til en viss grad respekterer jeg barn på 13 år mer enn foreldre med barn på 1-4 år, som "plutselig" ikke kunne være sammen mer.. Ærlig talt, etter så kort tid skulle de virkelig ha tenkt seg bedre om!

Anonymkode: 0acb4...15e

[Gjest Blondie65]

Det er ikke tvil om at folk har lettere for å gå fra hverandre nå enn før. Dessverre og heldigvis! 

Når det gjelder følelser så er vi forskjellige. Noen har et liv som dreier seg kun om barna, andre har et annet fokus. Jeg mener også at en ikke kan sammenligne frivillig adskillelse der en er på ferie og borte fra barna med det å ikke se barna sine hver dag fordi en ikke bor sammen med den andre forelderen. Ikke alle tar dette like tungt heller.

Men Facebookstatuser ... Det har virkelig ingenting med saken å gjøre. Så akkurat en: del dette hvis du elsker barna dine! Hva insinuerer dette om de som ikke deler alle slike? Facebook må få en mindre sentral rolle i folks liv.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Blondie65 skrev:

Det er ikke tvil om at folk har lettere for å gå fra hverandre nå enn før. Dessverre og heldigvis! 

Når det gjelder følelser så er vi forskjellige. Noen har et liv som dreier seg kun om barna, andre har et annet fokus. Jeg mener også at en ikke kan sammenligne frivillig adskillelse der en er på ferie og borte fra barna med det å ikke se barna sine hver dag fordi en ikke bor sammen med den andre forelderen. Ikke alle tar dette like tungt heller.

Men Facebookstatuser ... Det har virkelig ingenting med saken å gjøre. Så akkurat en: del dette hvis du elsker barna dine! Hva insinuerer dette om de som ikke deler alle slike? Facebook må få en mindre sentral rolle i folks liv.

 

AMEN!

Håper framtidens generasjoner frir seg fra å leve ut hele livet sitt på fb! 

Anonymkode: 7fadc...940

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

AMEN!

Håper framtidens generasjoner frir seg fra å leve ut hele livet sitt på fb! 

Anonymkode: 7fadc...940

Det gjør de. Nå som foreldre og besteforeldre har inntatt facebook så forsvinner de yngre.

Anonymkode: 1b035...3e2

[Gjest Nori]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Dette kan jo ikke være sunn holdning. Da er din holdning sunnere. Man må jo kunne være borte fra barna sine en arbeidsdag uten å savne dem. Hvis mor driver og savner barnet 10 minutter etter å ha levert det i barnehagen, får man bare håpe den engstelsen ikke overføres til barnet.

Anonymkode: 7fadc...940

Hvorfor er det galt å savne barnet når det er i barnehagen? Nå har ikke mitt barn begynt i barnehage ennå, men jeg kommer garantert til å savne han når jeg begynner i jobb igjen. Sikkert ikke hver dag, men det hender at jeg savner mannen min når han er på jobb også. Folk er forskjellige, du sitter ikke med fasiten. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det handler om hvor knyttet man er til barna sine. Nå leste jeg tråden om hun som er knust når barna skal til far, og jeg ser hvor mange som svarer at de føler det samme. Jeg er riktignok gift med barnefar, men jeg er helt sikker på at jeg ikke ville følt noen stor sorg over å levere fra meg barnet. Det er bare slik jeg er. Jeg har vært på ferietur uten barnet i to uker  uten å savne det. Jeg har aldri hatt problemer med å bruke barnevakt, selv om det er sjeldent vi har muligheten til det. 

Jeg er en ressurssterk og normaltfungerende kvinne på 32 år, med familie, venner og jobb. Ingenting "rart" med meg ellers. Men jeg føler ikke det samme som så mange andre mødre når det gjelder å være borte fra barnet mitt. Er jeg helt unormal, eller får jeg et unyansert bilde her inne?

 

 

Anonymkode: 386ff...52c

Jeg leste riktignok bare første innlegget, men jeg kjente meg veldig igjen i det når jeg hadde små barn om hvor vanskelig det var også når det kom til å levere i barnehagen.  Alle foreldre jeg har møtt som fungerer normalt har syns det har vært vanskelig å levere barnet sitt i barnehage etter å ha vært hjemme med barnet sitt i nesten ett år. Det er noe jeg anser som helt normalt å skulle føle. Du leverer jo barnet ditt i barnehagen, men samtidig så er det ingen skam å innrømme at det er vanskelig. Det samme er det med overgangen fra å være heltidsmamma til å være deltidsmamma. Man går fra å ha alle feriene, alle dagene, alle helgene til å skulle dele opp ting som å ha annenhver juleaften. Det er vanskelig, og spesielt med småbarn så tar det tid. Det er en fase, og jeg syns virkelig ikke man skal skamme seg over å syns det er vanskelig. 

Så ja, jeg syns du har et unyansert bilde på dette, men samtidig så vet du ikke bedre så du får være unnskyldt. 

Anonymkode: 865bf...427

[Gjest cheshirecat]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet det kan virke litt kynisk å spørre om, men hvorfor velge å få barn med noen man ikke er sikker på om man har en fremtid med? Når det er skilsmisser og brudd etter barnet har levd i maks 3 år, synes jeg virkelig at et par har tenkt særlig langt.... 

Å leve uten barna 50% er konsekvensen av å velge feil mor/far til barna sine. 

Synes ikke synd i foreldre som er lei seg over det et sted, kun hvor fælt det må være for barna å ha det slik. Når voksne kan sitte å sørge den uka barna er borte, tenk på barn og DERES reaksjoner. 

Anonymkode: 0acb4...15e

Noen gang tenkt på at det kan være far som går? Er utro? Får seg ny dame?  

[Gjest chisandra]

Du er ikke unormal, folk er forskjellige. 

[AnonymBruker]

Jeg har innsett at jeg tydeligvis, iflg folk på nett, ikke er en god mor og jeg lever godt med de.

Jeg trenger ikke være med barna mine konstant. Jeg trives når de er opptatt med sitt synes og at de har godt av å kjede seg. Jeg har egne hobbyer og interesser. Jeg liker å reise på tur uten barn. Jeg savner de ikke etter kort tid borte fra dem. Jeg kan lese, se på telefonen, hvile på sofaen og jeg forventer at jeg får være i fred. De får ikke konstant fokus, spesielt om vi har andre voksne på besøk.

Til tross for dette har jeg et fantastisk forhold til dem. Vi snakker om det meste, de er velfungerende og trygg. De klarer seg bra på skole, har venner og aktiviteter de liker. De er selvstendige, reflektere mennesker, de er godt likt av både voksne og barn og fine mennesker.

Jeg liker å være med dem, følge med på livet deres og å snakke og reflektere med dem. Jeg tror jeg er den moren som vet mest om ha som foregår i den sosiale settingen, hvem som drikker, har sex og som barna sier det er godt å snakke med.

Jeg er trygg på at jeg gir barna mine en god oppvekst. De trenger ikke være små prinser og prinsesser for at vi skal være gode foreldre. Barn har ikke godt av og alltid komme i første rekke!

Anonymkode: cb84b...229

[AnonymBruker]

Jeg skrev den andre tråden som du refererer til, og jeg stiller meg bak de fleste andre her. 

Dette handler om det å være borte fra barna sin annenhver uke hele året, hvert år. Ikke en ferietur nå og da. Da vi alle bodde sammen var jeg også veldig glad i å ha "fri" av og til, og jeg følte at jeg hadde ferie når barna var hos bestemor og bestefar en helg. 

Det jeg snakker om er sorgen over å bare skulle ha barna sine 50% av tiden i hele oppveksten deres. Å bare oppleve 50% av det som skjer rundt dem og av smått og stort de tenker på. Det er faktisk vanskelig for mange å takle, og kan ikke sammenlignes med det du snakker om.

Anonymkode: de568...64e