Hvordan er forholdet ditt til moren din?

[AnonymBruker]

Jeg har dessverre ikke noe godt forhold til min. Og jeg synes det har blitt verre i voksen alder, fordi jeg klarer å se henne fra et voksenperspektiv, og fordi jeg har reflektert mye over barndommen min og hvordan den har preget meg som person. I tillegg tror jeg hun også har forandret seg på sine eldre dager, og det har ikke vært til det bedre.

Tenker ikke å skrive alt for mye, men jeg har lenge hatt følelsen av at hun ikke liker meg, fordi måten hun snakker til meg på har en undertone av forakt og innestengt aggresjon, selv når det er nøytrale tema. Jeg har tenkt at dette sikkert er noe jeg bare innbiller meg, men for ikke lenge siden fikk jeg bekreftet fornemmelsene mine. Jeg gjorde nemlig noe som jeg vet ikke var riktig av meg, men jeg leste noen av mailene hun har sendt til min tante. Der skrev hun blant annet at jeg hadde ødelagt livet hennes, og at tante ikke visste hvor heldig hun (tante) hadde vært med sine barn.

Hun kan være snill og vise omsorg på sin måte, og vi kan også gjøre hyggelige ting sammen, men det endrer dessverre ikke min opplevelse av relasjonen. Jeg føler at jeg konstant må gå på eggeskall rundt henne og tilbakeholde masse informasjon som jeg vet hun vil reagere på med sinne.

Jeg tror ikke det er noe å gjøre for å reparere forholdet vårt, så jeg får jobbe med å akseptere at sånn er det bare. Har gått til psykolog før og skal begynne hos en igjen nå. Ettersom jeg ikke har søsken føler jeg meg så ensom fordi det er ingen andre som egentlig vet hvordan hun er. Jeg har heller ingen støtte i faren min.

Jeg lurer på om det er mange av dere som er i samme situasjon som meg og hvordan dere takler det?

 

Anonymkode: 573db...177

[AnonymBruker]

Ikke eksisterende og det er en stor lettelse. 

Anonymkode: 2fd7d...585

[AnonymBruker]

Gammel du er ? 

Anonymkode: 34367...bcf

[AnonymBruker]

Min mor har hatet meg siden jeg var liten og gir meg skylden for alle problemene i familien. Enda prøver hun å "bedre" forholdet vårt og forstår ikke hvorfor jeg vil ha minst mulig med henne å gjøre. Foreldrene mine er fortsatt gift, derfor jeg ikke har droppet hun helt. 

Anonymkode: acb1d...91a

[*Helen*]

Jeg har stort sett et veldig godt forhold til moren min. Vi er veldig forskjellige, både i væremåte og i syn på enkelte ting, men vi kommer godt overens uansett og ler ofte sammen. 

Det hender så klart hun irriterer vettet av meg, og jeg tenker av og til på hvordan hun taklet ting i en periode av livet vårt hvor ting ikke var så bra og at jeg gjerne skulle vært foruten alt det som skjedde, men til syvende og sist kan jeg ikke gå rundt resten av livet å være bitter. Det som skjedde skjedde, og vi kom oss gjennom det så og si helskinnet. 

 

[Jannemo]

Uffda TS.. Dette høres vanskelig ut!

Jeg skvatt til litt da jeg leste at du føler du må gå på eggeskall, for det er akkurat sånn jeg har beskrevet mitt forhold til mamma - til psykologen i dag.
Mamma har oppdratt meg alene og vi har egentlig alltid hatt et veldig fint og sterkt bånd, men de siste 5 årene har hun nesten ikke vært til å kjenne igjen. Det er som hun plutselig er splittet, derav eggeskallfølelsen. I det ene øyeblikket er hun strålende glad og hyggelig, men etterhvert blir hun sur og frekk.. Legger ikke skjul på hvor mye hun hater mannen min, kaller meg selvopptatt og sutrete, snakker dårlig om andre i familien. Også er hun ekstremt opptatt av å diagnostisere andre etter hva hun har lest seg opp til på internett. SLITSOMT Men ikke så ille som du har det.

Det er trist å høre at du føler deg ensom -men jeg kan skjønne at du gjør det! Jeg er veldig heldig som har flere familiemedlemmer som ser mammas vanskelige sider, det hadde vært vanskelig å ikke få støtte fra de.
Jeg har nå valgt å ha et litt mer distansert forhold til mamma - og se hvordan det går.

Lykke til!

 

 

[AnonymBruker]

Beskrives best med ett ord: Variabelt.

 

Jeg er et uønsket barn og fikk merke det på ange vis under barndommen. Jeg var aldri bra nok, og er vel igrunn ikke det enda. Men hun forsøker da å forbedre bildet nå og det kjenner jeg er ok enkelte ganger. Andre ganger orker jeg henne ikke. Det har hjulpet mye å få vite noe detaljer rundt min mor ig hennes forhold til min far, det hjelper meg til å se helheten. Men jeg har ikke noen nærhet til henne, slik mange andre ser ut til å være heldig nok til å oppleve. Ærlig talt? Den dagen hun er borte er jeg helt fri.

Anonymkode: 9e068...7df

[AnonymBruker]

Eller for å si det slik, forholdet vårt er på det beste over telefonen. Da kan ting sies, selv om hun greier å drite seg ut da også.. Ansikt til ansikt går det bare ikke.

Anonymkode: 9e068...7df

[saltvann]

Ikke så godt forhold i tenårene, men etter at jeg flyttet hjemmefra så ble båndet sterkere og sterkere for hvert år. Hun døde nylig, alt for tidlig, og ser nå at hun var ikke bare en mor, men også en bestevenn

[Jolene]

Har et godt forhold til mamma. Vi snakker sammen nesten daglig om alt og ingenting. Kunne ikke bedt om bedre.

[AnonymBruker]

Har et kjempebra forhold til mamma, hun har alltid vært en god mor. Pappaen min var ikke det, så hun har alltid stilt opp, og jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten henne. 

Anonymkode: f357d...9ac

[AnonymBruker]

Ingen forhold.

Er voksen har flyttet til andre siden av landet i forhold til henne. Myyye bedre uten henne!

Anonymkode: 4485c...afa

[drikkerbrushverdag]

Vi har et godt og stabilt forhold. Jeg betror meg sjelden til noen av foreldrene mine, men jeg vet at jeg kan hvis jeg vil. Vi bor ikke på samme kant av landet, men har jevnlig kontakt. Forholdet var ikke så sterkt da jeg var tenåring, men det tror jeg er vanlig uansett hvor nære man er. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde alltid på følelsen at hun ikke respekterte eller likte meg. Så ble jeg syk og nå forteller hun meg ofte at hun er stolt og imponert over måten jeg taklet motgangen på. Så det gjorde forholdet vårt mye bedre.

Anonymkode: 3f592...955

[AnonymBruker]

Etter at jeg fikk barn har forholdet vårt blitt veldig sterkt.. Skjedde en del ting under graviditeten som var svært tøft og gikk gjennom et veldig tøft brudd. Hun var der for meg hele veien uten å dømme eller komme med noe annet enn støttende ord.

Nå snakker vi sammen omtrent daglig, og vi ses også minst en gang i uka ( som oftest flere).

Anonymkode: 9da09...a5f

[AnonymBruker]

Moren min har alltid vært mor, aldri venninne som mange av mine venninners mødre. Jeg har kranglet og "hatet" moren min opp igjennom tidlig ungdomstid. Nå har jeg skjønt at det er akkurat sånn mor jeg kommer til å bli til mine barn. Sette grenser, passe på, kjefte når jeg gjorde noe galt, husarrest og tvinge meg til å ha på hjelm og lue:P 

I dag er hun faktisk en av mine nærmeste. Hun gir masse gode råd, og jeg beundrer henne av hele mitt hjerte. Gruer meg til den dagen hun ikke er mer. Hun er den første jeg ringer hvis det er noe:) 

Anonymkode: a1171...a78

[AnonymBruker]

Hater henne. Hun har sagt hun angrer på at hun fikk meg.

Hun sier hun er glad i meg av og til, men jeg får bare kritikk som stikker dypt når vi er alene og overfladisk skryt når andre er tilstede. Hun er en falsk bitch.

Anonymkode: 8f148...3cb

[AnonymBruker]

1 time siden, saltvann skrev:

Ikke så godt forhold i tenårene, men etter at jeg flyttet hjemmefra så ble båndet sterkere og sterkere for hvert år. Hun døde nylig, alt for tidlig, og ser nå at hun var ikke bare en mor, men også en bestevenn

Kondolerer  

Anonymkode: fc9a3...746

[AnonymBruker]

Forholdet til moren min er elendig, og det har egentlig bare blitt verre og verre med årene. Nå bor jeg for meg selv i en annen by, og jeg er overlykkelig for å slippe vold, trusler og mobbing på daglig basis. Husker jeg var veldig glad i henne helt til hun og pappa skilte seg da jeg var rundt 7 år. Siden da har det gått nedover, og pappa har vel alltid sett mellom fingrene selv om han vet at det forekom vold. I løpet av årene på videregående utviklet jeg anoreksi, og moren min kommenterte alltid at kroppen min var kjempestygg og at jeg var deprimert uten grunn. Hun liker ikke typen min heller, og hun har aldri møtt han... Hun mener han er stygg, og det skal liksom bety noe for hvordan jeg ser han tydeligvis...

Nå som jeg bor alene pleier hun å ringe meg en gang i uka og klage over at jeg ikke ringer henne. Hun blir "såret" når jeg sier jeg ikke har tid, og sist ble hun så såret at hun ikke har snakket til meg på 2 mnd - de to beste månedene i mitt liv

Skal til hjembyen i påsken, så jeg gruer meg til å møte henne faktisk. Hun vet jeg kommer, og ble veldig glad, men bortsett fra det har jeg ikke hørt noe fra henne. Så enten har hun innsett at jeg har mye å gjøre, ellers så er hun sint og pønsker ut noe jævlig mot meg.

Anonymkode: cc7cb...b0c

[visp]

Jeg har et veldig godt forhold til min mor men har sett venninner og hva det gjør med de at forholdet til mor er vanskelig. Det lager endel evige sår som er vanskelig å få bort. Har bare gode ting å si om min mamma og priser meg lykkelig for det. Må ha vært veldig vanskelig for deg å lese hva hun skrev!