Studere helse- og sosialfag når en er/ har vært psykisk syk

[AnonymBruker]

Hva tenker dere om det?

Jeg sliter med tilbakevendene depresjoner og er også litt spiseforstyrret, har diagnosen bulimi, men spiseforstyrrelsen er ikke like framtredende som den en gang var, det er ingen som merker det på meg at jeg har en spiseforstyrrelse.

Jeg har hatt mye behandling i psyaktrien opp i gjennom årene. Har hatt behandling siden 2008. Jeg har vært innlagt 7 ganger, til sammen litt over 12 måneder har jeg vært innlagt. Jeg har vært både frivillig og tvangsinnlagt.

Jeg går fortsatt i behandling og kan ikke si at jeg er helt frisk, men jeg fungerer veldig bra i hverdagen. Ingen av mine medstudenter vet noe om mine problemer.

Jeg studerer sosialt arbeid, og jeg trives veldig godt på studiet. Synes det er et utrolig spennende studie! Jeg tenker også at det er en fordel at jeg vet litt om hvordan det kan oppleves å være i en klient/pasientsituasjon. Jeg har god erfaring med å være pasient og skal innrømme at det er litt rart å plutselig være den som sitter på andre siden av bordet.

Jeg har et godt innblikk i hvordan psykiatrien fungerer, hvordan det er å være psykatrisk pasient, være klient på Nav osv. Men det jeg er redd for er at andre skal tenke at jeg ikke er skikket til å være sosionom fordi jeg selv har hatt personlige problemer. Det er som sagt ingen som kan se det på meg at jeg sliter/har slitt. Jeg merker at mange av mine medstudenter har skremmende holdninger til mennesker som er innlagt på psykiatrisk, mange ser på psykiatri som noe fryktelig skummelt og at alle som er innlagt er psykotisk, ustabile etc. Jeg vet at det ikke er sant, jeg har vært innlagt med helt vanlige mennesker med vanlige jobber som lærere, sykepleiere, jurister osv.

Jeg er selvsagt også bevisst på at mine erfaringer ikke er like alle andres erfaringer. Så om det kommer en klient som sliter med f.eks angst og depresjon så er det ikke sikkert at han eller hun har hatt det på samme måte som meg.

Anonymkode: f7284...ed9

[AnonymBruker]

" Jeg merker at mange av mine medstudenter har skremmende holdninger til mennesker som er innlagt på psykiatrisk, mange ser på psykiatri som noe fryktelig skummelt og at alle som er innlagt er psykotisk, ustabile etc. " 

Det er vel nettopp derfor at din erfaring og innsikt er så verdifull. Du trenger ikke si til noen på studiet ditt at du sliter, men du skal se at det er en styrke når du begynner å jobbe. 

 

Mvh 

Sosionom som sliter/har slitt med mye rart. 

Anonymkode: ad052...545

[Gjest Snuppi]

Det kan være positivt om du bruker erfaringene dine på en god måte, TS. Du vet hvordan systemet kan oppfattes fra pasientens ståsted. Det er bare en fordel for pasienten og deg. 

[AnonymBruker]

Så bra at dere mener det!

Sitter og leser litt om skikkethet, og ser at psykiske problemer kan være grunnlag for å bli vurdert som ikke skikket. Men antar at det skal være ganske alvorlige og synlige problemer da?

Jeg føler jo selv at jeg er på rett vei når det kommer til utdanning. Jeg er snart 25 år gammel og har hatt ganske mange år med prøving, feiling og bekymringer og usikkerhet når det kommer til framtiden. Det er veldig godt å endelig føle at jeg har funnet noe jeg har lyst til å jobbe med, men jeg lar meg likevel påvirke av hva alle andre måtte mene, og om det er en bred oppfatning om at mennesker som har slitt psykisk aldri burde jobbe med mennesker så blir jeg jo selvsagt usikker. Samtidig kan en jo spørre om det finnes mennesker som aldri har slitt litt på privaten?

Jeg forstår jo også at man kan bli skeptisk til om en klarer å vise omsorg ovenfor andre om en ikke klarer å ta ordentlig vare på seg selv.

TS

Anonymkode: f7284...ed9

[AnonymBruker]

Hvordan gikk det med studiene?

Anonymkode: e1d4b...02c

[AnonymBruker]

Jeg trenger ikke hele livshistorien din og sykejornalen, jeg vil vite om du kan uføre de oppgavene du blir satt til på en god måte?

Kan du det?

Der har du svaret.

Anonymkode: 5438e...4e7