Alltid den som havner utenfor:(

[AnonymBruker]

Hele skolegangen min var det sånn. Hver gang læreren sa "gå sammen to og to" så fikk jeg en klump i magen. Fordi jeg visste at jeg kom til å bli stående alene. Ingen kom til å spørre meg, jeg våget ikke spørre andre. Så ble jeg stående der da og skamme meg så inderlig når alle andre så hvor ensom jeg var. Til slutt ble jeg plassert et sted.

Også i voksen alder er det sånn. Jeg blir ikke mobbet lengre, jeg blir ikke aktivt utfryst lengre, ingen kolleger er slemme. MEN; når det skal velges samarbeidspartner e.l. er det ALLTID jeg som blir stående alene. Det gjør så vondt. Det knyter seg i magen bare sjefen sier "dere skal samarbeid i par om xxxxxxx". Da vet jeg at alle andre finner seg en kjapt som bare det, for de aller, alle fleste har en eller flere som står dem nærmere og som er naturlig å velge.

Sist nå skulle vi på hyttetur sammen, teambuilding, og det ble oppfordret til å kjøre sammen pga diverse grunner. Jeg tenkte "nå skal jeg være føre var og spørre noen, jeg nekter å bli stående igjen alene igjen". Mannet meg opp i en laaang tid og spurte de jeg jobber tettest med. "Nei, de skulle kjøre en bil det bare var plass til 4". Okei... Spurte neste gjeng, denne gangen kostet det meg mer. De sa også nei. Reelle grunner, men fremdeles "nei, du kan ikke kjøre med oss". Og sånn fortsatte det.

Til slutt ble jeg så lei meg at jeg "ble syk" den helgen. Jeg vet at grunnene var reelle og jeg klandrer dem ikke, men jeg følte meg som et lite barn igjen. Hvorfor er det alltid jeg som havner utfor? Hvorfor er det jeg som alltid blir stående alene når folk skal velge hverandre? Det koster meg så inderlig mye å spørre, fordi jeg vet "ingen velger meg frivillig". Jeg kan grue meg en hel dag fordi jeg tenker "i dag MÅ jeg spørre". Og avslaget gjør så vondt, klarer ikke å riste det av meg og tenke "jaja, bedre lykke neste gang".

Noen andre i samme situasjon?

Anonymkode: 3cd3d...c0e

[Knask]

Har vært, og er fortsatt til dels den personen. Det er utrolig sårt, og det er ikke bare å si ifra heller.
Min løsning har vært å være den som inviterer, heller en å bli spurt. Blir mer arbeid på meg, men kombinasjonen av å by meg ekstremt frem i alle situasjoner og å arrangere ulike ting (alt fra fest til å gå på kafe) så blir jeg mer spurt og inkludert mer en tidligere. 

[AnonymBruker]

Får helt vondt inni meg av å lese dette. Har ingen råd dessverre, men skal være ekstra oppmerksom på dette på min arbeidsplass. Mistenker at jeg har en kollega som kanskje har det sånn.

Anonymkode: 536de...40b

[AnonymBruker]

Har ingen råd å komme med, men jeg er også denne personen. Veldig vondt å skulle reise seg igjen etter hver gang og den følelsen av å vite at avslaget kommer... Ikke gøy. Trodde før at det var de rundt meg, men etter å ha hatt det sånn på alle skoler oppover, så begynner jeg å innse at det trolig er meg... Vet bare ikke hva som er grunnen :/

Har også prøvd å invitere folk som en sier over her, men sjelden noen gidder å bli med. Har heldigvis funnet meg en veldig god venninne som jeg finner på mye med, da blir det litt mindre sårt når sånne ting skjer. 

Anonymkode: d8157...d3f

[AnonymBruker]

3 timer siden, Knask skrev:

Har vært, og er fortsatt til dels den personen. Det er utrolig sårt, og det er ikke bare å si ifra heller.
Min løsning har vært å være den som inviterer, heller en å bli spurt. Blir mer arbeid på meg, men kombinasjonen av å by meg ekstremt frem i alle situasjoner og å arrangere ulike ting (alt fra fest til å gå på kafe) så blir jeg mer spurt og inkludert mer en tidligere. 

Det som er så vondt, er at jeg opplever å ikke lykkes når jeg tar intiativet. Det koster meg utrolig mye å spør også blir jeg avvist. F.eks å invitere til en fest der ingen kommer. Da lar jeg heller være å spør:(

Anonymkode: 3cd3d...c0e

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Får helt vondt inni meg av å lese dette. Har ingen råd dessverre, men skal være ekstra oppmerksom på dette på min arbeidsplass. Mistenker at jeg har en kollega som kanskje har det sånn.

Anonymkode: 536de...40b

Gjør det:) På min arbeidsplass er det som sagt ingen slemme, ingen som bevisst holder meg utenfor, de aller fleste er kjempeålreite, Men jeg blir liksom glemt. Det hjelper ikke på at jeg er sjenert og tør i liten grad å ta intiativ selv:/

Anonymkode: 3cd3d...c0e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Har ingen råd å komme med, men jeg er også denne personen. Veldig vondt å skulle reise seg igjen etter hver gang og den følelsen av å vite at avslaget kommer... Ikke gøy. Trodde før at det var de rundt meg, men etter å ha hatt det sånn på alle skoler oppover, så begynner jeg å innse at det trolig er meg... Vet bare ikke hva som er grunnen :/

Har også prøvd å invitere folk som en sier over her, men sjelden noen gidder å bli med. Har heldigvis funnet meg en veldig god venninne som jeg finner på mye med, da blir det litt mindre sårt når sånne ting skjer. 

Anonymkode: d8157...d3f

Ja, jeg kjenner jeg gir litt opp. Tenkte veldig optimistisk at "bare våg å SPØR så sier garantert noen ja". Men nei... Folk er opptatt av sine. Neste gang vi skal gjøre noe sosialt a la teambuilding kommer jeg til å komme med en unnskyldning for å slippe å være med. Jeg orker ikke flere avvisninger og å kjenne på følelsen av å være utenfor. Sist begynte jeg å grine. Herregud, voksen dame, men det gjorde så vondt. Heldigvis var det på slutten av dagen, så jeg slapp å bryte sammen på jobb.

Anonymkode: 3cd3d...c0e

[Gjest The Lost Dreamer]

Jeg hadde det sånn i fjor på skolen, og i år har jeg det slik 5 timer i uka fordi jeg ikke kjenner noen i det ene faget jeg har. Er helt forferdelig, ikke minst flaut. Føler meg påtrengende når jeg bare blir plassert et sted. 

For meg hjalp det å snakke med mange folk og skaffe bekjente og venner. Nå har jeg bekjente og venner i hver eneste time (bortsett fra det ene faget), kanskje noe slikt kan hjelpe deg? Prøv å skaffe noen du er med litt mer enn andre, da kan det fort bli at dere to bare er med hverandre fordi det føles naturlig. Håper det forbedrer seg! 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, The Lost Dreamer skrev:

Jeg hadde det sånn i fjor på skolen, og i år har jeg det slik 5 timer i uka fordi jeg ikke kjenner noen i det ene faget jeg har. Er helt forferdelig, ikke minst flaut. Føler meg påtrengende når jeg bare blir plassert et sted. 

For meg hjalp det å snakke med mange folk og skaffe bekjente og venner. Nå har jeg bekjente og venner i hver eneste time (bortsett fra det ene faget), kanskje noe slikt kan hjelpe deg? Prøv å skaffe noen du er med litt mer enn andre, da kan det fort bli at dere to bare er med hverandre fordi det føles naturlig. Håper det forbedrer seg! 

Det er nettopp det, flaut. Selv om jeg er voksen svir det skikkelig. 

Det "verste" er at jeg har jobbet der i åresvis. I starten hadde jeg ihvertfall en unnskyldning for at jeg ikke kjente så mange:p Jeg har prøvd å bli ekstra godt kjent med de nye, men også de har klikket med andre og velger naturligvis dem framfor meg. Jeg er den typen ingen føler de kjenner godt, jeg snakker bare overfladisk med alle.

Anonymkode: 3cd3d...c0e

[Summers]

Spiser du ikke lunsj med folk og prater med de på jobben? 

[Gjest The Lost Dreamer]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Det er nettopp det, flaut. Selv om jeg er voksen svir det skikkelig. 

Det "verste" er at jeg har jobbet der i åresvis. I starten hadde jeg ihvertfall en unnskyldning for at jeg ikke kjente så mange:p Jeg har prøvd å bli ekstra godt kjent med de nye, men også de har klikket med andre og velger naturligvis dem framfor meg. Jeg er den typen ingen føler de kjenner godt, jeg snakker bare overfladisk med alle.

Anonymkode: 3cd3d...c0e

Det svir uansett alder. Mennesker liker som regel å få støtte og føle seg likt - Vi liker å være med folk og bli akseptert. Det er bare sånn vi er. 

Jeg har dessverre ingen gode råd, ettersom jeg sliter med dette selv!

[AnonymBruker]

For meg har det også blitt sånn. Fikk ingen nære venner på vgs, bare ei jeg var med i noen friminutt, hvis jeg fant henne (stor skole). Da jeg begynte på høyskole passet jeg ikke inn i faddergruppa og fant heller ingen andre. Var flaut å sitte alene i forelesning, selv om jeg sikkert ikke ble lagt merke til blant 150 andre. Har byttet høyskole og det har blitt litt bedre, men har på følelsen at jeg bare er med i en vennegjeng fordi jeg presser meg på. Men jeg har oppdaget at hvis jeg inviterer dem til ting så blir jeg invitert av dem også. Folk liker jo å bli sett selv, og hvordan kan de vite at du vil være med om du aldri gir uttrykk for at du vil? Det er vanskelig å få ballen til å starte å rulle, men prøv med noe lavterskel som kino eller noe. 

Har også funnet ut at organisasjoner er en fin ting. Der er ting lagt opp til samtale gjennom møter og kurs. For meg er det nå studentpolitikk, men senere ser jeg for meg røde kors eller lignende. 

Anonymkode: 170f6...159

[AnonymBruker]

Sånn hadde jeg det også på skolen, både barneskolen og ungdomsskolen. Spilte fotball og da man skulle velge hvem man skulle gjøre ting med, om vi gikk to og to på trening ble jeg aldri valgt.

Forferdelig å alltid føle at man ikke var bra nok.

Ble ikke mobbet, men mer utfryst på en måte. Det begynte med ei i klassen vår som bevisst fryste meg ut foran de andre.

Men da jeg begynte på videregående ble jeg plutselig superpopulær hos gutten og jentene!

Men det sitter enda i dette jeg opplevde.

Anonymkode: bb8f3...61d

[AnonymBruker]

Å være personen urn partner er utrolig vondt, og på barne/ungdomsskolen synes jeg det er utrolig stygt gjort at lærere å la elever selv velge. Det oppfordrer til mobbing! Var nesten aldri selv den personen, men så at det alltid var samme person som ble holdt utenfor. Har kjent på følelden og vet hvir ekkelt det er, så jeg pleide å ta vedkommende til meg og si bestemt "vi blir tre på gruppa!". 

Til alle som leser TS sitt innlegg og vet om en slik person på arbeidsplassen, ta kontakt! Vær den som inkluderer. Det er utrolig tøft å stå på utsiden. 

Veldig vondt at det for deg har vært så ille at du ikke ønsket å være med på turen. Du var ikke 'syk', det var reell grunn for ikke å være med mener jeg. 

Anonymkode: c1f39...17d

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg så igjen og det er fortsatt så sårt😩 Nå er jeg singel igjen også. Men følte meg på en måte ensom og alene i forholdet også. 

I fjor sommer flyttet jeg inn i et nytt boligfelt og naboen min ble jeg raskt kjent med. Vi møtes for å gå tur, spise middag sammen, shoppe og skravle med og uten alkohol. 

Så flyttet det inn en annen singel mamma under meg. Jeg visste litt hvem det var, men kjente henne ikke. 
Nå har naboen min og hun blitt gode venninner, og det synes jeg bare er koselig. Men det hadde vært koselig å bli invitert noen ganger... Tror naboen min synes det er litt vanskelig, for hun er midt i mellom. 

Anonymkode: 9c489...d11

[Sensi]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg kjenner meg så igjen og det er fortsatt så sårt😩 Nå er jeg singel igjen også. Men følte meg på en måte ensom og alene i forholdet også. 

I fjor sommer flyttet jeg inn i et nytt boligfelt og naboen min ble jeg raskt kjent med. Vi møtes for å gå tur, spise middag sammen, shoppe og skravle med og uten alkohol. 

Så flyttet det inn en annen singel mamma under meg. Jeg visste litt hvem det var, men kjente henne ikke. 
Nå har naboen min og hun blitt gode venninner, og det synes jeg bare er koselig. Men det hadde vært koselig å bli invitert noen ganger... Tror naboen min synes det er litt vanskelig, for hun er midt i mellom. 

Anonymkode: 9c489...d11

Det skjønner jeg. Håper det løser seg. 
 

Men er du og «din» nabo sammen som før lenger, eller er det slutt på det? 
 

Har du forsøkt å invitere? 

[AnonymBruker]

On 3/15/2016 at 7:53 PM, AnonymBruker said:

Gjør det:) På min arbeidsplass er det som sagt ingen slemme, ingen som bevisst holder meg utenfor, de aller fleste er kjempeålreite, Men jeg blir liksom glemt. Det hjelper ikke på at jeg er sjenert og tør i liten grad å ta intiativ selv:/

Anonymkode: 3cd3d...c0e

Du har i det minste en arbeidsplass da, så helt utenfor har du ikke havnet.

Hilsen en som er ledig på tredje året etter 826 søknader.

Anonymkode: 3b974...127