Greier ikke snakke med venninder og bestevenninder

[AnonymBruker]

Pga sykdom så har jeg mistet hele mitt sosiale nettverk. De siste årene har jeg ikke klart å pleie vennskap eller være med venner, ta telefonen når venner ringer, eller engasjere meg i deres liv.
Jeg er i prosessen med å bli frisk nå (jippi!) og merker at jeg vil være mer sosial, ta igjen alt det tapte - men jeg har utrolig angst for å møte venner, selv mine aller nærmeste, fordi jeg ikke vet hvordan man oppfører seg rundt folk lenger!
Når jeg sier noe føler jeg at det er kjedelig for de, og når de sier noe sliter jeg med å vise engasjerte ansiktsutrykk eller komme med respons.
Så da er jeg mest musestille, kanskje nikker og smiler litt om andre sier noe moro. Da syntes venner igjen at jeg er rar og uinteressert og vil ikke henge sammen. Vet ikke hva jeg trenger av hjelp og råd, men hvordan kan jeg kommunisere på vanlig måte med bestevennene mine? Jeg er jo trygg på de, men ikke på samtaleemner og engasjement!

Hva er vanlig å snakke om/sladre om? Jeg liker ikke å snakke om andre siden jeg selv har blitt baksnakket, men registrerer at de fleste snakker mest om andre de har sett eller hørt noe om. Er det kjedelig for den andre å høre på kjærestesnakk? Er det trist for den andre å høre om motgang og kjipe dager? Er det skrytete ovenfor den andre å snakke om gode dager og ting? Jeg føler meg så rar og utenfor uansett hva jeg prøver på

Anonymkode: 78831...f40

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når jeg sier noe føler jeg at det er kjedelig for de, og når de sier noe sliter jeg med å vise engasjerte ansiktsutrykk eller komme med respons.
Så da er jeg mest musestille, kanskje nikker og smiler litt om andre sier noe moro. Da syntes venner igjen at jeg er rar og uinteressert og vil ikke henge sammen. Vet ikke hva jeg trenger av hjelp og råd, men hvordan kan jeg kommunisere på vanlig måte med bestevennene mine? Jeg er jo trygg på de, men ikke på samtaleemner og engasjement!

Jeg liker ikke å snakke om andre siden jeg selv har blitt baksnakket, men registrerer at de fleste snakker mest om andre de har sett eller hørt noe om. Er det kjedelig for den andre å høre på kjærestesnakk? Er det trist for den andre å høre om motgang og kjipe dager? Er det skrytete ovenfor den andre å snakke om gode dager og ting? Jeg føler meg så rar og utenfor uansett hva jeg prøver på

Anonymkode: 78831...f40

Så bra at du er i prosessen med å bli frisk igjen! Det første jeg tenker på, er at kan det være at du rett og slett er litt "ute av trening"? At dette er noe som vil gå seg til? Vet du om de du henger med synes at du er kjedelig, får tanker om at du er rar og uinteressert, -eller er det bare noe du føler/din fortolkning?

Det går kanskje an å ta det opp med vennene dine at du sliter med å vise engasjerte ansiktsuttrykk, -at du kan være interessert selv om du føler du ikke helt klarer å vise det? Kjærestesnakk kan være interessant, felles skjebner,morsomme eller triste ting du har opplevd, filmer du har sett.. Det går jo også an å snakke om andre med et positivt fortegn. Holder med deg i det å ikke baksnakke andre  Snakk gjerne om gode dager og ting. Det virker av hovedinnlegget som du kanskje ikke er så "skrytete" av deg, så jeg tror ikke du trenger å bekymre deg for det men det kan jo godt være jeg tar feil.  Jeg tror uansett det er godt å si fine ting om seg selv og andre og dele gode opplevelser i tillegg til de dårlige.

Er det slik at du tenker mye på hvordan du selv framstår når du er med vennene dine? At du tenker på at du føler deg rar og hva de tenker? Det jeg tenker om dette gjelder deg, er at det kan være lurt å skifte fokus og bare kaste seg uti det. Alle sier dumme/rare/mindre interessante ting iblant,og det er helt greit.

Noen ganger kan det være greit å tenke ut noen samtaleemner på forhånd du selv har lyst til å snakke om, eller stille andre åpne spørsmål. Jeg tenker også at det er lurt å gå utenfor komfortsonen, men ikke så mye at du føler at du ikke er deg selv. Noen er av natur mer stille, og det er helt ok. Jeg kjenner igjen den følelsen av å være utenfor,og den er ikke god. Kanskje du kan betro deg til en av dine nærmeste om denne følelsen? Noen ganger er det nettopp bare en følelse,og ikke de de andres intensjon å holde noen utenfor.

Uansett: Øvelse gjør mester! Vet det ikke er bare-bare, men anbefaler deg å kaste deg ut i det, minne deg selv på at de er vennene dine,og at de ønsker å være med deg. Ønsker deg masse lykke til!

Anonymkode: fa56c...8bd