Min far stoler ikke på meg, men jeg har ikke gjort noe

[AnonymBruker]

Det er så utrolig rart hvor lite min far stoler på meg. Jeg har aldri gitt han en grunn til å ikke gjøre dette, ettersom jeg alltid har hvert lydig og aldri gjort noe uten å la mine foreldre få vite om dette. Jeg har aldri sneket meg ut, løyet om store alvorlige ting, aldri drevet med stoff, drukket, røyka, snusa eller gjort noe annet som kan få han til å miste min tillit - Likevel stoler han på meg like mye som han stoler på deg som leser dette. 

Jeg er 17 år, og jeg har gjort småting i livet som han ikke har hvert fornøyd med, men likevel ikke noe som burde gi han grunnen, eller retten, til å oppføre seg slik som han gjør. 

Han beskylder meg ofte for ditt og datt og når jeg sier jeg ikke har skyld, så sier han jo det har du. Da hjelper det ikke å diskutere, for jo, uansett hva jeg sier, så har jeg skylda. Står jeg opp for meg selv og prøver å beskytte meg selv, så ender det opp med at han blir sint og sier at jeg lyver hele tiden.

Hver gang jeg krangler med broren min forsvarer han broren min, selv om broren min har hatt skylda. Kjefter eller irettesetter jeg broren min sier han at jeg skal holde munn og la han og min mor ta seg av oppdragelsen - Dette er ikke lett når broren min er en drittunge mot meg og de ikke gjør en dritt for å få han til å oppføre seg. Hvis jeg ber min bror ikke plage vår lillesøster, men jeg gjør noe som kan få lillesøster til å begynne å ''klynke'' er han fort ute med å beskylde meg for å oppføre meg akkurat som min bror - Selv om jeg gir meg med en gang jeg vet min lillesøster ikke liker det jeg gjør. 

Min bror trener fem ganger i uka - Han går på kampsport og fotball. Jeg derimot, som dør etter å få kunne drive med hest, får ingen støtte til dette. Skal jeg finne en hest på for, skal ikke stallen være mer enn et kvarter unna og jeg skal heller ikke betale for å passe på noen andres hest. Når broren min klager på at han ikke vil på trening, har jeg ofte sagt at han er heldig som får drive med det han liker. Da pleier faren min å blande seg inn med en gang og sier at jeg skal slutte å sammenligne meg selv med han hele tiden. 

Faren min er så fort ute med å angripe meg for alt mulig, og jeg blir helt utslitt av dette. Han er så ufattelig streng mot meg i forhold til broren min. Jeg føler han forskjellsbehandler oss bare fordi han er gutt og jeg er jente. Jeg er alltid den som rydder fra middagsbordet alene, og hvis jeg ber broren min om hjelp, sier faren min ofte at jeg kan fint gjøre det selv og at broren min ikke trener å hjelpe. Jeg føler forresten også at han er mer glad i min søster også enn meg. 

Klart, broren min er 10 og min søster 4, men jeg har aldri følt meg så hata og mislikt i hele mitt liv. Min far var ikke i livet mitt i løpet av de to første årene jeg levde. Når jeg først ble kjent med han kalte jeg han for onkel, jeg var redd for han, stor i kjeften og bortskjemt (ettersom det var flere i familien som oppdrog meg på forskjellige måter og jeg ble vandt til å få alt som jeg ville). Selvfølgelig var min far da utrolig streng mot meg helt fra 2 års alderen når jeg oppførte meg som en trassig tenåring når jeg bare var 2år (jeg kunne snakke like bra som nå da). 

Uansett, jeg føler min far har et bedre forhold til mine søsken og når jeg ser han smile og le med dem kjenner jeg at det kjærer seg i hjertet mitt fordi jeg aldri har hatt det samme forholdet. Det gjør det jo ikke bedre med måten han oppfører seg mot meg, og jeg føler ikke jeg kan dele ting med han lenger. Jeg går rundt og er deprimert, sliter med spiseforstyrrelse og har angst. Dette fører til at jeg ofte er trist, og nøytral, spiser lite og ikke liker å bli med ut så ofte. Selvfølgelig skjønner ikke han dette, så han kjefter meg huden full hele tiden. 

Jeg er så lei, jeg føler meg ikke elsket og verdifull. Jeg føler jeg bare er det for å gjøre som han ønsker, og det har kommet til det punktet hvor jeg ikke orker å stå opp for meg selv eller bry meg om hva han sier til meg. Jeg bare gjør som han sier. 

Vet ikke helt hvor jeg ville med dette, men jeg er så utrolig lei. Han forskjellsbehandler meg så utrolig i forhold til søsknene mine. Klart er jeg mye eldre enn dem, men jeg trenger også en far som setter pris på meg og gir meg litt ros en gang i blant. Istedet gir han meg alltid kjeft og beskylder meg for alt og ingenting. Jeg har alltid prøvd å måle opp til forventningene hans, men han setter dem bare høyere og høyere og blir skuffet når jeg ikke gjør som han vil. Han er så god mot søsknene mine, men mot er han så urettferdig. Min mor tør ikke si imot han, for han er så utrolig aggressiv. Han skal være rett i alt hele tiden, og når han argumenterer så hakker han ned alle andre som ikke har samme mening. Jeg er glad i han, men jeg er bare så såra og lei av å krangle hver dag. 

Anonymkode: 703a7...5d3

[Gjest Koy]

Du høres jo ut som en drøm av en tenåringsdatter som hverken drikker eller sniker deg ut  Synes han høres forferdelig urimelig ut, skjønner godt at du blir sint og lei deg. Hva sier moren din om alt dette da?

[AnonymBruker]

jeg føler virkelig med deg! moren min og pappa har aldri bodd sammen, men hun fant seg en ny kjæreste når jeg var rundt 8 år . han behandlet meg som sitt eget barn i starten og var så herlig. men når han og mamma fikk første ungen sammen så var jeg bare en byrde. alt jeg gjorde og sa var galt, men broren min ble alltid beskyttet. samme når søsteren min kom til verden. jeg fikk aldri ha opp plakater på rommet, kjøpe nye klær "fordi jeg hadde jo klær", han hakket på hesteinteressen min daglig og jeg måtte skifte ute på trappa midt på vinteren fordi han hata lukta, fikk ikke en gang komme inn i gangen å skifte. jeg missliker han sterkt den dag i dag. han og mamma er ikke sammen mer, men de har et godt sammarbeid. 

jeg flyttet hjemmefra når jeg var 16 fordi jeg ikke taklet han mer. han har roet seg å det går an å snakke til han som et menneske, men jeg kan aldri tilgi han for det han har gjort. han ødela barndommen min og jeg sliter på grunn av alt han har gjort. så jeg VEIT hvordan det der føles. men jeg har virkelig ikke noen råd å komme med annet en at du må holde ut til du kan bo for deg selv og ikke trenger å ha daglig kontakt med han. så klart er du glad i han, men det er fulstendig lov å være sint, lei seg og såra over oppførselen hans. 

Anonymkode: c7ec8...e27

[Gjest supernova_87]

Uff, kjære deg, dette høres ikke særlig godt ut. Jeg skjønner at dette er vondt for deg, og at det er vanskelig å leve på denne måten. Det er liksom ikke som at du kan unngå det heller, siden du omgås ham hver dag. Det er fullstendig forståelig at dette er noe som bryter deg ned. Det du må huske på er at dette handler om ham og ikke om deg. Det at han behandler deg på denne måten det er hans problem, og handler om hvem han er, og det er ikke på noen måte fordi du ikke er god nok, og fordi du fortjener det, for det gjør du ikke. Husk det: det handler om hvem han er. 

Prøv å ha gode forhold til resten av familien, se om du kan støtte deg litt på din mor, snakke med henne om hvordan du føler det, og ha gode forhold til dine søsken. Vis dem at du har kjærlighet for dem, og de vil nok vise deg det tilbake. Det kan ikke erstatte den kjærligheten du savner fra din far, men det kan hende at den får deg til å ikke savne den kjærligheten like mye. 

Så håper jeg at du får hjelp til å takle depresjonen, angsten og spiseforstyrrelsen. Dette er alvorlige problem, og faktisk sykdommer, det er noe som man ofte trenger profesjonell hjelp for å håndtere, og jeg håper du får den hjelpen du trenger. Hvis ikke så oppfordrer jeg deg til å ta en tur til helsesøster, skolens rådgiver eller fastlegen din. 

Du er verdifull, husk det. Du har livet ditt foran deg, og du kan få det bra. Du kan vokse opp til å få et liv der du omgir deg med mennesker som ser deg, verdsetter deg og elsker deg, for akkurat den du er. Du har så mange muligheter, prøv å huske dette!  

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han hakket på hesteinteressen min daglig og jeg måtte skifte ute på trappa midt på vinteren fordi han hata lukta, 

Anonymkode: c7ec8...e27

Vet du, min far hakker også på interessen min for hest. Han misliker lukta sterkt, og før når jeg var yngre og gikk på kurs, så krevde han at jeg skulle skifte i garasjen og nekta å la meg ta med meg klærne inn i huset. 

Uansett, min mor tør ikke snakke med han. Hun har gitt opp for lengst å prøve å snakke han til fornuft fordi hun har prøvd det rundt 3 ganger tidligere og det har endt med skriking, gråting og ødelagt gjenstander (bla. pc og tv). Hun bare gjør som han sier, og jeg følger nå etterhvert etter. jeg har lært at det ikke hjelper å stå opp for meg selv og mine meninger lengre. 

Takk for svar alle sammen! Det er godt å lese at det ikke er jeg som er den rare hormonelle tenåringen, og at min far faktisk er urimelig. 

Anonymkode: 703a7...5d3

[Gjest The Lost Dreamer]

Det høres ikke godt ut slik som du har det. Er det helt umulig for deg å snakke med faren din om hvordan du føler det? Evt. snakke med moren din, kanskje hun kan snakke med faren din da? De er tross alt foreldrene dine, og det er jobben deres å hjelpe deg og gjøre deg sterk, ikke psyke deg ned. 

Lykke til!