Hvem er du? (langt)

[Gjest Alene..]

Tenk deg følgende. Du har nettopp fylt 20 og flyttet til et nytt sted. Du liker deg veldig godt på det nye stedet. Men det er ikke uten blandete følelser du trives der. Et helt annet sted sitter der en gutt som er glad i deg, og du er glad i han. Dere har det veldig bra sammen, har hatt det sånn lenge og har dere har drømt en stund om en fremtid sammen. Likevel har det nå dukket opp skjær i sjøen. Å leve med avstanden tar livet av idyllen. Det har skjedd ting med deg du ikke ante kom til å skje. Du føler deg som en annen person nå når du ikke bor hjemme lenger og du prøver å finne ut hva du vil med livet ditt. Gutten forstår ikke hvordan du har det. Han er der du forlot han, i det samme mønsteret. Det er som om dere har gått en lang tur sammen, men plutselig tar du en annen vei, og han fortsetter rett frem. Du savner han, lurer på hvor han ble av. Likevel ser den nye veien spennende ut, samtidig skremmende og ukjent. Følelsene deres begynner og falme på grunn av mangel på fysisk kontakt. Dere får ikke være kjærester. Du savner ikke dette så mye, men liker ikke å se på at forholdet bare dør ut. Alt er vanskelig og du vet ikke hva du skal gjøre. Du er bare 20, og har vært alene under 1 år av ungdomstiden din. Kun i få måneder nå har du måttet stole kun på deg selv. Du liker å være kun deg selv, samtidig som det er skummelt. Du har truffet mange nye mennesker som du trives sammen med.Du er lykkelig, samtidig veldig trist.Det gjør vondt å tenke på å miste det du har, tryggheten i å ha livet ditt fastlagt med gutten du er glad i. Det hjelper lite at etter som dagene har gått har en ukjent blitt til venn, og vennen har blitt til en du har sterke følelser for. Du har prøvd å undertrykke disse følelsene. Du vet det kan umulig være ekte. Du føler det slik bare fordi du savner noen, det må være grunnen. Likevel er det noe du ikke har følt på så lenge du kan huske. Du liker det, det er deilig, men du føler deg utro. Det tærer hver dag. Det var ikke slik det skulle gå. Det hadde du planlagt. Du visste hvor du var på vei, du hadde alt klart. Hvorfor måtte alt bli så komplisert. Det er et dypt sår inni deg. Du legger ikke skylden kun på denne nye vennen og disse latterlige følelsene. Det er hele livet som tærer på deg. Du er ikke sikker på hvem du er, du tror ikke du noen gang har visst det. Hva skjer om et halvt år, et år, tre år? Du føler deg ikke klar til å bli bundet slik du hadde lyst til for ikke lenge siden. Du vet ikke hvor du vil ende opp. Du skulle ønske du visste det. Du liker å bevege deg i ukjent farvann, men er redd for å gå deg bort. Det letteste er å holde deg der du er kjent, du vet det vil gå bra. Du kan holde deg til gutten og være trygg, for alltid. Dere har gått på den samme veien i mange år, og dere kan med letthet følge den videre. Hva trenger du? Hva vil du? Hvem er du? Hvem er jeg? :cry:

[Moonchild]

Når du er 20 år er du fortsatt "uformet". Og det er ikke unaturlig å vokse fra ungdomskjæresten. At et brudd gjør vondt er helt naturlig, men det er ikke noen grunn til å bli i et forhold bare fordi det er trygt.

Jeg syns det høres ut som om du trenger å finne ut hvem du er og hvor du vil, og at det sannsynligvis ikke er sammen med den "gamle" kjæresten.

Dette er ikke nødvendigvis noe du trenger å hoppe i. Det er lov å gi slike ting tid, så vil det etterhvert bli klarere for deg hva som er riktig for deg.

Jeg syns det er helt naturlig å lure på "hvem man er" når man er 20 år. Heldigvis har du sannsynligvis mange fine år foran deg å finne det ut på!

[Gjest Anonymous]

Når du er 20 år er du fortsatt "uformet". Og det er ikke unaturlig å vokse fra ungdomskjæresten. At et brudd gjør vondt er helt naturlig, men det er ikke noen grunn til å bli i et forhold bare fordi det er trygt.

Dette er så sant så sant...

Alle trenger å lære seg selv å kjenne, før en helt kan gi seg selv til noen andre.

Det trenger ikke å bety at du vil finne noen andre om du bryter med kjæresten, kansje bare at du vil finne deg selv.

[Gjest gjest1]

Du er ikke sikker på hvem du er' date=' du tror ikke du noen gang har visst det. Hva skjer om et halvt år, et år, tre år? Hvem er du? Hvem er jeg? :cry:[/quote']

Du er ei ung jente på nippet til å oppdage seg selv. Om et halvt år føler du fremdeles en sårhet over den første kjærligheten som var ment å vare. Om ett år har du gått videre. Om tre år rister du på hodet over den usikkerheten du nå føler. Kanskje.

I barndommen (ca 0-12) følger vi våre foreldre. I ungdommen (ca 12-20) bryter vi opp fra foreldrene og blir flokkdyr - venneflokken gir de nye retningslinjene. I den tidlige 'voksendommen' (tidlig 20-år) bryter man opp fra flokken og lærer å stå på egne bein. I den middels voksendommen (mid 20 til tidlig 30) lærer man å leve sammen med andre igjen, i samboerforhold eller sin egen familie. Sånn cirka.

Du er voksen, men har fremdeles mye å lære, ikke minst om deg selv. Og det kommer.

Det gjør alltid vondt å være borte ifra noen man er glad i, og det kommer gjerne en liten sorg når man sier farvel til noe som har vært. Men det går over, og da er du i ferd med å begynne en virkelig spennende periode: å finne ut hvem DU er. Ikke du, som i mors lille datter, eller din venninnes sammensvorne, eller noens kjæreste. Bare du. Spennende.