Hjerteknusende utallelse fra fireåring

[AnonymBruker]

Hei. Min flotte fire år gamle sønn sa dette til meg i går: 

"Du mamma..eemmm...du må gife deg med noen andre gutter" 

Hvorpå jeg aner hva han vil fram til, så jeg spør han om jeg ikke skal gifte meg med pappa. Da svarer han: 

"Nei,han sier så stygge ting til deg"  

Stakkars stakkars barnet vårt. Vi har hatt det turbulent i det siste. Vi prøver (jeg mer enn han, for samboer forstår ikke hvor skadelig det er for barn) å skåne han, men dessverre har det vært en del diskusjoner foran sønnen vår. Samboer kan bli litt ufin. Ikke type skjellsord, men fireåringen har helt rett i at han ikke snakker rett til meg. 

Vi har time på familievernkontoret og er begge enig i at går det ikke nå så må vi gå fra hverandre. Men etter at min lille gutt sa dette her så har jeg hatt helt vondt i magen. Bør jeg droppe å prøve å redde forholdet? Av hensyn til han? Eller er det verdt å prøve et siste forsøk?  Dersom vi klarer å fikse ting da slik at det blir en god hverdag igjen? 

Føler nesten det er omsorgssvikt at han har blitt utsatt for disse diskusjonene. Det er virkelig ikke greit. Jeg forklarte selvsagt nøye for han at ingenting av dette var hans feil og at vi er begge veldig glad i han. 

Anonymkode: ae463...1b0

[puffy123]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Min flotte fire år gamle sønn sa dette til meg i går: 

"Du mamma..eemmm...du må gife deg med noen andre gutter" 

Hvorpå jeg aner hva han vil fram til, så jeg spør han om jeg ikke skal gifte meg med pappa. Da svarer han: 

"Nei,han sier så stygge ting til deg"  

Stakkars stakkars barnet vårt. Vi har hatt det turbulent i det siste. Vi prøver (jeg mer enn han, for samboer forstår ikke hvor skadelig det er for barn) å skåne han, men dessverre har det vært en del diskusjoner foran sønnen vår. Samboer kan bli litt ufin. Ikke type skjellsord, men fireåringen har helt rett i at han ikke snakker rett til meg. 

Vi har time på familievernkontoret og er begge enig i at går det ikke nå så må vi gå fra hverandre. Men etter at min lille gutt sa dette her så har jeg hatt helt vondt i magen. Bør jeg droppe å prøve å redde forholdet? Av hensyn til han? Eller er det verdt å prøve et siste forsøk?  Dersom vi klarer å fikse ting da slik at det blir en god hverdag igjen? 

Føler nesten det er omsorgssvikt at han har blitt utsatt for disse diskusjonene. Det er virkelig ikke greit. Jeg forklarte selvsagt nøye for han at ingenting av dette var hans feil og at vi er begge veldig glad i han. 

Anonymkode: ae463...1b0

Klem til deg <3

[Petra76]

For en flott gutt som både A vet hvordan det er OK å snakke til andre mennesker og B tør/klarer å gi uttrykk for disse tankene overfor deg!

Så sant din samboer ikke er psykisk eller fysisk voldelig synes jeg ikke du skal gi opp umiddelbart. Du fortjener en mann som respekterer deg og snakker ok til deg. Er det noen sjans for at samboeren din kan bli denne mannen (igjen)? Kan dere klare å jobbe dere gjennom problemene og få det godt sammen? Treffer dere rett person på familievernkontoret kan dere får god hjelp til å reparere forholdet og klare å kommunisere bedre.

Skal dere få det godt sammen tenker jeg det er viktig med to ting:

• Begge to er villige til å legge ned en innsats for å få det bra, klare å endre kommunikasjonsmåtene osv. Dette er hardt arbeid!
• Samboer må innse at barnet ikke bør være vitne til konfliktene

Hvis timen på familievernkontoret er snart ville jeg fortalt historien du fortalte her nå der. Prøv å fortell den uten å anklage, fortell den fordi du ble skremt og lei deg.

Endret 14. mars 2016 av Petra76
skrivefeil

[Gjest Mysticgirl]

Jeg ville sagt : Vet du , du har helt rett. Sånn skal man ikke la seg bli snakket til. Det er ikke riktig, så da kan man velge å gå fra dette. For ingen fortjener stygge ord etter seg. Så hadde jeg forlatt mannen , tatt med meg gutten min og levd livet alene og kost meg med en så voksen og reflektert sønn

[super-s]

Fortell de på familievernkontoret hva sønnen deres sa, så kanskje de kan hjelpe dere med å finne en løsning. Det er viktig at de får vite hvor mye dette påvirker ham, for det er ham dette går utover. Hva som er lurest å gjøre vet jeg ikke, siden jeg ikke kjenner mannen din. Jeg vet ikke om han er der at han kan forandre seg, eller om det er null håp. Er det null håp for at det kan bli bedre, så bør du flytte ut så fort som mulig for at dette ikke skal påvirke gutten enda mer. Vis ham at det ikke er greit å la seg bli behandlet så dårlig. Hvis han lærer at det er greit, så kan det være at han lar andre barn mobbe ham om noen år. Vis ham at man skal stå opp for seg selv!

[AnonymBruker]

Det har jeg sagt til mammaen min så lenge jeg kan huske. Pappa har og driver med psykisk terror etter mamma, meg og bror. 

Vær så snill og forlat mannen din. når et barn ser og forstår at han ikke er god for deg, så er han ikke det. 

Hilsen en som snakker med førstehånds erfaring!

Anonymkode: b9e18...1a9

[AnonymBruker]

Jeg og min mann har en avtale mellom oss, og det er at vi ALDRI krangler og snakker stygt til,eller om hverandre foran barna. Han har vokst opp med to foreldre som har gjort dette,og det er det han husker fra barndommen, hvor jævlig det var å høre på. 

Anonymkode: b13b9...810

[AnonymBruker]

Takk for svar dere. 

Skulle sitert alle, men sitering på mobil er elendig. 

Det er heldigvis ikke sånn at vi har kranglet og kranglet i mange år. Vi har hatt det direkte dårlig i 4-6 mnd. Men det er bare den siste måneden det har eskalert såpass. Vi skal absolutt unngå at dette blir noe som preger barndommen hans. Hvis vi ikke klarer å finne tilbake til hverandre nå så går vi hver vår vei. Er bare det at jeg tror han kommer til å bli veldig vanskelig å ha som ex. Men det er selvsagt ikke god nok grunn til å bli værende. 

Jeg står opp for meg selv, men han er veldig dominerende og blir ufin både i tone og i ord. Jeg vet ikke om det kan fikses. Timen er i begynnelsen av april. Vi har helt ok stemning nå, men det kan gå fra gin stemning til krangling før vi egentlig vet ordet av det. 

Det som er så vanskelig er at jeg føler jeg lar en flott bomulighet gå fra meg og barnet nå mens jeg prøver å fikse forholdet. Det ville vært perfekt å kjøpe der, og jeg har råd til det. Hvis det blir slutt om noen uker så kommer det til å være et skikkelig tap at jeg lot sjansen gå fra meg. Men jeg kan jo ikke gjøre det slutt før jeg er klar for det på grunn av en bolig som kommer til å bli solgt til noen andre. 

Det er så mye som taler for og i mot for om jeg skal gå min vei eller ikke. Av og til skulle jeg ønske han bare gjorde det slutt så jeg slapp å ta avgjørelsen selv. Men jeg er innstilt på å gå i terapi, for å se hva som skjer. Skal fortelle han om denne hendelsen med sønnen vår ja. Skal ikke legge skjul på noe. Er jo ikke perfekt jeg heller, men jeg bruker i det minste ikke slike virkemidler som trykker ned den andre parten.

Det er så vanskelig å ta en avgjørelse at jeg blir sprø. Veksler mellom å ville gå og ville bli. En ordentlig berg- og dalbane dette her. 

Anonymkode: ae463...1b0

[Tvist]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det har jeg sagt til mammaen min så lenge jeg kan huske. Pappa har og driver med psykisk terror etter mamma, meg og bror. 

Vær så snill og forlat mannen din. når et barn ser og forstår at han ikke er god for deg, så er han ikke det. 

Hilsen en som snakker med førstehånds erfaring!

Anonymkode: b9e18...1a9

Det er ikke sikkert dette er like ille som det du har erfaring med.

[AnonymBruker]

5 timer siden, Tvist skrev:

Det er ikke sikkert dette er like ille som det du har erfaring med.

Tror nok ikke det nei. Er ikke snakk om psykisk mishandling her, selv om han definitivt burde behandle meg bedre. 

Men ok ovenfor barnet er det jo uansett ikke.

- TS 

 

Anonymkode: ae463...1b0

[MissPierce]

Fortell samboeren dim hva sønnen deres sa. Kanskje han da får opp øynene.

Eller så sender jeg en klem til deg og sønnen din