Er det rart jeg sliter sosialt? Noen innspill?

[AnonymBruker]

Jeg er 22 år gammel og går i en videregående klasse. Jeg går da i klasse med en god del mindreårige, samt to jenter som er eldre enn meg. 

Jeg har store problemer med å takle de andre mindreårige i klassen. For ikke så lenge siden hadde vi noen elever utplassert hos oss hvor den ene eleven oppførte seg litt merkelig. Det var nesten som om eleven ikke visste hvordan han skulle te seg sosialt og hva han skulle si, hadde ingen begrensninger og slike ting. Var ganske innlysende at han hadde en form for autisme (har selv to autister i familien). Tenkte ikke noe mer over det, snakket med gutten som normalt. Så var der en annen elev som hadde litt annerledes øyne enn "oss andre". Vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men hun skilte seg litt ut. Var ei søt jente. 

Når elevene går for dagen begynner de i klassen min å snakke om de. Ler av ting gutten sa, nesten som om de håner han og bemerker hun jenta med de annerledes øynene, at det så ut som hun hadde downs (det så virkelig ikke slik ut, og hva så, i så tilfelle). Jeg ble vanvittig provosert og meldte meg totalt ut av det sosiale den dagen. I tillegg kaller ofte noen av jentene hverandre feite, VELDIG ofte sier de "så stygg du er" til hverandre også ler de.... Det er kjempemorsomt. Hysterisk. Jeg har ikke blitt så godt kjent med dem, men der er et par jenter jeg snakker oftere med og her en dag kalte faktisk hun ene meg stygg. Gidder ikke forklare sammenhengen, men så lo hun iallefall og jeg bare.. Ja. Visste ikke helt hvordan jeg skulle reagere. Også er det en del av jentene, inkludert ei som er eldre enn meg, som noen tider har sinnssykt labre meninger om ting de overhodet ikke har greie på. Jeg vet ikke hva jeg skal ta som eksempel, for det har vært så mye rart jeg har hørt i det klasserommet. Jeg blir så provosert når andre snakker stygt om noen og jeg har så lyst å si noe, og spesielt når noen kaller meg stygg, jeg vet det er "for moroskyld" men for faen, det er jo ikke morsomt! Hvorfor er det så hysterisk artig å kalle andre stygge ting? Hvor er humoren i å si "haha du er så stygg" eller "haha så feit du er"? Er det bare jeg som ikke har sosiale antenner? 

Kan også si at jeg sliter en del psykisk, også en del sosialt (går i terapi, er medisinert, alt det der) så jeg har egentlig bare klassen som det sosiale, de gangene jeg er der. Har vært en del borte i det siste og var mye borte på høsten, men jeg klikker godt sammen med de fleste. Jeg har få venner, jeg vil faktisk påstå at jeg ikke har venner, altså folk jeg kan henge med på fritiden. Men det er fordi jeg ikke kommer overens med noen her jeg bor (lite sted). Jeg trodde jeg hadde fått meg en ny venninne for ikke så lenge siden, men hun ignorer meg, nekter å ta telefonen når jeg ringer, ringer ikke opp igjen, for litt siden sendte jeg henne en melding på FB og spurte om hun var syk (hun har ikke vært på skolen på en stund), men hun har ikke åpnet den. Likevel har hun publisert masse på FB, er aktiv med å legge ut ting i storyen sin på Snapchat, men meg, nei meg svarer hun ikke. Jeg åpnet meg faktisk litt for henne for noen uker siden og jeg er såret fordi hun plutselig ignorerer meg. Jeg fortalte henne heldigvis ikke så mye. 

Jeg tiltrekker meg alltid feil folk. Selv er jeg veldig snill, gavmild, omsorgsfull, bryr meg om andre og er en person som alltid stiller opp og vil hjelpe. Jeg vil påstå at humoren min er bra, jeg sier ofte ting som andre ler av, men jeg har ikke en humor som går på bekostning av andre. Jeg tar for eksempel ikke bilde av en annen jente i klasserommet og flirer av det, zoomer inn på andres ansikt og ler meg ihjel og sier at de er stygge. Slik som alle de andre i klassen min gjør (siden jeg kommer overens med dem deler de slikt med meg også, men jeg ler ikke, bare trekker på smilebåndet selv om jeg egentlig ikke syns det er morsomt overhodet). Jeg har ikke spesielle interesser, er ganske fleksibel og interesserer meg for mye. Elsker å lese bøker og liker dype samtaler om alt mellom himmel og jord. I kjærlighetslivet har jeg slitt mye fordi jeg har tiltrukket meg "de slemme gutta" som har utnyttet godheten min og manipulert meg, jeg er dessverre lett å manipulere men har de siste årene lært meg å se forbi det. Jeg er en typisk menneskekjenner men noen folk greier jeg bare ikke lese og disse har endt opp med å såre meg enormt. Jeg blir av en eller annen merkelig grunn best kjent med folk som drar av meg hele hånda når jeg prøver å hjelpe dem, om noen skjønner. 

Jeg er litt rådvill, for jeg vil jo så gjerne ha venner... Er det jeg som er problemet?  Jeg har en jobb også hvor jeg er veldig sosial (jobber med mennesker), men der går jeg sjeldent overens med kolleger og det er sjeldent vi prater sammen, virker som om alle syns jeg er rar men jeg vet ikke hvorfor.. Jeg sier ikke merkelige ting føler jeg og jeg er en glad person, smiler mye, snakker ikke stygt om andre, er ingen bedreviter, veldig nysgjerrig av meg i jobbsammenheng (noe som er positivt, vil jo lære nye ting).. Sier meningene mine, men tar alltid hensyn og vil ikke såre andre, så er forsiktig med hvordan jeg ordlegger meg om jeg vet at en mening jeg har kan støte andre, eventuelt sier jeg ikke den i det hele tatt. Ser alltid det positive ved andre, der er en kollega på jobb som alle snakker stygt om men jeg greier ikke si noe vondt om henne. Når noen snakker hører jeg bare etter og responderer egentlig ikke for jeg vil ikke tilføye noe. Føler også ofte at andre snakker stygt om meg, men jeg har ikke hørt noe. Jeg prøver å gjøre alt rett, men virker ikke som om noe jeg gjør er bra nok. Kan påpeke at jeg jobber i helsevesenet men vil ikke gå inn på det mer (jobber noen ganger i helgene og alltid i feriene). 

Bare en liten utblåsning. Føler meg alene og begynner å bli usikker på om jeg egentlig er en snill og god person, er jeg så jævla "spesiell" at jeg ser det ikke selv eller hva er det som er problemet?  Jeg er forøvrig en veldig privat person, liker ikke å snakke om personlige ting og setter opp tydelige vegger om noen kommer for nærme. Men det er jo fordi jeg har problemer med å stole på folk pga mye utnytting, manipulering, utroskap i forhold osv. De eneste personene jeg åpnet meg for her i livet er psykologer, et par lærere og kjærester. Akkurat nå er jeg singel og har planer om å være det til jeg kommer meg litt psykisk, jeg vet jeg er ikke i stand til å være i et forhold per nå, men jeg savner enormt å ha en mann sammen med meg. Jeg er heller ikke en person som fester, jeg liker ikke alkohol og personen jeg blir når jeg drikker det, og jeg takler ikke være rundt andre fulle mennesker når jeg selv er edru. Har et par alkoholikere i familien så forholdet mitt til alkohol er ganske dårlig, jeg har rast ifra meg i ungdomstiden uansett. 

Tankekaos i natten.. Noen som har innspill? Er så redd for å være alene resten av livet. 

Anonymkode: 65558...d4c

[Gjest Notatboka]

Jeg syns ikke det virker som om problemet ligger hos deg. Du virker som en fin, oppegående og reflektert jente. Jeg vil nesten tørre å påstå at det kanskje kommer av litt uflaks? Innimellom så er man bare uheldig og havner i klasse/jobb med noen man ikke klikker med. Disse jentene i klassen du snakker om høres helt blåst ut. Jeg kjenner godt til typen selv og jeg vet hvor vanskelig det er å si i fra når de rakker ned på og ler av andre. Sier man i fra kan man fort bli den de ler av og det ønsker man jo naturligvis å unngå.

Grunnen til at du ikke klarer å skape gode vennskap kan også være dette med at du har vanskelig med å stole på folk og åpne deg. Å være ærlig med hverandre om hvordan man har det og hva man mener om forskjellige ting er det de fleste vennskap bygges på. Jeg skjønner sinnsykt godt at det er vanskelig når man har blitt såret og utnyttet så mange ganger før og man kan fort bli litt innesluttet fordi man ønsker å unngå å bli såret igjen.

Mitt beste tips er å være åpen, blid og imøtekommende mot nye folk. Vær interessert i de og det de er opptatt av, men ikke bli for involvert følelsesmessig og legg all din lit i nye vennskap.

Og om ingenting hjelper så må du bare holde ut. Det kommer bedre tider, skolen varer heldigvis ikke evig. Jeg er sikker på at du klarer å finne gode venner med tiden. Det er en mager trøst når man står midt oppi det og føler seg alene, men det er da noe. Ikke tvil på deg selv! Du virker som en omsorgsfull og hyggelig jente og en dag kommer noen til og se og verdsette den personen du er. 

[Gjest Blomsterert]

Enig med den som skrev over meg her:  Du virker som en oppegående og reflektert person,så absolutt! Så jeg kan virkelig ikke se at du hverken tenker eller gjør noe feil. 

Du er en privat person,og det kan gi deg et noe utilnærmelig uttrykk. Ikke usympatisk,for det er du helt åpenbart. Men du kan nok virke utilnærmelig på andre likevel. Det er ikke noe feil med det. Du er også klok og empatisk,og jeg vedder på at du alltid finner noe godt å si/mene om andre,og,at det er det du også vil at andre bør gjøre. Dessverre er det ikke sånn,og det er klart det kan både provosere og gjøre en oppgitt og frustrert når folk oppfører seg som de i klassen din! 

Kanskje du kan si litt mer om hva du mener når de oppfører seg så tåpelig? Bare si det høyt? For,det kan være at flere bare henger seg på denne oppførselen,og innerst inne er enige med deg. Hva vil skje om du sier fra? Jeg tenker at du får lettet litt på trykket,at du får mer selvtillitt og mer ro i deg selv. Jeg vet det ikke er lett! Men jeg sier det fordi jeg var som deg,at jeg ville unngå å tråkke noen på tærne,slippe at andre syns jeg var sær samt at jeg ville oppføre meg sånn at jeg fikk minst mulig oppmerksomhet. Men etterhvert kom selvsikkerheten mer og mer,og jeg begynte å si fra.

Nei,det er ikke alle som liker det. Det er ikke alle som syns det er greit at en ikke er enig. Men det handler om å stå opp for den en er og det en mener. Etterhvert teller det lite hva andre mener og syns,for så lenge en oppfører seg noenlunde kultivert og ikke tåkker på andre,så kan en ikke ta ansvar for hva andre måtte føle for ens synspunkter. Så er det ofte redselen for kritikk. Den frykten går også over når en tør være den en er. En kan også innse at den er rett,og ta det til seg.

Du må jo finne ut hva som vil fungere for deg. Men jeg tenker at du går med mange tanker,med en del frustrasjon og litt maktesløshet,og da må du finne en ventil for det.

Ikke gi feil folk en sjanse(menn). Sev om du liker andre,så er det ikke alle som er bra for en. Føler du varsellamper blinker,så stol på deg selv og ikke la de få innpass hos deg. Noen utnytter godheten til andre,og ikke gi de lov til det! Stol helt på deg selv,for det du mener,tror og føler er deg,og du er viktigst i livet ditt. En har i bunn og grunn ingen andre enn seg selv,og da mener jeg ikke å være kynisk eller noe: -) Det er bare noe å tenke på for å ta vare på seg selv.

Tror du etterhvert vil få både venner og kjæreste(r). Vet ikke om dette ga noen mening for deg,men skrev nå Det jeg tenker etter å ha lest innlegget ditt et par ganger. 

[AnonymBruker]

Unge mennesker liker at andre oppfører seg likt som de. Du virker ganske annerledes enn majoriteten, og det gjør dem usikre på hvor de har deg. Det betyr ikke at det er noe galt med deg. Og det vil nok bli bedre etterhvert som du blir eldre selv, og omgås eldre mennesker.

Anonymkode: b9b05...0e0