Bør vi prøve på et barn til nå? (laaangt)

[Cola Girl]

Jeg har alltid ønsket meg to barn uten for stor aldersforskjell og det har mannen min også. Vi er nå der hvor vi etter hovedplanen skulle begynt å prøve på nummer to. Situasjonen er i midlertid ikke slik vi skulle ønske.

Han sliter med depresjoner og er langtidssykemeldt. Før han fikk behandling (psykolog og piller) slet han blant annet med selvmordstanker, og de er nok der ennå, men i litt mindre grad tror jeg. Uansett så er jeg klar over at om han nå skulle være på bedringens vei så kan han få tilbakefall. Det kan skje om ett år, to år, fem år osv, med andre ord; ingen kan vite om eller når...

Jeg er en sterk person og har vært "alene" med barnet vårt siden fødselen for ca 16 mnd siden. Jeg gjør alt med barnet, hjemmet vårt og alt som trenger å gjøres noe med. Til tider er jeg trist og lei for at ting er som det er, men prøver å gjøre det beste ut av tingene. Har tenkt på å gå fra mannen min, men det er å gi opp for lett. Jeg elsker han høyt og håper vi kan komme oss

gjennom dette sammen.

Det er ikke så mange som vet hvordan situasjonen vår egentlig er for vi bruker litt energi på å skjule det. Ikke godt å si hvor lurt det er, men jeg har inntil videre akseptert det etter min manns ønske. Vår plan om flere barn er godt kjent og de som ikke kjenner situasjonen spør om det er noe på gang snart, mens jeg har fått to

kommentarer fra noen som vet a la dette: "du må for all del passe på at du ikke blir gravid nå da". Rundt meg blir folk gravide og flere har fått til den perfekte aldersforskjellen som jeg ønsker meg. Jeg kjenner at jeg får vondt i magen og virkelig ønsker meg et barn til jeg også. Jeg har alltid ønsket at jeg hadde søsken rundt

min egen alder selv, og det samme har mannen min. Derfor snakket vi litt om det her om dagen; skal vi la dette problemet som forhåpentligvis går over kort tid i den store sammenhengen få ødelegge for "resten av livet", eller skal vi rett og slett prøve å ha litt sex og se

om det blir barn av det?

Jeg har tenkt nøye igjennom situasjonen og jeg ønsker meg et barn til og et søsken til barnet vårt. Jeg er også realistisk nok til å skjønne at jeg evnt kan komme til å bli alene med to barn (skillsmisse/selvmord), men resultatet av tankene er alltid det samme:

*Jeg elsker mannen min og jeg vil ha et barn til med han.

*Jeg vil at lille gullet mitt skal ha et helsøsken som ikke

er langt unna i alder.

*Jeg er redd jeg skal være bitter på han i fremtiden fordi

hele "livsplanen" min har falt i grus på grunn av han.

Jeg tror jeg kan takle en graviditet selv om ting er som de er. Og vi har altså snakket om dette og kommet frem til at om vi blir gravide nå så er det ingen andre som har noe med det enn oss. Og så lenge det er det vi to ønsker og har bestemt i fellesskap så får familien heller si hva de vil.

Og nå har jeg vært tøff nok til å legge dette ut på KG, så jeg håper jeg kan få litt saklige svar, selv om de går i den ene eller andre retningen

ps: er klar over at det ikke er noen selvfølge at jeg blir gravid

[Timian]

Min helt ærlige mening: Vent med det andre barnet!!

Jeg ville ikke engang vurdert å få barn i den situasjonen dere er i! Selv om du og mannen din skulle ønske dere hadde søsken i nær alder, så vil barnet/barna deres være bedre tjent med å ha to foreldre som stiller opp og orker å være der for de!

Som du skrev så trodde du dette ville gå over om ikke alt for lang tid (hva nå det måtte innebære)! Så vent til han er bedre igjen! Er det virkelig verdt å risikere at han tar selvmord!? :o

Enda et barn kan dessuten være en stor påkjenning for mannen din! Kanskje har han allerede dårlig samvittighet for at han ikke kan stille opp mer enn han kan!? Tror ikke du kan forvente at det vil føles bedre for han dersom det skulle komme en liten til som krever MYE tid og omsorg!

(Ville vel kanskje tenkt at det ble trangt økonomisk også, men det skriver du jo ingenting om, så da er det kanskje ikke noe tema!?)

[Gjest Madam Felle]

Jeg syns det er en egoistisk tanke av deg, å ville få et barn nå, i den situasjonen dere befinner dere i. Selv om du alltid har ønsket deg søsken, så tror jeg nok dette barnet ønsker å ha begge foreldrene sine som liten. Foreldre som er der, og kan være en støtte for dem i alle sammenheng.

Dette vil jo du på en måte frata dette barnet, for du sier jo selv at du mest sannsynlig blir alenemor. Å være alenemor til to små barn er ingen glamorøs tilværelse, verken for mor eller barn.

Barna vil nok ønske å ha en mor som er opplagt, og har tid til å ta seg av de. For som alenemor så blir man mye mer sliten, enn når man er to. Jeg forstår at du har hatt det meste av ansvaret til nå, men ett barn er og blir ett, og to er to.

Du sliter også allerede mye på grunn av dette med din mann, og tro meg barn legger merke til slikt. Ingen barn er tjent med å leve under slike forhold, for selv hvor mye du prøver, så vil barnet merke at det er noe. Derfor ville jeg aldri planlagt et barn inn i en slik situasjon.

Det er ikke alt som går som man vil, for livet er en berg og dal bane. Det går opp og det går ned. Derfor vil det også være dumt, om du skal klandre din mann for at planene dine måtte flyttes litt på. Det er det jeg mener med egoistisk. Du ser bare deg og hvordan du har planlagt tingene, og derfor ønsker du at det skal bli slik. Men livet blir sjelden slik vi ønsker og drømmer om. Virkeligheten er ofte hardere, enn drømmene våre.

Uansett så håper jeg din mann får profesjonell hjelp, og at han kommer seg igjennom dette, på en eller annen måte.

[Dawn]

Det er nok best å vente... både med tanke på det barnet du allerede har - og med tanke på deg og mannen din.

La ham få tid til å bli frisk først, så han får glede av de første årene sammen med barna, og de får glede av å kjenne pappaen sin!