Hvordan får bedre selvtillit?

[AnonymBruker]

Jeg er 44 år og dame. Jeg er singel, men har vært gift og fikk 1 barn.

Jeg har hatt 2 forhold i hele mitt liv, men vil gjerne ha en å bli glad i. Av utseende og personlighet så får jeg høre bare positive ting. Senest idag snakket jeg med en god kollega og han sa at han ikke kunne skjønne at jeg var singel. Han vet det kommer mye av dårlig selvtillit, men jeg skulle se meg rundt på andre damer og da ville jeg se at jeg scorer over middels på veldig mange. Hva han sier og hva andre ser er jo forskjellig.

Jeg er ikke på datingsider, ikke er jeg ute på fester eller byen. Jeg ser ikke poenget med det, for jeg trur ikke noen vil ha meg likevel.

Jeg vet at ingen kommer og ringer på døra for at de vet jeg er singel, men jeg får meg ikke til å "by" meg frem.

Er det andre her som har det som meg eller eventuelt har hatt det sånn? Hvordan fikk dere bedre selvtillit?

Anonymkode: de8af...799

[AnonymBruker]

Er jeg alene om å ha det sånn?

Anonymkode: de8af...799

[AnonymBruker]

Du er ikke alene om å ha det sånn, men det finnes ingen enkle universelle råd for bedre selvtillit.

Det fremstår for meg som om du mener dårlig selvtilitt står i veien for deg når det kommer til å finne en kjæreste, men bedre selvtilitt må være et mål i seg selv og ikke et middel for å oppnå noe annet.

Mange som rammes av sykdom, leser seg opp på sykdommen og blir etterhvert nær eksperter på sin egen sykdom. Du bør ha den samme innstillingen til dine selvtilittsutfordringer. Deretter kommer alt annet helt av seg selv

Anonymkode: 34eb6...0a8

[AnonymBruker]

Har prøvd å tenke positivt om meg selv, men det er en mekanisme i hue på meg som sier at det bare er løgn.

Samme mekanisme slår til når noen sier noe positivt om meg også. Jeg takker for fine komplimenter, men jeg lurer på hva se egentlig mener. Jeg holder jo på å bli gæern av dette.

Jeg er heller ikke ute etter å høre positive ting, men at livet mitt kan få ett innhold hvor jeg føler meg verdsatt som person.

På jobben er jeg bare en vanig ansatt som hvem som helst kan erstatte hvis jeg er syk en dag. Hjemme er det jo bare meg stort sett.

Pga selvtillit så har jeg ikke mange venner heller og det er også vondt. Jeg trur jo ingen vil være venn med meg heller.

Anonymkode: de8af...799

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte,men jeg er i et forhold da. Har lenge tenkt at dette forholdet ikke er rett for meg,men så blir jeg fordi jeg ikke tror at jeg kommer til å finne noen andre. Jeg ønsker meg barn. Noe nåværende samboer ikke gjør. Allikevel blir jeg fordi jeg tenker at jeg er for gammel og at jeg ikke kommer til å finne noen mann som ønsker seg barn med meg.

Jeg ser egentlig bare det som er feil med meg og forstår ikke helt hvordan jeg skal klare å endre på tankegangen min. Prøver,men så kommer de tankene om at det ikke stemmer.

Så du er ikke alene. Dessverre har jeg ingen gode råd.

Anonymkode: 944b7...6e2

[Cashbah]

Jeg leste en gang at nøkkelen til god selvtillit er å gå inn i et rom og anta at alle andre allerede liker deg.

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Cashbah skrev:

Jeg leste en gang at nøkkelen til god selvtillit er å gå inn i et rom og anta at alle andre allerede liker deg.

Ja, hadde det vært så enkelt så 😒

Anonymkode: de8af...799

[Cashbah]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, hadde det vært så enkelt så 😒

Anonymkode: de8af...799

Du burde kanskje få profesjonell hjelp hvis du har så dårlig selvtillit.

[AnonymBruker]

Har du alltid hatt det slik, eller har det vært spesifikt de siste årene etter at du ble skilt?

Saken med selvtillit er jo at den bygges over tid. Det er jo derfor vi finner det attraktivt at mennesker er trygge på seg selv - vi vet det kommer av at man har oppnådd ting, og utfordret seg selv. Som regel blir man tryggere på seg selv med alderen - man kan oppleve ting som bryter en ned, men komme seg på beina igjen. F.eks. ved at man vet at avvisning fra ett menneske ikke betyr at man er avvist av alle. 

Dersom du har opplevd et eller annet i oppveksten (mobbing, nedbrytende foreldre, psykisk sykdom) som kan ha festet seg, så vill jeg oppsøkt en psykolog. Dersom du har hatt en normal oppvekst og dette rett og slett handler om at du aldri har turt å presse deg selv utenfor komfortsonen, så ville jeg heller sett på noe coaching eller selvhjelpslitteratur.

Anonymkode: 50ba0...b88

[AnonymBruker]

Kan anbefale boken Selvfølelsen av Guro Øiestad. Å lese en bok gir deg ikke automatisk bedre selvfølelse, men den kan utfordre tankesettet ditt og gi deg noen verktøy i jobben med å bygge deg selv opp. For det er en jobb du må gjøre, problemet er bare at de fleste vet naturlig nok ikke hvordan man går frem. Det er ikke noe du lærer på skolen. Kanskje bør du oppsøke hjelp også, det er alltid godt å ha en profesjonell støttespiller på laget sitt

Anonymkode: 6a5d2...012

[AnonymBruker]

Den 14. mars 2016 at 14.24, AnonymBruker skrev:

Har du alltid hatt det slik, eller har det vært spesifikt de siste årene etter at du ble skilt?

Saken med selvtillit er jo at den bygges over tid. Det er jo derfor vi finner det attraktivt at mennesker er trygge på seg selv - vi vet det kommer av at man har oppnådd ting, og utfordret seg selv. Som regel blir man tryggere på seg selv med alderen - man kan oppleve ting som bryter en ned, men komme seg på beina igjen. F.eks. ved at man vet at avvisning fra ett menneske ikke betyr at man er avvist av alle. 

Dersom du har opplevd et eller annet i oppveksten (mobbing, nedbrytende foreldre, psykisk sykdom) som kan ha festet seg, så vill jeg oppsøkt en psykolog. Dersom du har hatt en normal oppvekst og dette rett og slett handler om at du aldri har turt å presse deg selv utenfor komfortsonen, så ville jeg heller sett på noe coaching eller selvhjelpslitteratur.

Anonymkode: 50ba0...b88

Jeg har hatt en normal oppvekst med snille foreldre.

Det begynte vel i tenårene pga store pupper som poppet ut på en natt, føltes iallefall sånn for meg den gangen.

Har vært sånn i alle år.

Det som er rart er at på jobb så er jeg selvsikker fordi jeg kan jobben min ut og inn. Snakker med mange forskjellige hele dagen lang både på engelsk og norsk. Jeg er en godt likt kollega, de sier så iallefall.

Problemet et størst privat, da trekker jeg meg tilbake og sitter mye hjemme. Det føles trygt og godt. Da hverken sier eller gjør jeg noe "galt" liksom.

Jeg kan godt gå til psykolog for dette, men jeg orker på ingen måte å høre positive ting om meg selv. Jeg trur ikke på at det er sant.

Føler meg ganske så låst i situasjonen.

Anonymkode: de8af...799

[Menchit]

Få deg en hobby som utfordrer deg og gir mestringsdølelse. Feks trening, riding, fallskjermhopping, dans eller hva som helst som interesser deg, men samtidig utfordrer deg. 

Der er vanskelig å øke selvtilliten bare ved å endre tankesett. Ihvertfall på egenhånd. Dersom du utsetter deg selv for "ubehagelige" oppgaver som du mestrer vil selvtilliten komme av seg selv etterhvert. Men det tar tid, du har gjennom mange år lært å tenke på deg selv som kjedelig og mindre verdt. Dette tar tid å snu.

[AnonymBruker]

Den 14.3.2016 at 13.22, Cashbah skrev:

Jeg leste en gang at nøkkelen til god selvtillit er å gå inn i et rom og anta at alle andre allerede liker deg.

Jeg gjør det alltid  Det funker!

Anonymkode: 88a0f...931

[AnonymBruker]

Hei!

Dette med selvtillit er ikke en enkel sak, det skal være sakt. Jeg tenker at å i det hele tatt eksistere som den personen man er - at man kan styre sine egne tanker og handlinger, gjør det enklere å se ned på seg selv om det er noe man ikke liker. Det være seg personlighetsmessig eller utseendemessig. Man dømmer ofte seg selv veldig hardt.

Jeg tenker også at du allerede har kommet deg litt på vei, fordi du er klar over at du kanskje sliter litt med selvtilliten. Det er et fint sted å begynne. Så kan du tenke - er det noe i de komplimentene medmennesker gir deg? For det vil jeg tro at det er  Og om noen iløpet av livet har dratt deg ned i søla? Det tror jeg har skjedd de fleste av oss. Jeg ble selv mobbet i 2 år på videregående. Det har satt sine spor. Men for en tid tilbake (etter at et forhold jeg hadde gikk i vasken), begynte jeg å tenke. Og jeg kom frem til at de menneskene som hadde gjort meg vondt, igrunn hadde altfor stor makt over meg fremdeles! Jeg lot deres dårlige oppførsel gå utover hvordan jeg hadde det med meg selv. Og den makten ønsket jeg ikke lengre at de skulle få lov til å ha. Så jeg ga litt slipp på det som hadde vært. 

Nå vet jeg ikke om dette er tilfellet når det kommer til deg og din situasjon  Men jeg vet at om du starter i det små, ved å tenke på at du tross alt må leve med deg selv. Så er det ingen vits i å dømme seg selv så vanvittig hardt. Ja, du kan dømme deg selv. Men på et sted må du gi slipp på det negative og komme deg videre! Jeg har faktisk begynt å like meg selv litt bedre den seneste tiden.  Nettopp fordi jeg har innsett at jeg gjør feil, men  prøver å komme meg videre likevel. Du har garanter mange fine kvaliteter, ts! Det har alle. Fokuser på en god egenskap ved deg selv, og når du gjør en god handling - gi deg selv et klapp på skulderen  Det skal så lite til..

 

- Lykke til

Anonymkode: 94e18...7ef