Jeg vil fortelle min mor at jeg har en psykisk lidelse men gruer meg

[AnonymBruker]

Vet ikke om dette er riktig kategori, men da får moderator bare flytte tråden. Jeg har nylig blitt diagnostisert med bipolar type 2. Mine venninner vet at jeg går til behandling men ikke at jeg har fått diagnose. Det tenker jeg å fortelle dem etter hvert, og ser på det som uproblematisk. Jeg er rimelig sikker på at de vil møte meg med forståelse.

Noe helt annet er foreldrene mine. Jeg tenker at jeg burde fortelle dem det, men er så usikker. Det største problemet er min mor (faren min tror jeg ikke bryr seg så mye). Hun er av den oppfatningen at man skal "ta seg sammen" og ikke oppsøke hjelp, og hvertfall ikke for psykiske problemer. Jeg vet at hun har hatt en dårlig opplevelse med behandling selv, og i tillegg er hun litt paranoid og syns ikke man skal ha noen papirer på at man har psykiske problemer registrert noe sted. En gang for noen år siden fortalte jeg at jeg gikk til psykolog, og da ble hun rasende og skjelte meg ut i en uke. Et søskenbarn fortalte at hn har bipolar lidelse og moren min sa bare at det trodde hun ikke på. Jeg er derfor redd for at hun ikke skal tro på meg heller og bare si at jeg overdriver det hele.

Nå høres moren min sikkert ganske fæl ut, men samtidig så er hun snill og omsorgsfull på sin måte. Mitt håp er at hun skal forstå at jeg kan ha det vanskelig i perioder, noe jeg ikke tror hun skjønner nå fordi jeg skjuler det godt.

Jeg har skrevet en lang mail der jeg forklarer alt men kvier meg for å sende den. Er det noen som har noen råd eller egen erfaring med å fortelle?

Anonymkode: 2ee9c...bbd

[AnonymBruker]

Kan du evt ha et møte med psykologen din der din mor er med slik at du og psykologen snakker med din mor om dette?

Kan du høre med psykologen din om dere kan gjøre det slik? Fortell gjerne psykologen om det som du forteller her om din mors tidligere reaksjoner i forbindelse med psykisk sykdom.

På dette møtet kan psykologen din hjelpe til med  forklare din mor om hvordan du har det og om hva hun kan gjøre for å støtte og hjelpe deg i de periodene du trenger det.

Mange steder finnes det pårørendegrupper med undervisning og støtte for pårørende i forbindelse med din diagnose.

(Dette finnes også for andre diagnoser).

Anonymkode: 1ac80...e8e

[AnonymBruker]

Det er jo bare å la være å fortelle det. Jeg har et nært forhold til mine foreldre, men de vet ikke at jeg går på antidepressiva og hos psykolog. Det er en privatsak som jeg ikke ønsker å dele med de, 

Anonymkode: 057d4...ca1

[Gjest MissMa]

Jeg syntes selv det var vanskelig å forklare skikkelig, da jeg føler meg generelt ukomfortabel med å prate om slikt, særlig med folk som ikke har særs kjennskap til den type lidelse (jeg er ikke bipolar, men annen psykisk diagnose). Min psykolog spurte om hun kunne få mulighet til å ringe mamma selv og prate litt, jeg sa ja, og det gjorde hun. Tror/virket som mamma fikk en bedre forståelse, ettersom jeg, som nevnt, har vanskelig med å sette ord på det selv  Tror det var mest for at hun mente at det var viktig med god støtte fra familie

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan du evt ha et møte med psykologen din der din mor er med slik at du og psykologen snakker med din mor om dette?

Kan du høre med psykologen din om dere kan gjøre det slik? Fortell gjerne psykologen om det som du forteller her om din mors tidligere reaksjoner i forbindelse med psykisk sykdom.

På dette møtet kan psykologen din hjelpe til med  forklare din mor om hvordan du har det og om hva hun kan gjøre for å støtte og hjelpe deg i de periodene du trenger det.

Mange steder finnes det pårørendegrupper med undervisning og støtte for pårørende i forbindelse med din diagnose.

(Dette finnes også for andre diagnoser).

Anonymkode: 1ac80...e8e

Det er absolutt en mulighet. Kanskje det er lettere å høre det fra en annen person enn meg.

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo bare å la være å fortelle det. Jeg har et nært forhold til mine foreldre, men de vet ikke at jeg går på antidepressiva og hos psykolog. Det er en privatsak som jeg ikke ønsker å dele med de, 

Anonymkode: 057d4...ca1

Vurderer å ikke si noe, men samtidig så har jeg også lyst. Vanskelig.

4 minutter siden, MissMa skrev:

Jeg syntes selv det var vanskelig å forklare skikkelig, da jeg føler meg generelt ukomfortabel med å prate om slikt, særlig med folk som ikke har særs kjennskap til den type lidelse (jeg er ikke bipolar, men annen psykisk diagnose). Min psykolog spurte om hun kunne få mulighet til å ringe mamma selv og prate litt, jeg sa ja, og det gjorde hun. Tror/virket som mamma fikk en bedre forståelse, ettersom jeg, som nevnt, har vanskelig med å sette ord på det selv  Tror det var mest for at hun mente at det var viktig med god støtte fra familie

Jeg tenker også at det er viktig med støtte fra familien, og en av grunnene til at jeg vil fortelle.

 

TS

Anonymkode: 2ee9c...bbd

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er absolutt en mulighet. Kanskje det er lettere å høre det fra en annen person enn meg.

Vurderer å ikke si noe, men samtidig så har jeg også lyst. Vanskelig.

Jeg tenker også at det er viktig med støtte fra familien, og en av grunnene til at jeg vil fortelle.

 

TS

Anonymkode: 2ee9c...bbd

Har du en annen person (evt flere) i familien (f.eks søster, bror, tante) som kan være den/de som får informasjonen og som kan være det/ de familiemedlemmet/ familiemedlemmene som skal støtte og hjelpe deg? 

Anonymkode: 1ac80...e8e

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Har du en annen person (evt flere) i familien (f.eks søster, bror, tante) som kan være den/de som får informasjonen og som kan være det/ de familiemedlemmet/ familiemedlemmene som skal støtte og hjelpe deg? 

Anonymkode: 1ac80...e8e

Nei, dessverre. Ingen som moren min vil høre på i alle fall (hun er negativ til alle i familien).

Anonymkode: 2ee9c...bbd

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Har du en annen person (evt flere) i familien (f.eks søster, bror, tante) som kan være den/de som får informasjonen og som kan være det/ de familiemedlemmet/ familiemedlemmene som skal støtte og hjelpe deg? 

Anonymkode: 1ac80...e8e

Ps

Jeg foreslår dette med tanke på det du fortalte om din mors reaksjoner og uttalelser i forbindelse med psykisk sykdom

Anonymkode: 1ac80...e8e

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du trenger å si det når hun er så negativ til slike tema. Da blir hun jo bare en ekstra belastning for deg.

Anonymkode: 5baae...024

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, dessverre. Ingen som moren min vil høre på i alle fall (hun er negativ til alle i familien).

Anonymkode: 2ee9c...bbd

Ikke for å fortelle moren din. Har du noen som kan støtte deg, uavhengig av henne?

Så hun er negativ til alle i familien også? Høres ut som litt av et sjarmtroll hun moren din ts. Gjør deg selv en tjeneste; Prøv å komme over behovet for å gjøre mor fornøyd og søke aksept hos henne. Det kommer ikke til å skje. Finn styrke i deg selv og støtt deg på mennesker som har noe å gi deg. Folk som rakker ned på andre og avviser alt de ikke liker å høre skal man holde litt på avstand. Selv om det er ens egen mor.

Frykter for at du bare vil bli skuffet igjen hvis du forteller dette her, hun har ingen forutsetninger for å kunne være støtten du trenger.

Anonymkode: 4517c...59c

[palamina]

Siste taler var meg - krysset ikke av for anonym trodde jeg. :/

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes ikke du trenger å si det når hun er så negativ til slike tema. Da blir hun jo bare en ekstra belastning for deg.

Anonymkode: 5baae...024

 

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke for å fortelle moren din. Har du noen som kan støtte deg, uavhengig av henne?

Så hun er negativ til alle i familien også? Høres ut som litt av et sjarmtroll hun moren din ts. Gjør deg selv en tjeneste; Prøv å komme over behovet for å gjøre mor fornøyd og søke aksept hos henne. Det kommer ikke til å skje. Finn styrke i deg selv og støtt deg på mennesker som har noe å gi deg. Folk som rakker ned på andre og avviser alt de ikke liker å høre skal man holde litt på avstand. Selv om det er ens egen mor.

Frykter for at du bare vil bli skuffet igjen hvis du forteller dette her, hun har ingen forutsetninger for å kunne være støtten du trenger.

Anonymkode: 4517c...59c

 

Takk for begge svar. Jeg har heldigvis venninner som er støttende. Jeg har vel et håp om at hun skal reagere som den moren jeg ønsker hun skal være for meg, men det er kanskje urealistisk. Frykten er at hun skal reagere på en sånn måte at det blir ekstra stress og belastning for meg som dere skriver. Har nettopp kommet ut av en depresjon og føler meg ikke så sterk akkurat nå.

Anonymkode: 2ee9c...bbd

[AnonymBruker]

Kanskje du børsnakke dette gjennom med psykologen før du tar det med moren din? Jeg ser for meg at det vil være bra for deg å ha tenkt nøye gjennom hva du ønsker å oppnå med å fortelle og hva du realistisk kan forvente. Det kan også være lurt å ha tenkt gjennom strategier for å takle det hvis din mor skulle møte deg på en dårlig måte. Også tenker jeg at siden du skriver at du nettopp har kommet ut av en depresjon, så er det ikke sikkert det er det rette tidspunktet for deg å gjøre dette akkurat nå? Kanskje det er bedre å vente en liten stund, til du føler deg sterkere? Det kan også psykologen hjelpe deg å vurdere.

Anonymkode: d2c00...56f

[Gjest Splitterpine]

Det høres ut som moren din forbinder det å få en psykiske diagnose med noe svært negativt. Det at du nå har fått en diagnose endrer jo ikke hvem du er. Du er jo akkurat den sammme, som dagen før diagnosen ble satt.  Diagnosen er jo gitt som et verktøy for at du skal få den behandlingen som er riktig.

Det jeg mener er om du kanskje klarer å vinkle dette til noe positivt når du formidler det? Nå har du jo fått et "svar" og "forklaring" på problematikken. Og med en diagnose vil jo dette gi andre mennesker bedre mulighet til å forstå situasjonen din.

Det forslaget om at psykologen din bistår deg i å fortelle dette til din mor er heller ingen dum idé. Kanskje pdykologen har noen gode råd til hun som pårørende også  Masse lykke til 

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du børsnakke dette gjennom med psykologen før du tar det med moren din? Jeg ser for meg at det vil være bra for deg å ha tenkt nøye gjennom hva du ønsker å oppnå med å fortelle og hva du realistisk kan forvente. Det kan også være lurt å ha tenkt gjennom strategier for å takle det hvis din mor skulle møte deg på en dårlig måte. Også tenker jeg at siden du skriver at du nettopp har kommet ut av en depresjon, så er det ikke sikkert det er det rette tidspunktet for deg å gjøre dette akkurat nå? Kanskje det er bedre å vente en liten stund, til du føler deg sterkere? Det kan også psykologen hjelpe deg å vurdere.

Anonymkode: d2c00...56f

Syns det høres lurt ut å snakke med behandler om dette først. Tror jeg gjør det.

1 minutt siden, Splitterpine skrev:

Det høres ut som moren din forbinder det å få en psykiske diagnose med noe svært negativt. Det at du nå har fått en diagnose endrer jo ikke hvem du er. Du er jo akkurat den sammme, som dagen før diagnosen ble satt.  Diagnosen er jo gitt som et verktøy for at du skal få den behandlingen som er riktig.

Det jeg mener er om du kanskje klarer å vinkle dette til noe positivt når du formidler det? Nå har du jo fått et "svar" og "forklaring" på problematikken. Og med en diagnose vil jo dette gi andre mennesker bedre mulighet til å forstå situasjonen din.

Det forslaget om at psykologen din bistår deg i å fortelle dette til din mor er heller ingen dum idé. Kanskje pdykologen har noen gode råd til hun som pårørende også  Masse lykke til 

Takk for lykkeønskning  

 

Vil bare si takk for støtten til alle som har svart i tråden  Det hjelper veldig å høre deres synspunkter.

Anonymkode: 2ee9c...bbd

[AnonymBruker]

Jeg forstår litt hva du mener. Jeg har en sønn som i disse dager utredes og mest sannsynlig får en diagnose. Mamma tror rett og slett ikke på diagnoser og mener det er skolen og andre som oppfatter gutten feil. Jeg har nå sluttet å fortelle mamma noen ting om hva som skjer med videre utredning. Jeg har null støtte i henne i akkurat denne saken. Men så er hun jo snill og god på andre områder også. Veldig vanskelig!

Anonymkode: e3073...1a5

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår litt hva du mener. Jeg har en sønn som i disse dager utredes og mest sannsynlig får en diagnose. Mamma tror rett og slett ikke på diagnoser og mener det er skolen og andre som oppfatter gutten feil. Jeg har nå sluttet å fortelle mamma noen ting om hva som skjer med videre utredning. Jeg har null støtte i henne i akkurat denne saken. Men så er hun jo snill og god på andre områder også. Veldig vanskelig!

Anonymkode: e3073...1a5

Så leit. Håper du og sønnen din får hjelp.

Anonymkode: 2ee9c...bbd

[AnonymBruker]

Jeg har nå reflektert litt mer over tilbakemeldingene deres, og har kommet til den konklusjonen at jeg ikke forteller foreløpig. Fikk meg også en tankevekker i dag da jeg fortalte at jeg har vært til legen med en luftveisinfeksjon og fått antibiotika. Sa det for at hun skulle skjønne at jeg faktisk er syk nå, og ikke bare skulker jobb, men da kom hun med en gang med en kritisk kommentar om medisinen. Hun misliker omtrent alt av medisiner (med mindre det er vanedannende sovetabletter som hun selv tar- det går visst helt fint) så da skal jeg i alle fall ikke fortelle at jeg bruker psykofarmaka. Jeg er sikkert ganske hårsår som reagerer sånn på kritiske kommentarer fra henne, men det har vært en gjenganger hele oppveksten min.

Og så får jeg ta det opp med min psykiater neste gang jeg skal dit om noen uker.

Igjen takk for alle svar 

Anonymkode: 2ee9c...bbd

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har nå reflektert litt mer over tilbakemeldingene deres, og har kommet til den konklusjonen at jeg ikke forteller foreløpig. Fikk meg også en tankevekker i dag da jeg fortalte at jeg har vært til legen med en luftveisinfeksjon og fått antibiotika. Sa det for at hun skulle skjønne at jeg faktisk er syk nå, og ikke bare skulker jobb, men da kom hun med en gang med en kritisk kommentar om medisinen. Hun misliker omtrent alt av medisiner (med mindre det er vanedannende sovetabletter som hun selv tar- det går visst helt fint) så da skal jeg i alle fall ikke fortelle at jeg bruker psykofarmaka. Jeg er sikkert ganske hårsår som reagerer sånn på kritiske kommentarer fra henne, men det har vært en gjenganger hele oppveksten min.

Og så får jeg ta det opp med min psykiater neste gang jeg skal dit om noen uker.

Igjen takk for alle svar 

Anonymkode: 2ee9c...bbd

Bra,hold det for deg selv du... Lykke til

Anonymkode: 24e87...32f

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Bra,hold det for deg selv du... Lykke til

Anonymkode: 24e87...32f

Takk

Anonymkode: 2ee9c...bbd