Vinterveien

[Lanista1984]

Det å sette ord på ting du tenker eller har opplevd, er ikke og aldri vil bli spesielt lett. Det er ikke meningen at vi skal dele alt. Og dette tok militæret tidlig som en av sine smarte triks for å få kampene og detaljene derfra til å bli der. Og ikke noe annet sted hvor folk kan begynne å stille spørsmål. At ting derfra ikke ble delt videre.

Det skjer veldig mye i en konflikt hvor folk bruker våpen. Mye mer enn folk vet. De som er der har minner som ikke lar seg gjenfortelle. Noe vil alltid bare forsvinne som damp i en god og ærlig klem på trygg jord. Andre ting, vil bare henge ved til du dør. Du vil alltid snakke rundt det. Det vil aldri bli et tema for andre enn deg.

For 30-40.000 år siden gikk våre første forfedre opp en sti fra deres kamp mot en annen rase. Våre forfedre tilpasset seg og gikk nordover. Den andre rasen døde ut etter hvert og vi alle lærte at suksess var noen annens død. Tidlig, tror jeg, hadde våre første mennesker slik vi kjenner dem, en sterk empati. Men også en sterk kraft for å beskytte sine egne.

De gikk opp vinterveien og vant til slutt. Hulebjørner, mammut  og den lavpannede andre rasen døde ut. Vi vant. Med blodet rennende vant vi. Og kampene har vart siden. Vi lærte da at vold vant. Spyd i kjøtt. Menneskerase eller dyr. Vi vant med ild og spyd.

I dag er vi ikke veldig annerledes. Noen av oss drar ut fortsatt. For å spidde noe eller noen med spyd og ild. De utvalgte som drar for at de som blir igjen kan sove godt og forøke antallet. Men tidene er annerledes nå. Andre av oss er født der det skjer. De er oss. Og vi er alle bare mennesker med masse empati og finner det forstyrrende å enten gjøre det eller bevitne det. Altså det brutale vi fint kaller vold  Og mord. Noen ganger med overlegg og andre som forsvar.

For min del, så er min erfaring nokså mye av det samme fra land som Irak og Afghanistan. Det har vart i ti år og det betyr at jeg har vært hjemme mange ganger. Koselige middager kan for meg være en slags tortur. Og jeg hater å si det. Spesielt fordi jeg vet av enten har mine søsken eller min mor jobbet hardt og brukt masse penger på å gjøre alt perfekt for akkurat meg.

Men uansett om de vil høre det eller ikke, kommer jeg hjem som en jeger. En som kunne ha malt hulen og dratt ut igjen. En som ikke passer ved et pyntet bord. Noen ganger blir det for mye. Det kan være et feil spørsmål eller en tanke. Og jeg går pent ut på badet og putter ansiktet i et håndkle og får ut en gråt. En følelse som ikke kan kontrolleres. Noe jeg husket. Noe som ble sagt, ble plutselig noe veldig nært. Jeg blir alltid forbannet og veldig sint i slike situasjoner. Jeg vasker ansiktet og later som ingenting. Og bryr meg alltid litt mindre om hva andre tenker. For jeg drar snart.

På jakt etter mammut. Og når jeg er der, drømmer jeg om disse middagene. Et sted hvor ingen vil drepe meg. Vi mennesker er så smarte. Vi har også fysiske fordeler sammenlignet med dyr. Våre fingerspisser er så følsomme at ingen dyr kan vise til det samme. Vi kan føle enormt små partikler som ikke vårt syn er i nærheten av å se.

Når jeg drar vinterveien er alt ok. Det er når jeg kommer hjem at ting blir vanskelig. Jeg så denne filmen og fikk akkurat denne scenen i halsen. Fordi den sier ingenting, men samtidig alt. Alt er sagt i en filmscene på under et minutt.

Jeg kunne ha droppet å skrive og bare vist denne scenen.

Her.

 

 

  

 

[Lanista1984]

Hvorfor kan jeg ikke bare ta med en dame hjem og få litt sex, istedenfor å skrive dette pisset?

Skjerpings.