AnonymBruker Skrevet 11. mars 2016 #1 Skrevet 11. mars 2016 Og hvorfor? Hva likte du ikke? Anonymkode: 41d6e...cbc
Gjest Atp Skrevet 11. mars 2016 #2 Skrevet 11. mars 2016 Hver alder sin sjarm😀 nyfødt tiden var spesiell.. Å vi storkoste oss uansett alder når de vàr små. Jeg hadde mulighet til å være en del hjemme når barna var små,og det angrer jeg ikke på. nå er barna mine 13 og 16 år.. Å jeg synes bekymringene er større nå. Men det er jo deilig at de klarer seg mere.
AnonymBruker Skrevet 11. mars 2016 #3 Skrevet 11. mars 2016 1 år var søtt. 3 var utfordrende, men hyggelig. 8-11 typisk tween er det verste jeg har vært med på 😣 Anonymkode: 00dba...a14
AnonymBruker Skrevet 11. mars 2016 #4 Skrevet 11. mars 2016 Nå er mine barn 15 år og 9 år. Satt og så i albumer, og spesielt rundt 3-4 års alderen. Da er de helt bekymringsfrie, de er bare fulle av liv og kjærlighet, det er full fart og masse glede. Det skal og så lite til for å få de glade. Og mamma er deres superhelt. Nå er det mye mer bekymringer for de. Anonymkode: 40942...e3e 1
AnonymBruker Skrevet 11. mars 2016 #5 Skrevet 11. mars 2016 Har to barn på 15 og 12 år. Vanskelig å peke på en alder på mine barn som jeg ikke likte - jeg elsker dem jo, så hver epoke i barndommen deres har føltes spesiell og betydningsfull. For eksempel syntes jeg det var tøft å ha en baby i hus for første gang, det var utrolig lite søvn og følelser all over the place i mange måneder. Følte meg utkjørt og usikker på mine egne evner som mor hele tida, tok til tårene stadig vekk. Men så var det de gyldne øyeblikkene, som da han smilte til meg første gang, eller når han endelig sovnet på skuldra mi etter å ha skreket hele kvelden pga ørebetennelse - som gir meg lengselssug i brystet når jeg tenker på det, selv mange år etterpå. Merker også at tenåringstida har sine utfordringer. Før tok ungene en beskjed med en gang, mens nå er det protester og diskusjoner og jeg er bare ikke noen kul mamma lenger.. Men så er det de kveldene hvor vi sitter og prater sammen og jeg merker hvor store og kloke unger jeg har, hvor stolt jeg er av hvilke reflekterte mennesker de er i ferd med å bli. Gyldne øyeblikk! Så konklusjonen må bli at hver alder har sine utfordringer - men også sin unike sjarm. Anonymkode: bb5a4...ce0
AnonymBruker Skrevet 11. mars 2016 #6 Skrevet 11. mars 2016 Jeg syns barseltiden var et helvete! 0-3mnd.. Grusomt! Ellers har hver alder sin sjarm, og det er vanskelig å finne en alder jeg syns er bedre enn den andre. Anonymkode: aecf9...0fa
Silfen Skrevet 11. mars 2016 #7 Skrevet 11. mars 2016 2-4 år må jeg si er min favoritt. Når personligheten virkelig kommer frem og de begynner løsrivelsen sin og blir selvstendige små vesner. 1
AnonymBruker Skrevet 11. mars 2016 #8 Skrevet 11. mars 2016 ... og jeg synes barseltiden er helt magisk. Eller ikke barseltiden i seg selv, men det å ha et bittelite helt nytt menneske. I tillegg sover de også ganske mye helt i starten, selv om det ikke virker sånn (med min første trodde jeg hun "aldri" sov, men egentlig var sov hun jo masse, bare på helt snåle tider av døgnet. Med andremann gikk det mye greiere, da visste jeg at det gikk over og fikk ikke samme sjokket). Deretter blir det nesten bare bedre. Jeg synes det er veldig vanskelig å plukke ut en favorittperiode, alt har hatt sin sjarm. De blide toåingene, de underfundige fireåringene, de frimodige seksåringene, de bråmodne tolvåringene... Min mor insisterer på at det er skikkelig stas å ha en datter på 39 også Det samme med perioder jeg skulle mislike... det er ingen perioder jeg har direkte mislikt. Selv ulenkelige, kvisete tenåringer i latskaps-fasen er søte på in måte. Men hvis jeg skal nevne noen perioder som har vært ekstra utfordrende, så er det når de nettopp har begynt på skolen og må følges overalt, samtidig som de begynner å ha venner og fritidsaktiviteter som krever mye oppfølging. Tenåringer kan være så forskjellige, noen er superenkle mens andre blir hormontroll. Men den aller mest slitsomme perioden synes jeg har vært mellom ett og to år. Da kan de alt, skjønner ingenting, og svever i konstant livsfare hvis du ikke passer på dem absolutt hele tiden Anonymkode: 00ac5...e88 2
AnonymBruker Skrevet 11. mars 2016 #9 Skrevet 11. mars 2016 Jeg har en på 5,5, og syns det blir bedre og bedre. Syns det var veldig slitsomt å ha baby, og 1-2 åring. Det ble bedre da han ble ca 2,5 og mer selvstendig, og etter det har det bare blitt bedre og bedre. 5,5 er fantastisk! For en smart og flink liten unge jeg har fått, som funderer over livet, og har en vanvittig glede over småting. Anonymkode: 05648...484
AnonymBruker Skrevet 11. mars 2016 #10 Skrevet 11. mars 2016 1 time siden, AnonymBruker skrev: Jeg syns barseltiden var et helvete! 0-3mnd.. Grusomt! Ellers har hver alder sin sjarm, og det er vanskelig å finne en alder jeg syns er bedre enn den andre. Anonymkode: aecf9...0fa Signerer denne, men utvider til å gjelde hele første året. Et sant helvete!!! Anonymkode: 7c533...e59
ViljaH Skrevet 11. mars 2016 #11 Skrevet 11. mars 2016 Den første måneden når baby var et lite nøste som sovnet på brystet mitt. Lykke. Og 3-åringer er de kuleste menneskene i hele verden! Liker alle aldre, men de to er særskilt bra.
AnonymBruker Skrevet 11. mars 2016 #12 Skrevet 11. mars 2016 Liker veldig godt tiden fra 1 til 2 år Anonymkode: 5c86e...e22
Zienna Skrevet 11. mars 2016 #13 Skrevet 11. mars 2016 Babyer er søte og alt det der, men jeg synes aller best om barn når de når 7-8 mnd. Fra da av og videre synes jeg barn er fantastiske. Jeg tror det kommer av at de da kan uttrykke seg på en slik måte at jeg forstår, og ikke trenger å gjette. Det var en tid i tidlig ungdom at jeg ikke fikk mange ord ut av guttene mine, men det var visst helt normalt, og kun en overgang Nå er jeg farmor til 3. Den eldste på13 år vil gjerne snakke. Det går på intriger med venninnene, om skolen osv. De to minste r ikke der enda, men forteller villig om hva som har skjedd i barnehage/skole. Da helst om hvem som ikke har vært snille... Hver alder har sin sjarm
AnonymBruker Skrevet 11. mars 2016 #14 Skrevet 11. mars 2016 Har ikke så store barn selv, de er 2 og 5 år, men har tantebarn, søskenbarn, barn i jobbsammenheng osv å sammenlikne litt med (selv om jeg erfaringsmessig vet at det er noe HELT annet med mine egne, så kan jo hende jeg endrer mening etterhvert). Jeg liker aller best alderen 0-3 år, synes nyfødttiden er fantastisk, og har skikkelig dreisen på babyer. Jeg er selvsagt kjempeglad i femåringen min, men andre unger på samme alder og oppover finner jeg ofte vanskelig å forholde meg til. Mens jeg synes det er helt naturlig og herlig å kose og dulle med de små, også andres, blir jeg skikkelig ubekvem når jeg er rundt større barn, vet ikke hva jeg skal si, og finner dem ofte mer slitsomme. Men samtidig nyter jeg økt selvstendighet hos eldstejenta, men fritidsaktiviteter og vennebesøk ofte er stress, mens yngste fortsatt er i en sånn "fare for seg selv"-alder som må konstant overvåkes, så slitsomme på hver sin måte er de jo Anonymkode: 1828b...ec8
AnonymBruker Skrevet 23. april 2016 #15 Skrevet 23. april 2016 Tween er definitivt ingen favoritt 😩 Alt skal diskuteres, og klages på. Ingen beskjeder skal følges, og alle regler skal debatteres. Arg så ukoselig det kan være med disse øyeblikkene some egentlig utgjør mye av dagen. Vi har en sånn dag idag det absolutt ALT skal diskuteres! !! Anonymkode: 0a1b7...f87
AnonymBruker Skrevet 23. april 2016 #16 Skrevet 23. april 2016 Jeg likte veldig godt 10-11-årsalderen. Jeg synes det var en spennende tid hvor man merket så godt at de begynte å bli store samtidig som de var små på mange måter. En skikkelig brytningstid. Sitte på fanget og diskutere politikk, liksom. Anonymkode: 9fda6...48c
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå