Frykt for fars bortgang

[AnonymBruker]

Det høres sikkert merkelig ut, for er det en ting som er sikkert, så er det at alle dør en gang. Det er jo en del av livet. 
Moren min døde av kreft da jeg var 12 år, og siden det har noe manglet i meg. Et tomrom en plass. Har naturlig nok vært pappajente siden da, og har i det siste merket en stor frykt for at faren min skal gå bort. Han er 60 år, har grei helse, har hatt hjerteproblemer i noen år nå, så han har forhåpentlig mange år igjen. Men det gnager i meg, det skal vel ikke være sånn at man får tårer i øynene når man tenker på det? 

Jeg er enebarn, så han er den familien jeg har igjen. Han er gift igjen, men nå tenker jeg på biologisk familie.

Anonymkode: 98163...d86

[Gjest Juanita]

Skjønner at du har det sånn, det er ikke rart 

Men jeg råder deg til å ikke oppsøke de tankene. Sjansen for at det.skal skje blir verken større eller mindre av at du bekymrer deg (det er det jeg sier til meg selv, er bekymret av natur!). De stundene du var glad og tenkte på andre ting skjedde det jo heller ikke noe vondt, bekymringen din kan ikke brukes til noe hvis du forstår hva jeg mener.

Et par ordtak jeg minner meg selv om med jevne mellomrom:

- Hver dag har nok med sin egen plage.

- You shall be none the worse tomorrow for having been happy today

Lev livet ditt og forsøk å skyve bekymringen vekk når den kommer. Fortsett å være glad i dem du har rundt deg, om det er biologisk eller inngftet familie, venner eller kjærester.