Barnas beste? Om 50/50 0g delt foreldreskap.

[Zienna]

Dette sier professor i psykologi, Frode Thuen:  Mødre som motsetter seg delt omsorg, begrunner det nesten alltid med hva som er barnas beste. Men det er all grunn til å tro at også andre motiv spiller inn; blant annet økonomiske hensyn, behovet for å begrense sin egen kontakt med barnefaren eller for å ha mest mulig kontroll over barna, og frykten for å savne barna når de er hos far. Og kanskje også et ønske om å undergrave fars posisjon overfor barna, eller rett og slett et ønske om hevn.

For fortsatt er det slik at mange mødre tar det for gitt at de kan bestemme hvor barna skal bo hvis foreldrene flytter fra hverandre. Og de bestemmer som oftest at barna skal bo fast hos mor, og ha samvær med far.

Men i mange av sakene foreligger det ingen gode grunner til at far bør settes på sidelinjen. Forskning på barn og unge som vokser opp i splittede familier viser for øvrig at barn som lever med delt omsorg, klarer seg jevnt over bedre enn barn som bor mest med mor eller med far. Nesten uansett hvilke type indikator man legger til grunn. Et likeverdig og likestilt foreldreskap etter samlivsbrudd synes altså å være det beste for barn flest.

I denne situasjonen spørs det om det ikke ville blitt færre konflikter hvis man innførte delt omsorg som styrende prinsipp ved foreldrebrudd. Det ville dessuten være et tydelig signal om at vi som samfunn ønsker et likestilt og likeverdig foreldreskap – også når foreldrene ikke lenger lever sammen. Ikke på bekostning av barnas beste, men tvert imot fordi det i de fleste tilfellene nettopp er til barnas beste.

Ja, det er på høy tid, mener jeg!

[AnonymBruker]

Hva er vitsen med å bytte tråd? Hold deg til den vi er i, den handler jo nettopp om 50/50.

Anonymkode: 6baaf...08f

[Cashbah]

Kommer jo helt an på hvor foreldrene bor. Det hadde aldri gått da jeg var ung, synes det er greit at mor har "hovedansvaret" i noen tilfeller. Men bor mor og far like ved hverandre er det ikke noe problem.

[Zienna]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hva er vitsen med å bytte tråd? Hold deg til den vi er i, den handler jo nettopp om 50/50.

Anonymkode: 6baaf...08f

Forskjellen er stor.  Jeg vil gjerne ha fokus på hva som egentlig er til barns beste, hva forskningen forteller.  Det er synd at mange har hektet seg fast i forskning som var gjeldene for 10-15 år siden.  Papparollen er vesentlig endret, og det økte engasjementet blir sett på som positivt - så lenge pappa er i forhold med mammaen.  Men så, skal han degraderes til helgepappa, bestemmer mamma. 

Med hvilken rett gjør hun det?  Har professoren rett når han sier at mors motiver kan være helt andre enn "barnets beste"?

[AnonymBruker]

Som jeg skrev i den andre tråden handler det for barna om retten til ET hjem som alle andre, ikke om foreldrene. Man blander jo to ting sammen, så dere glemmer barnas beste.

Siden denne "forskeren" din automastisk skylder på mor, regner jeg med han er heftig betalt for å komme frem til klientens ønskede resultat.

Anonymkode: 6baaf...08f

[Strawberry Fields]

12 minutter siden, Cashbah skrev:

Kommer jo helt an på hvor foreldrene bor. Det hadde aldri gått da jeg var ung, synes det er greit at mor har "hovedansvaret" i noen tilfeller. Men bor mor og far like ved hverandre er det ikke noe problem.

Hvorfor gå rett til at det er greit at "mor har hovedansvaret i noen tilfeller"? Det er vel greit både om mor eller far har hovedansvaret i tilfeller hvor 50/50 ikke fungerer.

I de tilfeller jeg vet om hvor foreldrene har en 50/50 ordning, bor de bare få minutter unna hverandre (gjerne samme nabolag). Det blir selvsagt vanskeligere om det er snakk om å flytte timevis hver uke... Men generelt mener jeg 50/50 burde være den første løsningen som vurderes (ikke automatisk tildeles, men vurderes), med mindre det er gode grunner mot det.  

[AnonymBruker]

57 minutter siden, Zienna skrev:

Dette sier professor i psykologi, Frode Thuen:  Mødre som motsetter seg delt omsorg, begrunner det nesten alltid med hva som er barnas beste. Men det er all grunn til å tro at også andre motiv spiller inn; blant annet økonomiske hensyn, behovet for å begrense sin egen kontakt med barnefaren eller for å ha mest mulig kontroll over barna, og frykten for å savne barna når de er hos far. Og kanskje også et ønske om å undergrave fars posisjon overfor barna, eller rett og slett et ønske om hevn.

For fortsatt er det slik at mange mødre tar det for gitt at de kan bestemme hvor barna skal bo hvis foreldrene flytter fra hverandre. Og de bestemmer som oftest at barna skal bo fast hos mor, og ha samvær med far.

Men i mange av sakene foreligger det ingen gode grunner til at far bør settes på sidelinjen. Forskning på barn og unge som vokser opp i splittede familier viser for øvrig at barn som lever med delt omsorg, klarer seg jevnt over bedre enn barn som bor mest med mor eller med far. Nesten uansett hvilke type indikator man legger til grunn. Et likeverdig og likestilt foreldreskap etter samlivsbrudd synes altså å være det beste for barn flest.

I denne situasjonen spørs det om det ikke ville blitt færre konflikter hvis man innførte delt omsorg som styrende prinsipp ved foreldrebrudd. Det ville dessuten være et tydelig signal om at vi som samfunn ønsker et likestilt og likeverdig foreldreskap – også når foreldrene ikke lenger lever sammen. Ikke på bekostning av barnas beste, men tvert imot fordi det i de fleste tilfellene nettopp er til barnas beste.

Ja, det er på høy tid, mener jeg!

Jeg har også lest dette. Og jeg bare lurer, hvor er sammenhengen mellom det jeg har uthevet og lykkelige barn som trives med den løsningen? Det er jo flest ressurssterke familier som velger delt bosted, ergo vil jeg tro studien er påvirket av det også. 

Synes dessverre få tar opp hva barna har det best ved. Hvorfor er det så mange ungdommer som vil flytte til et hjem så fort de blir store nok til å avgjøre selv? Er ikke det virkelig et tydelig tegn på at barna rett og slett ikke trives med flytting hver uke, selv om de kommer bra ut av det? 

Synes også det er litt merkelig at du skal fronte dette, som har en sønn med full omsorg for sine barn. Mener du at barna ikke har det bra av å bo fulltid hos sønnen din? 

Forklar gjerne også argumenter for delt bosted. Hvorfor er det det aller beste for barnet? Mange klarer ikke komme med argumenter der. Delt bosted blir stort sett valgt fordi foreldrene vil ha barna "like mye". Det finnes ingen argumenter sett fra barnets ståsted for å velge en slik løsning. (Den eneste som kommer er at barnet vil få se mor og far like mye, men barnet kan fortsatt gjøre det uavhengig av hvor det sover om natten. Og hvorfor skal det gå på bekostning av rutiner, trygghet og fast bosted?) 

 

Anonymkode: 99f52...891

[Zienna]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også lest dette. Og jeg bare lurer, hvor er sammenhengen mellom det jeg har uthevet og lykkelige barn som trives med den løsningen? Det er jo flest ressurssterke familier som velger delt bosted, ergo vil jeg tro studien er påvirket av det også. 

Synes dessverre få tar opp hva barna har det best ved. Hvorfor er det så mange ungdommer som vil flytte til et hjem så fort de blir store nok til å avgjøre selv? Er ikke det virkelig et tydelig tegn på at barna rett og slett ikke trives med flytting hver uke, selv om de kommer bra ut av det? 

Synes også det er litt merkelig at du skal fronte dette, som har en sønn med full omsorg for sine barn. Mener du at barna ikke har det bra av å bo fulltid hos sønnen din? 

Forklar gjerne også argumenter for delt bosted. Hvorfor er det det aller beste for barnet? Mange klarer ikke komme med argumenter der. Delt bosted blir stort sett valgt fordi foreldrene vil ha barna "like mye". Det finnes ingen argumenter sett fra barnets ståsted for å velge en slik løsning. (Den eneste som kommer er at barnet vil få se mor og far like mye, men barnet kan fortsatt gjøre det uavhengig av hvor det sover om natten. Og hvorfor skal det gå på bekostning av rutiner, trygghet og fast bosted?) 

 

Anonymkode: 99f52...891

Det er riktig at jeg har en sønn som har full omsorg, som foreldrene ble enige om var det beste for barna da de gikk fra hverandre.  Fordi mor slet med seg selv, hadde far en større omsorgsrolle enn mor helt fra de kom til verden.  Derfor er det noen ganger rett at hovedomsorgen bare er den ene av foreldrenes. 

Jeg har også en sønn som har 50/50, og har hatt det siden barnet var 4 år.  Hun er 13 år nå, en harmonisk, glad og flink jente.  Hun har en mor og en far som samarbeider veldig godt, èn uke er hun hos mamma og èn hos pappa.  Mamma flyttet 2 mil unna, men hun har fortsatt å gå i barnehagen hun gikk i, og på skolen i nærheten.  Venninnene fra barnehagen er beholdt.  Vi, besteforeldrene, pappaens foreldre, er her for henne. 

Du spør om argumenter fra barnets ståsted.  Mht. mitt barnebarn vet jeg svaret.  Hun kan ikke se for seg uten et liv med nær kontakt med faren og oss som er besteforeldre.  Den kontaktet ville hun mistet om mor hadde fulgt sin  nye kjærestes ønske, for da ville de flyttet en flytur unna.  Mor forsto at det ikke var det beste, takk og pris  

Jovisst har foreldrene kjørt noen mil med badetøy, ski osv. For det hendte hun behøvde noe som var hos "den andre".  Men begge foreldrene visste at de, hver og en, var viktige for henne.  Derfor har aldri endring om samvær vært et tema for dem. 

Kan du se hva barnebarnet mitt ville gått glipp av om hun bare hadde hatt moren sin?  Hun hadde savnet oss, ikke hatt oss som ressurspersoner i livet sitt.  Prisen er å ha to barnerom, men som hun selv sier, det aller viktigste er å ha dem hun er glad i rundt seg.
 

[MapleSirup]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Som jeg skrev i den andre tråden handler det for barna om retten til ET hjem som alle andre, ikke om foreldrene. Man blander jo to ting sammen, så dere glemmer barnas beste.

Siden denne "forskeren" din automastisk skylder på mor, regner jeg med han er heftig betalt for å komme frem til klientens ønskede resultat.

Anonymkode: 6baaf...08f

Hvorfor så oppsatt på gjentagelsen av ETT hjem? Er alle skilsmissebarn med ulik samværsbrøk på besøk de da??

[AnonymBruker]

Barnets beste er aldri 50 /50 på stadig flytting ( med ikke mindre man er naboer )

Anonymkode: 43f27...d3a

[AnonymBruker]

2 timer siden, Zienna skrev:

Det er riktig at jeg har en sønn som har full omsorg, som foreldrene ble enige om var det beste for barna da de gikk fra hverandre.  Fordi mor slet med seg selv, hadde far en større omsorgsrolle enn mor helt fra de kom til verden.  Derfor er det noen ganger rett at hovedomsorgen bare er den ene av foreldrenes. 

Jeg har også en sønn som har 50/50, og har hatt det siden barnet var 4 år.  Hun er 13 år nå, en harmonisk, glad og flink jente.  Hun har en mor og en far som samarbeider veldig godt, èn uke er hun hos mamma og èn hos pappa.  Mamma flyttet 2 mil unna, men hun har fortsatt å gå i barnehagen hun gikk i, og på skolen i nærheten.  Venninnene fra barnehagen er beholdt.  Vi, besteforeldrene, pappaens foreldre, er her for henne. 

Du spør om argumenter fra barnets ståsted.  Mht. mitt barnebarn vet jeg svaret.  Hun kan ikke se for seg uten et liv med nær kontakt med faren og oss som er besteforeldre.  Den kontaktet ville hun mistet om mor hadde fulgt sin  nye kjærestes ønske, for da ville de flyttet en flytur unna.  Mor forsto at det ikke var det beste, takk og pris  

Jovisst har foreldrene kjørt noen mil med badetøy, ski osv. For det hendte hun behøvde noe som var hos "den andre".  Men begge foreldrene visste at de, hver og en, var viktige for henne.  Derfor har aldri endring om samvær vært et tema for dem. 

Kan du se hva barnebarnet mitt ville gått glipp av om hun bare hadde hatt moren sin?  Hun hadde savnet oss, ikke hatt oss som ressurspersoner i livet sitt.  Prisen er å ha to barnerom, men som hun selv sier, det aller viktigste er å ha dem hun er glad i rundt seg.
 

- Ikke hvis det var helgeordning, alt kan høres flott og fint ut fra barns munn, men er det egentlig det? Det er en rotløs tilværelse.

Anonymkode: 43f27...d3a

[AnonymBruker]

6 timer siden, Zienna skrev:

Det er riktig at jeg har en sønn som har full omsorg, som foreldrene ble enige om var det beste for barna da de gikk fra hverandre.  Fordi mor slet med seg selv, hadde far en større omsorgsrolle enn mor helt fra de kom til verden.  Derfor er det noen ganger rett at hovedomsorgen bare er den ene av foreldrenes. 

Jeg har også en sønn som har 50/50, og har hatt det siden barnet var 4 år.  Hun er 13 år nå, en harmonisk, glad og flink jente.  Hun har en mor og en far som samarbeider veldig godt, èn uke er hun hos mamma og èn hos pappa.  Mamma flyttet 2 mil unna, men hun har fortsatt å gå i barnehagen hun gikk i, og på skolen i nærheten.  Venninnene fra barnehagen er beholdt.  Vi, besteforeldrene, pappaens foreldre, er her for henne. 

Du spør om argumenter fra barnets ståsted.  Mht. mitt barnebarn vet jeg svaret.  Hun kan ikke se for seg uten et liv med nær kontakt med faren og oss som er besteforeldre.  Den kontaktet ville hun mistet om mor hadde fulgt sin  nye kjærestes ønske, for da ville de flyttet en flytur unna.  Mor forsto at det ikke var det beste, takk og pris  

Jovisst har foreldrene kjørt noen mil med badetøy, ski osv. For det hendte hun behøvde noe som var hos "den andre".  Men begge foreldrene visste at de, hver og en, var viktige for henne.  Derfor har aldri endring om samvær vært et tema for dem. 

Kan du se hva barnebarnet mitt ville gått glipp av om hun bare hadde hatt moren sin?  Hun hadde savnet oss, ikke hatt oss som ressurspersoner i livet sitt.  Prisen er å ha to barnerom, men som hun selv sier, det aller viktigste er å ha dem hun er glad i rundt seg.
 

Det er ganske tydelig at du har valgt å forkynne om 50/50 pga din egen egoisme. Og viss mor sviktet så mye som du sier, hvorfor støtter du da 50/50 automatisk ved samlivsbrudd? Det henger ikke sammen. Du virker som at du har bestemt å kjempe for fedre uansett hvor landet ligger. Det er skremmende mange fedre som svikter barna sine i forhold til mødre, og derfor mener jeg de aldri kan likestilles automatisk som foreldre. Selvsagt finnes de gode fedre som gjør en fantastisk jobb, men det er lenger blant disse fedrene enn mødrene.

Anonymkode: 6baaf...08f

[Cashbah]

9 timer siden, Strawberry Fields skrev:

Hvorfor gå rett til at det er greit at "mor har hovedansvaret i noen tilfeller"? Det er vel greit både om mor eller far har hovedansvaret i tilfeller hvor 50/50 ikke fungerer.

Jeg synes den forelderen som flytter unna det barna er kjent med, skal "miste" litt av foreldreretten. Ellers burde begge finne seg noe nærme nok til 50/50.

[AnonymBruker]

7 timer siden, Zienna skrev:

Det er riktig at jeg har en sønn som har full omsorg, som foreldrene ble enige om var det beste for barna da de gikk fra hverandre.  Fordi mor slet med seg selv, hadde far en større omsorgsrolle enn mor helt fra de kom til verden.  Derfor er det noen ganger rett at hovedomsorgen bare er den ene av foreldrenes. 

Jeg har også en sønn som har 50/50, og har hatt det siden barnet var 4 år.  Hun er 13 år nå, en harmonisk, glad og flink jente.  Hun har en mor og en far som samarbeider veldig godt, èn uke er hun hos mamma og èn hos pappa.  Mamma flyttet 2 mil unna, men hun har fortsatt å gå i barnehagen hun gikk i, og på skolen i nærheten.  Venninnene fra barnehagen er beholdt.  Vi, besteforeldrene, pappaens foreldre, er her for henne. 

Du spør om argumenter fra barnets ståsted.  Mht. mitt barnebarn vet jeg svaret.  Hun kan ikke se for seg uten et liv med nær kontakt med faren og oss som er besteforeldre.  Den kontaktet ville hun mistet om mor hadde fulgt sin  nye kjærestes ønske, for da ville de flyttet en flytur unna.  Mor forsto at det ikke var det beste, takk og pris  

Jovisst har foreldrene kjørt noen mil med badetøy, ski osv. For det hendte hun behøvde noe som var hos "den andre".  Men begge foreldrene visste at de, hver og en, var viktige for henne.  Derfor har aldri endring om samvær vært et tema for dem. 

Kan du se hva barnebarnet mitt ville gått glipp av om hun bare hadde hatt moren sin?  Hun hadde savnet oss, ikke hatt oss som ressurspersoner i livet sitt.  Prisen er å ha to barnerom, men som hun selv sier, det aller viktigste er å ha dem hun er glad i rundt seg.
 

Hvorfor ville barnet mistet kontakt med far og besteforeldre hvis hun hadde bodd fast hos mor? Det er flyttingen som ville medført redusert kontakt, ikke å få bo et sted. 

Ta oss som eksempel: Jeg har hatt full omsorg hele tiden for barnet mitt. Jeg har vært MER på besøk hos mine eks-svigerforeldre enn hos mine egne! Vi bodde på samme sted, og det var jeg som kjørte barnet i bursdag til farmor/farfar. Far hadde aldri tid til noe utenom sine helger. Etterhvert flyttet vi flere timer unna. Var det noen som fikk mindre kontakt med barnet fra farsiden? Neida.  Her drar vi innom mine ekssvigerforeldre hver gang vi er på hjemstedet. Far derimot drar ikke alltid innom de, så det er mitt ansvar at mitt barn fortsatt oppretteholder god kontakt med farmor/farfar. Nå mener du kanskje at enkeltstående tilfeller ikke skal telles som argument, og det mener nettopp jeg også, derfor ser jeg ikke relevansen til det du tar opp.

Det å ha et sted med full omsorg er ikke det samme som mindre kontakt med samværsforelderen og familien på den siden. 

Anonymkode: 99f52...891

[Zienna]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er ganske tydelig at du har valgt å forkynne om 50/50 pga din egen egoisme. Og viss mor sviktet så mye som du sier, hvorfor støtter du da 50/50 automatisk ved samlivsbrudd? Det henger ikke sammen. Du virker som at du har bestemt å kjempe for fedre uansett hvor landet ligger. Det er skremmende mange fedre som svikter barna sine i forhold til mødre, og derfor mener jeg de aldri kan likestilles automatisk som foreldre. Selvsagt finnes de gode fedre som gjør en fantastisk jobb, men det er lenger blant disse fedrene enn mødrene.

Anonymkode: 6baaf...08f

Du har neppe lest eller forstått hva jeg skrev.  Jeg har to sønner.  Den ene har 50/50 og den andre har 100% omsorg.  Hvor mor ikke evner omsorg, har selvfølgelig far omsorgen fullt.  Noen annet ville vært ødeleggende for barna. 
Mitt eldste barnebarn, som bor 50/50, har foreldre som er samarbeidsvillige.  De har klart oppgaven flott. 

Mitt poeng er ikke at 50/50 alltid er det beste for barna.  Jeg mener at delt omsorg burde være det styrende prinsipp ved foreldrebrudd.  I dag er det slik at om mor motsetter seg 50/50, så må far bevise at det ikke er til skade for barnet at foreldrene velger 50/50.  Bevisbyrden bør heller legges på den part som motsetter seg delt omsorg (som oftest mor).   

Kort sagt så mener jeg at det er på høy tid at mor og far likestilles som omsorgspersoner.

[AnonymBruker]

Egentlig burde det være foreldrene som flyttet frem og tilbake og ikke barna. Det er de som har valgt å gjøre barna sine til pendlere mellom seg.

 

Anonymkode: fdb56...c55

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Zienna skrev:

Du har neppe lest eller forstått hva jeg skrev.  Jeg har to sønner.  Den ene har 50/50 og den andre har 100% omsorg.  Hvor mor ikke evner omsorg, har selvfølgelig far omsorgen fullt.  Noen annet ville vært ødeleggende for barna. 
Mitt eldste barnebarn, som bor 50/50, har foreldre som er samarbeidsvillige.  De har klart oppgaven flott. 

Mitt poeng er ikke at 50/50 alltid er det beste for barna.  Jeg mener at delt omsorg burde være det styrende prinsipp ved foreldrebrudd.  I dag er det slik at om mor motsetter seg 50/50, så må far bevise at det ikke er til skade for barnet at foreldrene velger 50/50.  Bevisbyrden bør heller legges på den part som motsetter seg delt omsorg (som oftest mor).   

Kort sagt så mener jeg at det er på høy tid at mor og far likestilles som omsorgspersoner.

Jeg er svært samarbeidsvillig når det kommer til samvær med far, men 50/50 er uaktuelt da mitt barn ikke kan flyttes som en gjenstand. Det er jeg som sørger for at barnet har kontakt med hele sin familie, og far ønsker helst at bare hans side av familien er i barnets liv. Jeg har lagt frem mange beviser for at 50/50 ikke er aktuelt, men har tatt mest utgangspunkt i hvordan mitt barn er som person. Far sier bare som alle andre at barnet trenger en far. Javisst gjør barnet det! Derfor bruker jeg mye tid og energi på ta del i alle feiringer og sammenkomster, har alltid en åpen dør om noen vil stikke innom, og skal de på tur i "min" helg så kan de bare komme å hente barnet. Hadde vi hatt 50/50 hadde barnet hatt to ulike liv med null kontakt mellom sidene, og det er KALDT.

Jeg driter i hva forskere sier. Jeg har selv levd som skilsmissebarn og det er ikke mitt barn forskerene har tatt utgangspunkt i. Derfor synest jeg det er horribelt av deg å mene at det bør være automatisk 50/50 ved brudd. Hadde det vært tilfelle hadde barn som mitt lidd hele sin barndom.

Anonymkode: 6baaf...08f

[Zienna]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er svært samarbeidsvillig når det kommer til samvær med far, men 50/50 er uaktuelt da mitt barn ikke kan flyttes som en gjenstand. Det er jeg som sørger for at barnet har kontakt med hele sin familie, og far ønsker helst at bare hans side av familien er i barnets liv. Jeg har lagt frem mange beviser for at 50/50 ikke er aktuelt, men har tatt mest utgangspunkt i hvordan mitt barn er som person. Far sier bare som alle andre at barnet trenger en far. Javisst gjør barnet det! Derfor bruker jeg mye tid og energi på ta del i alle feiringer og sammenkomster, har alltid en åpen dør om noen vil stikke innom, og skal de på tur i "min" helg så kan de bare komme å hente barnet. Hadde vi hatt 50/50 hadde barnet hatt to ulike liv med null kontakt mellom sidene, og det er KALDT.

Jeg driter i hva forskere sier. Jeg har selv levd som skilsmissebarn og det er ikke mitt barn forskerene har tatt utgangspunkt i. Derfor synest jeg det er horribelt av deg å mene at det bør være automatisk 50/50 ved brudd. Hadde det vært tilfelle hadde barn som mitt lidd hele sin barndom.

Anonymkode: 6baaf...08f

 

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Kan noe forklare meg hvorfor dere mener at mor skal ha vetorett ved foreldrebrudd?  Jeg vet da faktisk om mange mødre som slett ikke burde vært det.  Akkurat som at det også finnes fedre som ikke duger. 

Så kjenner jeg fedre som i like stor grad som mor har vært deltagende i barnas liv.  Hva er det som gjør at far da skal bli degradert til helgepappa når det blir et brudd?  Hvorfor mener mor plutselig at hun er viktigere enn far da?

 

 

[AnonymBruker]

50/50 løsning var ikke aktuelt for min del. Jeg hadde et mye servere bånd til mamma enn til pappa, og jeg gråt når jeg skulle dit annenhver helg. Det skal sies at de hadde 50/50 på papiret, men jeg vr aldri der mer enn annenhver helg. Om mamma skulle bort, ville jeg heller være hos farmor enn med pappa. 

Pappa var fullt egnet til å ha meg, men det var unaturlig å skulle være der i det hele tatt. Når jeg ble 10, sluttet jeg å gå dit. 

At 50/50 sees på å være den beste løsning stemte ikke for min del. 

Mitt stebarn har det motsatt og ønsker kun å bo hos far. Dette er noe mor nekter (av grunnene forsker nevner i HI) og barnet savner pappaen sin hver dag. 

Jeg synes virkelig at foreldre må løsrive seg fra egoismen og se hva barnet ønsker selv! La barnet få prøve ulike ordninger til de finner den som de ønsker å ha. Når de vokser, endrer behovet seg, og foreldre burde følge dette, i stedet for å kreve egne ønsker. Barna kommer først!! 

Anonymkode: fd5ed...2c3

[AnonymBruker]

1 time siden, Zienna skrev:

 

Fordi i de aller fleste tilfeller er det fremdeles moren som barnet er mest knyttet til, tenker da på normalt oppegående mødre. Selvsagt finnes det unntak, men de er i mindretall. 

Anonymkode: d8ea6...a5c