Gjest haze Skrevet 9. mars 2016 #1 Del Skrevet 9. mars 2016 Idag døde min farmor, etter lang tids sykeleie. Vi var forberedt på at slutten nærmet seg. Jeg hadde et nært forhold til henne og jeg var ubeskrivelig glad i henne. Allikevel gråter jeg ikke. Jeg gråt litt i det jeg fikk høre om hennes bortgang, men nå, når jeg ligger alene hjemme i sengen, burde jeg ha gråte en hel del mer enn hva jeg har gjort. Jeg skammer meg, allikevel kan jeg ikke noe for det. Det betyr ikke at jeg ikke er lei meg, for det er jeg virkelig. Hvorfor gråter jeg ikke? Jeg som gråter mye ellers burde jaggu ha gråtet meg enn dette.... Jeg vet jo at det finnes utallige måter å sørge på, men dette føles helt jævlig altså.. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
EvaLena Skrevet 10. mars 2016 #2 Del Skrevet 10. mars 2016 Du er nok i en sjokkfase nå. Selv om du visste hvilken vei det gikk, så kan man aldri være 100% forberedt. Tårene kommer nok senere, kanskje ikke i deg eller i morra, men en gang. At du ikke gråter nå skal du ikke få dårlig samvittighet av eller noe i den duren. Det er helt normalt å reagere som du gjør nå. Kondolerer så mye Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest The Lost Dreamer Skrevet 12. mars 2016 #3 Del Skrevet 12. mars 2016 Uff, dette var trist å høre. Kondolerer så mye! Farfaren min døde for omtrent 3 år siden - Jeg gråt litt da han døde, men ikke så mye som jeg burde. Jeg har fortsatt ikke grått nok føler jeg, men jeg klarer ikke. Det er ikke det at jeg ikke er glad i han, men det at jeg fortsatt føler han er her med meg. Det kommer seg nok etterhvert skal du se. Det kan ta dager, uker, måneder eller til og med år som i mitt tilfelle. Dårlig samvittighet er også vanlig forresten. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 12. mars 2016 #4 Del Skrevet 12. mars 2016 Den Wednesday, March 09, 2016 at 22.00, mångata skrev: Idag døde min farmor, etter lang tids sykeleie. Vi var forberedt på at slutten nærmet seg. Jeg hadde et nært forhold til henne og jeg var ubeskrivelig glad i henne. Allikevel gråter jeg ikke. Jeg gråt litt i det jeg fikk høre om hennes bortgang, men nå, når jeg ligger alene hjemme i sengen, burde jeg ha gråte en hel del mer enn hva jeg har gjort. Jeg skammer meg, allikevel kan jeg ikke noe for det. Det betyr ikke at jeg ikke er lei meg, for det er jeg virkelig. Hvorfor gråter jeg ikke? Jeg som gråter mye ellers burde jaggu ha gråtet meg enn dette.... Jeg vet jo at det finnes utallige måter å sørge på, men dette føles helt jævlig altså.. Ikke tenk på at du ikke gråter. Tårene kommer når tiden og du er moden for tårer. Tro meg, du kan aldri bli tom for tårer. Anonymkode: 3163c...d72 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Millimani Skrevet 17. mars 2016 #5 Del Skrevet 17. mars 2016 Ikke alle klarer å gråte med en gang. Da onkelen min døde under tragiske omstendigheter, brått og vondt, - så tok det fire døgn før jeg begynte å gråte. De første fire døgn var jeg bare sint. Men det er også en sorg-reaksjon. Uansett så sørger man på forskjellig måte, og det finnes ingen fasit. Så du skal ikke skamme deg 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå