Umulig å snakke med...

[Gjest london]

Hei, jeg er nå ganske så fortvilet.

Jeg sliter veeeldig i mitt forhold til min samboer.

Vi har et barn sammen, uten dette så tror jeg at jeg hadde flyttet ut. Ikke det at jeg ikke er glad i han, men jeg føler meg så alene. Jeg prøver å lette hjertet mitt til han, men han gir hverken sympati eller forståelse.

Jeg er inne i en gangske tøff periode karrieremessig, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men å snakke med han er helt umulig.

Han blir bare sint og sier at jeg er så negativ. Jeg er ikke en negativ person, men som dette valget f.eks så sliter jeg fordi at endten så må jeg ofre den karrieren jeg ønsker eller så må han ofre/forandre den karrieren han har.

Jeg ser meg selv som et naturlig "offer" da, fordi at det er hans inntekt som er høyest.

Men uansett dette er ikke et problem bare når det gjelder denne diskusjonen, det er stadig vekk.

Han stoler ikke på at jeg kan gjøre ting like bra som han, han har ikke respekt for meg, mine meninger er ikke så mye verdt som hans. Til tider når jeg vil ha frem et poeng så ender vi opp med å krangle, fordi jeg prøver å være sta og han er sta. Jeg må si at dette sliter veeeldig på meg.

Har kommet så langt at jeg føler vi trenger hjelp, terapi. Jeg ønsker ikke å gi opp dette forholdet, for når ting er bra har vi det veldig godt også vil jeg gjøre nesten alt for at barnet vårt skal få vokse opp i en familie hvor både mor og far er tilstede.

Jeg vet ikke om jeg har forklart meg godt nok her, men alt er bare kaos inne i hodet mitt akkurat nå og jeg trenger støtte, gode råd og tips.

[Gjest london]

Håper noen kan hjelpe meg her......

[Joplaya]

Samlivsterapi?

Jeg holder på å lese "hvorfor menn ikke kan lytte og kvinner ikke kan lese kart". Den er virkelig en oppvekker i mitt hode. Istedet for å gå rundt og være sur fordi han ikke gjør det jeg trenger at han skal gjøre, så kan jeg si rett ut hva jeg trenger han skal gjøre. Fordi menn rett og slett ikke klarer å se hva damen, eller andre for den saks skyld, har behov for.

Men vil råd herfra hjelpe så mye? Setter fremdeles en knapp på samlivsterapi jeg.

[Gjest Malergjesten]

Jeg har også hatt et forhold hvor ting ikke har vært helt på topp, men vi har begge hatt et ønske om å få det til å bli bedre. Vi har begge lest "hvorfor menn ikke kan lytte og kvinner ikke kan lese kart" og "menn er fra mars og kvinner er fra Venus". For oss var de bøkene altfor "amerikaniserte" og måten de var skrevet på lite inspirerende. Samlivsterapi har vi og forsøkt, men det var fullstendig bortkastet. Fikk en svært ung terapeut(som bare kunne "boken" sin) og vi fikk oss mang en latter etterpå i stedet. Bare det hjalp. For oss var vel det avgjørende at vi VILLE forholdet vårt, men var litt lite flinke til å forstå hverandres problemer og ikke minst måten vi kommuniserte på. Kommunikasjon og hvordan den skjer er jo svært avgjørende for å få forhold til å fungere. Har du ikke viljen i bunnen kan neppe noe hjelpe deg. Når det gjelder bøker har vi jo lest noen, men slik jeg (og vi) ser det kommer ikke mange opp mot den norske "Ditt liv og mitt liv - sammen" av Dagfinn Sørensen og Bente Træen. Nokså ny bok, ikke spesielt eksotisk (slett ikke erotisk), men norsk, om norske væremåter og jeg vil tro til god hjelp for mange forhold. Jeg har nå begynt på omgang 2 i lesning. Stadig noe nytt å lære eller oppdage i boka. Kona og jeg har diskutert deler/sekvenser fra den flere ganger. Hun oppdager/ser noe annet enn meg - og så har vi det igang - positiv diskusjon. Vårt forhold er helt klart blitt bedre igjen. Det går altså an, også å kjenne forelskelse igjen - selv om man har vært gift mer enn 25 år. Ganske deilig egentlig...........

Det jeg tror kan være nokså viktig for trådstarter er å få samboeren din til å erkjenne at dere har et/flere problemer og at det er et ønske å gjøre noe med det. Kan heller ikke se at det kan ha noen hensikt å gå til terapi hvis han ikke vil. Du skriver at DU trenger terapi - og det er vel ikke riktig? Det er vel forholdet DERES som trenger terapi. Kan jo også hende at han skjønner først når du har "pakket" og du er på vei "ut døra", men det er som med unger - ikke gjør noe du ikke kan/vil gjennomføre. Det er som å rope ulv - og etterhvert hører han ikke i det hele tatt og slett ikke på dine mulige "trusler". Hun truer, men tør ikke gjøre noe! jeg snur meg på sofa'n. Å få det slik ønsker du vel ikke. Skal vel være forsikrtig med å si at terapi ikke har noen hensikt eller at bok " X " bare er tull. Vi er alle forskjellige, men å prøve det ene eller det andre for å få det bedre har vel aldri skadet. Å lese en bok eller gå til terapi har vel neppe ødelagt et forhold noen gang. Hvis ja, ligger nok helt andre grunner bak.

[Gjest london]

Hei, og takk for svar.

Vi snakker sammen til en viss grad og vi er også enig om at vi har problemer, MEN vi er vel strengt tatt ikke enig om hva som er problemet.

Jeg har prøvd å forklare han flere ganger hva jeg ser som problemet. Noen ganger er han enig og lover å prøve å gjøre noe med det, andre ganger blir han bare sint og vil ikke høre snakk om at han er en del av problemet engang.

Han forstår ikke dette senarioet her, at viss han blir sint eller avvisende mot meg når vi er i en diskusjon og rakker ned på meg så blir jeg så fortvilet til slutt at tårene kommer, dette gjør ting bare verre, da føler jeg at han blir kvalm av meg, og hva gjør det, jo det gjør jo at bare ennda flere tårer kommer.

Det føler som om hjertet mitt brister, og når jeg har denne følelsen, ja da sliter jeg med å ikke grine.

Han er en snill og god mann, men på akkurat disse punktene er vi virkelig i dissharmoni.

Har foreslått terapi, men han sier at om ikke vi klarer å redde forholdet vårt så kan det like godt være med hele gria.

Tror ikke han mener det på den måten, men han skal ikke vise seg svak, han skal liksom klare alt, alene!!!

Og han mener også at andre også bør gjøre det.

Jeg vet at det er ikke bare mot meg han er så kald/eller hva en nå skal kalle det, det er også mot andre, han mener at alle som trenger hjelp er svake.

Der mener jeg at han tar fullstendig feil.

Å innrømme at en ikke klarer alt er også en styrke.

[Gjest Anonymous]

men det er jo jæ..... tydelig at han ikke klarer dette! og dette forholdet er jo iferd med å ta drepen på deg!!han er på bærtur!!

lykke til!! klem og kos og mykje kjærleik

[Gjest Malergjesten]

Har foreslått terapi, men han sier at om ikke vi klarer å redde forholdet vårt så kan det like godt være med hele gria.  

 

Trro jeg skjønner hva du mener, men likevel - hva mener han med ovenstående utsagn? Og hvordan har han tenkt å redde forholdet? Hvis jeg skjønner deg rett har han ikke noe tro på terapi, men at dere skal ordne dette selv. Det kan jo hende at terapi kan hjelpe noen, men sikkert ikke alle. Det som antagelig er helt sikkert er at det kan komme til å bli stilt noen spørsmål i terapien som kan få deg eller samboeren din temmelig provosert. Jeg kjenner et forhold hvor hun mente forholdet gikk på dunken, mannen var "helt gal". Terapien ble nok en overraskelse for enden på visa var nok at hun var den som sannsynligvis var "for gal". Dette var nokså uventet for henne og det tok lang tid å bearbeide saken. Det må jo heller ikke glemmes at hun "var gal" slett ikke var det eneste problem de hadde. Det var nok og ta av - og de jobbet seg gjennom problemene. Poenget må være å ville forholdet - tror jeg. Og da kommer for meg neste spørsmål til deg - tror du samboeren din "vil nok"? Hvis svaret er ja bør han ta sjansen på å bli med på terapi også. Terapi kan umulig skade et forhold, men det er heller ikke sikkert det hjelper. Det kan godt hende at terapi leder dere to inn i riktig spor for å komme videre på egen hånd. Det kan bli mye tårer, gråt og heftige diskusjoner - men kommer dere gjennom det tror jeg dere står mye sterkere senere i livet til å klare vanskelige utfordringer. Et slikt ståsted kommer garantert til å gi mye gleder også.

Når det gjelder karriere er det vel lurt å forsøke å finne ut hvor dere begge står. Kan dere begge få til noe karriere hvis dere får praktikant/vaskehjelp? Eller at BEGGE må gjøre mer hjemme, bli litt flinkere til å rydde/lage mat osv slik at alt arbeidet blir mer fordelt. Ikke råd? Hvis dere begge tjener relativt godt er det faktisk ikke helt umulig tror jeg. Her hjemme hadde vi begge karrierer å "ta oss av". Tror vi har klart å ungene ut i rimelig voksen alder med både folkeskikk og utdannelse - ved hjelp av vaskehjelp, forsakelser som gjorde bl a at vi ikke gå ut/treffe venner osv så ofte som vi ville/ønsket. Kanskje har det vært slik at du har vært "hjemme og passet hus og barn" , mens han har fått ta seg av sin karriere? Er det din tur nå, kan du vente litt, mens han bygger sin litt til - for så at det kan være din tur? Er han mann nok til å tåle/ville det? Dere er vel sammen om forholdet deres - for er ikke planen at det skal vare? Da må man dele på det meste ellers går det ikke.

[Gjest london]

Takk for at dere bryr dere og tar dere tid til å svare meg.

Skriver svar en dag jeg har bedre tid...

[Gjest london]

Hei Malergjesten.

Jeg tror rett og slett at det utsagnet er trass.

Oftest når dette blir nevt er han allerede sint.

Vi har som sagt snakket om dette og også vert enig om at vi kansje burde prøve det, dersom ting ikke bedrer seg.

Jeg tror han er redd for terapi, av den grunn at han kansje vil føle seg svak for å måtte sitte å prate med en villt fremmed om våre problemer.

Om jeg tror samboeren min vil no? Vel dette er litt vannskelig å svare på, for viss jeg skal være helt ærlig så er jeg av og til usikker.

De gangene jeg er usikker er når han viser denne siden av seg som jeg føler er et problem.

Som sagt så har vi et barn sammen, og derfor prøver vi hardere enn om det hadde bare vert oss to.

Vi ønsker begge at hun skal ha både mor og far der, sammen.

Han jobber å sliter på sin måte for oss, så ja han vil nok mye, men på enkelte stadier så kan det virke som han ikke vil.

Tror nok at jeg hadde fått han med på terapi, dersom jeg virkelig hadde krevd det, men ennå har det bare vert et forslag.

Ang. karriere, så er problemet litt annet enn det du belyser her.

Det har seg slik at jeg har utdannelse innen reiselivs bransjen og har derfor mulighet til både å jobbe og bo hvorhenn i verden jeg måtte ønske.

Derimot har han ikke så høy utdanning, men har jobbet seg opp til en god jobb.

Men denne jobben, er ikke en jobb en lett kan få i andre land, eller andre steder.

Så problemet er at jeg har vert hjemme med barn og hjem, og nå er jeg klar til å begynne å jobbe igjen, men det finnes ingen tilbud her hvor vi bor, så da må vi flytte og da må han ofre sin karriere.

Jeg vet at dette er praktisk talt umulig, og heller ikke noe jeg ønsker, men kansje om han kunne gå kveldsskole/kurs etc. slik at han også kunne ha en litt mer fleksibel jobb?

Ja vi prøver å være sammen om forholdet vårt, men av og til føler jeg meg overkjørt.

Vi har felles mål, men veien til målene er ulike, og vi blir liksom ikke enig og hva vi skal gjøre.

[Gjest Pet]

Så klok du er, Malergjesten!

[Gjest Malergjesten]

Jeg tar siste innlegg til meg som positivt - og takker for det. Det som er helt sikkert er at jeg forsøker så godt jeg kan - å gjøre hva jeg kan på hjemmebane og kanskje noen gode? råd her på Kvinneguiden i denne tråden. Det som også er sikkert er at slik gjør vel de fleste av oss - og det er veldig vanskelig å omsette teori til praksis. Hvis du hadde spurt min kone er jeg nokså sikker på at hun ikke hadde vært enig i alt jeg skrev og mente. Hun hadde sikkert ledd litt også - DU, kommer du med gode råd? Hadde nok fått en kos likevel.

Hvis han "bare" jobbet seg opp til en bedre jobb og gjort karriere på den måten - da er det jo noen som har sett at han er flink. Da kan det være at mulighetene er tilstede for å få jobb andre steder også, hvis det ikke er for spesialisert da. Du skal ikke se bort ifra at en ny arbeidsgiver vil se at han der, han kan. Hvis dere har noen preferanser med hensyn på sted/by går det jo an for han å søke på noen jobber og se om det kan klaffe. Da kan jo du få der jobb også. Jeg skjønner at dette med jobb og karriere ikke er så lett når han ikke har mange papirer å vise for seg, men det finnes nok muligheter. Hvordan ligger det an hvis han f eks skulle gå på skole ett år - er dere villig til det med de forsakelser og mulig studielån det vil medføre? Det er jo en investering for deres (forholdet også) fremtid. "Problemet" med samboeren din er kanskje at han ikke har så mange steder å "hevde" seg, kanskje han er litt redd for å bli "dukket" på en måte? Han har jobbet seg opp - og sikkert fått selvtillit av det. Dette han har klart å få til er han helt sikkert redd for å miste, kanskje det har kostet han dyrt å komme dit han er? Dette og selvtilliten hans bør du forsøke å verne om, men samtidig skal ikke du la deg kue heller. Vanskelig balansegang, men sikkert nødvendig.

En ting som er nokså viktig slik dere har kommet ut nå er at det er du som på en måte har ballen. Skal du spille ball med samboeren din må du gjøre det når han har overskudd til det, ikke minst er i godt humør og du kan også la rammen rundt en slik samtale være avgjørende. Det kan være litt sånn - "se hverandre inn i øynene osv"-opplegg. Dessuten, viktig, dere må ha tid til en slik samtale - ikke start kl 23.30 f eks.

[Gjest london]

Slår meg på den, du har meget mye fornuftig å komme med. Hjelper meg å sette ting i perspektiv. Takk for at du stiller opp og tar deg tid til meg. Det betyr mye for meg. TAKK!!!

Ang. dette med karriere og jobb, så vet jeg at det finnes en løsning, det gjør det som oftest i alle våre problem men det er veien til disse løsningene som ofte er så lang å tung, men all kranglingen og tårene.

Jeg vet at det ikke bare er han som er problemet, jeg vet at jeg ikke er perfekt.

Men av og til føles det som om jeg mister megselv i denne prosessen. At for å slippe en krangel si gir jeg meg, eller lar være å ta opp ting.

Det som skjer de gangene jeg står på mine meniger,er at vi ender opp i en krangel, som jeg på en måte føler at han har fremprovosert.

Når jeg spør hvorfor han reagerer slik, så sier han at det er min feil at han blir sint, fordi jeg sier ting på feil måte.

Jeg føler selv at jeg nå har prøvd alle "måter" det finnes, men ikke noe er bra nok.

Jeg tror ikke det er "måten" det blir sagt på, men heller hva som blir sagt.

Noe annet er at om jeg tar opp noe, så svarer han alltid med, "du da..." settninger. Som f.eks om jeg sier at det er et ønske fra meg at han rydder av bordet etter seg. Da kommer det alltid noe slikt som , ja du du da, for det var nemlig en gang du ikke gjorde det.

(Dette er ikke et reellt problem)

Men det e litt irriterende at jeg blir sittende å måtte forsvare den ene gangen, istede for at han forstår at en gang iblandt her greit det, men hele tiden er noe annet.

Og dessuten så er det jo jeg som rydder allikavel.

Når vi krangler så blir han sint, viss jeg tar frem feil hos han.

Når jeg er lei meg, og han mener at det ikke er noe å være lei seg for, så blir han sint.

Han er veldig kald og hard, akkurat på disse punktene.

[Gjest Malergjesten]

Hyggelig å kunne hjelpe litt - og at kanskje noen kan bruke noen av mine råd. Når jeg leser ditt siste innlegg synes jeg å spore en mye mer positiv tone, men samtidig også mye mer forklarende om hvordan dere krangler. På et slikt punkt, hvordan dere krangler, kan nok terapi være nyttig. Hvis dere ikke lærer så mye der er nok noe av det første å lære hvordan man snakker til hverandre. Språk kan jo være drepende i ene øyeblikk til en annen gang å være noe som smyger seg inn under huden din med gode følelser. Her tror jeg dere har mye å lære(hvem har ikke det?). Boken nevnte jeg i mitt første innlegg - "Ditt liv og mitt liv - sammen" av Dagfinn Sørensen og Bente Træen. Det denne boken handler om er nok først og fremst kommunikasjon i parforhold, hvordan man snakker sammen, hvordan man snakker til hverandre, hvordan man bruker språket og også mye om hvordan man ER mot hverandre. Altså hva du kan gjøre for å f eks såre partneren din og hva du kan gjøre for nettopp å IKKE gjøre det. Boka er absolutt norsk, om norske væremåter og lite fylt med fjas som jeg opplever svært mange andre bøker om parfold. Det vil nok hjelpe om bare du leser boken, men en fordel er det jo at han gjør det også. Og det vil han nok - han som også har lyst til å redde samlivet deres. Boka er sandelig skitgod.

En annen sak er at mange hankjønn vil kanskje overfor kamerat osv synes det er flaut å innrømme denne typen problem og vil slett ikke innrømme at de "må" lese bøker av denne typen. Mange hankjønn skal være så macho, men saken er jo den at dere er to som skal ha et forhold til å fungere. Denne "fungeringen" skal jo ikke være på hans eller din måte, men på deres. Det er hvordan dere skal få det til å fungere SAMMEN som blir viktig her - og gjør dere det ved at det er du som alltid gir deg, du som alltid rydder av bordet - dette tror jeg du vet svaret på selv. Dere må SAMMEN finne måten deres forhold fungere best på. Det er som butikk - "kjøpe og selge" - summen bør være ok for begge. Det som fungerer for dine venninnner er ikke sikkert passer for deg - ditt forhold og mitt forhold er ikke like og dere må bare finne ut hva som passer for dere for å få det best mulig.

For meg, "gamle gubben" som havnet innpå dette forum ved en feil, dvs surfet med litt god tid på jobben en dag må jeg si at diskusjonene er litt rare (kanskje søte på en måte). Ting blir litt anderledes for oss som har levd en stund, dermed ikke sagt at det blir mindre alvorlig eller lettere for oss "gamle". Samliv er ikke enkelt, men sandelig kan det være deilig ofte også.

Føler jeg bare må si det, selv om det kanskje ikke hører hjemme i denne tråden- det er så mange jenter her inne som ikke kan ha sikret seg særlig bra ved eventuelle samlivsbrudd. Det ser jeg jo ved å kikkelitt rundt på noen av trådene. Jenter - sørg for å ha samboeravtaler som sikrer dere omtrent som ekteskap. Det er så trist når et forhold ryker og så sitter som regel "hun" igjen og taper så mye. Selvfølgelig kan det være omvendt også - men den dagen forholdet ikke er så rosenrødt lenger - da er det lurt å ha en avtale. Men sandelig er det mange sære hankjønn her inne, som tjener mer enn"hun" og deler knapt med henne. Det som da forundrer meg er - er dere ikke sammen om forholdet da - og skal dere ikke jobbe for at dere skal leve sammen alltid. Det var mitt utgangspunkt.

[Gjest londonuk]

Skal prøve en del av dine gode råd Malergjesten.

Om ikke det hjelper så har du ivertfall hjulpet meg til å få ting i et litt annet perspektiv.

Føler meg roligere nå en på lenge.

TUSEN TUSEN TAKK!!!

Håper du vil fortsette å titte innom forumet en gang i blandt i tilfelle jeg skulle trenge dine vise ord flere ganger, og ellers andre som er her inne kunne nok trenge deg av og til.

Varme tanker til deg, og nok en gang takk for hjelpen.

[Gjest Malergjesten]

Har jo kanskje noen gode råd, ikke alltid de hjelper, selv ikke meg. Livet har ikke alltid vært like rosenrødt her hjemme heller, men vi har hittil klart det - å holde sammen. Vi har iallefall VILLET vår forhold. Det ser ut til å gå den veien - at vi er sammen - til en av oss er i graven - inntil da skal vi forsøke å ha så mange bra dager som mulig og om mulig stå sammen om det vi gjør. Og vi gjør også ganske mye hver for oss - men ingenting som truer vårt forhold.

Håper det går godt med deg, London - at du og samboeren din får sving på forholdet deres. Alle andre lesere her inne håper jeg også får noen gode liv.