Lett depresjon, fortelle familien?

[AnonymBruker]

Endelig har jeg åpnet meg for fastlegen og han mener jeg har lett depresjon. Han har skrevet ut resept på noen tabletter jeg har begynt å ta, i tillegg har jeg fått henvisning til en psykolog.
Dette har pågått i mange år og jeg merker dette sliter mer og mer på meg, noe som har ført til at jeg ikke har jobb for tiden. 

Det er kun noen få venner som vet om dette, men ikke absolutt hele historien. Føler jeg har blitt mer innesluttet og stoler ikke på de til å ville fortelle alt. (redd for at de vil fortelle det videre til samboere osv.)
Det samme gjelder familien, ingen der vet noenting. Men, nå sitter jeg litt med tanken om å fortelle det, men ikke alt.
Men, samtidig så er jeg redd for å fortelle det, for vil ikke virke "svak" og tenker at jeg sikkert får høre at det bare er å ta seg sammen. Vil heller ikke at det skal bli et tema hver gang vi møtes. 

Har et kjempegodt forhold til familien, så det å ta på seg maska mange ganger er slitsomt.
Vet heller ikke om jeg ønsker å fortelle det før eller etter jeg har fått time til psykolog. 

Vet ikke helt hva jeg vil med denne tråden, men greit å få lufta seg litt. 
Har noen vært gjennom det samme og fortalt de nærmeste det? 

Anonymkode: 45ba1...5ff

[AnonymBruker]

Du kjenner familien din og vennene dine best. Vil de støtte deg eller vil de mase eller avvise deg? Hva trenger du av støtte? Har noen av dem fordommer mot psykisk sykdom?

Er du deprimert av en konkret grunn? Vet noen om den grunnen? Kan du si du har det litt tungt for tiden pga grunnen? Det holder å si noe sånt. Du trenger ikke å fortelle hvilken diagnose du har fått.

Anonymkode: ff292...405

[AnonymBruker]

Det jeg har erfart er at mennesker som sliter psykisk og er åpne om det, bare prater om det, uansett. Og jeg er litt der at er det ikke alvorlig så holder du kjeft. Får du en kjønnsykdom så er ikke det noe du går å prater om til alle du kjenner så hvorfor prate om alt som foregår inni hodet på dere når dere sliter? Hvis noen spør, eller kommenterer at du virker så trist så kan du jo fortelle. Ingen som tvinger deg til å ta på en maske, vær naturlig. Men ikke la dette blir det nye samtaleemnet... Har hatt venner som har slitt og de sier at de ikke vil det skal bli et tema, men hver gang vi møtes så er det lange taler om hvor fælt og vanskelig alt er for de.. Lange tirader om hvordan de sliter.. Blir jo nesten litt sprø selv.

Anonymkode: 67df5...0a0

[AnonymBruker]

En av de viktigste "medisin" for psykisk lidelse/sykdom er å kunne snakke om det. Det å få støtte under en vanskelig tid er viktig, men så handler det litt om hvordan du forteller det, og til hvem du sier det til.

Du kan vente med å si det til du har vært hos psykologen. Dere skal nok sammen finne ut hvorfor du har det slik om du ikke allerede vet grunnen til dette. Da er det kanskje lettere å snakke om det. Hvis du selv har litt kunnskap om hvorfor du har det slik. Ofte hvis man er deprimert eller har angst eller lignende er det viktig å finne ut hva som forårsaker disse plagene. Det er også viktig at man tar tak i disse problemene selv, og jobber med det. I denne prosessen kan det være fint å ha noen å snakke med.

Men selvfølgelig ikke la det bli som noen nevner over her. At du bare går å snakker om dine problemer. Som et eksempel hvis venner merker du er deprimert så kan det hende at du trenger de til å pushe deg mer til å være med ut. Hvis man er deppa kan det være vanskelig å være sosial. Da trenger man kanskje et ekstra dytten, eller du finner ut at du trenger det motsatt. Dette er noe du må finne ut selv, hva som passer best for deg. Prøv å la venner og familie hjelpe i stede for å stenge de ute. Man er ikke svak bare fordi man er deprimert. Alle mulige slags mennesker kan bli deppa, og jo mer kunnskap man får om det selv, og hvor mindre alene man er om det jo bedre blir det.

Lykke til

Anonymkode: 59d96...363

[Gjest Blomsterert]

Det er greit å få ut ting når noe plager en. En sier fra/forteller,og så snakker en om det. Deretter er saken mer eller mindre ute av verden. Helst med nytt pågangsmot og inspirasjon.

Når det gjelder psykiske lidelser er det litt annerledes. Det første spørsmålet en bør stille seg,er hva en forventer å oppnå ved å fortelle. Vil det lette situasjonen for deg? Vil det lette den for andre? 

Mange sammenligner å være psykisk syk med å være fysisk syk,men så enkelt er det ikke. Jo,det kan skje alle,og jo,det er ganske naturlig/normalt.

Men en veldig viktig forskjell er det,og det er at å snakke om psykiske lidelser krever mye av tilhørerne. De vet ikke alltid hvordan følelsene er rundt det,og de må bruke både tid og tanker samt følelser for å prøve å forstå. Har en noe fysisk å slite med,så vet alle stort sett hva smerter,hemninger og begrensninger handler om. De fleste har nemlig opplevd det i mer eller mindre grad en gang eller flere. Når det gjelder det psykiske,er det mange ganger ikke sånn.

Flere med psykiske lidelser blir bitre,eller de føler de ikke blir tatt på alvor. De klandrer omgivelsene for å ikke forstå. For ikke å ta hensyn nok,og for å "bagatellisere".Så det skjer da at de føler seg enda verre. De tenker iblant at hensyn og forståelsen skal gå en vei: rettet mot dem. De vil ikke akseptere eller forstå at de også må innse at de selv også må skjønne andre. De føler seg ofte som ofre.

Dette er som det er,og jeg mener ikke at en ikke skal fortelle! Bare vær forberedt på at det ikke blir møtt som du håper. Jeg tror helt ærlig at det ikke er mange fordommer. En blir ikke sett ned på. Problemet er at det blir stilt krav om at en skal forstå,og det kan ikke alle. Det vil ikke si det samme som at de ikke aksepterer!

Dernest så er det som en over her nevnte:  mange snakker veldig mye om lidelsene sine. Det kan faktisk gjøre andre "med-lidende". En blir deprimert av å høre om depresjoner hele tiden,eller veldig ofte. En kan selv bli urolig av å høre om angst hele tiden. Vanlige mennesker er ikke psykologer. De klarer ikke distansere seg og være like "immune"som psykologer. En annen ting er at de kan få skyldfølelse fordi de selv har det bra. De føler ofte dårlig samvittighet fordi de kan gi uttrykk for det. Det blir belastende.

Mange som sliter med ting blir selvopptatte. De klarer ikke se ut over seg selv og sine problemer,med og uten vilje. 

Så er det jo også de som klarer det. Som klarer å formidle hva de sliter med uten å forvente annet enn at folk vet. De snakker ikke ustanselig om det,og de respekterer også at andre har sitt. De bagatelliserer ikke dagligdagse problemer,de evner også selv å være en støtte i situasjoner. De godtar og syns det er ok at andre har det bra.

Siden du akkurat har åpnet opp om dette og fått diagnosen følte jeg bare for å fortelle alt dette. Tenk over hva du forventer og hvordan du legger det frem. Vær tolerant nok til å godta at alle ikke vil forstå,Men tenk at de aller fleste aksepterer.

Veldig bra at du får hjelp av psykolog! Håper det ordner seg etterhvert,og god bedring! 

[AnonymBruker]

Fikk du antidepresiva for en lett depresjon? Det er ganske dårlig av legen pga eventuelle bivirkninger

Jeg ville nok ikke sagt noe om depresjonen til min familie. Hadde heller sagt noe om at jeg bare var frustrert og lei for tiden siden jeg ikke fikk jobb osv, og at det dårlige humøret ville nok gå over etter hvert. For min del lønner det seg ikke å være ærlig med familie. Det er lettere for dem å skjønne at man ahr en periode med litt dårlig humør, enn at man er deppa.

Anonymkode: 6f7aa...180

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fikk du antidepresiva for en lett depresjon? Det er ganske dårlig av legen pga eventuelle bivirkninger

Jeg ville nok ikke sagt noe om depresjonen til min familie. Hadde heller sagt noe om at jeg bare var frustrert og lei for tiden siden jeg ikke fikk jobb osv, og at det dårlige humøret ville nok gå over etter hvert. For min del lønner det seg ikke å være ærlig med familie. Det er lettere for dem å skjønne at man ahr en periode med litt dårlig humør, enn at man er deppa.

Anonymkode: 6f7aa...180

Hadde lett diare den første mnd thats it.

Anonymkode: 25a8a...b89

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hadde lett diare den første mnd thats it.

Anonymkode: 25a8a...b89

Okei... Bra for deg. Jeg er fortsatt syk flere år etter, sykmeldt

Anonymkode: 6f7aa...180

[Gjest morhjertegod]

Fortell de rundt deg, så de slipper lure på hva det er. Jeg har hatt korte perioder med depresjon, pga av sorg/dødsfall. Alt ble lettere når jeg fortalte dem hvordan jeg hadde det, slapp de å spekulere om andre ting. Jeg har sittet på legekontoret å ikke klart slutte gråte, aldri fått tilbud om antidepresiver, men gått i sorggruppe. Jeg er en person som helst vil sørge/slite alene, dette var helt ok for mine kjære rundt meg, så lenge jeg fortalte hvorfor, de forsto. Ingenting å skamme seg over, håper du får hjelp

[AnonymBruker]

Takk for tilbakemeldinger.
Jeg er ikke en person som snakker i det lange og det breie om min depresjon til venner, spør de hvordan det går, så svarer jeg som regel at det går bra, man har gode og dårlige dager. Og venner treffer jeg som regel på gode dager og da vil jeg ikke snakke om hvordan jeg egentlig har det, så jeg skifter som regel samtaleevne når/hvis dette skjer. 
Vil ikke at det skal definere meg at jeg sliter litt nå. 

Har et kjempegodt forhold til familien og tenker nok at hvis jeg forteller noe, så regner jeg med at de vil forstå, men sikkert også stille en del spørsmål. 
Er nok redd for at hvis jeg forteller noe, så vil de være bekymret for meg og sikkert lure på hvordan det går hver gang jeg møte dem. Men, jeg orker ikke snakke om det vær gang, for det er som regel gode dager og da vil jeg ikke fokusere på de dårlige da. 
Får gå litt i tenkeboksen og se hva som skjer. 

Hilsen ts

Anonymkode: 45ba1...5ff