Hjelpes, er jeg såå dårlig til å kysse? Nærmer meg aldri andre pga det.

[Gjest luigii]

For noen år siden var jeg på en fest der jeg møtte en fyr. Han begynte å prate med meg, og ble tilslutt med meg og noen til tilbake til en venns leilighet. Noen gikk hjem til slutt, og hun ene som bodde der gikk og la seg på rommet sitt. Så da satt vi igjen på stua da, helt mutters alene. Nå skal det sies at jeg aldri har hatt kjæreste før, og nesten aldri kysset, med mindre man teller med han fra 3. klasse på barneskolen. Det kysset bestod av at vi satt helt musestille med leppene mot hverandre uten å bevege noe som helst (leeenge)  Ja, vi satt da på stua og jeg fikk panikk. Visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, men tilslutt så havna jeg i armkroken hans, og vi lå der bare. Jeg prøvde å sove, men det var neimen ikke lett...  Etter langt om lenge så begynte han å kysse meg. Jeg ante ikke hva jeg gjorde, men tunga kom frem. Merket der jeg lå at dette stemmer ikke i det hele tatt. Fikk det helt ærlig ikke til. Vi holdt på en liiiten stund, så slutta vi og la oss til igjen. Jeg husker jeg tenkte at dette gikk rett i dass, og han friket nok ut når han merket hvor dårlig jeg var. Må legge til at jeg hadde drukket en del, og var ikke helt i form heller + litt doven. Utrolig nok, så ville han mer etterpå, og prøvde seg på å stikke hånda si i buksa mi, så vet ikke helt hva han synes om kyssinga egentlig. Dagen derpå gikk vi hver til sitt, men han sa nesten ingenting til meg. Jeg prøvde så godt jeg kunne å late som jeg ikke var der, for jeg følte meg avvist. Tenkte herregud så flaut. Noen dagen senere begynte han å sende meldinger til meg. Jeg tenkte bare halloo?? Den natta vi var sammen gikk jo rett vest, hvorfor bry seg med meldinger? Og uansett hvor korte svar jeg sendte tilbake, og prøvde å avvise på en "rolig" måte, så ga han ikke opp. Til slutt ble det stopp da, og han slettet meg også fra facebook!

Ååå, la meg legge til at jeg sliter ganske mye meg angst! Det at jeg ikke er bra nok, eller gjør noe godt nok, osv... Så nå, dersom noen så mye som ser på meg, tror jeg bare at jeg har noe i ansiktet. Og dersom jeg tenker tanken på at det kanskje kan bli noe med en fyr, så går den vekk fort, for å si det sånn. Alt jeg trenger å gjøre, er å se tilbake på den mislykka klininga med han fyren jeg fortalte om, så flyr alle tanker om en kjæreste ut døra. Er 23 år om det har noe å si.

Dere skjønner vel at siden det går så dårlig med kyssingen, så har jeg heller ikke hatt sex, men spørsmål angående dette (om det er turn-off osv) ser jeg går igjen hele tiden her på KG, så det dropper jeg her. Det jeg vil fram til er vel noe som: Er det turn-off når ei jente ikke kan å kysse?? Er det uvanlig for ei jente i 20-åra og "aldri" ha kysset? Er såå usikker når det kommer til dette her...

[Miss/usikker]

Kyssing er som med alt annet, det kreves litt trening for å bli god. Kanskje du må regne med noen mislykkede forsøk i starten, men det gjør da ingenting. Hiv deg ut i livet vesla, det kan faktisk være veldig gøy. Ikke tenk så mye, bare gjør det  

[NuckingFutz]

Du har jo ikke noe bekreftelse på at han faktisk ikke likte å kysse deg..! Du skriver at du sliter med angst og negative tanker om deg selv. Da er det veldig lett å ta en defensiv holdning til alle erfaringer man gjør seg. Kanskje var ikke kyssinga og klininga optimal der dere lå på en sofa og var fulle og dorske. Men kanskje han tenkte det samme om seg selv.. "Herregud, tenk om hun synes jeg kysser dårlig?". Det du vet, som er de "harde fakta", er at han jo tok kontakt med deg på meldinger og prøvde gjentatte ganger å opprettholde denne kontakten - men forgjeves, fordi DU avviste ham. Ingen tar vel kontakt med et menneske de ikke liker? Altså likte/liker denne gutten deg. Du frarøver deg selv mange muligheter for å få den gde bekreftelsen på deg selv, som du så sårt trenger, når du tillegger andre mennesker de samme tankene om deg som det du selv tenker om deg! Du har ikke fasitsvaret på hvordan du er! Du har ikke fastsvaret på om du er dårlig til å kysse eller ikke.

[Gjest supernova_87]

Men du, her er det jo tydelig at det ikke er kyssinga som er problemet! Han ville jo kysse deg mer, og ville ha mer kontakt med deg, så fullt så dårlig kan du ikke ha vært. Dessuten er det ofte sånn når to nye mennesker skal kysse hverandre at man trenger litt tid på å finjustere. Det er ikke sånn at en gang dårlig kysser = alltid dårlig kysser. Man blir bedre til det etter hvert, det er bare å prøve seg frem. 

Jeg synes det er merkelig at du klandrer at dette ikke funket på kyssinga, grunnen til at det ikke funka var at du avviste, og avviste, og avviste ham! Synes det er viktig at du klarer å se dette. Skjønner at dette kan være på grunn av angst, og at du har noe du må jobbe med, men det er ikke kyssinga. Det er det å ikke avvise, og heller vise andre at du også er interessert. Du spør om det er turn-off med jenter som ikke kan å kysse, og det er det kanskje til en viss grad, men jeg tror det er lite som er så turn-off som jenter som avviser og likevel forventer at man skal fortsette å prøve. 

[EvaLena]

Jeg har kysset noen og vil nok si at de er litt forskjellige, men etterhvert så går det bare av seg selv.

Kyssing er ikke vanskelig, bare vanskelig å holde seg borte fra 😜

[Silfen]

Her lager du unnskyldninger for deg selv. Det er ikke hva du utfører eller hvordan du ser ut eller noe som er problemet. Men hodet ditt. Det kan kun du selv jobbe med.

[Gjest luigii]

Jeg vet at alt ligger i mine tanker om meg selv, og hva jeg tror andre synes om meg. Det er neimen ikke lett med så sterk angst som jeg har. Den var ikke like ille før, for hvis det samme hadde skjedd nå, så hadde jeg ikke turt nærme meg gutten. Og tanken på at han kanskje bare ville ha sex er der, noe jeg ikke ville. Folk får gjøre som de vil, men jeg har ikke tenkt å ligge med noen jeg nesten ikke vet navnet på. Er litt gammeldags av meg der. Og den tanken om at han bare var ute etter sex blir jo nedtråkka når han tydelig tok kontakt i ettertid. Så jeg visste ikke helt hva som var sant eller ei. Men jeg var bare så inderlig flau over hele greia at jeg ikke ville gjøre noe mer ut av det, derfor avviste jeg han gjentatte ganger.

Åååh, det er bare så inderlig frustrerende at det skal være sånn for meg. En etter en av mine venner blir gift og får barn, mens jeg gjemmer meg vekk i bakgrunnen sammen med angsten og tviholder på disse hendingene som jeg selvsagt husker som negative...

[NuckingFutz]

Det er bra at du ser dette mønsteret selv, av unngåelse, frykt og avvisning av de som viser interesse for deg, for det er første steg til å faktisk prøve å endre det, og ta det skumle steget ut i en aldri så liten forelskelse For det høres jo ut som du kunne tenke deg en kjæreste? Å gifte seg og få barn er kanskje noe som kommer en gang i framtiden, det også, hvis DU vil det!  

Mange er jo ute etter sex, men dette kan du styre helt selv. Du bestemmer når/hvis sex blir aktuelt, hvis mannen viser interesse. Når man ligger full på en sofa så kan det fort ende med sex, men gutten/mannen kan selvsagt tenke seg å være ute etter noe mer varig likevel! Det er mange par som har sex tidlig i forholdet, men som likevel holder sammen lenge. Hva med deg og dine lyster og drifter da? Det virker som du holder mye tilbake.. Har du aldri kunnet tenke deg å være fysisk med en mann, og gi deg litt hen til kos, nærhet og kanskje også sex, uten at det er noen big deal om det blir et forhold ut av det eller ikke?

 

Kanskje det ikke hadde vært så dumt å finne en å teste ut litt med, for eksempel kyssing? Øvelse gjør mester En ting er sikkert: du må tillate deg å gjøre deg noen erfaringer her i livet! Hvis ikke så vil aldri få utfordret disse vedtatte "sannhetene" dine, og årene vil gå og angsten får næring. Angsten din og dine negative tanker om deg selv representerer IKKE hvem du er. Du er så mye mer, så mye bedre og flottere og sterkere. La nå denne mannen som prøvde få kontakt med deg, eller gjerne et par tre andre også, få oppleve deg da Synd hvis du skal fortsette å gjemme deg bort!