Flytte... Og så flytte tilbake igjen..

[AnonymBruker]

For 1,5 år siden flyttet vi tilbake til hjembygda vår etter å ha bodd mange år i byen. Vi var spente på hvordan det ville bli, men ønsket å gi det en sjanse fordi vi begge hadde så fin oppvekst der. Nå har vi innsett at vi ikke trives så godt og vurderer å flytte tilbake til byen. Vi har gjort en del for å komme inn i et nettverk her (har vært aktive i FAU, lag og foreninger, invitert folk hjem etc), men det har egentlig ikke gitt oss noen nære venner. Vi er selvfølgelig inneforstått med at det tar tid å få venner, men vi føler liksom ikke at vi er på vei til å få det heller. Alle er så opptatt og har et stort nettverk fra før, så selv om de er hyggelige, blir det liksom ikke noe mer enn overfladiske "hei, hvordan går det?" I forbifarten. Men så er vi jo usikre på hvordan det blir å flytte tilbake også, og vi føler at vi ikke har noe rom for å feile mer nå. Det vil sannsynligvis være fullt mulig for oss å finne et hus i

det området hvor vi bodde før, og vår eldste vil derfor begynne på skole med de han gikk i bhg med (vil da starte i 3.klasse). Den yngste vil selvfølgelig måtte bytte Bhg. Vi hadde absolutt ikke verdens største nettverk i byen heller, men hadde noen gode venner og begynte å bli god kjent med andre foreldre i bhg også. Men så begynner jeg å tenke at det kanskje ikke bare er å flytte tilbake og forvente at alt skal være som før..hva hvis vår eldste ikke finner tonen med sine tidligere venner? Det har jo tross alt gått et par år. Og kanskje har de foreldrene vi kjente, blitt en gjeng hvor vi ikke "blir med" fordi vi har vært borte så lenge? Vi ønsker ikke at barna skal måtte bytte omgivelser flere ganger, så det er litt viktig at vi lykkes hvis vi flytter tilbake. Den eldste trives her vi bor nå, men husker hvordan det var i byen og snakker innimellom om det. Den yngste husker ingenting av byen og er så liten at jeg ikke tror hun er spesielt knyttet til venner etc her. Er det noen som har flyttet for så å flytte tilbake igjen? Ble det i såfall som dere hadde håpet?

 

Anonymkode: b7c6e...2f4

[Sølvi88]

Jeg har litt erfaring med flytting og venner, men ikke med barn, vet ikke om det er like relevant men.. Jeg kan si såpass at i byen finner man alltid venner, mens på små tettsteder må man ofte "ta de man kan få" pga mindre folketall. Så jeg vil si at dere burde satse på byen  I byen er det også et større aktivitetstilbud for barn, som igjen fører til nye venner. Dere får kansje flere naboer, muligheten til å gå til flere lekeplasser, turterreng, svømmehaller, cafeer osv. I byen er det generelt stor sjangse for å finne venner. Lykke til uansett hva dere gjør!

[AnonymBruker]

Jeg forstår veldig godt hvordan det er. Jeg bodde i minst ti ulike hus før jeg ble myndig, så nå når jeg selv har fått barn gjør jeg ALT for at barnet vårt skal føle tilhørighet til stedet vi bor på. Det er litt sårt at det ikke ble på det samme stedet som foreldrene mine bor på, men samtidig var det jo også en grunn til at jeg flyttet derfra på eget initiativ da jeg var ferdig på ungdomsskolen. 

 

Jeg tror kanskje det vil gå lettere for den yngste deres enn for den eldste, men jeg ser at på min som går i første klasse snakker vi mye i gangene sammen med de andre om besøk. Det skjer bare helt naturlig. Kan hende det blir litt mer etablerte "gjenger" i tredje klasse, men du kan ikke gjøre noe annet enn å gjøre det du kan for å komme i snakk med de andre foreldrene ved henting/bringing/bursdager etc i alle fall. Ta gjerne initiativ til mammakvelder etc når det er foreldremøter (dette kan du jo snakke med FAU om). 

 

Det er tøft å bli dratt opp med rota gang på gang. For barnas del må man bare ta lærdom av det, og huske på at gresset ikke er grønnere på den andre siden. Stabilitet er viktig for identiteten sin del.

Anonymkode: b655a...492

[AnonymBruker]

Ta ett valg nå og bestem dere for det! Jeg flyttet selv midt i barneskolen og vi har bodd 3-4 plasser før jeg begynnte på ungdomskolen. 

Det skal jeg hvertfall ikke utsette barnet mitt for. Vi skal kjøpe nytt hus, men det må være innen samme barnehage/skolekrets. 

For min del var det helt grusomt og måtte flytte fra alle vennene mine i byen og inn til bygda der det va vanskelig og komme inn i noe som helst miljø. 

Så om dere ønsker dere tilbake til byen så flytt nå og hold dere der til barna er store. Lykke til!  

Anonymkode: 453a8...12c

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ta ett valg nå og bestem dere for det! Jeg flyttet selv midt i barneskolen og vi har bodd 3-4 plasser før jeg begynnte på ungdomskolen. 

Det skal jeg hvertfall ikke utsette barnet mitt for. Vi skal kjøpe nytt hus, men det må være innen samme barnehage/skolekrets. 

For min del var det helt grusomt og måtte flytte fra alle vennene mine i byen og inn til bygda der det va vanskelig og komme inn i noe som helst miljø. 

Så om dere ønsker dere tilbake til byen så flytt nå og hold dere der til barna er store. Lykke til!  

Anonymkode: 453a8...12c

Ja, det er jo det vi er opptatt av; dette er absolutt siste flytting dersom vi velger å gjennomføre det. Derfor føler vi at vi ikke har råd til å mislykkes, og jeg ønsker å høre om noen har opplevd å flytte tilbake til "utgangspunktet" og om det da var sånn som man husket at det var. 

Anonymkode: b7c6e...2f4

[Amigo]

Vi bodde mange år i ei bygd. 

Flytter nærmere byen igjen der vi bodde før.

de eldste greier seg fint.

men barnet som "mistet" barnehagevennene har slitt

veldig. Og jeg har grått mange mange tårer Pga. Dette.

vi har nå bodd her i et halvt år og treger meg i hel.

stillheten og nærheten til naturen og friske luften gjorde godt for oss.

 

nå er bare alt tungt.

[AnonymBruker]

Helt ærlig så tenker jeg at man ikke kan flytte tilbake og forvente at alt er som før, men om du er innstilt på å faktisk begynne på nytt der, så er det jo greit nok. To år er både kort og lenge, folk har gått videre, for å si det slik.

På den andre siden, dere har ikke bodd veldig lenge der dere bor nå og å bygge et nært nettverk tar faktisk tid uansett om det er bygd eller by. Samtidig er dere i en fase av livet der det er vanskeligere å få innpass fordi "alle" har mye i hendene allerede med jobb, familie og barn og ikke aktivt søker nye venner bevisst. Mitt inntrykk er at det er i forbindelse med barnehagestart (første året i bhg) og skolestart (1 klasse) man møter folk i samme situasjon og kanskje treffer noen man klikker med. Å komme inn som ny senere, er vanskeliger, da er det mye som allerede er etablert.

Det er lurt å involvere seg i lokalsamfunnet, men det er også klokt å tenke over hva man er ute etter. Dype vennskap er som å finne en kjæreste/partner, det skjer ikke gjenom tvang, men handler om felles interesser og kjemi. Sjansene øker ved å oppsøke steder og aktiviteter man er genuint interessert i, men også er åpen for å "date" potensielle venner uten å nødvendigvis føle at det er kjærlighet ved første blikk. 

Anonymkode: 72010...a39

[AnonymBruker]

Hvordan endte dette?

 

Sitter i samme situasjon, dog etter litt kortere tid og uten barn. Vært fint å høre hva du erfarte.

Vi har rett og slett bare funnet ut at vi ikke er mennesker for småbyer.

Anonymkode: 62a41...3b9

[AnonymBruker]

Det tar dessverre lang tid å få venner i voksen alder.

snu på problemet, rams opp alle dere har, ikke se på alt dere ikke har.  I følte ei stund at vi ikke hadde noen, men likevel har vi mange. Men ingen skikkelig nære. Det tar tid å få sånne gode nære relasjoner. Kjedelig, men sant. Vi bor fortsatt i byen da. Har vurdert å flytte hjem til bygda, men føler det er en for stor sjans å ta.

Anonymkode: 5ff19...8a6

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan endte dette?

 

Sitter i samme situasjon, dog etter litt kortere tid og uten barn. Vært fint å høre hva du erfarte.

Vi har rett og slett bare funnet ut at vi ikke er mennesker for småbyer.

Anonymkode: 62a41...3b9

Vi har bodd 12 år i en storby og er i starten av 30-årene. Flyttet til hjembyen(liten) da dette er noe vi har tenkt vi må prøve i løpet av livet uansett. Men som jeg nevner over ble det helt feil - alt for lite som skjer, venner, anonymiteten, bypulsen, you name it. Fint å bo på landet/småby, men jeg blir gal av at det ikke skjer noe.

Godt vi gjorde det nå, ville vært mye vanskeligere om vi drøyde fem år og hadde to barn på slep. Selvfølgelig irriterende likevel, vi må snu oss rundt og starte på nytt igjen i vår gamle by. Trøsten er erfaringen det gav oss - nå vet vi hvor vi skal leve livet vårt og tenker aldri mer på dette.

Anonymkode: 62a41...3b9

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon. Vi flyttet tilbake til mitt hjemsted for 7 mnd siden ( etter nesten 20 år i Oslo og omegn). Vi flyttet fra et barnevennlig nabolag, hvor barna hadde lekekamerater på hvert hjørne. Jeg fikk altså trumfet gjennom min flyttedrøm (om mitt hjemsted), selv om mannen min er fra en annen kant av landet. Jeg følte at alt var ganske rosenrødt de første månedene etter at vi flyttet hit, men nå føles det så tungt.

Ungene har det helt topp, og har funnet seg godt til rette. Jeg er rett og slett litt ensom her, og jeg føler av og til at jeg angrer på valget. Men samtidig tørr jeg ikke å kjenne helt på den følelsen heller. Vi kan jo ikke flytte på oss nå!  Vi har to barn (et skolebarn (barneskolen) og et barn i b.hage). Det føles som at jeg har vokst fra alt og alle her, føler meg så fremmed. Jeg har mange bekjente her, men ingen nære venner. Jeg kjenner jeg savner noen damer som jeg kan skravle med. Hvordan finner man disse?! De jeg har møtt gjennom barna virker så etablerte i sine egne gjenger, de virker ikke så interessert. Jeg føler meg om en bra dame, med gode verdier og som er morsom å være med (tror jeg😁). 

Vi flyttet for å komme nærmere familien,men nå irriterer de meg bare🙈. Mamma er bare søt og god, men tripper rundt oss og jeg klarer liksom ikke å være meg selv sammen med henne lengre. Søsteren min er busy med sitt og sine, og vi har vel egentlig vokst litt fra hverandre. Mannen min jobber fortsatt i byen i uken, så jeg er mye alene med barna (...og tankene mine) i hverdagen. Jeg tør ikke dele så mye av etter med han, da han «ofret» seg litt for min flyttedrøm. Han er naturligvis ganske lost her han også, siden dette er helt nytt for han, men han er nok mer optimistisk og tenker at det vil ordne seg;) 

Hele denne «for /imot» listen som jeg skrev for et år siden virker så fjern nå. Jeg savner det gamle huset, nabolaget, vennene, livet i byen. Men for et år siden var jeg veldig klar for å flytte fra byens kjas og mas. Nå er jeg helt lost. Var dette riktig for oss? Innerst inne så tror jeg vel at svaret er «ja», men så er det denne tvilen da. Akkurat nå er jeg så usikker, og sammenlignet meg med alt og alle: «hadde vi bare bodd *der* eller kanskje *der* så hadde alt vært bra. «Alle andre» virker så lykkelige og tilfredse, mens jeg går rundt med en konstant uro.

Jeg vil bare lande, og føle meg fornøyd med valget vi har tatt. Er det noen andre med lignende erfaringer som vil dele dette med meg? 

 

Anonymkode: 260cf...718

[AnonymBruker]

det var en grunn at dere kom på tanken å flytte tilbake til hjembygden deres, dere hadde helt sikkert en prosess til det og årsak for hvorfor dere ønsket det. For noen handler det om karriere når man jobber, fordi jobben gir den inntekten til familien for at man lever et stabilt liv, for andre kan det være at man savner å være nærmere familien sin. Men jeg tror nok det handler om å finne sin greie når man bor på et mindre sted, og erfare at FAMILIEN vokser på det. Jeg tror ikke man kan forvente for meget av lokalbefolkningen. Dessuten er det mer overfladisk i byen, og mange som bor i byer er jo generelt mennesker som er tilflyttere dit. Her har jeg ikke annet å si at her trenger dere å ha familierådsmøte, og dere er talsmenn i møtet. Hva det kommer ut av møtet eller om dere trenger flere familieråds møter vil se om dere kommer til enighet sammen. Dessuten hva vil familien deres si om dere igjen flytter fra dem? 

Anonymkode: 614d4...daa

[mkhan]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg er i samme situasjon. Vi flyttet tilbake til mitt hjemsted for 7 mnd siden ( etter nesten 20 år i Oslo og omegn). Vi flyttet fra et barnevennlig nabolag, hvor barna hadde lekekamerater på hvert hjørne. Jeg fikk altså trumfet gjennom min flyttedrøm (om mitt hjemsted), selv om mannen min er fra en annen kant av landet. Jeg følte at alt var ganske rosenrødt de første månedene etter at vi flyttet hit, men nå føles det så tungt.

Ungene har det helt topp, og har funnet seg godt til rette. Jeg er rett og slett litt ensom her, og jeg føler av og til at jeg angrer på valget. Men samtidig tørr jeg ikke å kjenne helt på den følelsen heller. Vi kan jo ikke flytte på oss nå!  Vi har to barn (et skolebarn (barneskolen) og et barn i b.hage). Det føles som at jeg har vokst fra alt og alle her, føler meg så fremmed. Jeg har mange bekjente her, men ingen nære venner. Jeg kjenner jeg savner noen damer som jeg kan skravle med. Hvordan finner man disse?! De jeg har møtt gjennom barna virker så etablerte i sine egne gjenger, de virker ikke så interessert. Jeg føler meg om en bra dame, med gode verdier og som er morsom å være med (tror jeg😁). 

Vi flyttet for å komme nærmere familien,men nå irriterer de meg bare🙈. Mamma er bare søt og god, men tripper rundt oss og jeg klarer liksom ikke å være meg selv sammen med henne lengre. Søsteren min er busy med sitt og sine, og vi har vel egentlig vokst litt fra hverandre. Mannen min jobber fortsatt i byen i uken, så jeg er mye alene med barna (...og tankene mine) i hverdagen. Jeg tør ikke dele så mye av etter med han, da han «ofret» seg litt for min flyttedrøm. Han er naturligvis ganske lost her han også, siden dette er helt nytt for han, men han er nok mer optimistisk og tenker at det vil ordne seg;) 

Hele denne «for /imot» listen som jeg skrev for et år siden virker så fjern nå. Jeg savner det gamle huset, nabolaget, vennene, livet i byen. Men for et år siden var jeg veldig klar for å flytte fra byens kjas og mas. Nå er jeg helt lost. Var dette riktig for oss? Innerst inne så tror jeg vel at svaret er «ja», men så er det denne tvilen da. Akkurat nå er jeg så usikker, og sammenlignet meg med alt og alle: «hadde vi bare bodd *der* eller kanskje *der* så hadde alt vært bra. «Alle andre» virker så lykkelige og tilfredse, mens jeg går rundt med en konstant uro.

Jeg vil bare lande, og føle meg fornøyd med valget vi har tatt. Er det noen andre med lignende erfaringer som vil dele dette med meg? 

10 hours ago, AnonymBruker said:

det var en grunn at dere kom på tanken å flytte tilbake til hjembygden deres, dere hadde helt sikkert en prosess til det og årsak for hvorfor dere ønsket det. For noen handler det om karriere når man jobber, fordi jobben gir den inntekten til familien for at man lever et stabilt liv, for andre kan det være at man savner å være nærmere familien sin. Men jeg tror nok det handler om å finne sin greie når man bor på et mindre sted, og erfare at FAMILIEN vokser på det. Jeg tror ikke man kan forvente for meget av lokalbefolkningen. Dessuten er det mer overfladisk i byen, og mange som bor i byer er jo generelt mennesker som er tilflyttere dit. Her har jeg ikke annet å si at her trenger dere å ha familierådsmøte, og dere er talsmenn i møtet. Hva det kommer ut av møtet eller om dere trenger flere familieråds møter vil se om dere kommer til enighet sammen. Dessuten hva vil familien deres si om dere igjen flytter fra dem? 

Anonymkode: 614d4...daa

For et elendig svar.

1. Ja, det har helt sikkert vært årsaker, tanker og en hel prosess bak flyttingen til hjembygden, men det gir ingen svar på om dette er rett eller galt.

2. Man bor ikke på et mindre sted, mistrives og slår seg til ro med tanken "familien fokser på det".

3. Lokalbefolkning på små steder er værste sort(ofte) - innadvendt, har sine etablerte kontaker og er sjeldent interessert i innflyttere. Folk i by er derimot ikke overfladiske, og det at større byer har mange innflyttere gjør at du har mange flere som aktivt oppsøker nye bekjentskaper.

4. Ikke bland inn besteforeldre, tanter, onkler og annen nær familie i valget om å flytte. Man blir gjerne servert subjektive meninger som skaper mer forvirring. Avgjørelsen skal tas av DERE, og KUN dere.

 

Det var meg som spurte hvordan trådstarters historie endte(post 7. mai 2017), og jeg snakker her av erfaring.

Jeg flyttet med min samboer til min hjemby(forsåvidt hennes også, men hun var i utgangspunktet ikke så giret), men fant etterhvert ut at det var en kjempetabbe, og jeg mistrives fryktelig. Vi hadde dog ingen unger(enda) å ta hensyn til, så vi flyttet tilbake etter 9 måneder, og takk gud for det. Jeg føler jeg har fått livet tilbake(og i gave nesten), samboeren ville i utgangspunktet ikke flytte og er også happy. Jeg hadde på samme måte som deg kjempet gjennom denne flyttingen som gikk fullstendig feil, men husk; alle gjør feil, det tror jeg også din samboer forstår. Dersom han i utgangspunktet ikke ønsket å flytte så er han nok med tilbake også.

Vår erfaring var at den lille byen ble gørr kjedelig, nær familie ble kun irritasjon og vi savnet storbyen med kombinasjonen av mange venner og anonymitet.

Mitt råd er altså; trives du ikke, flytt. Mistrivsel er ganske skadelig, det skjønner man først når man sitter midt oppi det selv. Det går jo hardest utover deg selv, men tenk også hva det gjør med dine barn, samboer og andre relasjoner at du ikke trives.

Lykke til!

 

[AnonymBruker]

Flytt tilbake til byen. Dere har prøvd bygda, og nå vet dere bedre hva dere vil. Det er ingen skam, bedre å prøve noe enn å leve i byen med en drøm om at landsbygda egentlig ville passet dere bedre.

Vi har et vennepar som har gjort det samme. Bodde 1 år på bygda, kjøpte hus og bygget om, fikk jobber etc. Men trivdes ikke, mye pga det sosiale. De jobbet hardt for å komme inn i et sosialt miljø, men opplevde mange uskrevne koder og et lukket bygdesamfunn. De flyttet tilbake til byen, og har ikke angret en dag på det. Ungene tok opp igjen tråden med sine gamle venner, og de voksne har jo hatt kontakt med sine venner på sosiale medier, og det er null problem. Det er som om de ikke har vært borte i det hele tatt. De valgte bevisst å flytte tilbake til sitt "gamle" nabolag i byen slik at barna skulle få gå på skole med sine gamle venner.

Anonymkode: 1a8aa...4e2

[AnonymBruker]

Takk for innspill! Jeg er bare så redd for å ta en beslutning på feil grunnlag (fordi det føles kjipt akkurat nå), også sitter jeg i mitt gamle nabolag og føler meg helt tom. Jeg vet av erfaring at det tar tid å finne seg til rette. Vi har bodd her i kun 8-9 mnd nå. Ungene har det fint her, og jeg er livredd for å ødelegge de hvis vi skulle ha tatt det steget og flyttet igjen. Jeg håper jo at jeg innen året er omme har funnet min plass her i bygda, men er så livredd for at denne følelsen skal fortsette i lang tid.

Vi flyttet fra et lite rekkehus (fordi vi bodde trangt og ikke hadde familie i nærheten som kunne hjelpe til), og vi følte oss som hamster i bur med jobber i Oslo, bilkø og forsinka lokaltog. Hver dag. Nå føler jeg at dette ikke er så viktig likevel. Det viktigste er å ha et nettverk i nærheten, og at ungene har det bra (men de har det bra så lenge vi har det bra). Jeg føler ikke at jeg er en bra utgave av meg selv om dagen. Jeg har en jobb jeg trives sånn passe med, bor et sted jeg ikke føler meg hjemme og kjenner på et enormt savn til det som var Er det noen med erfaringer som tilsier at en burde "holde ut", at det blir bedre, og at følelsen av å "bare være på besøk" går over etterhvert? Det vil jo ikke nødvendigvis være til det beste å flytte tilbake heller. 

 

Har satt meg som mål å være mer takknemlig og fornøyd i 2018. Finne noen aktiviteter jeg kan være med på (yoga, kor, trening etc), så kanskje det blir bra likevel?    Det er håp. 

Anonymkode: 260cf...718

[AnonymBruker]

Jeg er så lei av alt snakket om at folk er så overfladiske i byen! Vi har bodd både på landet og i byen, og opplever folk i byen som langt mer åpne, interesserte og imøtekommende. På bygda var det veldig vanskelig å bli kjent med folk til tross for at alle syntes det var sååå hyggelig de gangene vi møttes tilfeldig på butikken etc. Gamle myter blir ikke mer sanne fordi de gjentas mange nok ganger. Jeg sier ikke at min erfaring representerer hele sannheten, men tror det er mer nyansert enn at alt er så hyggelig på landet mens alle er overfladiske i byen.

Anonymkode: b7c6e...2f4

[Minlillesky]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er så lei av alt snakket om at folk er så overfladiske i byen! Vi har bodd både på landet og i byen, og opplever folk i byen som langt mer åpne, interesserte og imøtekommende. På bygda var det veldig vanskelig å bli kjent med folk til tross for at alle syntes det var sååå hyggelig de gangene vi møttes tilfeldig på butikken etc. Gamle myter blir ikke mer sanne fordi de gjentas mange nok ganger. Jeg sier ikke at min erfaring representerer hele sannheten, men tror det er mer nyansert enn at alt er så hyggelig på landet mens alle er overfladiske i byen.

Anonymkode: b7c6e...2f4

Kommer veldig ann på hvilken bygd/by man havner i, og hvordan man selv er som person og hva man gjør det til selv.. Jeg bor på bygda, kom hit for snart 5 år siden, og vi kom veldig lett inn i miljøet. Åpne, interesserte og imøtekommende mennesker her i hvertfall  Lette å bli kjent med  Så har jeg tidligere bodd i 2 forskjellige byer, der det ene var overfladiske mennesker, og den andre byen hadde åpne, interesserte og imøtekommende mennesker. Og jeg har bodd i en annen bygd med mennesker som ikke slipper andre inn så lett osv  

 

[Minlillesky]

Ts, vi vurderer å flytte pga arbeid. Men har tenkt tanken på om hva om jeg får jobb på stedet vårt senere, og så flytter vi tilbake, hvordan det blir osv... Vanskelig valg, men det er ikke jobbtilbud her akkurat nå, og jeg kan ikke vente 2 år før en går av med pensjon, søke på jobben og eventuelt få avslag... det er bortkastede år. Samtidig så trives vi veldig godt her, og er redd vi ikke får samme kontakten med mennesker et annet sted i Norge, som her.. vanskelig situasjon...og datteren min går på skolen her, og tenker veldig mye på henne, hennes venner og miljøet vi er i  Vi skulle opprinnelig være her et år, før vi skulle flytte til et annet sted, men så kom vi i kontakt med folk her, og plutselig trives vi veldig godt, og vil ikke reise fra stedet... 

kommer til å følge med på denne tråden, kanskje det hjelper meg også, i mitt vanskelige valg..vi må jo flytte pga arbeid, men innerst inne håper jeg vi slipper det...vil ikke, men må.. men skummelt med tanke på at vi kanskje ikke får samme kontakten og trivselen et annet sted...vet ikke...det blir som man gjør det til selv og såklart..men enkelte steder er vanskelig å komme innpå folk  Vi er alle forskjellige... 

 

[AnonymBruker]

På 1.1.2018 den 22.46, AnonymBruker skrev:

Jeg er i samme situasjon. Vi flyttet tilbake til mitt hjemsted for 7 mnd siden ( etter nesten 20 år i Oslo og omegn). Vi flyttet fra et barnevennlig nabolag, hvor barna hadde lekekamerater på hvert hjørne. Jeg fikk altså trumfet gjennom min flyttedrøm (om mitt hjemsted), selv om mannen min er fra en annen kant av landet. Jeg følte at alt var ganske rosenrødt de første månedene etter at vi flyttet hit, men nå føles det så tungt.

Ungene har det helt topp, og har funnet seg godt til rette. Jeg er rett og slett litt ensom her, og jeg føler av og til at jeg angrer på valget. Men samtidig tørr jeg ikke å kjenne helt på den følelsen heller. Vi kan jo ikke flytte på oss nå!  Vi har to barn (et skolebarn (barneskolen) og et barn i b.hage). Det føles som at jeg har vokst fra alt og alle her, føler meg så fremmed. Jeg har mange bekjente her, men ingen nære venner. Jeg kjenner jeg savner noen damer som jeg kan skravle med. Hvordan finner man disse?! De jeg har møtt gjennom barna virker så etablerte i sine egne gjenger, de virker ikke så interessert. Jeg føler meg om en bra dame, med gode verdier og som er morsom å være med (tror jeg😁). 

Vi flyttet for å komme nærmere familien,men nå irriterer de meg bare🙈. Mamma er bare søt og god, men tripper rundt oss og jeg klarer liksom ikke å være meg selv sammen med henne lengre. Søsteren min er busy med sitt og sine, og vi har vel egentlig vokst litt fra hverandre. Mannen min jobber fortsatt i byen i uken, så jeg er mye alene med barna (...og tankene mine) i hverdagen. Jeg tør ikke dele så mye av etter med han, da han «ofret» seg litt for min flyttedrøm. Han er naturligvis ganske lost her han også, siden dette er helt nytt for han, men han er nok mer optimistisk og tenker at det vil ordne seg;) 

Hele denne «for /imot» listen som jeg skrev for et år siden virker så fjern nå. Jeg savner det gamle huset, nabolaget, vennene, livet i byen. Men for et år siden var jeg veldig klar for å flytte fra byens kjas og mas. Nå er jeg helt lost. Var dette riktig for oss? Innerst inne så tror jeg vel at svaret er «ja», men så er det denne tvilen da. Akkurat nå er jeg så usikker, og sammenlignet meg med alt og alle: «hadde vi bare bodd *der* eller kanskje *der* så hadde alt vært bra. «Alle andre» virker så lykkelige og tilfredse, mens jeg går rundt med en konstant uro.

Jeg vil bare lande, og føle meg fornøyd med valget vi har tatt. Er det noen andre med lignende erfaringer som vil dele dette med meg? 

 

Anonymkode: 260cf...718

Er i samme situasjon som deg. Kjenner veldig på ensomheten og nostalgi.. savner veldig venninner. Hvilken by bor du i? 

Anonymkode: 2fb72...60d