Livet ble ikke slik jeg så for meg.

[AnonymBruker]

Jeg har begynnt å innse at livet ikke ble, eller blir slik jeg hadde sett for meg. Føler tiden renner fra meg uten at jeg klarer å følge med. Jeg er 27 år, uten utdanning, uten venner og sliter fortsatt med sosial angst. Mislykket det er beskrivelsen på meg. For ti år siden så jeg for meg at jeg kom til å bli lykkelig,  ha en utdanning, ha  venner, og være fri fra angsten. Det ble ikke slik. Jeg har nå snart brukt 5 år på bachelor graden min, jeg klarer ikke å fullføre pågrunn av angsten. Føler med rådvill, har ingen anelse hvordan jeg skal gå frem. Skal jeg bare gi opp drømmene min? De knuses gang på gang av angsten uansett. De blir for mange tanker i hodet. Livsgleden er borte. Føler livet har tatt kontroll over meg, og at jeg ikke har konroll over livet, eller i det minste de delene av livet en skal kunne kontrollere. Jeg bare glir med. 

Har oppi det hele også klart å bli gravid, baby kommer om 2 måneder. Det er forsåvidt det eneste lyspunktet i livet mitt. Mannen min er ikke den jeg trodde han var. Tror jeg må ha levd i en fantasiverden tidligere. Han tar ikke ansvar, og jeg føler jeg drar hele lasset alene. Han er overlykkelig over babyen, men tar ikke økonomisk ansvar. Jeg tok så feil, føler meg så dum. Trodde han kom til å finne seg en fulltidsjobb. Det har han ikke gjort, og det ser ikke ut som han har planer om å gjøre dette. Dette har ført til at jeg som gravid må gå opp i stilling, og jobbe mer enn han. I tillegg er det jeg som tar meg av husarbeidet, matlaging og betaling av regninger. Når jeg prøver å snakke om økonomien med han, blir han sur. Tror ikke at han forstår at jeg blir fortere sliten som gravid, i tillegg har jeg fått høre fra legen at jeg må ta det litt med ro for å unngå prematur fødsel, virker ikke som han forstår det. Jeg føler meg som den eneste voksne i forholdet. Dumt at jeg ikke så det tidligere. Tanken om å forlate han har streifet hodet, men jeg vet at alt ville blitt så mye bedre om han bare kunne ta ansvar og jobbe mer. Da ville han vært alt jeg ønsket meg i en partner. Vet ikke hvordan jeg skal håndere dette videre. Å forlate han er egentlig ikke det jeg ønsker. Jeg er villig til å gå i parterapi, gjør alt for at vi skal klare det sammen. Men, vi må være to om det. 

Vet at jeg høres ut som en som bare sitter og syter, og ikke gjør en dritt for å forandre livet. Men, dette stemmer ikke helt. Jeg har forsøkt utallige ganger å ta grep, gått til psykolog, jobbe mer, snakket med mannen osv. Dette er et utblåsnings innlegg, som jeg sårt trenger akkurat nå. Har ingen andre å snakke med. 

Anonymkode: fcc00...f31

[AnonymBruker]

Du kan begynne akkurat nå. Begynne å ta små grep for å komme sakte, gradvis nærmere de målene du har satt deg. Du har fortsatt 40+ år å oppnå  mye på. Samtidig må du innse at det er ikke alle mål man kan nå, det er viktig å være realistisk. Men det er fortsatt mye forskjellige valg man kan ta, selv om man har utfordringer eller begrensinger. Sett deg ned, skriv ned de tingene du ønsker å endre i livet eller få til. Se over og stryk de som ikke går an å få til. Kanskje kan du få de til på et senere tidspunkt, kanskje ikke. Men om du må stryke de største drømmene, så kan du fortsatt finne andre, nye drømmer.

Anonymkode: 60a0b...f4e

[kvinneguide]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har begynnt å innse at livet ikke ble, eller blir slik jeg hadde sett for meg. Føler tiden renner fra meg uten at jeg klarer å følge med. Jeg er 27 år, uten utdanning, uten venner og sliter fortsatt med sosial angst. Mislykket det er beskrivelsen på meg. For ti år siden så jeg for meg at jeg kom til å bli lykkelig,  ha en utdanning, ha  venner, og være fri fra angsten. Det ble ikke slik. Jeg har nå snart brukt 5 år på bachelor graden min, jeg klarer ikke å fullføre pågrunn av angsten. Føler med rådvill, har ingen anelse hvordan jeg skal gå frem. Skal jeg bare gi opp drømmene min? De knuses gang på gang av angsten uansett. De blir for mange tanker i hodet. Livsgleden er borte. Føler livet har tatt kontroll over meg, og at jeg ikke har konroll over livet, eller i det minste de delene av livet en skal kunne kontrollere. Jeg bare glir med. 

Har oppi det hele også klart å bli gravid, baby kommer om 2 måneder. Det er forsåvidt det eneste lyspunktet i livet mitt. Mannen min er ikke den jeg trodde han var. Tror jeg må ha levd i en fantasiverden tidligere. Han tar ikke ansvar, og jeg føler jeg drar hele lasset alene. Han er overlykkelig over babyen, men tar ikke økonomisk ansvar. Jeg tok så feil, føler meg så dum. Trodde han kom til å finne seg en fulltidsjobb. Det har han ikke gjort, og det ser ikke ut som han har planer om å gjøre dette. Dette har ført til at jeg som gravid må gå opp i stilling, og jobbe mer enn han. I tillegg er det jeg som tar meg av husarbeidet, matlaging og betaling av regninger. Når jeg prøver å snakke om økonomien med han, blir han sur. Tror ikke at han forstår at jeg blir fortere sliten som gravid, i tillegg har jeg fått høre fra legen at jeg må ta det litt med ro for å unngå prematur fødsel, virker ikke som han forstår det. Jeg føler meg som den eneste voksne i forholdet. Dumt at jeg ikke så det tidligere. Tanken om å forlate han har streifet hodet, men jeg vet at alt ville blitt så mye bedre om han bare kunne ta ansvar og jobbe mer. Da ville han vært alt jeg ønsket meg i en partner. Vet ikke hvordan jeg skal håndere dette videre. Å forlate han er egentlig ikke det jeg ønsker. Jeg er villig til å gå i parterapi, gjør alt for at vi skal klare det sammen. Men, vi må være to om det. 

Vet at jeg høres ut som en som bare sitter og syter, og ikke gjør en dritt for å forandre livet. Men, dette stemmer ikke helt. Jeg har forsøkt utallige ganger å ta grep, gått til psykolog, jobbe mer, snakket med mannen osv. Dette er et utblåsnings innlegg, som jeg sårt trenger akkurat nå. Har ingen andre å snakke med. 

Anonymkode: fcc00...f31

Et forhold til en mann som ikke respekterer deg vil ikke hjelpe deg å bli kvitt angsten. Du trenger en støttespiller her, og det hjelper ikke drømme om hvem han kunne vært. Er han villig til å forandre seg? 

Det hjelper nok ikke at du går til psykolog og tar grep, hvis du blir motarbeidet slik du beskriver. Hvis han skal fortsette å være en klamp om foten på deg og la deg ta alt ansvar og arbeid, da må du forlate han. 

Du er fortsatt ung og den sosiale angsten kan du dempe og kanskje bli helt kvitt. 

 Du kan få dine drømmer oppfylt med tiden og du kan vokse på det. 

Tenk nøye igjennom om han løfter deg eller trekker deg ned. 

[Testosteron]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette har ført til at jeg som gravid må gå opp i stilling, og jobbe mer enn han. I tillegg er det jeg som tar meg av husarbeidet, matlaging og betaling av regninger. Når jeg prøver å snakke om økonomien med han, blir han sur. Tror ikke at han forstår at jeg blir fortere sliten som gravid, i tillegg har jeg fått høre fra legen at jeg må ta det litt med ro for å unngå prematur fødsel, virker ikke som han forstår det. 

Anonymkode: fcc00...f31

Det er ikke så godt å si noe som hjelper deg, men det ene jeg kan si er at jeg ville ha gjort som legen har gitt deg beskjed om: Prioriter svangerskapet. Ikke gå opp i stillingsprosent. Ikke risiker en prematur fødsel. Da får heller økonomien gå til helvete. Kanskje det er det som skal til for at mannen din innser at han må jobbe mer.

[Testosteron]

19 timer siden, kvinneguide skrev:

Et forhold til en mann som ikke respekterer deg vil ikke hjelpe deg å bli kvitt angsten. Du trenger en støttespiller her, og det hjelper ikke drømme om hvem han kunne vært. Er han villig til å forandre seg? 

Det hjelper nok ikke at du går til psykolog og tar grep, hvis du blir motarbeidet slik du beskriver. Hvis han skal fortsette å være en klamp om foten på deg og la deg ta alt ansvar og arbeid, da må du forlate han. 

Men får hun en støttespiller ved å forlate ham? Får hun mer hjelp med husarbeidet ved å gjøre det slutt med ham?

[Gjest Balian de Ibelin]

Livet blir for de fleste ikke slik de så for seg.

[AnonymBruker]

Jeg så for meg et A4 liv med jobb,mann, barn, hus, bil osv, men så fikk jeg ME og er sengeliggende store deler av tiden med smerter i kroppen. 

Anonymkode: 42e26...f2d

[AnonymBruker]

Den 6. mars 2016 at 11.59, Testosteron skrev:

Men får hun en støttespiller ved å forlate ham? Får hun mer hjelp med husarbeidet ved å gjøre det slutt med ham?

Det blir sikkert mindre husarbeid og kanskje bedre økonimi uten en mann som kun er en belastning. Han høres jo ut aom et elstra barn. Så ts vil snart bli tobarnsmor.

Anonymkode: a173e...146

[Testosteron]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det blir sikkert mindre husarbeid og kanskje bedre økonimi uten en mann som kun er en belastning. Han høres jo ut aom et elstra barn. Så ts vil snart bli tobarnsmor.

Anonymkode: a173e...146

Han er ikke kun en belastning. Han jobber deltid. 

[Gjest Klaveret]

Livet blir sjelden det en tror. Begynn med å legge en plan for fremtiden. Du kan ikke gjøre noe med det som har vært. Var jeg deg ville jeg satset på å få fullført bacheloren, det klarer du!! Da har du en god utdannelse med gode jobbutsikter og vil kunne forsørge deg selv og barnet om dere skulle bli alene.