Alle hater meg, jeg orker ikke mer

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke noe for det, men hver eneste dag føler jeg er sterkt mislikt av folk rundt meg.

Når jeg går på bussen føler jeg alle dømmer meg, dette fører til at jeg ikke føler meg komfortabel med å gå av bussen og skifte til skolebuss, fordi jeg føler alle på bussterminalen dømmer meg. Jeg føler jeg blir dømt, stirra ned og baksnakka når jeg går i gangene på skolen - Dette fører til at jeg hver morgen når jeg kommer på skolen nærmest holder pusten helt til jeg er inne på klasserommet jeg skal være på. Når jeg er på skolen legger jeg merke til at jeg rister med føttene hele tiden, at hendene mine skjelver og at jeg ikke klarer å holde meg i ro mentalt, altså at jeg går rundt og er redd hele tiden. I klasserommet kan jeg sitte og tenke at nå sitter det noen og dømmer meg, noe som får meg til å falle helt ut av undervisningen. I begynnelsen av Januar slettet jeg Instagram kontoen min fordi jeg følte ingen likte meg - Jeg har oppretta en ny nå, men jeg er ikke komfortabel med å legge ut noen bilder, og kjenner jeg bare blir deppa når jeg ser at folk jeg følger gjør morsomme ting med venner i helgene - Fordi jeg selv bare er hjemme. Jeg overtenker alt jeg gjør, hver eneste bevegelse hver eneste dag. Jeg liker å være ute, men i folkemengder føler jeg alle bare stirrer og dømmer meg. 

Det er folk på skolen jeg vil bli kjent/være venn med, men jeg tør ikke prøve å snakke med dem en gang, så når jeg ser disse folkene blir jeg utrolig deppa over at jeg ikke klarer å bli kjent med dem, fordi det er så lett for vennene mine å snakke med folk de ikke kjenner. Skal jeg snakke med noen jeg ikke snakker med ofte går jeg i hodet gjennom alt som kan skje under en samtale, og jeg føler vedkommende kommer til å dømme meg for hver minste bevegelse og hver miste lille ord jeg sier. Dette har selvsagt da ført til at jeg trekker meg tilbake og gjemmer meg bak mobil når det er mange et sted, som en forsvarmekanisme. Jeg blir så utrolig ukomfortabel. Skal jeg snakke med noen jeg ikke er godt kjent med tørker munnen min helt, jeg blir varm og kald om hverandre og før jeg vet ordet av det klarer jeg ikke snakke ordentlig.

Pappa sier til meg hele tiden at folk ikke engang ser på meg, og at jeg må slutte å bry meg så mye om hva andre, men jeg klarer ikke. Jeg er ikke en som tror jeg er så utrolig at folk bare vil se på meg og misunne meg, jeg er en som tenker at jeg er utrolig verdiløs og teit - Jeg kan ikke noe for å føle det sånn. Dette er så og si min hverdag.   

Jeg er ikke en som dømmer andre, jeg er alltid hyggelig hjelpsom og smiler så ofte jeg kan, men noen ganger når jeg i mine egne tanker og virkelig er helt nede så får jeg utrolig bitch resting face. Pleier ofte å løpe inn på doen på skolen og bare hjemme meg der i noen minutter i pauser, spesielt hvis vennene mine ikke har pause likt som meg, eller ikke har mulighet til å møte meg (har nesten ingen timer med venner). 

Jeg blir så sliten av dette, noe som går utover familien min også, noe som igjen får meg til å føle at familien min hater meg også. Jeg er så sliten, så trøtt, har null energi. Jeg kan sitte i timer og bare se i en vegg og etterpå glemme hva jeg har tenkt på i det hele tatt. Jeg burde ikke ha det slik, ifjor kanskje; for da var skolen helt jævlig, men nå har jeg bytta til en ny skole. Jeg har venner nå, jeg burde ikke føle det slik, men det gjør jeg. Jeg har bare lyst til å gi opp alt, jeg er så sliten og trøtt at jeg aldri klarer å mestre noe lenger. 

Vet egentlig ikke hvor jeg ville med dette, men følte for å få det ut

Anonymkode: ec9fa...549

[puffy123]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan ikke noe for det, men hver eneste dag føler jeg er sterkt mislikt av folk rundt meg.

Når jeg går på bussen føler jeg alle dømmer meg, dette fører til at jeg ikke føler meg komfortabel med å gå av bussen og skifte til skolebuss, fordi jeg føler alle på bussterminalen dømmer meg. Jeg føler jeg blir dømt, stirra ned og baksnakka når jeg går i gangene på skolen - Dette fører til at jeg hver morgen når jeg kommer på skolen nærmest holder pusten helt til jeg er inne på klasserommet jeg skal være på. Når jeg er på skolen legger jeg merke til at jeg rister med føttene hele tiden, at hendene mine skjelver og at jeg ikke klarer å holde meg i ro mentalt, altså at jeg går rundt og er redd hele tiden. I klasserommet kan jeg sitte og tenke at nå sitter det noen og dømmer meg, noe som får meg til å falle helt ut av undervisningen. I begynnelsen av Januar slettet jeg Instagram kontoen min fordi jeg følte ingen likte meg - Jeg har oppretta en ny nå, men jeg er ikke komfortabel med å legge ut noen bilder, og kjenner jeg bare blir deppa når jeg ser at folk jeg følger gjør morsomme ting med venner i helgene - Fordi jeg selv bare er hjemme. Jeg overtenker alt jeg gjør, hver eneste bevegelse hver eneste dag. Jeg liker å være ute, men i folkemengder føler jeg alle bare stirrer og dømmer meg. 

Det er folk på skolen jeg vil bli kjent/være venn med, men jeg tør ikke prøve å snakke med dem en gang, så når jeg ser disse folkene blir jeg utrolig deppa over at jeg ikke klarer å bli kjent med dem, fordi det er så lett for vennene mine å snakke med folk de ikke kjenner. Skal jeg snakke med noen jeg ikke snakker med ofte går jeg i hodet gjennom alt som kan skje under en samtale, og jeg føler vedkommende kommer til å dømme meg for hver minste bevegelse og hver miste lille ord jeg sier. Dette har selvsagt da ført til at jeg trekker meg tilbake og gjemmer meg bak mobil når det er mange et sted, som en forsvarmekanisme. Jeg blir så utrolig ukomfortabel. Skal jeg snakke med noen jeg ikke er godt kjent med tørker munnen min helt, jeg blir varm og kald om hverandre og før jeg vet ordet av det klarer jeg ikke snakke ordentlig.

Pappa sier til meg hele tiden at folk ikke engang ser på meg, og at jeg må slutte å bry meg så mye om hva andre, men jeg klarer ikke. Jeg er ikke en som tror jeg er så utrolig at folk bare vil se på meg og misunne meg, jeg er en som tenker at jeg er utrolig verdiløs og teit - Jeg kan ikke noe for å føle det sånn. Dette er så og si min hverdag.   

Jeg er ikke en som dømmer andre, jeg er alltid hyggelig hjelpsom og smiler så ofte jeg kan, men noen ganger når jeg i mine egne tanker og virkelig er helt nede så får jeg utrolig bitch resting face. Pleier ofte å løpe inn på doen på skolen og bare hjemme meg der i noen minutter i pauser, spesielt hvis vennene mine ikke har pause likt som meg, eller ikke har mulighet til å møte meg (har nesten ingen timer med venner). 

Jeg blir så sliten av dette, noe som går utover familien min også, noe som igjen får meg til å føle at familien min hater meg også. Jeg er så sliten, så trøtt, har null energi. Jeg kan sitte i timer og bare se i en vegg og etterpå glemme hva jeg har tenkt på i det hele tatt. Jeg burde ikke ha det slik, ifjor kanskje; for da var skolen helt jævlig, men nå har jeg bytta til en ny skole. Jeg har venner nå, jeg burde ikke føle det slik, men det gjør jeg. Jeg har bare lyst til å gi opp alt, jeg er så sliten og trøtt at jeg aldri klarer å mestre noe lenger. 

Vet egentlig ikke hvor jeg ville med dette, men følte for å få det ut

Anonymkode: ec9fa...549

Hei! Jeg ville bedt fastlege om henvisning til psykolog! :-) Jeg tror det hadde gjort deg godt å få jobbet litt med å endre tankegangen din, samt å få hjelp med noe av det jeg oppfatter som angst (jeg er ikke lege, det er bare tanker jeg gjør meg når jeg leser det du skriver). 

 

Uansett, sender deg en klem og håper på at du får bedre dager!

[ajarRun]

Jeg elsker deg.

[AnonymBruker]

For meg høres det ut som du har sosial angst (eller agorafobi, som er frykt for folkemengder). Jeg har selv lidd av det, og tro meg - det er akkurat slik du beskriver det. Jeg ble svett hver gang jeg var på et kjøpesenter hvor det var masse folk, eller generelt hvor det er en del mennesker. Jeg fikk alltid inntrykk av at folk lo av meg, eller stirret på meg fordi jeg så rar ut osv. Nå skal ikke jeg sette diagnose på deg overhode, men jeg har vært der selv. Gikk til psykolog en stund, i tillegg til å gå på lett antidepressiva, og er kvitt angsten nå.

Jeg anbefaler deg at du leser om agorafobi (eller, sosial angst), eventuelt bestille time hos fastlegen og forklare situasjonen din. Det er ikke normalt og føle det som du gjør, selv om skoletiden kan være tøff for mange.

Lykke til

Anonymkode: 9a74a...c01

[AnonymBruker]

Du trenger en psykolog å snakke med. Tviler på at noen hater deg.

Anonymkode: 881e7...143

[Gjest Ravna]

.

Endret 19. januar 2018 av Ravna

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan ikke noe for det, men hver eneste dag føler jeg er sterkt mislikt av folk rundt meg.

Når jeg går på bussen føler jeg alle dømmer meg, dette fører til at jeg ikke føler meg komfortabel med å gå av bussen og skifte til skolebuss, fordi jeg føler alle på bussterminalen dømmer meg. Jeg føler jeg blir dømt, stirra ned og baksnakka når jeg går i gangene på skolen - Dette fører til at jeg hver morgen når jeg kommer på skolen nærmest holder pusten helt til jeg er inne på klasserommet jeg skal være på. Når jeg er på skolen legger jeg merke til at jeg rister med føttene hele tiden, at hendene mine skjelver og at jeg ikke klarer å holde meg i ro mentalt, altså at jeg går rundt og er redd hele tiden. I klasserommet kan jeg sitte og tenke at nå sitter det noen og dømmer meg, noe som får meg til å falle helt ut av undervisningen. I begynnelsen av Januar slettet jeg Instagram kontoen min fordi jeg følte ingen likte meg - Jeg har oppretta en ny nå, men jeg er ikke komfortabel med å legge ut noen bilder, og kjenner jeg bare blir deppa når jeg ser at folk jeg følger gjør morsomme ting med venner i helgene - Fordi jeg selv bare er hjemme. Jeg overtenker alt jeg gjør, hver eneste bevegelse hver eneste dag. Jeg liker å være ute, men i folkemengder føler jeg alle bare stirrer og dømmer meg. 

Det er folk på skolen jeg vil bli kjent/være venn med, men jeg tør ikke prøve å snakke med dem en gang, så når jeg ser disse folkene blir jeg utrolig deppa over at jeg ikke klarer å bli kjent med dem, fordi det er så lett for vennene mine å snakke med folk de ikke kjenner. Skal jeg snakke med noen jeg ikke snakker med ofte går jeg i hodet gjennom alt som kan skje under en samtale, og jeg føler vedkommende kommer til å dømme meg for hver minste bevegelse og hver miste lille ord jeg sier. Dette har selvsagt da ført til at jeg trekker meg tilbake og gjemmer meg bak mobil når det er mange et sted, som en forsvarmekanisme. Jeg blir så utrolig ukomfortabel. Skal jeg snakke med noen jeg ikke er godt kjent med tørker munnen min helt, jeg blir varm og kald om hverandre og før jeg vet ordet av det klarer jeg ikke snakke ordentlig.

Pappa sier til meg hele tiden at folk ikke engang ser på meg, og at jeg må slutte å bry meg så mye om hva andre, men jeg klarer ikke. Jeg er ikke en som tror jeg er så utrolig at folk bare vil se på meg og misunne meg, jeg er en som tenker at jeg er utrolig verdiløs og teit - Jeg kan ikke noe for å føle det sånn. Dette er så og si min hverdag.   

Jeg er ikke en som dømmer andre, jeg er alltid hyggelig hjelpsom og smiler så ofte jeg kan, men noen ganger når jeg i mine egne tanker og virkelig er helt nede så får jeg utrolig bitch resting face. Pleier ofte å løpe inn på doen på skolen og bare hjemme meg der i noen minutter i pauser, spesielt hvis vennene mine ikke har pause likt som meg, eller ikke har mulighet til å møte meg (har nesten ingen timer med venner). 

Jeg blir så sliten av dette, noe som går utover familien min også, noe som igjen får meg til å føle at familien min hater meg også. Jeg er så sliten, så trøtt, har null energi. Jeg kan sitte i timer og bare se i en vegg og etterpå glemme hva jeg har tenkt på i det hele tatt. Jeg burde ikke ha det slik, ifjor kanskje; for da var skolen helt jævlig, men nå har jeg bytta til en ny skole. Jeg har venner nå, jeg burde ikke føle det slik, men det gjør jeg. Jeg har bare lyst til å gi opp alt, jeg er så sliten og trøtt at jeg aldri klarer å mestre noe lenger. 

Vet egentlig ikke hvor jeg ville med dette, men følte for å få det ut

Anonymkode: ec9fa...549

Tror du må ta det veldig med ro med tenkinga di, det er ikke  så mange som liker meg eller, men det driter jeg i, for å si det mildt, det burde du også gjøre.Livet er tøft, du er en tenåring regner jeg med ? du blir tryggere på deg selv senere,I promise.

Anonymkode: c25e3...a26

[Veslefrikk]

Du må elske deg selv for at andre skal elske deg! Det sa min bestemor bestandig. Vær stolt av deg selv! Du er like bra som alle andre! 

Vet at det ikke er så lett å jobbe med de tankene og følelsene som du sliter med og er enig med de som foreslår at du bør prate med noen. Men samtidig så tenker jeg at det kan være en fase som de fleste går igjennom i løpet av tenårene. 

Smil og si hei. Ofte er det ikke mer som skal til for å bryte isen ovenfor andre. 

Du er bra nok som du er!

[Shayde]

Hei

Du sliter høres det ut som, jeg får vondt når jeg leser hvordan du har det. Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe deg, men jeg vet ikke hvordan, eller hva som er best for deg. Korrekt er det att å gå til en psykolog kan være godt for deg, men det er kanskje du ikke vil, eller er klar for det, kanskje du vil prøve å bli bedre ved hjelp av deg selv først, eller kanskje du ikke en gang vil ha disse rådene fra oss, men bare ville skrive hva du føler og bli hørt. Jeg vet ikke hva du tenker om å få hjelp og råd fra oss eller andre. Jeg syns i alle fall att å skrive ned det du føler er en bra start på hva enn du ønsker å gjøre.

Alle har gitt gode forslag og gode ord til deg, syns jeg. Noen ord er barmhjertige, men kanskje lettere sagt enn gjort. Hvis å gå til en psykolog å snakke face-to-face ikke er noe du vil akkuratt nå, så fins det mer anonyme måter å snakke til noen.

7 Cups of Tea er en side hvor du kan snakke med noen anonymt. De som jobber der, jobber der frivillig. Det er folk fra hele verden som du kan snakke med, om du har lyst.

MindBodyGreen

og

Lifehack er to sider som har gitt meg mange nye råd og perspektiv, og jeg anbefaler dem sterkt. 

Meditasjon, er også noe jeg anbefaler du bør sjekke ut og lese om. Det har blitt vitenskapelig bevist att det hjelper med angst, deppresjon, fokus og my annet.

Jeg håper du tar i mot noen av rådene som vi har gitt deg, selv om du ikke spurte om de. Det er ultimatisk opp til deg om hva du vil gjøre.

Jeg håper du føler deg bedre snart!

[AnonymBruker]

Alt dette skjer jo bare inne i hodet ditt, i virkeligheten ser hverken folk på deg og misunner deg eller hater deg. Vi er alle ganske så ubetydelige for andre, det betyr at folk flest bryr seg ikke så mye om din eksistens hverken den ene eller andre veien. Slik som du er opptatt med ditt univers, er de opptatte med sitt univers. Synes du burde snakke med lege/psykolog, høres ut som om du sliter med angst. 

Anonymkode: bafac...2da

[Berit]

Husk og tenk at du er verdifull. Du er verdifull, et unikt fantastisk menneske. Vær sånn du ønsker å være. 

[Puselusk]

Nå er dette en del år siden men når jeg var yngre hadde jeg veldig sosial angst, og hadde det ganske likt som du nevner. Å gå rundt med denne ansgten vil i tillegg forsterke følelsen av at man "avviker" fra andre, og gir dårligere selvbilde.

Jeg tror det er viktig at du får snakket med noen om det, sånn at du kan trene på å komme ut av den situasjonen du er i, for jeg forstår godt at det er vondt og slitsomt å ha det sånn. De fleste med angstproblematikk "skjønner" innerst inne at det ikke er sånn at alle ser på deg og vil deg vondt, men i praksis så er det jo veldig vanskelig å "ta seg sammen" når alle inntrykk, følelser og tanker fosser over en. Hvis du kontakter fastlegen din så kan han/hun hjelpe deg med videre henvisning.

Så vil jeg si at du er virkelig ikke mislykket. Jeg tror du er ei kjempeflott jente som bare trenger litt hjelp til å komme ut av en vond situasjon sånn at du kan sette mer pris på deg selv, og få opp selvfølelsen. Du fortjener det!

Tenk også på at du ikke er alene! Det er alltid en eller annen som sliter med lignende tanker. Noen ganger når jeg føler som jeg er den eneste i verden om noe, så kan jeg se rundt meg på folk i gata og tenke at jeg sikkert allerede har passert minst ti stykker som kan relatere seg til meg på en eller annen måte.

Det er bare at få snakker høyt om det, men de aller aller fleste vil enten selv, være i familie med, eller kjenne noen som sliter med noe som ikke synes utenpå. Det er ikke helt uvanlig, og selv om det på en måte kanksje kan virke litt "slemt" å si, så er det litt godt å tenke på at man ikke er den eneste, og man ikke er så "unormal" man skulle tro :).

Jeg vet ikke om dette var til noe hjelp, men sender en god klem og håper disse vonde tankene og følelsene letter og du kommer mye bedre dager i møte <3

 

[Gjest Bossa Nova]

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Alt dette skjer jo bare inne i hodet ditt, i virkeligheten ser hverken folk på deg og misunner deg eller hater deg. Vi er alle ganske så ubetydelige for andre, det betyr at folk flest bryr seg ikke så mye om din eksistens hverken den ene eller andre veien. Slik som du er opptatt med ditt univers, er de opptatte med sitt univers. Synes du burde snakke med lege/psykolog, høres ut som om du sliter med angst. 

Anonymkode: bafac...2da

Dette var kloke ord!!!!

Anonymkode: e0c66...286

[AnonymBruker]

Tusen takk for kloke og støttende ord fra alle sammen. Jeg vet alt dette bare er i hodet mitt, og jeg vet også at jeg burde snakke med noen, men jeg føler ikke for det. Jeg føler at jeg bare innbiller meg alt dette og egentlig ikke engang sliter med sosial angst eller lignende, at jeg bare tror jeg gjør det. Jeg er redd for åpne opp for folk hva jeg føler, for deretter å bli dømt; Tenk om folk tror jeg bare søker oppmerksomhet? Mange mener psykiske problemer bare er innbilt... Jeg vet jo bedre enn det, men jeg vil ikke at folk skal tenke negativt om meg. 

Jeg føler meg virkelig som en byrde for alt og alle rundt meg... Det er folk rundt meg som sliter med mye verre ting enn det jeg gjør... Jeg blir ikke trodd når jeg sier at jeg sliter med ryggen min, fordi ingenting synes på MR, da tviler jeg på at noen vil tro at jeg sliter med alt jeg har skrevet i HI

Anonymkode: ec9fa...549

[AnonymBruker]

Du trenger psykolog. Kontakt fastlege eller snakk med helsesøster på skole. Ikke sammenlign psykisk helse med fysisk helse (tenker på mr-bildet). Bestill time hos fastlegen på mandag. Fortell hva du føler og tenker og be om henvisning til psykolog. Mens du venter på time hos psykologen kan du snakke med helsesøster og ppt. 

Anonymkode: d9f05...e11

[Hattivatti]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for kloke og støttende ord fra alle sammen. Jeg vet alt dette bare er i hodet mitt, og jeg vet også at jeg burde snakke med noen, men jeg føler ikke for det. Jeg føler at jeg bare innbiller meg alt dette og egentlig ikke engang sliter med sosial angst eller lignende, at jeg bare tror jeg gjør det. Jeg er redd for åpne opp for folk hva jeg føler, for deretter å bli dømt; Tenk om folk tror jeg bare søker oppmerksomhet? Mange mener psykiske problemer bare er innbilt... Jeg vet jo bedre enn det, men jeg vil ikke at folk skal tenke negativt om meg. 

Jeg føler meg virkelig som en byrde for alt og alle rundt meg... Det er folk rundt meg som sliter med mye verre ting enn det jeg gjør... Jeg blir ikke trodd når jeg sier at jeg sliter med ryggen min, fordi ingenting synes på MR, da tviler jeg på at noen vil tro at jeg sliter med alt jeg har skrevet i HI

Anonymkode: ec9fa...549

Jeg hater deg ikke

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg sliter med angst. Det er vanskelig å innse/forstå at man har en sykdom. Jeg bagteliserte det jeg slet med lenge. Psykolog er tingen. Kom deg til legen og få en henvisning

[AnonymBruker]

Det du skriver i hovedinnlegget er sånn du har det. Print det ut og ta det med til fastlege eller helsesøster, jeg garanterer at vedkommende ikke kommer til å tro at du bare søker oppmerksomhet. For at du skal få det bedre er det kjempeviktig at du gjør dette. Angsten er reell, men den er en sleip liten jævel som hjernevasker deg til å tro at du ikke fortjener hjelp og at det ikke er noen vits med behandling. Men det er det, og du fortjener all hjelp du kan få!

Anonymkode: 328ff...4ea

[Gjest Jessica]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for kloke og støttende ord fra alle sammen. Jeg vet alt dette bare er i hodet mitt, og jeg vet også at jeg burde snakke med noen, men jeg føler ikke for det. Jeg føler at jeg bare innbiller meg alt dette og egentlig ikke engang sliter med sosial angst eller lignende, at jeg bare tror jeg gjør det. Jeg er redd for åpne opp for folk hva jeg føler, for deretter å bli dømt; Tenk om folk tror jeg bare søker oppmerksomhet? Mange mener psykiske problemer bare er innbilt... Jeg vet jo bedre enn det, men jeg vil ikke at folk skal tenke negativt om meg. 

Jeg føler meg virkelig som en byrde for alt og alle rundt meg... Det er folk rundt meg som sliter med mye verre ting enn det jeg gjør... Jeg blir ikke trodd når jeg sier at jeg sliter med ryggen min, fordi ingenting synes på MR, da tviler jeg på at noen vil tro at jeg sliter med alt jeg har skrevet i HI

Anonymkode: ec9fa...549

Jeg vil gi deg en klem og si slapp av. Alt ordner seg snart. Du ser på verden slik du ser på deg selv. Du føler at andre håner deg og ler av deg . Håner du deg selv og ler av deg ? Du skriver at du føler at andre hater deg. Hvor høyt elsker du deg selv ? Eller reflekterer Dette hatet bare tilbake på deg selv ? Du skriver at du er redd ingen vil tro deg og at andre har det verre. Verre for hvem ? Det DU opplever er verst for deg. Uansett hvem sin smerte du måler det mot så er det DIN smerte og den er fæl. Du skriver videre at du føler deg som en byrde. Er alle andre viktigere enn deg ?

Jeg kan tenke meg at du er verdens viktigste for noen. Fordi du virker som en snill, god og omsorgsfull person. Du trenger bare å vende litt av den omsorgen mot deg selv. Du er verdifull 💚 Det vet jeg 

[AnonymBruker]

Men, sliter jeg virkelig med sosial angst eller lignende, er spørsmålet for meg... Jeg liker å være med mennesker og føler meg ofte tryggere med andre enn når jeg er alene. Jeg liker å bli kjent med nye folk og være sosial. Jeg liker å sitte i kantinen med venninnene mine, så lenge folk som ikke gjør meg nervøs er der (dvs. folk jeg vil bli kjent med, som jeg blir usikker rundt). Så, hvis jeg faktisk lier å være sosial og være blant folk, sliter jeg da virkelig, eller...?

Jeg setter pris på alles svar her, det varmer virkelig, og for første gang på lenge føler jeg at jeg blir sett. Det at dere bruker tiden deres på å lese mine lange innlegg her inne og svare, tipse og hjelpe meg er utrolig for meg. Dere aner ikke hvor mye det betyr for meg å lese svarene deres. Jeg vil jo gjerne få hjelp og snakke med folk, men jeg vil ikke gjøre det ansikt til ansikt... Jeg tør ikke. 

Kan jeg spørre hvordan det er hos psykolog? Jeg er 17, snart 18. Får mine foreldre vite om dette hvis jeg drar? Og koster det penger? Hvordan er den første timen hos psykolog? Jeg føler, eller vet, at hvis jeg drar til fastlege, helsesøster eller psykolog så kommer jeg til å gråte meg ihjel. Jeg føler at grunnen til min psykiske problemer ikke er en god nok grunn til å slite. Jeg hater å vise svakhet. Det er grunnen til at jeg alltid har et bitchblikk på skolen når jeg er alene, for jeg blir livredd og da skjuler jeg det med å være nøytral til alt. Når jeg er med venner så smiler jeg hele tiden, men det er for å skjule hvor trist jeg egentlig det. Det at jeg ikke klarer å snakke med folk jeg vil bli kjent med... Det er en helt forferdelig følelse. 

Anonymkode: ec9fa...549