ukontrollert sinne

[Gjest sinnataggen!]

Noen ganger kan jeg bli så sinna og irritert på samboeren at jeg slår etter han. Får lyst til å hive ting på han....

Skriker og tramper i gulvet, akkuratt som sinnataggen!

Noen ganger har jeg god grunn til å bli sint, men ikke så sint..Mens andre ganger så er det bagateller som absolutt ikke burde utløse et sånt sinne.

Jeg er en voksen og glad person, elsker samoeren, men noen ganger eksploderer jeg, uten at jeg vil det.

Hvordan skal jeg kontrollere dette sinnet?

Har det noen ganger hendt at dere har vært så sint på deres samboer... ? I tillfelle hva har utløst det?

[waco]

Kanskje du ubevisst fremprovoserer et lite klapp og litt deng fra samboeren din fordi at din egen samvittighet skal få en liten oppvekker?

Den taktikken er meget velkjent og jeg har hørt om den. Men med en gang en mann løfter hånden for en dame så er slaget tapt fra hans side. Det blir som om en mann gir jokeren sin til dama slik at hun har noe hun kan vise på krisesenteret.

Waco

selv om det ofte er velfortjent...

[Ingeborg]

Jeg vil anbefale deg å kontakte familievernkontoret. Mange av kontorene formidler sinnemestringskurs - ikke bare for menn som slår, men også for kvinner som trenger det. Og det at du er bevisst på at du har et problem, er et langt, langt skritt i riktig retning. Lykke til!

[waco]

Ingeborg...problemene forsterke seg på sånne kurs, hvorfor kan hun ikke heller finne ut hvorfor hun er så sinna?

Waco

det er bare deg sjøl som kan behandle deg selv, slike familievernkontorer gjør vondt verre...

[Gjest heisann]

at han finner seg i det...er det mer akseptabelt at damer slår typen sin? Jeg kunne aldri slått en jente, da hadde jeg forlatt henne etterpå..om hun ikke hadde gått fra først. Slår en mann, så blir det sagt..en gang voldelig, altid voldelig? gjelder ikke dette for kvinner?

[waco]

Heisann, du vet jenter slår fordi gutten er så lite forståelsefull.

[Gjest stine, uinnlogget]

det hender heletiden.., nesten. Iallefall ved pms. Ok litt overdrivelse i starten der, men det skjer faktisk oftere enn jeg kunne önske.

Det bare velter opp i meg liksom og jeg bare kjenner at nå må jeg skrike eller slå til noe (en dör, sofa, puter osv), eller sparke. Også blir jeg så forbannet fordi jeg tror at HAN gjör alt for å sure det til liksom.

Selv om disse raserianfallene og tankene der oppe bare finns i sekunder ödlegger de masse egentlig. Fordi som du sier, jeg klarer ikke å styre meg :o

Jeg er ikke stolt av dette og tror faktisk at jeg er unormal og at de fleste jenter har mer kontroll over sinnet sitt enn jeg,,,så det er godt å lese om deg som også föler at du ikke har heeelt kontroll over denne biten.

men slitsomt, ja!

[Gjest Madam Felle]

Snakk om å prøve å frita seg for skyld. Selvfølgelgi kan du noe for dette, for det er jo du selv som har tillatt deg å få bli så sint. Du velger selv å bli så sint, og gang på gang slipper du unna med det, og da fortsetter du. Og jeg regner også med at det blir verre og verre.

I det du merker at du blir sint, så kan du faktisk snu og gå der i fra. Om du slår etter noen, så er det fortsatt ditt valg. DU velger å gjøre det, og det er DU som gjør det.

Og det er faktisk bare du selv som kan gjøre noe med det også. For du må begynne å si til deg selv, at dette har jeg ikke lov til. Dette er uakseptabel oppførsel fra en voksen person.

Gi deg selv tid til å roe ned, når du merker at du begynner å bli sinna. Snakk med samboeren din før du blir sint, og forklar han at han må snu og gå der i fra, om du selv ikke klarer det, så kan du bli så sinna du bare vil for at han går der i fra.

For alt dreier seg faktisk ikke om deg, men på et eller annet tidspunkt har du lært at det skal gjøre det. Du skal ha viljen din igjennom, koste hva det koste vil. Og den tankegangen må du snu.

Så alt i alt, er det ditt ansvar å gjøre noe med dette, og jo du kan gjøre noe med det, for det er ditt valg.

[Gjest stine, uinnlogget]

Madam Felle, og mange andre i denne tråden!

Tror faktisk ikke vi snakker om manne-misshandling her altså...

hvis dere lesre litt bedre etter kanskje der får med dere ta det ikke står at hun faktisk SLÅR. men kanskje overdriver hele seansen en smule og sier at hun "slår etter".

Men som så mange andre ganger har i verden, kan jeg jo ha misfortsått!

Det virker bare som om så mange har tatt dette litt for seriöst?

[Gjest Madam Felle]

Madam Felle, og mange andre i denne tråden!

Tror faktisk ikke vi snakker om manne-misshandling her altså...

hvis dere lesre litt bedre etter kanskje der får med dere ta det ikke står at hun faktisk SLÅR. men kanskje overdriver hele seansen en smule og sier at hun "slår etter".

Men som så mange andre ganger har i verden, kan jeg jo ha misfortsått!

Det virker bare som om så mange har tatt dette litt for seriöst?

Er det ikke gale nok at noen slår etter noen? :o Eller er det normal reaksjon på ting og tang?

[Hu i Svingen]

Blir du så sint av mange forskjellige grunner eller er det ofte samme tema? Føler du f.eks. at kjæresten ikke skjønner hva du mener eller ikke vil høre på det du har å si?

Frustrasjon over å ikke "nå frem" gjennom vanlig kommunikasjon er vel et typisk eksempel på når man går over til "kroppsspråk"...?

Bare spør, det kan sikkert finnes tusen andre grunner...

[Gjest sinnataggen!]

Jeg er ingen mannemishandler, og min samboer lider ikke fysisk!

Men

Blir du så sint av mange forskjellige grunner eller er det ofte samme tema? Føler du f.eks. at kjæresten ikke skjønner hva du mener eller ikke vil høre på det du har å si?

Frustrasjon over å ikke "nå frem" gjennom vanlig kommunikasjon er vel et typisk eksempel på når man går over til "kroppsspråk"...?

Akkuratt sånn er det, slik som HuiSvingen skirver.

Det kan væer små ting, men så sier jeg : "nå må du la meg være i fred eller blir jeg sint!"

Så fortsetter han med det han gjør. (det kan være å holde i meg, si irriterende ting, mase osv. )

Og da eksploderer jeg, jeg når ikke frem.

Et klassisk eksempel er:

Vi skal på en tilsteldning på han jobb. Jeg kjenner få men gleder meg!

Så får jeg tilfeldigvis vite samme dag, noen timer før at antrekket er pent. Har ingenting som passer den anledningen. (Typisk kvinnfolk:) Stresser i butikken, finner ikke noe, drar til ei venninne, ikke noe, så til en annen venninne..heller ikke noe. Tiden går og jeg begynner å få panikk!

Får ingen forståelse, " du har jo så mye klær"...

Så skal han kose, holde rundt meg, kysse på meg... osv veldig søtt men akkuratt da er jeg fryktelig stresset, og sier at han må la meg gjøre meg klar... men nei, han lar meg ikke være og da sprekker jeg!!

Og da blir alt galt.. men jeg har stresset rundt, så har han sovet åp sofaen, dujet og tatt livet med ro. Middagen fra dagen før står på bordet, klær i vaksemaskinen.. osv. Hvorfor kunne han ikk ta tak i noe av det.. istedet for å "plage" meg!!

Heldigvis så går det over, men det er ikke gøy!

Er jeg sååå forferdelig??

[Gjest stine, uinnlogget]

Som jeg har prövd å forklare til deg tidligere(...?), så synes ikke jeg at du er spesiellt forferdelig. Det er mange som er som deg, kanskje i mer eller mindre grad, men likevel...

[Mossa]

Jeg er også en real hissigpropp, og jeg har lyst til å gå til angrep, klore, slå og kaste ting...men jeg gjør det aldri.

Jeg mener at den dagen man ikke klarer å kontollere seg, da har man et problem. Og det problemet må man nesten gjøre noe med, for det kan bli verre.

Dersom samboeren din fremprovoserer oppførselen din, må dere ta en prat om akkurat de situasjonene der du mister grepet. Og dere må begge forsøke å unngå å havne i disse situasjonene.

...men mest av alt; du må lære deg å gå derfra!!

Får du ingen forståelse: Gå! Finner du ikke ord: Gå!

[Hu i Svingen]

Synes heller ikke du er forferdelig på noen måte.

Men; jeg synes at du må få forklart dette for samboeren din på en slik måte at han forstår det! Ikke når du er sint / han maser (for all del) - men ta en prat om det når alt er ok.

Hvis dette ikke blir ordnet opp i høres det ut som det kan bli (er?) en stor belastning for ditt forhold til ham. Det er typisk slike irritasjoner som kan ta livet av et forhold...

Lykke til!

[Laban]

Neste gang dette skjer, så bare slår du ham. Den eneste måten å få vett inn i skallen på mannfolk, er å banke det inn.

Fra spøk til side, enig med Huisvingen i at det kan være greit å finne ut om det finnes noen fellesnevner for de situasjonene du blir så rasende.

Er selv en hissigpropp, men prøver å gå min vei (og smelle HARDT med døren ) før jeg sier eller gjør noe jeg angrer på.

[Elle Melle]

Helt alvorlig, hvis mannen har for vane å HOLDE henne fast og kose på henne mot hennes vilje, og nekter å ta en beskjed om å slutte, har hun ikke GRUNN til å eksplodere da?

Det er et enormt overtramp og mangel på respekt for hennes grenser.

Hva hadde du gjort da, hvis noen holdt deg fast, nektet å slippe og ikke hørte på deg når du ga beskjed om å kutte ut?

[Hu i Svingen]

Høres sykt irriterende ut, ja! Hvem som helst kan jo klikke på sånt...

[Gjest Anonymous]

Moren min har vært akkurat som deg i alle år, men forskjellen er at hun ser ikke noe galt i det. Vet ikke hvor mange ganger gjennom oppveksten jeg hørte at det er så skadelig å holde sinne inne i seg, det er viktig å få "diskutert" ting osv. Kan godt være hun har et poeng, men, og det er et stort men. Uansett hva man tror er bra for seg selv, så har man et ansvar for hvordan ens eget sinne virker på andre mennesker. Hvis man gruer seg til et selskap kan det godt hende man får det bedre av å kjefte på samboeren/ektemannen/barna i forkant for en eller annen dustete bagatell, men jeg synes det isåfall er ekstremt egoistisk.

Så til hva du kan gjøre med det. Jeg hadde litt av samme mønster overfor min samboer de første par årene. Han ble rett og slett kjempesur tilbake og klarte faktisk å forklare meg at sånn kunne jeg ikke oppføre meg. Så hver gang jeg ble irritert for en filleting ventet jeg litt og prøvde å tenke på hva som var årsaken. Ofte kunne det være et eller annet på jobben, at jeg gruet til å gå til tannlegen, hva som helst. Så spurte jeg meg selv om det var rett av meg å kjefte på samboer på grunn av oppvasken for dette. Og det var det selvfølgelig ikke! Nå har jeg faktisk ikke den trangen til å være så innmari sint mer. Tror ikke engang et slikt atferdsmønster var "meg" for å si det sånn, snarere noe jeg hadde "lært" hjemme.