På hvilket tidspunkt innså du at det var dødfødt å fikse forholdet/kommunikasjonen med dine foreldre?

[Gjest supernova_87]

Jeg har et nært forhold til min familie. Jeg setter pris på dem, og jeg vil ha dem i livet mitt. Det er stor stas å treffes på middager, og familieselskaper, og jeg kjenner meg nær med mine søsken. Setter skikkelig pris på å være med barna til broren min, og det er fint å være tante. Jeg kunne aldri gitt opp hele familien min, eller kuttet dem ut, for de gir meg mye bra!

Men det er dessverre en del dårlig også, som jeg stadig prøver å "fikse", eller jobbe med, gjøre bedre. Det skal jo ikke være sånn, tenker jeg. Jeg har vel tenkt at det er verdt å legge stor innsats i å bedre dette, spesielt fordi jeg setter pris på å ha kontakt med familien. Hadde jeg hatt lite kontakt hadde det hatt lite å si å fikse det, men siden jeg bruker en del tid med dem påvirker dette meg nødvendigvis mer. Det er spesielt knyttet til min mor. Kommunikasjonen vår fører til en god del negativt, og er til tider rett og slett destruktiv. Jeg har ønsket å jobbe med dette, tilbudt meg å skaffe timer der en utenfra kan hjelpe til med megling, men hun nekter. Hun vil også ordne det, men "det kan vi jo gjøre selv". Joda, det kunne vi sikkert prøvd, men det har vi jo? Og når det ender i store krangler, og at noen sier stygge ting, så funker det jo ikke. Jeg er ikke skyldfri, helt klart ikke. Jeg har problemer i mitt liv som kan bidra til å gjøre kommunikasjonen vanskeligere, men likevel ser jeg at det er jo ingen andre jeg har disse problemene med, og jeg er lei av ... ja, jeg er så lei av å høre at våre kommunikasjonsproblem kommer fra MINE personlige problem. Jeg orker ikke å alene ta ansvaret for dette destruktive mellom oss. Hvis det er kun min feil, burde jeg alene kunne gjøre noe med det, og det går tydeligvis ikke. 

En periode prøvde jeg meg veldig på at vi skulle få noe hjelp utenfra. Når en krangel var under oppseiling ville jeg si at "jeg vil gjerne diskutere dette, men kanskje jeg skal bestille den timen så kan vi ta det der, hvis ikke ser jeg ikke at det kan være konstruktivt", men det var en umulighet. Men jeg orket ikke å ta diskusjonen bare jeg og henne, for det ender med at jeg føler meg skikkelig dritt. I store deler av livet mitt har jeg påtatt meg ansvaret for problemene rundt meg, men jeg klarer nå i større grad å sette et skille. Jeg skal "eie" mine feil, mangler og problemer, men jeg kan ikke gå rundt og "eie" alles problemer, og jeg lurer på om det i grunn er det jeg har gjort i relasjonen til min mor. Jeg prøver å si stopp nå, gi tydelige eksempler på at anklagene ikke er riktige "du sier alltid slik eller sånn", så svarer jeg konkret tidspunkt der jeg ikke har gjort det, og jeg prøver å si at "det og det kan jeg ikke godta at du sier" eller "det mener jeg er direkte feil" eller "jeg synes den karakteristikken av meg ikke går sammen med hvordan jeg opplever situasjonen". Jeg vet at min sannhet, ikke er mer verdt enn hennes sannhet, men jeg prøver å si slike tydelige ting for å vise at jeg ikke går inn på en slik diskusjon på det, at jeg er uenig, og det er greit at vi kan være uenig. Men jeg føler meg dum og teit og fæl som prøver å si stopp på disse tingene. Som at "jeg burde jo ikke stå opp for meg selv". Kanskje hun har rett? 

Jeg skulle gjort så mye for å fikse det, men jeg føler ikke at det er konstruktivt å gå inn i krangler som ender med å føle meg tråkket på, alene i verden, og som at ingenting jeg gjør er godt nok, eller at jeg noensinne kommer til å virkelig bli det. Og jeg sier ikke at moren min får meg til å føle det sånn, men kommunikasjonen vår gjør det, kranglene gjør det. Derfor vil jeg ha en tredjeperson. Men det er umulig. Hva gjør jeg da? Skal jeg fortsette med kranglene? 

Som barn hadde jeg en del problemer, og min mor har sagt at dette delvis har ødelagt livet hennes, siden det har påvirket henne i så stor grad, jeg forstår at det er objektiv sannhet, men er dette greit å si? 

Er det noen som har lignende erfaringer/situasjoner? Hva gjorde dere? Hva skal jeg gjøre? Er det jeg som er helt umulig?

[Gjest Blomsterert]

42 minutter siden, Rainstorm skrev:

Jeg har et nært forhold til min familie. Jeg setter pris på dem, og jeg vil ha dem i livet mitt. Det er stor stas å treffes på middager, og familieselskaper, og jeg kjenner meg nær med mine søsken. Setter skikkelig pris på å være med barna til broren min, og det er fint å være tante. Jeg kunne aldri gitt opp hele familien min, eller kuttet dem ut, for de gir meg mye bra!

Men det er dessverre en del dårlig også, som jeg stadig prøver å "fikse", eller jobbe med, gjøre bedre. Det skal jo ikke være sånn, tenker jeg. Jeg har vel tenkt at det er verdt å legge stor innsats i å bedre dette, spesielt fordi jeg setter pris på å ha kontakt med familien. Hadde jeg hatt lite kontakt hadde det hatt lite å si å fikse det, men siden jeg bruker en del tid med dem påvirker dette meg nødvendigvis mer. Det er spesielt knyttet til min mor. Kommunikasjonen vår fører til en god del negativt, og er til tider rett og slett destruktiv. Jeg har ønsket å jobbe med dette, tilbudt meg å skaffe timer der en utenfra kan hjelpe til med megling, men hun nekter. Hun vil også ordne det, men "det kan vi jo gjøre selv". Joda, det kunne vi sikkert prøvd, men det har vi jo? Og når det ender i store krangler, og at noen sier stygge ting, så funker det jo ikke. Jeg er ikke skyldfri, helt klart ikke. Jeg har problemer i mitt liv som kan bidra til å gjøre kommunikasjonen vanskeligere, men likevel ser jeg at det er jo ingen andre jeg har disse problemene med, og jeg er lei av ... ja, jeg er så lei av å høre at våre kommunikasjonsproblem kommer fra MINE personlige problem. Jeg orker ikke å alene ta ansvaret for dette destruktive mellom oss. Hvis det er kun min feil, burde jeg alene kunne gjøre noe med det, og det går tydeligvis ikke. 

En periode prøvde jeg meg veldig på at vi skulle få noe hjelp utenfra. Når en krangel var under oppseiling ville jeg si at "jeg vil gjerne diskutere dette, men kanskje jeg skal bestille den timen så kan vi ta det der, hvis ikke ser jeg ikke at det kan være konstruktivt", men det var en umulighet. Men jeg orket ikke å ta diskusjonen bare jeg og henne, for det ender med at jeg føler meg skikkelig dritt. I store deler av livet mitt har jeg påtatt meg ansvaret for problemene rundt meg, men jeg klarer nå i større grad å sette et skille. Jeg skal "eie" mine feil, mangler og problemer, men jeg kan ikke gå rundt og "eie" alles problemer, og jeg lurer på om det i grunn er det jeg har gjort i relasjonen til min mor. Jeg prøver å si stopp nå, gi tydelige eksempler på at anklagene ikke er riktige "du sier alltid slik eller sånn", så svarer jeg konkret tidspunkt der jeg ikke har gjort det, og jeg prøver å si at "det og det kan jeg ikke godta at du sier" eller "det mener jeg er direkte feil" eller "jeg synes den karakteristikken av meg ikke går sammen med hvordan jeg opplever situasjonen". Jeg vet at min sannhet, ikke er mer verdt enn hennes sannhet, men jeg prøver å si slike tydelige ting for å vise at jeg ikke går inn på en slik diskusjon på det, at jeg er uenig, og det er greit at vi kan være uenig. Men jeg føler meg dum og teit og fæl som prøver å si stopp på disse tingene. Som at "jeg burde jo ikke stå opp for meg selv". Kanskje hun har rett? 

Jeg skulle gjort så mye for å fikse det, men jeg føler ikke at det er konstruktivt å gå inn i krangler som ender med å føle meg tråkket på, alene i verden, og som at ingenting jeg gjør er godt nok, eller at jeg noensinne kommer til å virkelig bli det. Og jeg sier ikke at moren min får meg til å føle det sånn, men kommunikasjonen vår gjør det, kranglene gjør det. Derfor vil jeg ha en tredjeperson. Men det er umulig. Hva gjør jeg da? Skal jeg fortsette med kranglene? 

Som barn hadde jeg en del problemer, og min mor har sagt at dette delvis har ødelagt livet hennes, siden det har påvirket henne i så stor grad, jeg forstår at det er objektiv sannhet, men er dette greit å si? 

Er det noen som har lignende erfaringer/situasjoner? Hva gjorde dere? Hva skal jeg gjøre? Er det jeg som er helt umulig?

For det første er det overhodet ikke greit at moren din prøver å gi deg skyldfølelse fordi du hadde problemer som barn! Syns det er utrolig tankeløst å si at det har ødelagt store deler av livet hennes. Det viser veldig dårlig innsikt. 

Går det an å redusere kontakten? Jeg vil råde deg til det. Ikke kutte kontakten,men ta så mye avstand at det ikke stadig blir krangler og dårlig ordbruk mellom dere. Stol på din egen magefølelse,ikke la det hun sier bli en sannhet. For det er ikke det,det er hennes oppfatning. 

Prøv å ikke la deg provosere av hennes uttalelser. Det virker nok lettere sagt enn gjort,men det handler om øvelse i å ikke gå i forsvar. Jo mer hun sier uten forventet respons,jo mer blir det slått tilbake på henne selv. Etterhvert vil hun måtte tenke på det hun sier,uten å beskytte og forsvare seg med hva du gjengjelder med. Det føles ikke alltid rettferdig å "bare ta i mot",men det er en taktikk for å la ballen være hos henne uten å slenge den tilbake.

Så ville jeg også ha kuttet krangler i starten. Si bare at dette utvikler seg ikke bra,så jeg avslutter nå.

Ha kontakt når du føler at du er i form til det. Er du ikke,så gi beskjed. Alt dette bør få henne til å føle mer respekt. 

Vet ikke om du syns noen av disse rådene virket ok,Men det er det jeg har å komme med. Du er nemlig ikke alene om å ha et anstrengt forhold til moren sin: -) vi er nok ganske mange,uansett alder,selv om det er mer moderat.

[Gjest supernova_87]

1 minutt siden, Blomsterert skrev:

For det første er det overhodet ikke greit at moren din prøver å gi deg skyldfølelse fordi du hadde problemer som barn! Syns det er utrolig tankeløst å si at det har ødelagt store deler av livet hennes. Det viser veldig dårlig innsikt. 

Går det an å redusere kontakten? Jeg vil råde deg til det. Ikke kutte kontakten,men ta så mye avstand at det ikke stadig blir krangler og dårlig ordbruk mellom dere. Stol på din egen magefølelse,ikke la det hun sier bli en sannhet. For det er ikke det,det er hennes oppfatning. 

Prøv å ikke la deg provosere av hennes uttalelser. Det virker nok lettere sagt enn gjort,men det handler om øvelse i å ikke gå i forsvar. Jo mer hun sier uten forventet respons,jo mer blir det slått tilbake på henne selv. Etterhvert vil hun måtte tenke på det hun sier,uten å beskytte og forsvare seg med hva du gjengjelder med. Det føles ikke alltid rettferdig å "bare ta i mot",men det er en taktikk for å la ballen være hos henne uten å slenge den tilbake.

Så ville jeg også ha kuttet krangler i starten. Si bare at dette utvikler seg ikke bra,så jeg avslutter nå.

Ha kontakt når du føler at du er i form til det. Er du ikke,så gi beskjed. Alt dette bør få henne til å føle mer respekt. 

Vet ikke om du syns noen av disse rådene virket ok,Men det er det jeg har å komme med. Du er nemlig ikke alene om å ha et anstrengt forhold til moren sin: -) vi er nok ganske mange,uansett alder,selv om det er mer moderat.

Takk Blomsterert! Jeg setter pris på svarene dine. 

Jeg har prøvd det med å si at jeg avslutter, og det fungerer i grunn, men det blir liksom en ganske dårlig tone av det også. Og det tar på. Jeg har ikke lyst til at noe skal ligge og gnure, men samtidig så er det jo bedre enn stor krangel og vonde ord. 

Godt å lese det du skriver om at det er tankeløst å si det at mine problemer har ødelagt sånn for henne. Jeg aksepterer jo at det er sant, og synes det er kjipt at det er sånn, men jeg har begynt å tenke at det er urettferdig at hun skal bruke dette mot meg. 

Du har rett, det føles ikke rettferdig å "bare ta i mot", og jeg tror jeg i stor grad har gjort dette, tatt for god fisk mine mors ord om meg. Men hvor rett blir det, når jeg tar til meg alle ord også sagt i sinne. Kanskje ikke så lurt. Men kanskje forskjellen hvis jeg gjør det nå, er hvis jeg samtidig klarer å tenke at "jeg godtar det ikke som sannhet, eller tror på det, men jeg godtar at hun må si de ordene høyt", uten at jeg liksom tror at hennes ord må være sant. Bare liksom, ... at de blir sagt, men jeg gjør ikke noe med det? Jeg føler det litt som at jeg trenger å stå opp for meg selv, for å vise meg selv at det er jeg verdt, men det kommer jo ikke noe godt ut av det, og kanskje det er like virkningsfullt å fortelle meg selv inni meg at det som blir sagt er feil, og støtte meg selv inni meg. (Vet ikke om det hørtes helt dust ut.) 

Det er et tveegget sverd, for det er mye støtte i en mor, men spørsmålet er om det er verdt det når det også er destruktivitet i det. 

Rådene var absolutt OK, takk! 

[Gjest Blomsterert]

3 minutter siden, Rainstorm skrev:

Takk Blomsterert! Jeg setter pris på svarene dine. 

Jeg har prøvd det med å si at jeg avslutter, og det fungerer i grunn, men det blir liksom en ganske dårlig tone av det også. Og det tar på. Jeg har ikke lyst til at noe skal ligge og gnure, men samtidig så er det jo bedre enn stor krangel og vonde ord. 

Godt å lese det du skriver om at det er tankeløst å si det at mine problemer har ødelagt sånn for henne. Jeg aksepterer jo at det er sant, og synes det er kjipt at det er sånn, men jeg har begynt å tenke at det er urettferdig at hun skal bruke dette mot meg. 

Du har rett, det føles ikke rettferdig å "bare ta i mot", og jeg tror jeg i stor grad har gjort dette, tatt for god fisk mine mors ord om meg. Men hvor rett blir det, når jeg tar til meg alle ord også sagt i sinne. Kanskje ikke så lurt. Men kanskje forskjellen hvis jeg gjør det nå, er hvis jeg samtidig klarer å tenke at "jeg godtar det ikke som sannhet, eller tror på det, men jeg godtar at hun må si de ordene høyt", uten at jeg liksom tror at hennes ord må være sant. Bare liksom, ... at de blir sagt, men jeg gjør ikke noe med det? Jeg føler det litt som at jeg trenger å stå opp for meg selv, for å vise meg selv at det er jeg verdt, men det kommer jo ikke noe godt ut av det, og kanskje det er like virkningsfullt å fortelle meg selv inni meg at det som blir sagt er feil, og støtte meg selv inni meg. (Vet ikke om det hørtes helt dust ut.) 

Det er et tveegget sverd, for det er mye støtte i en mor, men spørsmålet er om det er verdt det når det også er destruktivitet i det. 

Rådene var absolutt OK, takk! 

Jeg forstår godt dette med den uroen når ting ligger og gnurer. Det er også en øvelse å slippe det. Tenk på annet,ikke tenk for mye på det. Det vil ta tid å ikke la det plage deg,men det meste tar tid.

Og det med å ta i mot. Det hun sier er virkelig ikke sannheten,det er hennes sannhet. Den er ikke din,og det er så utrolig viktig å huske! 

Jeg har jo en bror som virkelig trigger både det ene og det andre: -) han er en sterk person,og sliter psykisk. Før lot jeg meg rive med av provokasjoner og konflikter. Så forsto jeg tilslutt at nei,det var bare destruktivt. Når han begynner nå,så sier jeg: - Ok,få det ut du! Og jeg lover,han kan å trakassere! Og så sier jeg: - er det alt? Du vil ikke si mer? Som regel stopper han da: -)

Blir jo dønn sliten av ham iblant,så jeg har lært meg taktikker. Derfor jeg ville dele noe,selv om situasjonene ikke er helt like da. Vi har fått et mye mye lettere forhold nå. Han har fått mye mer respekt.

Så går det jo også selvfølgelig iblant å si fra! Men rolig. Lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke når jeg bestemte meg for å holde dem på avstand, det har vel vært en gradvis prosess som jeg har blitt mer bevisst på etter at jeg selv fikk barn. Min oppvekst var ikke noe jeg ser tilbake på med glede, jeg følte meg dønn alene og mine foreldre var mer en byrde enn hjelp. Det var psykisk sykdom de nektet å få hjelp for, ekteskapsproblemer, arbeidsløshet, dårlig økonomi, og alt dette var det jeg som måtte høre på og komme med trøstende ord. Og aldri var trøsten min god nok, aldri var rådene mine gode. Ingen trøstet meg da jeg fikk en kronisk sykdom, tvert imot lot de meg forstå at min kroniske sykdom var en byrde for dem.

Jeg skylder dem ingenting. Når de har det fint er de koselige å være sammen med, men med en gang livet butter mot tyr de til meg som klagemur. Det er uforutsigbart. Jeg kan prate hyggelig med dem når de selv tar kontakt og de er velkomne på besøk når de spør om de kan komme. Men jeg verken ringer til dem eller inviterer dem. Kan ikke huske sist jeg besøkte dem. Det er nok, vil jeg anta, rundt 4 år siden. Jeg flyttet 20 mil unna.

Anonymkode: 5ba5e...c9c