2-åring vil ikke legge seg

[AnonymBruker]

Hei! Etter at yngstemann på 2 år var hos faren sin i vinterferien så har han nektet å sove i sin egen seng her hjemme. Er samme problemet hver kveld, og han roer seg kun hvis jeg er inne på rommet med han, noe jeg prøver å unngå. Legging har alltid gått fint før, også etter han byttet til stor seng så har han roet seg etter et par minutter. Men nå så er det mye gråt, og han vil rett og slett ikke uten at jeg er der. Løper inn til stua 56 ganger i løpet av en kveld, og ender tilslutt med å sovne i gangen mellom soverom og stue. Vært slik i nesten en uke. Noen som har opplevd det samme? Noen råd? 

Anonymkode: 06ac5...77d

[AnonymBruker]

Legg deg sammen med ungen! Helt tydelig at barnet trenger deg nå! 

Anonymkode: cac2b...d97

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Legg deg sammen med ungen! Helt tydelig at barnet trenger deg nå! 

Anonymkode: cac2b...d97

Legge meg med han? Var det seriøst det beste du kunne komme opp med?

Dette kan vel fint være noe midlertidig,og da skal jeg liksom legge meg med han å lære han at mamma skal sove med deg. Da må jeg vel bare flytte inn på soverommet hans. Nei takk. I dette huset sover vi i våre egne rom.

Jeg kan gjerne sitte der en liten stund, og det gjør jeg jo også. Synger litt for han, koser litt, sier natta, og kysser på kinnet. Men da han trasser igjennom kvelden, så skal jeg vel virkelig ikke la han få viljen si med å legge meg der?

 

TS

Anonymkode: 06ac5...77d

[AnonymBruker]

Kanskje var han for lenge hos pappaen og derfor har en reaksjon og er mer utrygg. Dersom du godtar å periode hvor du blir hos ham til han sovner kan det godt tenkes at han kjappt godtar at dette tar slutt også. Jeg hadde testa ut å være på rommet til han sovna i ei uke, for så å trappe ned og trekke meg mer gradvis ut. Det er faktisk ikke slik at han vil trenge at du flytter inn der for alltid om du tillater å gi ham det han trenger akkurat nå i en kortere periode. Når han lærer å sovne i egen seng igjen kjappt er den dumme rutinen med løping i gangen brudt og dere kan da mye sannsynlig lett slutte å sitte inne med ham også. 

Når folk tar seg tid å svare deg i et forsøk på å hjelpe deg lønner det seg også å svare dem tilbake i en mindre skarp tone, selv om du er uenig. 

Anonymkode: 7cda4...07b

[Sushi]

En toåring er såpass liten at jeg ikke ville gått ut fra at dette er "trass". Mest sannsynlig er det behov for trøst og nærhet av en eller annen grunn, og det er nok bare en periode. Hva med å sette deg på en stol i døråpninga? Du kan surfe på mobilen og være ekstremt kjedelig, samtidig som han føler seg trygg og kanskje sovner raskere. Etterhvert kan du flytte stolen lenger unna.

[AnonymBruker]

Barnet ditt trenger nok litt ekstra trygghet når han har vært borte fra deg. Er ikke lett for en liten tass å være borte fra mammaen sin. Kanskje det kan være en ide å gi han den tryggheten han trenger?

 

 

Anonymkode: 85680...1c5

[lunamuna]

Jeg har en (snart) treåring som har vært slik i nesten et år. En dag ville hun plutselig ikke sovne alene lenger. Hun skrek og gråt, og sto opp igjen. Vi brukte flere uker på å følge henne tilbake til senga, om og om igjen... Det funket ikke. En av oss må alltid sitte der inne til hun sovner. Hun blir helt hysterisk om vi går ut før hun har sovnet. Hun er godt forberedt på at vi går ut når hun har sovnet, i tilfelle hun skulle våkne. Da henter hun oss, og vi må igjen sitte der inne til hun har sovnet. Det er tungtvint - men det er bare en periode. En dag blir hun stor. 

Jeg leste noe om dette før litt siden, en annen tråd, hvor noen anbefalte å forflytte seg lenger og lenger ut mot døren. V har en stol der inne, og vi tenker å dra den nærmere og nærmere døren (barnet blir komfortabel med hvor stolen er flyttet før man flytter den mer), og til slutt sette den like utenfor døren og så fjerne den helt. Jeg vet ikke om det kommer til å funke, men det har funket for noen andre, så verdt et forsøk. 

[Pysa]

Har hatt samme problem. Det hele løste seg da jeg tenkte at det var mye enklere da vi bare hadde valp - for det slo meg hvordan jeg ville gjort det annerledes om guttungen var ei bikkje. Her lagde vi en ordning med at i stedet for at jeg (sur og sint) måtte bære en hylende toåring i seng gang etter gang, vel vitende om at jeg kom til å høre lyden av fotsåler som slo i gulvet før jeg hadde kommet meg ut av døra igjen, så skulle poden ligge og vente på at mamma skulle komme og kose litt. Den første gangen sa jeg "vent, mamma kommer snart", gikk ut, gikk inn med en gang, og roste masse, ga ham en stor klem, og gjentok. Veldig kort ventetid den første kvelden, men litt lenger for hver gang. Det ble en lek. Han smilte og syns det var morsomt. Den første kvelden var jeg inne 30 ganger. Den andre kvelden bare tre! Etter det var jeg som regel innom en gang eller to, men mange kvelder ikke i det hele tatt. Etter dette er det sjelden vi hadde problemer, jeg sa bare at ville han ha kos, måtte han gå og legge seg, så kom jeg snart. Og han skjønte som regel at det var det lureste. Han måtte ha vokseseng ved 18mnds alder, da kom han seg ut av sprinkelsenga. Forøvrig er hundepedagogikk og barnepedagogikk ikke så ulikt på veldig mange punkter. :-) Lykke til! 

[AnonymBruker]

Kanskje han har blitt utrygg av å være så lenge borte fra deg?? Så små barn klarer ikke å forklare følelser, så vi må prøve så godt vi kan. Vi har en straks 3 åring som har sovet med meg i 6 måneder fordi han plutselig ble redd for å sove. Små barn trenger noen ganger trygghet og nærhet og da er det viktigere enn å trumfe gjennom at "i vårt hus sover vi i egne senger" 

Anonymkode: b6b36...37e

[Solstrålejenta]

Jeg tror sånne ting går veldig opp og ned. Vi har en 2,5 åring som også fra tid til annen har vanskeligere perioder hvor han trenger mer nærhet og oppfølgning. Vi har også spesielt opplevd dette når vi har vært borte fra han. Vår taktikk har vært å gi han den ekstra nærheten når det har stått på. Jeg skjønner at du ikke ønsker at det å sove sammen skal bli en ny vond vane, men min erfaring er at dette har vært relativt uproblematisk. Selv om vi i perioder har latt vår gutt sove hos oss, eller sittet ekstra lenge inne hos han på kvelden, så har det aldri vært et problem å vende det tilbake til vanlige rutiner når ting har bedret seg. Men barn er selvfølgelig forskjellige, så det som fungerer for vår familie er jo selvsagt ikke gitt at fungerer for alle andre... Ønsker deg ihvertfall lykke til. Det er helt sikkert bare en fase som vil løse seg etterhvert.