Framtidsutsiktene mine er svært dårlige

[AnonymBruker]

Når det gjelder alt. Hver minste ting.

Jeg har ingen venner (fordi jeg liker mye alenetid). Dette sørger også for at jeg ikke kommer i kontakt med jenter, og blir barnløs og uten partner for resten av livet.

Jobbmessig er jeg i ferd med å gi opp. Virkelig gi opp. Jeg har angst og sliter såpass med selvtilliten at jeg neppe klarer utdannelse. Tro meg, når jeg er i utplasserings-jobber sliter jeg med å ta avgjørelser pga angst. "Gjør jeg noe feil nå" osv.. Jeg har heller ikke fått noen selvtillit i jobbsammenheng, selv om ansatte sier at jeg er flink. Dette føler jeg de sier bare for å være litt "korrekte". Jeg føler at jeg driter meg ut hele tiden, og jeg er nervøs HELE tiden..

Jeg satt rundt lunsjbordet og hørte på de andre prate (slik blir det alltid, jeg har liksom aldri noe å komme med) om utdannelse, og de fleste har store planer. I tillegg snakket noen om den utdannelsen jeg er nærmest å kunne ta, og de sier at det er lite med jobbmuligheter, og at noen hadde gått 1,5 år uten jobb.. Jeg eier ikke interesse for utdannelse, og jeg hadde blitt pensjonist på flekken om jeg hadde vunnet 15. mill, tross for at jeg er under 30..

På det verste tenker jeg på å dø. Det er noen ganger godt å flykte inn i de tankene, selv om jeg vet at jeg er for feig til å gjøre alvor av det.

Jeg har vært drittlei livet helt siden 20-åra, da jeg ikke har taklet presset og forventningene til meg. Først og fremst er det samfunnet jeg hater, alle rollene som det forventes at man skal fylle.

Noen ganger gråter jeg meg i søvn av fortvilelse. Jeg passer ikke blant mennesker, og jeg føler at alle andre mennesker rundt meg har en dialog seg imellom som jeg ikke greier å være en del av. En slags følelse av å være utstøtt. Og det er slik det føles hele tiden, uansett jobbsammenheng eller med vennegjenger. Unntaket er med familien.

Anonymkode: 2e59c...80e

[AnonymBruker]

Kjenner meg godt igjen i alt du skriver. Jeg hadde svært gode karakterer på videregående og alle forventet at jeg skulle ta en lang utdannelse. 32 nå og har ikke prestert noe som helst. Jeg føler ikke at jeg passe inn i dette samfunnet.

Anonymkode: 74a09...f0b

[AnonymBruker]

Men har du noe som helst her i lovet du liker? Som du brenner for eller hva man skal si? Og får du noen hjelp?

Ser for meg at det viktigste for deg kanskje er å finne tilbake til en eller annen form for livsgnist!? Drit i karriere og prestasjoner ellers i livet. Det er i grunn ikke så viktig, og du kommer uansett aldri til å komme deg noe videre så lenge selvtilliten og livsgleden ikke er på plass.

Anonymkode: 2893b...535

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men har du noe som helst her i lovet du liker? Som du brenner for eller hva man skal si? Og får du noen hjelp?

Ser for meg at det viktigste for deg kanskje er å finne tilbake til en eller annen form for livsgnist!? Drit i karriere og prestasjoner ellers i livet. Det er i grunn ikke så viktig, og du kommer uansett aldri til å komme deg noe videre så lenge selvtilliten og livsgleden ikke er på plass.

Anonymkode: 2893b...535

Ikke noe jeg brenner for akkurat. Liker noen ting, men det er stort sett usunne ting som får meg til å føle meg bra (mat, alkohol, godt/snacks). Bortsett fra trening, men selv der finnes det ingen motivasjon for tida.

Får ingen hjelp, nei.

Anonymkode: 2e59c...80e

[AnonymBruker]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke noe jeg brenner for akkurat. Liker noen ting, men det er stort sett usunne ting som får meg til å føle meg bra (mat, alkohol, godt/snacks). Bortsett fra trening, men selv der finnes det ingen motivasjon for tida.

Får ingen hjelp, nei.

Anonymkode: 2e59c...80e

Men hva ville du gjort om du vant 15 millioner? Hadde du bare spist og drukket dagene til endes? Er det noe du liker å finne på?

Anonymkode: 668e8...bd9

[AnonymBruker]

Du må jobbe med deg selv først, det er dette som er roten til det onde. 
Du sier du ikke kommer overens med andre utenom familie, du er godt vant med familien din, du kjenner de og de kjenner deg, du kan være deg selv rundt familien din. Andre mennesker kjenner du ikke på samme måte, du er ikke vant til dem, og du vet ikke hvordan du skal oppføre deg rundt dem. Du ser ikke verdien i deg selv, uansett hva du gjør vil du alltid finne feil i det, og utsagn fra andre vil være verdiløse nettopp fordi du er så hard mot deg selv, du vil alltid klare å overbevise deg selv om at selv om noen sier det, så er det ikke sant, de har alltid andre motiver (være snill, smiske etc.) 
Du bør slutte å tenke så langt forover, og heller jobbe med deg selv. Bli vant med andre mennesker, utfordre deg selv. 
Du har anleggene, du er bare nødt til å lære deg å bruke dem. Du sier du har angst, snakker du med psykolog?

Rammene samfunnet har satt kan absolutt diskuteres, men slik samfunnet er i dag så er rammene en nødvendighet. Det betyr ikke at du må passe de, det er mange som er utenfor. Vi har gode muligheter her til lands til å få hjelp, og en bør absolutt benytte seg av den muligheten om en er i en ond spiral slik som du. 
 

Anonymkode: e6360...354

[AnonymBruker]

Jeg var slik. Sleit med å finne meg selv spesielt i jobb. Begynte å tenke på hva jeg er god til. Egentlig har jeg ingen veldige egenskaper. Jeg har mitt å slite med og humøret går opp og ned, jeg føler veldig lett på andres kroppsspråk og sliter med det. 

Men du må nesten finne det du er god til også tenke litt utenfor boksen. Jeg prøvde lenge med flere forskjellige jobber. Alt bunna i at jeg kjedet meg etter en viss tid. Ingen interesse. 

Men så lenge jeg kan huske har jeg vært veldig renslig f.eks. alltid vasket og ordna hjemme. Gjort det hyggelig for meg selv. Så jeg begynte å vaske. Etter noen år ble jeg god. Prøvde å gå tilbake til en av jobbene jeg har hatt tidligere pga prøve å få ferdig fagbrev. Men kjeda meg. Så vasket igjen. Over tid fått prøvd flere forskjellige grenen innenfor dette, egentlig prøvd det meste. Til og med så langt som til å fjerne tagging.

Alltid drømt om en jobb der jeg føler jeg gjør nytte for meg. Se andre fornøyd med mitt arbeid osv. Fortsatte renhold og har i dag et firma innen dette. Ikke alles drøm å vaske. Ikke det jeg ønsket meg helt da det var temaet på ungdomskolen. Men det er det jeg er best til og som jeg trives veldig med nå. 

Anonymkode: 701ba...7c6

[Mynona]

Kjære trådstarter,

Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det.

Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her.

Jeg vil oppfordre deg til å heller ta kontakt med Mental Helse, som er en telefon- og netttjeneste for alle som trenger noen å snakke eller skrive med noen om livets utfordringer. Du kan ringe til dem døgnet rundt på 116 123 eller benytte deg av nettsiden deres. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og du kan ta kontakt som anonym.

Lykke til videre,
Mynona, mod.