Flere som ikke "orker" å gå igjennom et samlivsbrudd?

[AnonymBruker]

Har ikke hatt sterke følelser for mannen min på flere år. Ikke noen gnist lenger, lite sex, lite samtaler og ingen forelskelse igjen. Tviler på at det kan endres heller, etter å ha vært dødt såpass lenge og interessen min for ham som person er borte. 

En del av meg tenker at jeg burde skille meg, men det er akkurat som om jeg ikke "gidder".. Eller orker å gå igjennom det. Vårt samliv har tross alt vært årsaken til mye av det livet jeg lever idag.. Solid økonomi, er veldig knyttet til huset vårt som vi har pusset opp og gjort "perfekt" over flere år, hytta hvor vi har gjort det så fint med kjøkkenhage og nybygd terrasse. Våre omgangsvenner er i stor grad andre par som vi kjenner sammen, som vi spiser middag med og reiser på ferieturer med. Har også to unger sammen som ikke er ute av redet før om 6-7 år minst.

Tanken på å bli skilt, flytte alene i leilighet, samværsordning for unger, miste mye nettverk, gjøre alt praktisk selv, havne på datingmarkedet igjen som over førti-åring.. virker bare for slitsomt, selv om jeg savner romantikk og kjærlighet. Stygt å si det, men det ideelle hadde nesten vært å forbli gift, men ha en elsker iblant.. Har så klart ikke planer om det i praksis.

Måtte bare lufte dette litt, ikke noe jeg tør å dele med venninner. Noen som skjønner tankegangen min, og kanskje er i samme båt...?

Anonymkode: 1885a...adb

[Gjest Jessica]

Hvorfor ikke "bare" prøve å fyre litt liv i forholdet du har nå?  Be han på date,dra til sexolog, reis sammen og utforsk verden.  

Gresset er grønnest der du vanner det. Det kan jo hende at din mann ønsker det samme 😉

[AnonymBruker]

Om du allikevel ikke orker/vil skille deg, hvorfor ikke gjøre en iherdig innsats for å bedre forholdet du er i? Prøv å finn tilbake til det dere hadde. Snakk med ham og prøv noe nytt.

En gang var mannen din alt for deg, den du ikke kunne kunne leve uten, den du var stormende forelsket i, og bare tanken på at det skulle bli slutt gjorde vondt. Du så frem til bryllupet og til å leve resten av livet sammen med akkurat han. Så om du ikke orker gå gjennom prosessen med å skille lag, skader det jo ikke å virkelig gå inn for å de gode følelsene tilbake. Nytter ikke det blir kanskje steget ut litt lettere? 

Anonymkode: c41f5...22c

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen ja...

forholdet vårt har vært dødt i flere år. han viser 0 interesse for meg, og vil ikke lenger ha sex....

Jeg savner virkelig litt nærhet, romantikk og noen som bryr seg om meg. Men vi har små barn, og er låst sammen økonomisk, så det er bare å innse at slik blir livet. Så får man prøve å nyte de gode sidene.

 

Man vet hva man har, men ikke hva man får....

Anonymkode: 5baa5...1f7

[Ulla Ullsokk]

Jeg synes du bør vente litt, hvis du klarer å ha et bra liv til barna blir store, så er det mye mindre mas å skille seg! Det virker som om livet ditt generelt er bra, men samlivet dødt. Jeg tenker at du kan dyrke deg selv om noen år, at det akkurat nå koster for mye.  Litt sånn "alt til sin tid". Men hvis du har det dårlig i hverdagen bør du kanskje gjøre noe. 

[AnonymBruker]

Hei, kjære deg! Ja, vi er flere.... Jeg har det ikke bra sammen med min mann, er i grunnen skikkelig lei av alt.... Vi deler svært lite av livet med hverandre, og jeg har ønsket meg langt vekk i flere år. Likevel, jeg tør/orker ikke å sette i gang med alt det innebærer å gå hver sin veg.Er bekymra for økonomi, hvordan det skal gå med barna, blir trist å "miste" svigerfamilier osv... Vet ikke hvor lenge det går an å holde ut i grunnen, men vil prøve litt til. Vet ikke om jeg kan gi deg noe råd, men ville bare si at det er flere ja. Ikke så rart at det er vanskelig da; hele livet blir jo snudd på hodet for både oss selv og andre... Lykke til.

Anonymkode: 65262...49e

[AnonymBruker]

Jeg har hatt dødt forhold i lange perioder. For hver gang vi "finner tilbake" mister jeg samtidig litt troen på at det skal vare. Kjenner meg igjen i at det er veldig vanskelig å gå ut av forholdet. Vært gift lenge, barn, venner, familie og hus. 

Savner kjærlighet, intimitet og nærhet. Min mann vil aldri kunne klare å gi meg dette. Drømmer om å finne noen på si. Har ikke gjort det enda. Forstår de som velger å være utro noen ganger. 

Anonymkode: 80806...4b4

[AnonymBruker]

Man har ansvar for sin egen lykke. Her ser det ut som noen som har glemt å pleie forholdet. Da kan man ikke forvente at det skal blomstre heller. Sorry, men har veldig liten sympati for slikt. Ikke meningen å være slem, men syns det er viktig å ta ansvar for dette, og slutte med å være lat og gjøre noe med det. Ikke spesielt sjarmerende å snakke om ønske om elsker når man frivillig har gått inn i et ekteskap man ikke vil ut av pga penger, hus osv. Og man har barn. Hva med å legge innsatsen i menneskene i livet sitt, og ikke bare fasaden.

Jeg hadde gitt totalt faen i nybygd terrasse hvis jeg måtte bo med en mann jeg ikke hadde noen interesse for.Syns man tydelig i innlegget ditt hvor fokus har vært. 

Anonymkode: 834e1...4bb

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man har ansvar for sin egen lykke. Her ser det ut som noen som har glemt å pleie forholdet. Da kan man ikke forvente at det skal blomstre heller. Sorry, men har veldig liten sympati for slikt. Ikke meningen å være slem, men syns det er viktig å ta ansvar for dette, og slutte med å være lat og gjøre noe med det. Ikke spesielt sjarmerende å snakke om ønske om elsker når man frivillig har gått inn i et ekteskap man ikke vil ut av pga penger, hus osv. Og man har barn. Hva med å legge innsatsen i menneskene i livet sitt, og ikke bare fasaden.

Jeg hadde gitt totalt faen i nybygd terrasse hvis jeg måtte bo med en mann jeg ikke hadde noen interesse for.Syns man tydelig i innlegget ditt hvor fokus har vært. 

Anonymkode: 834e1...4bb

Man har ansvar for sin egen lykke ja. Og noen ganger også andres lykke. Ikke ta for gitt at det har blomstret så voldsomt tidligere. Livet er vanskelig og med dårlige råd fra sine nærmeste og nok uflaks er det lett å velge feil. Og være etterpåklok.  

Det trenger heller ikke å handle om fasade. Det ts skriver om handler om livskvalitet. Vil livskvaliteten bli bedre eller dårligere av å skille seg? Trivsel og hjemmefølelse, trygghet og muligheten til å gi barna det man ønsker for dem er kanskje viktigere enn friheten til å kanskje eller kanskje ikke møte den store kjærligheten etter mye slit,ensomhet og sorger. Barn i tenårene er også spesielt sårbare ift skilsmisse. Det er faktisk ikke svart/hvitt.

Når det er sagt. Ja. Jeg heller orker ikke samlivsbrudd selv om jeg føler veldig sterkt at jeg har giftet meg feil. Det er bare ikke verdt det og slik det ser ut nå virker ikke gresset grønnere på den andre siden i det hele tatt. Det har vært deprimerende og destruktivt til tider,men det løsnet faktisk litt etter at jeg fortalte mannen min om det. Han vet akkurat hvordan det ligger an og velger likevel å bli i ekteskapet. Da slipper jeg å late som om alt er rosenrødt,for det er det som har plaget meg mest. 

Men dersom følelsene faktisk har vært riktige en gang i tiden,det har blomstret romantisk og man har forsømt forholdet og havnet ned i ei grop...Da mener jeg at det beste er å finne tilbake til de følelsene. Det er fullt mulig og parterapi kan være en god ide. Her har vi faktisk gått i parterapi,og terapeuten har gitt opp og foreslått et platonisk ekteskap basert på familiestruktur og praktiske fordeler. Det er det beste vi får til,ellers må vi bare gå fra hverandre. Det store spørsmålet er HVA som gjør en mest lykkelig. Eller minst ulykkelig.

Anonymkode: c1992...dc3

[AnonymBruker]

TS skriver om venner, familie, omgangskrets i tillegg til alt det materalistiske. Alt vil bli revet opp under en skilsmisse. Folk velger side - hus, hytte og bil deles. T.o.m barna deles. Det er ikke enkelt å ta valget om å skilles dersom man har et greit forhold til sin partner og kun savner romansen og intimiteten. 

Jeg er skilt en gang fordi jeg savnet intimitet - og jeg angrer mange ganger. Jeg savner kjernefamilien,svigerfamilien, felles venner og noen å dele minnene fra de 15 årene med. Livet mitt ble av dårligere kvalitet. Jeg fant en ny mann, men etter som årene sammen med han går er han ikke bedre enn min eks. Min nye svigerfamilie er overhodet ikke lik meg og vi kommer ikke godt overens. Vi har mine og dine barn og det er stort sett bare "utfordringer". 

Egentlig sitter jeg nå i samme situasjon en gang til. Jeg er bare blitt eldre og har en annen mann. Og vi har ikke barn sammen. Det siste gjør det enklere. Felles barn bør veie tungt. Jeg skulle ønske det veide tyngre første gang. 

Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det TS. Råd basert på mine erfaringer er jo umulig å gi siden vi er to forskjellige personer. Men, om dere har en grei hverdag du og mannen din, så tror jeg barna ville ha best av å vente lengst mulig. Barn, også voksne barn, sliter jo når foreldrene blir skilt. 

Jeg er veldig enig i det mange skriver om å prøve å få liv i forholdet igjen.

Avstand kan noen ganger virke oppløftende. Om det ikke er oppløftende får du jo også et svar

 

 

Anonymkode: 61ed6...063

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke hatt sterke følelser for mannen min på flere år. Ikke noen gnist lenger, lite sex, lite samtaler og ingen forelskelse igjen. Tviler på at det kan endres heller, etter å ha vært dødt såpass lenge og interessen min for ham som person er borte. 

En del av meg tenker at jeg burde skille meg, men det er akkurat som om jeg ikke "gidder".. Eller orker å gå igjennom det. Vårt samliv har tross alt vært årsaken til mye av det livet jeg lever idag.. Solid økonomi, er veldig knyttet til huset vårt som vi har pusset opp og gjort "perfekt" over flere år, hytta hvor vi har gjort det så fint med kjøkkenhage og nybygd terrasse. Våre omgangsvenner er i stor grad andre par som vi kjenner sammen, som vi spiser middag med og reiser på ferieturer med. Har også to unger sammen som ikke er ute av redet før om 6-7 år minst.

Tanken på å bli skilt, flytte alene i leilighet, samværsordning for unger, miste mye nettverk, gjøre alt praktisk selv, havne på datingmarkedet igjen som over førti-åring.. virker bare for slitsomt, selv om jeg savner romantikk og kjærlighet. Stygt å si det, men det ideelle hadde nesten vært å forbli gift, men ha en elsker iblant.. Har så klart ikke planer om det i praksis.

Måtte bare lufte dette litt, ikke noe jeg tør å dele med venninner. Noen som skjønner tankegangen min, og kanskje er i samme båt...?

Anonymkode: 1885a...adb

Høres ut som om dere bare tar hverandre for gitt. Men har dere ingen felles interesser? Hva om dere setter av 1-2 kvelder i uka til å spise god mat/drikke litt vin sammen og se på nettflix? Pass på å ha føttene i hverandre fang eller å sitte i armkroken så dere venner dere til litt fysisk kontakt igjen? Mannen min og jeg ser på Blacklist nå, den kan anbefales! Akkurat ferdige med Dexter og det var også en serie som vi begge likte. Kanskje dere kan inngå en avtale om å begynne å trene og spise sunt for å få tilbake tenningen på hverandre?

Ellers er nok parterapi det lureste... Familievernkontoret er gratis tror jeg?

Anonymkode: 37219...44f

[AnonymBruker]

For meg sitter et samlivsbrudd ekstremt langt inne. Heldigvis ikke på grunn av økonomi slik som mange andre her, kunne aldri ha lurt meg selv opp i en slik klassisk kvinnefelle. Men rett og slett fordi jeg elsker ham og ikke kunne tenke meg å leve uten ham. Jeg skal innrømme at jeg ikke har vært seksuelt tiltrukket av ham på 4-5 år, men jeg fikser å ha pliktsex en gang i uka. For han er en kjekk og veltrent mann som jeg er glad i. Jeg irriterer meg sykt masse over rotet hans og at han er treig med absolutt alt som må gjøres, slik at det er masse uferdige prosjekter overalt. Men han har gode sider som veier opp for det. Jeg er hemmelig betatt av en fyr på jobben min, men jeg vet jo inderlig godt at dersom det hadde blitt ham og meg så hadde likevel forelskelsesrusen gitt seg etter et år eller to.

Anonymkode: 37219...44f

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med samme mann i 19 år og 13-14 av dem som gift. Kan si såpass at jeg angret allerede på bryllupsdagen, og tenkte at "dette her kommer ikke til å vare uansett, det vet jeg". Men vi hadde fått en liten sønn sammen, og for å "skape en familie", så tenkte jeg at å gifte seg var "normalen". Så da gjorde vi det. Det var det dummeste jeg har gjort, men jeg tenkte det samme som jeg gjorde da jeg kom hjem fra fødeavdelingen med den nyfødte sønnen vår; "Nå står jeg med begge beina uti det, så nå får jeg bare bite tenna sammen og holde ut". Jeg var beinhard på det at det var slutt på å gå fra typen så fort det kom noen humper i veien foran oss, nå skulle jeg være i forholdet, samme hva. Var luta lei av å gå fra kjæreste til kjæreste.

Jeg ønsket at barnet skulle vokse opp og ha begge foreldrene hos seg i sammen. Så da ble det sånn. For mange år siden satte jeg grensen; når guttungen ble ferdig på ungdomsskolen, var han 16, og da skulle jeg gå fra mannen. Da var det nok.

Årene er gått. Barnet er nå 16 år og ferdig på ungdomsskolen her i området om noen få måneder. Måneden etter at han er ferdig, går skilsmissen gjennom.

19 år i et forhold, hvor jeg sikkert var klar over at jeg ikke hadde funnet den store kjærligheten i 17 av dem..... Jeg fatter ikke hvorfor jeg har giddet. Men jeg ville vel ha et normalt familieliv da...

Anonymkode: b1cf2...235

[Ravnklo]

Men hvorfor ikke fikse forholdet? Om ikke er det jo et destruktivt forhold der ingen av partene føler seg elsket og dere lever sammen bare for å leve sammen fordi det er "travelt" å gå ifra hverandre. Det kan da umulig være godt å leve slik. Fredelig kanskje ja, men det er jo mye bedre å være i et forhold der man i det minste prøver å elske hverandre igjen og setter pris på hverandre slik dere en gang gjorde. Ønsker du ikke å fikse forholdet bør du i det minste la mannen gå, å tviholde på han fordi det er stress å gjennomføre et samlivsbrudd er relativt egoistisk og ikke på den gode måten heller. Merker barna noe til dette, at dere ikke er like nærme hverandre som før? Egentlig er det ikke et spørsmål, for barn merker sånt, de ser om det er noe som ikke stemmer og merker det på atmosfæren. Det kommer jo an på ungene, men mange ser det selv om man prøver å skjule det også. 

Du sier at tviler på at det kan ordnes og da er det jo egentlig bare en ting å gjøre, og det er å gå. Håper mannen din har omtrent like følelser for deg også og at han ikke går der og tror at alt er fantastisk, men slik du beskriver det er det mulig det er gjensidig også. Man merker jo at gnisten er borte. Man lever bare en gang, jeg kunne aldri vært sammen med en mann i mange år som jeg ikke har noen som helst følelser for eller som jeg ikke bryr meg om i det hele tatt fordi det blir litt travelt å skulle flytte ut og fordele godene i et brudd. Utenkelig er det faktisk. 

[Gjest Selfie]

Hei ts! Jeg har det akkurat som deg. Jeg vil ikke endre på alle de gode tingene i livet mitt "kun" for å få oppleve kjærlighet og god sex igjen. De jeg kjenner som er skilt, har det ikke godt.

Jeg har bestemt meg for å gjøre det beste ut av det livet jeg tross alt har valgt selv - og prøver å få et godt samliv i det daglige. Hvilke drømmer og fantasier jeg har holder jeg for meg selv.

[Carrot]

Det jeg tenker er at om forholdet på alle andre måter enn det intime er "helt greit" så har man mye mer enn de som kun har det intime, der sexen er det eneste som funker mens resten er bare ufred og elendighet! Jeg tenker at man fint kan leve sammen et langt liv uten å ha den heidundrende stormforelskelsen med sex hver dag. Vennskap og evne til å omgås og enes om de viktige tingene som barn, hverdagens sysler, fritid osv er minst like viktig som det å kunne tømme hjertet sitt for stort og smått - man kan fint ha venninner til slikt. Men, hvis den ene savner det intime - at den mangelen er en sak i forholdet, da er saken en helt annen og det skriver ikke ts så mye om. 

Savner hun den intimiteten? Savner han den? 

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært sammen med samme mann i 19 år og 13-14 av dem som gift. Kan si såpass at jeg angret allerede på bryllupsdagen, og tenkte at "dette her kommer ikke til å vare uansett, det vet jeg". Men vi hadde fått en liten sønn sammen, og for å "skape en familie", så tenkte jeg at å gifte seg var "normalen". Så da gjorde vi det. Det var det dummeste jeg har gjort, men jeg tenkte det samme som jeg gjorde da jeg kom hjem fra fødeavdelingen med den nyfødte sønnen vår; "Nå står jeg med begge beina uti det, så nå får jeg bare bite tenna sammen og holde ut". Jeg var beinhard på det at det var slutt på å gå fra typen så fort det kom noen humper i veien foran oss, nå skulle jeg være i forholdet, samme hva. Var luta lei av å gå fra kjæreste til kjæreste.

Jeg ønsket at barnet skulle vokse opp og ha begge foreldrene hos seg i sammen. Så da ble det sånn. For mange år siden satte jeg grensen; når guttungen ble ferdig på ungdomsskolen, var han 16, og da skulle jeg gå fra mannen. Da var det nok.

Årene er gått. Barnet er nå 16 år og ferdig på ungdomsskolen her i området om noen få måneder. Måneden etter at han er ferdig, går skilsmissen gjennom.

19 år i et forhold, hvor jeg sikkert var klar over at jeg ikke hadde funnet den store kjærligheten i 17 av dem..... Jeg fatter ikke hvorfor jeg har giddet. Men jeg ville vel ha et normalt familieliv da...

Anonymkode: b1cf2...235

Det som jeg har uthevet syns jeg sier mye. Kjipt at du skulle bruke så mange år på dette, og håper at andre kan lære av det.

Når det gjelder skilsmisse så trenger ikke det å være døden. Det kommer an på hvordan du takler det. Noen kan se på det som en ny start. 

Jeg er bare veldig glad for å ikke ha satt meg selv i en slik situasjon. Bo sammen med noen man ikke elsker høres ut som noe jeg ikke hadde giddet å bruke livet mitt på. Det beste for deg er nok å sitte i det "perfekte" huset sammen med en mann du ikke har en samtale med og ha en eller annen kjekkas i tankene. Høres ut som du har valgt det gode liv.

Jeg hadde ikke skrevet her hvis det ikke var for at du har barn. Det irriterer meg at folk velger å få barn, og opp til flere barn med noen man ikke elsker. 

Anonymkode: 834e1...4bb

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke høre med mannen om en ordning som tillater dere å ha elskere? Dere er nok like skrapa for nærhet begge to, og hvis dere ellers er gode foreldre og venner sammen så burde jo det være det enkleste?

Anonymkode: f7914...c35

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg litt igjen,og vet ikke helt hva jeg skal gjøre.

Savner intimitet,samtaler,oppleve ting sammen og det at noen ser meg. Det har jeg ikke hatt på flere år og allikevel blir jeg. Jeg er redd for hvordan det blir hvis jeg bestemmer meg for å gjøre det slutt. Vi har det jo helt greit i hverdagen,men jeg vet ikke om det er rett å bli bare fordi det er trygt og godt.

Samtidig lurer jeg jo litt på om det er mulig å finne en mann som jeg passer bedre sammen med. Egentlig tviler jeg litt på det.

Jeg har prøvd å ta det opp med min mann og har ønsket å løse problemene vi har,men det hjelper jo lite at jeg ønsker det når han ikke vil eller ikke klarer det.

Anonymkode: 82e27...bf1

[Ramona]

Huff 😢