HJELP!! :( Hjemme alene trening, nytt hjem..

[AnonymBruker]

Jeg trenger virkelig råd og hjelp her. Er skikkelig fortvila!

Han er 11 mnd. og i tidligere bolig hadde vi god gang på hjemme alene treningen, hvor han var hjemme opptil 5-6 timer. Så gikk vi ut i juleferie, og som student hadde jeg nesten 1 mnd ferie, og han var ikke hjemme alene under juleferien. Så ble det samlivsbrudd og jeg og hunden flyttet til en hybel. Her har vi bodd i 1 mnd, og det går ikke så veldig bra med  hjemme alene treningen.  Jeg forsto jeg måtte begynne på ny, men ikke at det var så ille. 

Først og fremst: han er etter meg over alt. og er rett ved siden av meg konstant, nesten mer enn før. Når jeg prøver å gå ut begynte jeg med ett sekund, to sekunder, fem, ti, osv, og kom helt opp i 40 sekunder. Det virket til å gå bra, utenom at han sitter konstant de 40 sekundene rett ved utgangsdøra og venter på meg.

Så dagen etter tenkte jeg å starte på 30 sekunder, men da startet hyling skraping på døra etter bare 10 sekunder. Og sånn går dagene, jeg må begynne med sekunder kver dag, og kommer ikke videre. Jeg skulle gjerne gitt han noe å holde på med, en oppgave, godbiter osv, men når det er snakk om sekunder vet jeg ikke hvor relevant det er? Det blir jo mye godbiter, og hva skjer når han er ferdig? Han løper til døra, hyler, skriker og prøver å skrape seg ut av døra. Jeg skulle ønske han klarte å slappe av, men han gjør det ikke.. Og de sekundene jeg kan klare å strekke det til, å være ute, sitter han bare med døra og venter på meg. 

Har forsøkt å legge inn godbiter slik at han skal sniffe seg frem til de, og det funker så lenge det er godbiter, etter 2-3 sekunder er de spist opp og han går til døra. Har forsøkt å legge frem leker, men han ignorerer de...

 

Håper virkelig noen har noe råd, jeg er virkelig i villredet.

Anonymkode: 941ce...b40

[Cookiemonster]

Jeg foreslår at du nullstiller helt, og starter på nytt igjen fra scratch, 

Hva med å benytte anledningen til å gå ut med feks søpla når han får mat? 

Om du står rett utenfor døra så vet han jo at du er der.... Gå litt lenger unna, og begynn med ett par minutt først. 

-Så er det veldig viktig hvordan du opptrer og hvor mye/lite oppmerksomhet han får når du kommer tilbake. Der merket jeg veldig stor forskjell på min ! Med en gang jeg roet ned entusiasmen når jeg kom hjem, så var det ikke lenger noe "big deal"

Står også en del om lignende på www.canis.no

 

[FantasDick]

Har du hatt en adferdsterapeut på han? 

Søk er lurt, men du burde definitivt legge bedre søk om han er ferdig på 2-3 sekunder (!). At han distraheres av godbiter er positivt, da har du i alle fall noe. 

Jeg ville startet alt helt på nytt. Slit ut hunden (mentalt), legg ev. ut søk i huset og gå ut noen sekunder, som du gjør. Sett gjerne opp kamera så du kan se han. 

[Rainbow]

Vi brukte atferdsterapeut, og det satt MYE i vårt hode også, han leste oss som "de syns det er fælt å gå fra meg". Veldig kort kan jeg si hva vi gjorde:

Vi begynte med at han skulle klare å være alene i deler av leiligheten, feks at vi gikk på badet eller soverommet og lukka døra. Og om natta sov ham med gitter foran soveromsdøra, så han kunne se og høre oss, men likevel var alene i stua. Vi øvde også på å ha ham alene i økende tid i bilen. 

Og så hadde vi faste rutiner. Og vi starta på 1 minutt, få sekunder er så lite at han knapt rakk å tenke på å roe seg før vi var borte. Hver eneste gang vi gikk var det på med vesker og jakker og sko, ut av gangen, låse døra, bort til heisen, ta heisen. Så han visste at når vi kledde på oss og gjorde alt det der, så gikk vi faktisk. Vi ha ham noe hver gang. En gnageting, dentastix, strupe, et eller annet. Og vi sa noe fast. Vi innførte "nå skal du være hjemme". Og vi øvde mange ganger i løpet av en dag. På ulike tidspunkt. Hadde daglig, ukentlig og etter hver månedtlig kontakt med terapeuten om hvor mye vi skulle øke tiden. 

I starten ble han kjempestressa bare vi reiste oss opp. Vi filma ham og så at han hoppa på døra og hylte (vi sto aldri utenfor døra, for han lukta oss jo og ble mer stressa). Han ignorerte det han fikk og venta bare på oss mens han peip.

Når vi kom hjem (og dette tror jeg var essensielt) ignorerte vi ham. Ikke for å være slemme, men for å vise at det at vi kommer og går er helt normalt, ingen fare med det, det er sånt som skjer. Så vi gikk forbi ham, hang opp jakker, la inn varer på kjøkkenet feks, gjorde noe vanlig husarbeid, satte oss i sofaen. Når han var rolig, fikk han hilsing og kos. Terapeuten forklarte at om vi koste ham masse når han var superstressa sa vi til ham at "ja, vi vet det var grusomt å være alene". Etter hvert som han ble tryggere og ikke hilste på oss med "herregud, dere var borte, jeg trodde jeg skulle døøøøø"! Så kunne vi hilse på ham helt som normalt, og nå hilser vi entusiastisk alle sammen. 

For vår hund var rutine essensielt. Kle på oss, si en fast frase, låse, gå, komme tilbake, være rooolige. Han måtte forberedes på at vi skulle gå. Vi ble ikke stående utenfor døra for å vente på at han skulle slutte å pipe, for da ble han bare mer stressa. Vi ignorerte pipingen og gikk rolig inn likevel. Rolig og avslappa og avstressende. Nå er han så vant med det at jeg kan løpe rundt og stresse når jeg skal noe sted. Da fikk han hylesammenbrudd om jeg stressa bittelitt.

Nøkkelen var å lære ham at hver gang vi går sier vi ifra, og vi kommer ALLTID tilbake. Han måtte forstå at vi aldri forlater ham for godt, at vi alltid sier ifra at det skal skje og at han aldri må tvile på at vi følger disse reglene.

Da gikk han fra hysterisk hoppende, løpende rundt seg selv, pipende, klorende på døra og ignorerte bitetingen, til å stå og vente til vi har kledd på oss, ta bitetingen og hoppe opp i sofaen - og være helt rolig når vi kommer hjem.

Men vi brukte MYE tid. Fire måneder omtrent. 

Send meg gjerne PM om du lurer på noe mer!