Samboeren prioriterer hobby og barn foran stebarn og kjæreste. Alltid.

[AnonymBruker]

Jeg og min datter som nå er 5 år flyttet inn hos min kjæreste og hans to barn som er litt eldre enn jenta mi (6 og 9). I begynnelsen virket alt fint og flott. Nå etter snart 2 år begynner jeg å se hva som gjemmer seg bak maskene deres. Dette gjelder spesielt min samboer.

Han skal da det at han er en flink pappa. Men kjæreste og stepappa er han ikke flink til. Rettere sagt: han suger.

Problemet er at han har en hobby som han bruker ufattelig mye tid på, nemlig gaming. Når hans barn er hos oss (annen hver uke) så er han med familien etter jobb og i helgene, tar initiativ til å finne på ting. Han kan faktisk bli sur og snurt hvis jeg har skolearbeid jeg må prioritere. Når kvelden kommer og ungene hans er lagt, sår han straka vegen inn på pc-rommet og der blir han sittende helt til han skal legge seg. Med andre ord: barna (i hovedsak hans barn) og pc blir prioritert først. Meg får han tid til en gang iblant, hvis han blir lei av å spille eller om kompisene han spiler med, ikke gidder mer. Da er jeg interessang, ikke ellers.

Når hans barn er hos moren og det er kun mitt barn her, er han ikke med oss om ettermiddagene eller i helgene. Han hiver i seg middagen, har som regel ikke tid til å sette seg ned på sofaen og slappe av litt med meg og datteren min. Som regel går han rett ned på pc-rommet etter middag. Og der blir han helt til han legger seg. I disse helgene spør han aldri om vi skal finne på noe sammen alle 3. Og hvis jeg heller ikke spør, så ja da blir han sittende inne på pc-rommet og gamer bort hele lørdag og hele søndag. Det første han gjør disse helgene når hjan står opp er å skru på datamaskinen før han går og spser frokost. Om jeg skal få han med å ting føler jeg at jeg må kjempe og dra han med meg. For han foreslår alsri noe selv, og når jeg kommer med et forslag så er det ikke akkurat så veldig mye entusiasme å få. Og det er alltid vi som må vente på han når vi skal noe. Vente på at han skal bli ferdig med et eller annet på spillet sitt. Kan være snakk om en halvtime eller opp til en time. Det føles som at alt som skjer skal legges etter hans spillplaner. Med andre ord: pc blir prioritert først. 

De få gangene vi begge har barnefri samtidig, kan dere jo gjette hva han driver med da. Spilling hele dagen. Her er det heller ingen initiativ eller entusiasme å få ang å finne på noe sammen som kjærestepar uten å ha med barn. Jeg synes det er vitkig å ha noen slike stunder, hvis ikke visner hele forholdet. Men han er ikke interessert.

Ser dere mønsteret? Jeg og min datter kommer alltid sist. Barn hans kommer først, så kommer han selv og pc-en, og meg og datteren min til slutt. Jeg hater å må være den som drar lasset hele tiden. Det er ikke bare slitsomt men det er også veldig sårende. Følelsen av å aldri bli prioritert, den er vond. Og jeg vet ikke hva datteren min tenker oppi dette, for jeg har faktisk ikke spurt henne. Hun er veldig knyttet til meg, men så har hun heller ingen farsfigur som viser interesse for henne. Da faren hennes bor så langt unna at de har ikke samvær med enn 3-4 ganger i året. Skulle virkelig ønske samboeren min hadde hatt interesse for henne, og hatt interesse for å på en måte fylle det tomme rommet når hun er ho oss. Jeg håper bare virkelig ikke at hun går rundt og har det vondt og føler seg tilsidesatt. For når jeg føler det så sterkt, må det være enda verre for henne som er et barn og sitte med den samme følelsen.

Jeg har prøvd å snakke med han. Men han mener at jeg bare snakekr tul. Han greier ikke å innse problemene. Han ser ikke at han er nødt til ofre tid med familien om han skal ha oss boende her. Han er rett og slett ikke interresert i å jobbe for det. Han vil ha det servert på sølvfat, men den personen vil jeg ikke være. Han har ikke selvinnsikt nok til å innse disse tingene, eller så bare gidder han ikke bry seg om det. Jeg vet ikke. Han er bare umulig å snakke med. Prøver jegå ta opp dette, blir han sur og irritert og mener at det er jeg som har fordommer mot gaming...og det gjentar han gang på gang og er det eneste argumentet han har å komme med. Jeg prøver og prøver, og har grått mange tårer pga dette i ren frustrasjon, men han tar ingenting til seg. Han kommer ikke med noen forslag til forbedring, viser ingen interesse overhodet. Og vet dere hvorfor? Fordi han ikke gidder. Han vil leve livet som om han var singel, med en dame som sitter og venter på han og nikke og være enig i alt, finne seg i alt, og gjøre alt på hans premisser.

Faen jeg er så frustrert. Av praktiske grunner kan vi ikke flytte ut før juni. Men vet jaggu ikke om jeg takler mer. 

Og sorry for at det ble så langt......hadde visst mer på hjertet enn jeg trodde.

Anonymkode: 0b00b...52a

[AnonymBruker]

Dette forstår jeg er veldig frustrerende! Veldig synd at han tar deg for gitt som kjæreste og at han ikke jobber med en relasjon til barnet ditt. 

Veldig flott at han er en god pappa for sine barn, men for din på 5 må det jo være veldig rart at mannen skrur av og på rollen som familiemann? 

Har du snakketenkt med han ut om dette god spurt hvorfor handre bruker såpass mye tid på spill? Min mann er glad i å spille, men han har begrensninger på hvor mye han spiller. Kanskje 3-4 timer en kveld i uka. Kunne det vært mulig for mannen å begrense seg for spillingen? Og er dette noe som har utviklet seg over tid eller har han alltid spilt så mye?

Anonymkode: e6124...2ad

[minister-mio]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg og min datter som nå er 5 år flyttet inn hos min kjæreste og hans to barn som er litt eldre enn jenta mi (6 og 9). I begynnelsen virket alt fint og flott. Nå etter snart 2 år begynner jeg å se hva som gjemmer seg bak maskene deres. Dette gjelder spesielt min samboer.

Masken hans barna er små og har ikke noe forpliktelser ovenfor deg og ungen din. 

Når det kommer til han forstår jeg frustrasjonen din godt. Dere er jo aldri kjærester og han viser ikke interesse ovenfor barnet ditt. Det er et problem og han bør endre på det skal det her fungere.

[AnonymBruker]

Gaming er ikke en hobby, det er en besettelse. 

Jeg hadde aldri gidda å fortsette det forholdet. Men om du må så klarer du å vente til juni. Gjør deg mentalt ferdig med forholdet og bruk tiden på datteren din og skolearbeid osv. Er bare noen måneder til juni. 

Anonymkode: 8efa7...08c

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette forstår jeg er veldig frustrerende! Veldig synd at han tar deg for gitt som kjæreste og at han ikke jobber med en relasjon til barnet ditt. 

Veldig flott at han er en god pappa for sine barn, men for din på 5 må det jo være veldig rart at mannen skrur av og på rollen som familiemann? 

Har du snakketenkt med han ut om dette god spurt hvorfor handre bruker såpass mye tid på spill? Min mann er glad i å spille, men han har begrensninger på hvor mye han spiller. Kanskje 3-4 timer en kveld i uka. Kunne det vært mulig for mannen å begrense seg for spillingen? Og er dette noe som har utviklet seg over tid eller har han alltid spilt så mye?

Anonymkode: e6124...2ad

Det har utviklet seg over tid ja. I begynnelsen spilte han I mer moderate mengder, slik som din mann. Da følte jeg meg faktisk viktig I livet hans fordi han ikke bare prioriterte seg selv og sin hobby men han satte meg først iblant også. 

Jeg hr prøvd å snakke med han om å begrense seg men det går ikke inn. Han er så fastlåst I det at han skal få lov til å holde på med sine ting akkurat når han vil. Og det at jeg er lei meg fordi jeg føler meg oversett det er ikke et tema en gang.  Han mener han prioriterer meg og skjønner ikke problemet. Uansett hva jeg sier eller gjør så nyter det ikke. Følelsene mine er med andre ord gabske verdiløse for han. Det hjelper ikke om han innerst inne sikkert er veldig glad I meg når han ikke greier å vise det på annen måte enn å si det med ord. Det er jo handlingene til folk som betyr noe. 

Terapi er også totalt utelukket fordi det vil han ikke. Han forstår ikke hvorfor vi skal måtte blande inn fremmede I vårt privatliv. Tror kanskje han også ser på det som et nederlag.

TS 

Anonymkode: 0b00b...52a

[AnonymBruker]

Da er det bare å flytte ut i juni da. Ikke noe mer å tenke på. 

Anonymkode: 8efa7...08c

[Arth88]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gaming er ikke en hobby, det er en besettelse. 

Jeg hadde aldri gidda å fortsette det forholdet. Men om du må så klarer du å vente til juni. Gjør deg mentalt ferdig med forholdet og bruk tiden på datteren din og skolearbeid osv. Er bare noen måneder til juni. 

Anonymkode: 8efa7...08c

Gaming kan vare en besettelse for noen, men for det absolutte flertall av de som gamer er det en hobby. Aa generalisere paa denne maaten blir bare for dumt. Selv i dette tilfellet hores det ut som denne mannen har ett sunt forhold til sin egen spilling. Det vil si, at han prioriterer jobb og barn FORAN spilling. De som lider av spilleavhengighet, vil som regel ikke klare aa lede ett liv der det ikke gaar ut over andre forpliktelser. 

 

[Arth88]

Saa TS, jeg hadde ikke blitt i dette forholdet, for det er veldig tydelig at han rett og slett ikke onsker aa tilbringe tid med deg og ditt barn. 

[Gjest leni39]

Hei. Egentlig så har jeg ikke noen veldig gode råd til deg, ville bare si at vi er i samme båt. Bortsett fra at min mann ikke spiller- han har en annen interesse som han bruker så godt som *ALL fritid på. Jeg føler at jeg og ungene, er absolutt siste prioritet for ham, og det er absolutt ingen god følelse! Han tar aldri initiativ til å gjøre noe sammen med oss, eller bare være hjemme sammen. Når jeg forteller hvordan det oppleves, så benekter han det hele, og sier at han er "alltid" hjemme hos oss. Joda! Forstår ikke hvordan sånne menn er skrudd sammen.... Håper dere kan finne ut av  det. Klem til deg!

[AnonymBruker]

....og derfor skal jeg aldri flytte inn til en mann som har hjemmeboende barn. 

Anonymkode: cbfd4...574

[Rosalie]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

....og derfor skal jeg aldri flytte inn til en mann som har hjemmeboende barn. 

Anonymkode: cbfd4...574

Her er det ikke barna som er problemet, men gamingen.

[AnonymBruker]

7 timer siden, Rosalie skrev:

Her er det ikke barna som er problemet, men gamingen.

Det er aldri barna som er problemet. Det er som regel late menn! Det er bedre å holde de ivrig enn å flytte inn med altf det innebærer. Det er jo nye tråder hver eneste dag om rundtomliggende temaer

Anonymkode: cbfd4...574

[Gjest O.G.]

Mange late menn der ute.

[Raven Emerald]

Ryddet for spekulasjoner.

Raven Emerald, mod.

[AnonymBruker]

Den 25. februar 2016 at 15.15, AnonymBruker skrev:

Jeg og min datter som nå er 5 år flyttet inn hos min kjæreste og hans to barn som er litt eldre enn jenta mi (6 og 9). I begynnelsen virket alt fint og flott. Nå etter snart 2 år begynner jeg å se hva som gjemmer seg bak maskene deres. Dette gjelder spesielt min samboer.

Han skal da det at han er en flink pappa. Men kjæreste og stepappa er han ikke flink til. Rettere sagt: han suger.

Problemet er at han har en hobby som han bruker ufattelig mye tid på, nemlig gaming. Når hans barn er hos oss (annen hver uke) så er han med familien etter jobb og i helgene, tar initiativ til å finne på ting. Han kan faktisk bli sur og snurt hvis jeg har skolearbeid jeg må prioritere. Når kvelden kommer og ungene hans er lagt, sår han straka vegen inn på pc-rommet og der blir han sittende helt til han skal legge seg. Med andre ord: barna (i hovedsak hans barn) og pc blir prioritert først. Meg får han tid til en gang iblant, hvis han blir lei av å spille eller om kompisene han spiler med, ikke gidder mer. Da er jeg interessang, ikke ellers.

Når hans barn er hos moren og det er kun mitt barn her, er han ikke med oss om ettermiddagene eller i helgene. Han hiver i seg middagen, har som regel ikke tid til å sette seg ned på sofaen og slappe av litt med meg og datteren min. Som regel går han rett ned på pc-rommet etter middag. Og der blir han helt til han legger seg. I disse helgene spør han aldri om vi skal finne på noe sammen alle 3. Og hvis jeg heller ikke spør, så ja da blir han sittende inne på pc-rommet og gamer bort hele lørdag og hele søndag. Det første han gjør disse helgene når hjan står opp er å skru på datamaskinen før han går og spser frokost. Om jeg skal få han med å ting føler jeg at jeg må kjempe og dra han med meg. For han foreslår alsri noe selv, og når jeg kommer med et forslag så er det ikke akkurat så veldig mye entusiasme å få. Og det er alltid vi som må vente på han når vi skal noe. Vente på at han skal bli ferdig med et eller annet på spillet sitt. Kan være snakk om en halvtime eller opp til en time. Det føles som at alt som skjer skal legges etter hans spillplaner. Med andre ord: pc blir prioritert først. 

De få gangene vi begge har barnefri samtidig, kan dere jo gjette hva han driver med da. Spilling hele dagen. Her er det heller ingen initiativ eller entusiasme å få ang å finne på noe sammen som kjærestepar uten å ha med barn. Jeg synes det er vitkig å ha noen slike stunder, hvis ikke visner hele forholdet. Men han er ikke interessert.

Ser dere mønsteret? Jeg og min datter kommer alltid sist. Barn hans kommer først, så kommer han selv og pc-en, og meg og datteren min til slutt. Jeg hater å må være den som drar lasset hele tiden. Det er ikke bare slitsomt men det er også veldig sårende. Følelsen av å aldri bli prioritert, den er vond. Og jeg vet ikke hva datteren min tenker oppi dette, for jeg har faktisk ikke spurt henne. Hun er veldig knyttet til meg, men så har hun heller ingen farsfigur som viser interesse for henne. Da faren hennes bor så langt unna at de har ikke samvær med enn 3-4 ganger i året. Skulle virkelig ønske samboeren min hadde hatt interesse for henne, og hatt interesse for å på en måte fylle det tomme rommet når hun er ho oss. Jeg håper bare virkelig ikke at hun går rundt og har det vondt og føler seg tilsidesatt. For når jeg føler det så sterkt, må det være enda verre for henne som er et barn og sitte med den samme følelsen.

Jeg har prøvd å snakke med han. Men han mener at jeg bare snakekr tul. Han greier ikke å innse problemene. Han ser ikke at han er nødt til ofre tid med familien om han skal ha oss boende her. Han er rett og slett ikke interresert i å jobbe for det. Han vil ha det servert på sølvfat, men den personen vil jeg ikke være. Han har ikke selvinnsikt nok til å innse disse tingene, eller så bare gidder han ikke bry seg om det. Jeg vet ikke. Han er bare umulig å snakke med. Prøver jegå ta opp dette, blir han sur og irritert og mener at det er jeg som har fordommer mot gaming...og det gjentar han gang på gang og er det eneste argumentet han har å komme med. Jeg prøver og prøver, og har grått mange tårer pga dette i ren frustrasjon, men han tar ingenting til seg. Han kommer ikke med noen forslag til forbedring, viser ingen interesse overhodet. Og vet dere hvorfor? Fordi han ikke gidder. Han vil leve livet som om han var singel, med en dame som sitter og venter på han og nikke og være enig i alt, finne seg i alt, og gjøre alt på hans premisser.

Faen jeg er så frustrert. Av praktiske grunner kan vi ikke flytte ut før juni. Men vet jaggu ikke om jeg takler mer. 

Og sorry for at det ble så langt......hadde visst mer på hjertet enn jeg trodde.

Anonymkode: 0b00b...52a

Oi...er du sammen med en tenåring??!!

At du orker...m

Klarer du ikke å bo alene?!

Anonymkode: 85fe7...c93

[AnonymBruker]

10 timer siden, O.G. skrev:

Mange late menn der ute.

Hva som er mer overraskende er at noen orker å bo med slike!!!

Anonymkode: 85fe7...c93

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Oi...er du sammen med en tenåring??!!

At du orker...m

Klarer du ikke å bo alene?!

Anonymkode: 85fe7...c93

TS her:

Jo. Men jeg er jo blitt veldig veldig glad I han. Hadde jeg ikke vært det så hadde jeg flytta. 

Men som sagt juni er liksom mer passelig tidspunkt pga praktiske årsaker. Men likevel så går jeg jo rundt og håper at det vil endre seg. Jeg er redd for om jeg går, så forbedrer han seg. At jeg skal forhaste meg og at om jeg bare ventet litt til så hadde det gått fint. Og den tanken om at han finner en annen, og han da greier å begrense seg prioritere henne. At hun greier å snu han og få han interessert men ikke jeg. Den tanken er vond å tenke på. 

Men jeg vet jo innerst inne at man ikke kan endre folk. Han er og blir jo en gamer. Han kommer sikkert til å spille seg i graven.

Huff. Om man bare kunne trylle..

Anonymkode: 0b00b...52a

[ViljaH]

Lag en logg hvor du skriver opp daglig tid som blir brukt på forholdet (deg) og datteren din. Etter en måneds tid viser du ham, og spør om han synes dette er hvordan han mener et forhold bør være. For det er ikke godt nok for deg. Så må han foreslå tiltak. Hvis ikke, avslutt.

[xinnia]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her:

Jo. Men jeg er jo blitt veldig veldig glad I han. Hadde jeg ikke vært det så hadde jeg flytta. 

Men som sagt juni er liksom mer passelig tidspunkt pga praktiske årsaker. Men likevel så går jeg jo rundt og håper at det vil endre seg. Jeg er redd for om jeg går, så forbedrer han seg. At jeg skal forhaste meg og at om jeg bare ventet litt til så hadde det gått fint. Og den tanken om at han finner en annen, og han da greier å begrense seg prioritere henne. At hun greier å snu han og få han interessert men ikke jeg. Den tanken er vond å tenke på. 

Men jeg vet jo innerst inne at man ikke kan endre folk. Han er og blir jo en gamer. Han kommer sikkert til å spille seg i graven.

Huff. Om man bare kunne trylle..

Anonymkode: 0b00b...52a

Men kjære du... forstår at den tanken er vond å tenke på,  stikk fingeren i jorden som det heter på godt norsk.. for om dette stemmer, så er det  bare bevis på at han dessverre ikke er glad nok i deg!.. 

Vær så snill å ha litt selvrespekt- ikke finn deg i å bli behandlet på denne måten, flytt.- få deg ett liv, 

[AnonymBruker]

Det høres ut som et dårlig utgangspunkt for et langt og lykkelig forhold dersom han ikke endrer de spillevanene sine. Men før du beslutter deg for å flytte så må du ta en skikkelig alvorsprat med ham slik at han forhåpentligvis forstår at det ikke går an å beholde forholdet og beholde de vanene. Med tanke på barnet du har så høres i grunnen flytting ut som et godt alternativ, å bo sammen med et voksent menneske som gir faen annenhver uke er ikke bra. 

Anonymkode: ad94e...5d8