Depresjon - legen tenker på antidepressiva

[AnonymBruker]

Jeg har de siste månedene vært i samarbeid med legen, og som i dag endte med indikasjoner på lett depresjon og/eller angst. Jeg tror at legen min har vært inne på tanken en stund (jeg har vært i denne prosessen i 3-4 mnd). På slutten av timen sa han at han ville vurdere samtale med psykolog og/eller antidepressiva til neste gang vi sees, om ca to uker. 

Jeg er ikke negativt innstilt til samtaler med psykolog. Når det gjelder antidepressiva stiller jeg meg mer skeptisk, å medisinere virker for meg som veldig drastisk. 

Er det noen her som har erfaring med medikamentell behandling av lett depresjon/angst? 

Anonymkode: 6cbcd...258

[AnonymBruker]

Av det jeg har fått høre er det vel ikke vanlig med medisinering av mild/lett depresjon? Da vil man vel i alle fall prøve ut de "enklere" tingene som samtaler, legge om livsstil, osv? 

 

Anonymkode: 0d78d...cc4

[AnonymBruker]

Ikke gå på medisiner for lett depresjon, i verste fall ender du opp med kjipe bivirkninger. Dersom du er en person som bruker hodet mye, liker å tenke og bruke tiden på mentale aktiviteter, så vil du merke at du blir sløv og apatisk av de medisinene. Sexlysten kan falle.

Jeg ville heller prøvd å finne ut hva som forårsaker stress og tristhet. Noen ganger er det ting som plager oss som vi ikke innrømmer ovenfor oss selv plager oss- og dette gjør at det ligger og gnager fordi vi skyver det til side. Noen ganger tenker man at man rasjonelt sett ikke burde føle sånn og slik, noe som også gjør at man dytter følelser og tanker under teppet. Men man må prøve å kjenne på disse følelsene, før man prøver å gjøre dem om til noe mer konstruktivt. Dersom man er trist for noe, kjenn litt på tristheten, så prøv å se det positive i det. Noen triste hendelser kan gjøre oss mer reflektert- vi har lært noe nytt. Feil kan hjelpe oss å forstå hvordan unngå lignende feil i fremtiden- det kan også være nyttig. Om livet føles meningsløst, så har man fortsatt friheten til å gjøre mange meningsløse ting- alt trenger ikke ha mening.

I noen tilfeller krever det en del selvdisiplin for å omstrukturere disse tankene og følelsene, man har den indre stemmen som er konstant pessimistisk. Da må man kontinuerlig minne seg selv på de positive sidene, det kan ta tid og man kan ikke la seg selv falle tilbake. Jeg har selv vært deprimert, så jeg vet hvor lett det kan være å bli dratt ned av den pessimismen.

Når det gjelder angst. Dersom du for eks har angst for å gå på jobb, tenk på en del av turen som ikke er skummel. Dersom du syns det er ok å kjøre bil, tenk på bilkjøringen når tankene dine går mot at du skal på jobb. Prøv å holde på den følelsen du føler når du kjører bil- avslappet, fin musikk på radioen, koselig. Prøv å holde på den følelsen, i stedet for den følelsen du får når du tenker på jobb.

Dersom du har angst for eksamen, tenk på noe som ikke er skummelt. Kanskje den 5 minutters samtalen du har med en klassekamerat før du går inn. Kanskje se for deg at du tar vesken din og går ut av bygningen etter at du er ferdig.

Anonymkode: 96b1b...c3d

[AnonymBruker]

Jeg er under utredning hos psykolog ang. angst og depresjon. Jeg har tidligere fått utskrevet to typer antidepressiver, men som en kombinasjon med annen årsak (Sarotex for kronisk hodepine, nå Remeron for å kunne sove). Jeg er selv skeptisk til medisinering, spesielt om depresjonen ikke er alvorlig. Jeg forstår at det er grunn til medisinering om pasienten er så deprimert at tankene blir så alvorlige at det kan ende med selvskading, eller i verste fall, ønske om å ta eget liv.

Jeg har fått bivirkninger fra begge sortene. Men dessverre er den verste "bivirkningen" den virkningen medisinen er ment å gi. Antidepressiva fungerer ikke slik bare dårlige tanker og følelser forsvinner, den fjerner ALT. Du føler mindre, om det så er gode eller dårlige følelser. 

Mitt råd er å snakke med psykolog og få hjelp. I starten kan det virke som du får lite ut av det, men de trenger tid til å samle informasjon og komme opp med konkludering slik at de vet akkurat hvordan de kan hjelpe deg. Jeg har vært der 6-7 ganger nå og jeg har bare svart på standard-spørsmål, til neste gang har psykologen fått gjort unna alt papirarbeid og kommet med en konklusjon. Jeg gleder meg til å få begynne å grave litt dypere i problemene og starte med behandling.

Ønsker deg masse lykke til og god bedring! 

Anonymkode: e4bb4...0fa

[AnonymBruker]

Jeg hadde veldig god effekt av kombinasjonen antidepressiva (Cipralex) og kognitiv terapi. Jeg ble ikke følelsesløs, men ved å slippe de intense nedturene fikk jeg overskudd til å gjøre andre nødvendige grep for å bli friskere, som bl.a. kosthold, mindfulnessmeditasjon og trening. Jeg stoler på at legen min ikke foreslår medisiner uten at jeg vil ha nytte av dem.

Anonymkode: 345a8...720

[AnonymBruker]

Takk for veldig fine svar, alle sammen. 

Jeg tror kanskje at legen nevnte det sånn at jeg kan tenke på det selv til neste gang. Jeg har etterhvert kommet dit at jeg oppfatter det som om dette er min prosess, med legen som støttespiller. Dette er kanskje selvsagt for mange, men helt nytt for meg. 

Jeg vil ikke avskrive medisiner helt, mest fordi jeg ikke vet nok om det. Jeg er av den oppfatning at mange medisiner "flater ut" følelseslivet, og det er noe jeg ikke liker å tenke på, siden jeg allerede er tidvis likegyldig og apatisk. Mest av alt sliter jeg med katastrofetanker, og jeg takler veldig dårlig uforutsigbarhet og endring av planer i siste sekund, til tross for at fornuften min forteller meg at dette er helt unødvendig.

Jeg TROR dette er på grunn av at jeg ble utsatt for veldig mye stress for et års tid siden, og som har fulgt meg siden. Dette er vanvittig slitsom, for meg og alle rundt meg, men jeg trenger hjelp for å komme på rett spor. 

Jeg anser meg selv som heldig som har en lege som jeg oppfatter at tar meg på alvor, gir meg den tiden jeg trenger og lar meg styre skuta, med tips og råd om hvor legen anbefaler ruta. 

Jeg tar gjerne i mot flere erfaringer og tanker rundt medisinering, og gjerne tips forøvrig også.

Anonymkode: 6cbcd...258

[AnonymBruker]

Jeg elsker medisiner!

MEN, jeg er veldig skeptisk til anti-depressiva, så sant man ikke har et reelt behov for de. Legen min skrev ut anti-depressiva før jeg i det hele tatt var ferdig å snakke om problemene mine. Kritikkverdig spør du meg. Legen min snakket om anti-depressiva som om det var smågodt. Jeg er veldig glad for at jeg gjorde en del research som fikk meg til å bestemme meg for å ikke bruke den resepten.

Hvorfor? Fordi jeg følte at jeg visste hva årsaken til min depresjon var og at jeg heller ville bli prøve å bli frisk naturlig selv om det ville ta tid. I tillegg leste jeg om alle slags bivirkninger (som nesten virker verre enn selve depresjonen/angsten) og at det ikke er noe man typisk bruker bare noen uker og slutter med. Det er gjerne for livet. Og kan i tillegg gi varige endringer i hjernen.

Det jeg brukte med stort hell er imidlertid Sobril. Perfekt for å dempe angst/angstanfall. Men det er vanedannende, så man bør kun bruke det når man virkelig trenger det og helst unngå daglig bruk. Jeg kunne bruke det kanskje 3-5 ganger i løpet av en uken. Kanskje mindre. Men det var en utrolig hjelp.

Det er vanskelig å gi spesifikke råd over nettet, men jeg er altså skeptisk til å begynne på anti-depressiva så sant man ikke er ekstremt deprimert og FØR man har forsøkt å bli frisk naturlig. Sistnevnte kan ta TID. Det tok meg et helt år, men jeg ble 100% frisk og har vært det siden. Om noe, mer positiv enn noen gang.

Trening (ikke for hard) og et sunt kosthold som er rikt på fett og omega 3 kan gjøre underverker. Turer i naturen. Avslappende klassisk musikk. Stresse ned. Rett og slett bare gjøre ting som får deg i godt humør. Får deg til å le. Drit i politikk, krig og innvandringspolitikk en stund. Drit i negative filmer og serier. Osv. 

Lykke til!  You can do it!

Anonymkode: 16ac3...59a

[AnonymBruker]

Jeg ser at du skriver at du TROR det er på grunn av stress. Kan legge til at det var hovedårsaken for min del også. Jeg ble mer eller mindre utbrent noe som kulminerte i et angstanfall og en påfølgende depresjon. Kroppen var rett og slett nedbrutt. I tillegg hadde jeg noen andre personlige/eksistensielle problem som hopet seg opp og økte byrden.

Anonymkode: 16ac3...59a

[Ravnklo]

Mitt råd er å velge kognitiv terapi, altså psykolog, fremfor medikamenter. Selv sliter jeg med alvorlig depresjon og ble medisinert ganske kjapt etter at jeg begynte å gå til psykolog. Fikk henvisning til lege, det ble gjort klart at her må medisin til og vips så var det i gang. Prøvekanin i psykiatrien. Prøvde mange forskjellige typer før jeg innså at medisinene bare gjorde meg verre, det resulterte kun i bivirkninger som nærmest drepte svingene i stemningsleiet mitt og gjorde meg til et miserabelt, flatt menneske som hverken visste hvordan jeg skulle le eller grine. Det er mye bedre å gråte enn å sitte å stirre i veggen og bare puste dag ut dag inn. Om du absolutt skal prøve antidepressiva, spør om dere kan utelukke SSRI preparater. Jeg er så imot disse typene medikamenter at jeg får fnatt bare jeg tenker på dem, for de ødela mye for meg. Cipralex og Fontex var verstingene for meg, men jeg vet om mennesker som har hatt god effekt av dem og fått et lykkeligere liv på dem. Du bør hest følge legens råd, uten tvil, men å høre på andres erfaringer er heller ikke dumt. Noen mener jo også at medisiner bare er tull og ikke vil gi deg noe, noen mener det redder liv og andre mener at det bare er drops å knaske på ved siden av problemene. Noen mener at å ha et variert kosthold med sunn og ren mat og trening er medisin nok. Der er mange andre løsninger enn medisin. Antidepressiva vil dog ikke gi deg noen varige "skader", bivirkningene avtar når du slutter på dem, vil jeg tro, selv om jeg personlig sliter en del med hukommelse og skjelvinger i armer og ben i etteritd. Om det er på grunn av medisinene aner jeg ikke, men jeg har i tillegg gått på en del antipsykotika (er en god del år siden nå), så det trenger ikke være antidepressiva sin feil! 

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser at du skriver at du TROR det er på grunn av stress. Kan legge til at det var hovedårsaken for min del også. Jeg ble mer eller mindre utbrent noe som kulminerte i et angstanfall og en påfølgende depresjon. Kroppen var rett og slett nedbrutt. I tillegg hadde jeg noen andre personlige/eksistensielle problem som hopet seg opp og økte byrden.

Anonymkode: 16ac3...59a

Jeg skriver tror fordi jeg ikke har fått gravd skikkelig i det enda. Jeg er fortsatt på det stadiet at jeg ikke helt har anerkjent at dette antakelig vil ta lang tid. 

Anonymkode: 6cbcd...258

[AnonymBruker]

Fastlegen min foreslo Cipralex for meg, og etter å ha tenkt grundig gjennom det, sa jeg ja til å prøve. Etter kort tid hoppet matlysten i taket. Jeg fikk drøss med kviser, og hver morgen våknet jeg opp i en dam av svette. De suicidale tankene mine ble mer levende, og generelt følte jeg meg MYE verre enn før jeg begynte på dem. Etter nøyaktig én måned kuttet jeg tvert, spylte dem ned i do. Så var det å trene bort kiloene jeg hadde gått opp. Etterhvert ble treningen terapien min, og det er det fortsatt😊

Anonymkode: b1791...547

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fastlegen min foreslo Cipralex for meg, og etter å ha tenkt grundig gjennom det, sa jeg ja til å prøve. Etter kort tid hoppet matlysten i taket. Jeg fikk drøss med kviser, og hver morgen våknet jeg opp i en dam av svette. De suicidale tankene mine ble mer levende, og generelt følte jeg meg MYE verre enn før jeg begynte på dem. Etter nøyaktig én måned kuttet jeg tvert, spylte dem ned i do. Så var det å trene bort kiloene jeg hadde gått opp. Etterhvert ble treningen terapien min, og det er det fortsatt😊

Anonymkode: b1791...547

Oi, dette hørtes voldsomt ut. Jeg er ikke suicidale, så det er jeg ikke redd for. Har hørt at noen medisiner kan forsterke følelser og tanker som allerede er der, men dette er ikke først og fremst antidepressiva. 

Jeg holder egentlig en knapp på for eksempel samtaleterapi selv. Jeg jobber i en bransje hvor medisinering av barn et aktuelt, men der tenker jeg at medisiner ikke skal komme først av mulige tiltak. Hvorfor skal ikke det gjelde meg også?

ts. 

Anonymkode: 6cbcd...258

[AnonymBruker]

TS her. 

Nå ligger det en resept på Cipralex og venter på meg på apoteket. Legen og jeg ble enige om at den kan ligge der, slik at jeg slapp å bestemme der og da. Jeg blir samtidig henvist til samtaleterapi  

Dette føles fremmed for meg, og det gjør meg skeptisk. På en annen side er det mye av det jeg sliter med, at jeg krisemaksimerer ting jeg ikke kjenner til eller kan gjøre noe med. Det er vanskelig å skull argumentere mot faglige råd, og jeg føler at legen har fulgt meg godt opp.

Det blir vel litt tenking framover nå, også må jeg snakke med samboeren min, han blir jo å gå i dette han også...

Hvordan er det med familie? Familien vet at jeg er sykemeldt, men de har ingen inngående kjennskap til hvorfor, eller hva slags behandling som et aktuelt. Ovenfor venner og arbeidsplass er jeg helt åpent, mens ovenfor familien min er det "flaut", på et vis.  

Anonymkode: 6cbcd...258

[Epleskall]

Forskning viser at virkningen av medikamentell behandling for mild depresjon tilsvarer effekten man får av placebo. Det er et gjennomgående problem at fastleger skriver ut antidepressiva for lettere psykiske lidelser. Det vil selvsagt virke for noen, kanskje for deg, men det er ikke evidens for at dette er en god behandlingsmetode på gruppenivå.

Er du motivert for samtaleterapi, anbefaler jeg å begynne der. Du slipper bivirkninger, og når du føler deg bedre, kan du rose deg selv og vite at det var du som gjorde jobben. 

[AnonymBruker]

Det er ikke slik at du blir sløv, apatisk og mister evnen til å bruke hodet av de nyere antidepressivaene (SSRI). Det gjelder mest de eldre antidepressivaene og antipsykotiske medisiner (som kan brukes mot angst i lave doser). Du kan t.o.m. få mer energi av noen antidepressivar, noe som gjør at du sover bedre om natten, om søvn skulle være et problem. Cipralex tror jeg ikke gir økt energi, men gir heller ikke sløvhet og apati. Mange opplever å bli flat i følelseslivet av Cipralex.

Bra du er henvist til psykolog. Er det på DPS? Om ja, er nok faren stor for at du får avslag, for det er stort press på DPS-ene og de har kun kapasitet til å ta inn de som virkelig trenger det (ikke "kun" mild depresjon). Det er i hvert fall slik i Bergen hvor jeg bor.

Når det kommer til angst, nevnes det Sobril. Selv har jeg svært god effekt av den antipsykotiske medisinen Zyprexa i lav dose. Den roer kroppens angstsymptomer og klarner hodet og tanker. Jeg bruker denne kun ved behov og da opplever jeg ikke bivirkningene. Dette er en medisin som ikke er vanedannende.

Ønsker deg lykke til enten det blir samtaler, medisin eller begge deler

Anonymkode: 9ba47...f5d

[EvaLena]

Jeg har god erfaring med antidepressiva og hvis jeg får brukt for det igjen en gang, så gjør jeg det.

jeg bør ganske flat i humøret, hverken veldig glad eller veldig lei meg. Bare midt på treet hele tiden. Jeg takker meg heller til å ha det sånn i feks noen mnd enn å være skikkelig deppa og full av angst.

Det er jo bare å prøve og hvis du i løpet av en tid ikke føler for det, så slutter du igjen.

Det ang sexlyst stemmer nok, men har heller jevnt humør enn å ha sex hver dag/uke. For meg så er humøret mitt viktigst og kommer før alt annet.

[Cata]

Hvor lett er den lette depresjonen? Jeg gikk på antidepressiva for en del år tilbake og eneste bieffekt jeg hadde utover det den skulle gjøre , var at jeg sov bedre om natten. Det var helt OK ettersom jeg har slitt med søvnen siden jeg var 20 år. Ellers merket jeg ingenting annet enn at de vanvittige mørke hullene som depresjonen utgjorde ble betydelig dempet. Jeg kunne fint smile og le som ellers, og absolutt mer enn da depresjonen herjet fritt. Fikk heller ingen vektoppgang eller apati. Medisinen fikk meg snarere ut av apatien.

Men jeg var nok mer enn bare "lett" deprimert. Jeg hadde ikke sovet skikkelig på 4-5 måneder, gråt i tide og utide og var på grensen til suicidal da jeg begynte med medisin. Jeg er usikker på om medisin har samme gode effekt på lettere depresjoner. 

For øvrig gikk jeg på medisiner i 3 år, før jeg gradvis seponerte. Siden har jeg vært frisk og medisinfri.

[Poserose]

Jeg var deprimert for et par år tilbake, et sted i midten av alvorlighetsskalaen vil jeg tro. Gikk i samtale med en psykiatrisk sykepleier (var det tilbudet jeg fikk) og det hjalp nok noe. Men det var ikke før jeg begynte på antidepressiva jeg kom meg over kneika og virkelig begynte å bli frisk. Fikk nok overskudd til å begynne å trene og ting ble rett og slett bedre ganske fort. 

Jeg var også skeptisk i starten, men da jeg ikke ble bedre etter mange måneder begynte jeg. Det er ikke sånn at du blir slapp og mister følelser av antidepressiva lenger, det var mer sånn tidligere. Du føler deg heller ikke lykkelig, ting blir bare mer normalt. 

[AnonymBruker]

SSRI vil mest sannsynlig forverre symptomene dine i starten. Lurt å være obs på dersom du bestemmer deg for å prøve. Mange slutter med medisinene i denne fasen fordi det blir så uholdbart, men ikke alle leger opplyser om dette. Noen leger velger å skrive ut valium eller lignende til bruk i oppstartsperioden (men det er kanskje hos de sykeste med suicidale tanker, jeg vet ikke). Jeg ville uansett ikke begynt på medisiner mot lett depresjon (eller katastrofetanker/lett angst), men heller forsøkt terapi, meditasjon og en eventuell livsstilsendring. Men du må ta det valget du tror er best for deg

Anonymkode: f1f95...aba

[AnonymBruker]

7 timer siden, Epleskall skrev:

Forskning viser at virkningen av medikamentell behandling for mild depresjon tilsvarer effekten man får av placebo. Det er et gjennomgående problem at fastleger skriver ut antidepressiva for lettere psykiske lidelser. Det vil selvsagt virke for noen, kanskje for deg, men det er ikke evidens for at dette er en god behandlingsmetode på gruppenivå.

Er du motivert for samtaleterapi, anbefaler jeg å begynne der. Du slipper bivirkninger, og når du føler deg bedre, kan du rose deg selv og vite at det var du som gjorde jobben. 

Takk for svar, til alle de andre som har svart også  

Jeg har snakket med en psykolog allerede i dag, som anbefalte meg å vente med medisinene, i alle fall til hun og jeg finner ut når vi får kommet i gang med samtaleterapi. Psykologen mente det var traumer som vi må få gjort noe med. 

Jeg er jo ingen psykolog selv, men har generelt nedsatt sinnsstemning, har vært mye apatisk, null kontroll på tårer og gråt og katastrofetanker. Har tatt noen tester hos legen som ikke viser noen bedring over tid. 

Legen min informerte meg forøvrig at noen opplever å bli dårligere når de begynner på antidepressiva. Men som sagt avventer jeg enn så lenge. 

Og, det er godt å kjenne at man er i gang med å få hjelp!

Anonymkode: 6cbcd...258