Når far sier negative ting til barna (flytting)

[AnonymBruker]

Jeg skal ikke gå inn på hele historien, men jeg har nå bestemt at jeg og barna skal flytte tilbake til nærområdet mitt. Det tar ca 1,5 time fra der faren bor. Vi har hatt 50/50 deling de siste årene, men som absolutt ikke fungerer pga det er så og si null kommunikasjon/samarbeid mellom meg og faren deres. Vi har også blitt anbefalt at våres barn bør ha et fast bosted. 

Uansett ungene har vært positiv til flyttingen hele tiden og det har vært grunnen for at det ble "enklere" for meg å ta avgjørelsen. Det har vært en lang prosess med mye tanker. Jeg er ganske sikker på at dette er til det beste for oss alle. Jeg slipper å bekymre meg for å få endene til å møtes, det gir oss en mer økonomisk trygghet, ungene slipper føle så sterkt på kontlikten som er mellom foreldrene, de slipper å gå glipp av bursdager som blir glemt, de slipper komme på skolen pga vi voksne har glemt ting, lapper, beskjeder. De slipper ta ansvar for kommunikasjon mellom oss foreldre... Lista e lang.  Jeg og faren har siden før jul vært i møter/samtaler med familievernkontoret uten at det har blitt bedre. Jeg innrømmer at jeg har gitt opp med å tro på at vi skal få til et bedre samarbeid etter snart 7 år og ungene skal få slippe lide mer pga dette.

 

Jeg har hele familien og nettverket dit vi skal flytte til. Uansett, nå som valget et tatt har minstemann på 8 år plutselig skiftet mening. Faren har snakket masse negativt rundt flyttingen. Klart det skaper et usikkert og bekymret barn. Jeg blir helt dårlig og får så vondt av han. Det nytter ikke å snakke med faren. Jeg har sendt han en mail om at han må være så snill å backe opp ungene sine og selv om han ikke ønsker at vi skal flytte, så hjelper det ikke på å gjøre ungene enda mer usikker. De trenger all den støtten de kan få for å gjøre flyttingen enklere for de. 

Jeg er helt fortvilet. Er det noen som har råd/tips til hva jeg kan gjøre? Vi skal på mekling i mars. Dette plager minstemann og jeg vet ikke hva mer jeg kan si til han. Han har som sagt vært positiv hele veien frem til faren begynnte å si negative ting til han:(

Anonymkode: 93d77...2c3

[AnonymBruker]

Er det slik at du skal ha 100 % omsorg når dere flytter, og har han gått med på dette?

Anonymkode: a6673...c62

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det slik at du skal ha 100 % omsorg når dere flytter, og har han gått med på dette?

Anonymkode: a6673...c62

Jeg har ungene registrert med bostedadresse hos meg. De vil da være hos far annen hver helg og alt av ferier bortsett fra annen hver jul hos meg. Jeg er ikke ute etter en diskusjon rundt valget mitt, men hvordan jeg kan kan gjøre det bedre for minstemann... Far har egentlig ikke tid til å ha ungene den ene uka de er hos han.. Det er mangel på oppfølging og de får ikke komt seg på trening bla! Jeg og far snakker ikke sammen, det er ungene som forteller meg at faren ikke ønsker at de skal flytte... Jeg har informert far på mail ang flytteprosessen. Det hjelper ikke å snakke med han.

Anonymkode: 93d77...2c3

[AnonymBruker]

Hva med å være ærlig med gutten? Fortelle han at pappa ikke ønsker at dere flytter, og at derfor ser pappa mange dumme ting med det, men dere vet jo at det her blir bra. Fokuser på det positive dere snakket om før, og spør barnet konkret hva han tenker er vanskelig med flyttingen. Regner med at far har sagt noe om at han da mister venner, må bytte skole eller noe konkret negativt, da kan du bare svare til barnet at "jammen du får nye venner der" og "Du kan fortsatt besøke de gamle vennene når du er hos pappa". La også barnet få forståelse av at det er greit å grue seg til flytting. Det er lov å være trist fordi man skal starte på et nytt sted, men noen ganger må vi gjøre ting som er trist, og vanligvis blir det bedre etterhvert. 

Har tatt et lignende valg selv, men hadde heldigvis en far som ikke la seg borti dette selv om han ikke ønsket at vi skulle flytte. 

Anonymkode: 9f9e1...a59

[AnonymBruker]

Jeg synes du er et horribelt menneske som vil frata far muligheten til å se barna sine like ofte som han nå gjør med en 50/50 ordning. Hvorfor kan de ikke heller bo 100% hos far så kan du heller du ha dem annenhver helg og i ferier?

Anonymkode: 8a8be...558

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes du er et horribelt menneske som vil frata far muligheten til å se barna sine like ofte som han nå gjør med en 50/50 ordning. Hvorfor kan de ikke heller bo 100% hos far så kan du heller du ha dem annenhver helg og i ferier?

Anonymkode: 8a8be...558

Far har jo ikke tid til dem når de er der. Skal han plutselig ha tid til å ha de 100%?

Anonymkode: f8abe...49d

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva med å være ærlig med gutten? Fortelle han at pappa ikke ønsker at dere flytter, og at derfor ser pappa mange dumme ting med det, men dere vet jo at det her blir bra. Fokuser på det positive dere snakket om før, og spør barnet konkret hva han tenker er vanskelig med flyttingen. Regner med at far har sagt noe om at han da mister venner, må bytte skole eller noe konkret negativt, da kan du bare svare til barnet at "jammen du får nye venner der" og "Du kan fortsatt besøke de gamle vennene når du er hos pappa". La også barnet få forståelse av at det er greit å grue seg til flytting. Det er lov å være trist fordi man skal starte på et nytt sted, men noen ganger må vi gjøre ting som er trist, og vanligvis blir det bedre etterhvert. 

Har tatt et lignende valg selv, men hadde heldigvis en far som ikke la seg borti dette selv om han ikke ønsket at vi skulle flytte. 

Anonymkode: 9f9e1...a59

Tusen takk for svar. Jeg sier sånne ting som du nevner. Hårper at far skjønner selv at han gjør det vanskeligere for barna med å si sånne ting. Klart de får seg nye venner og de vil fortsatt beholde nettverket sitt og kan fortsatt holde kontakten med venner i denne byen. Jeg må bare stå i det, så går det nok kjempe fint når han slår sg til ro med det. De har gledet seg til dette helt frem til nå som det er blitt en realitet:/

Anonymkode: 93d77...2c3

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes du er et horribelt menneske som vil frata far muligheten til å se barna sine like ofte som han nå gjør med en 50/50 ordning. Hvorfor kan de ikke heller bo 100% hos far så kan du heller du ha dem annenhver helg og i ferier?

Anonymkode: 8a8be...558

Hadde det vært til det beste for ungene, så skulle far fått hatt de 100%, men desverre klarer han ikke følge de opp 50% av tiden heller. Jeg har håpet i alle år (snart 7 år) at det skulle bli bedre, men nok er nok. Jeg har tatt et valg som jeg føler og tror er til det beste for oss alle.

Anonymkode: 93d77...2c3

[AnonymBruker]

Det som burde vært jobbet med er deres kommunikasjon og samarbeidsevne. Å flytte langt vekk behøver ikke være fordi far snakker dritt,  men fordi at det går opp for minstemann at han får se far mye mindre. 

Snakk med barnet og virkelig forklar at han får se pappaen sin, og la han få lov til å være lei seg. Noen ganger må voksne ta upopulære valg, og barna vil i ettertid se at det var det rette. 

Synd at dere voksne ikke fikk det til å fungere dere mellom om samarbeid. Og ingen far ønsker vel at mor skal 'nappe med seg' ungene langt vekk slik at han ikke får se dem like mye (sett fra handeg ståsted). Dersom han hadde hatt mulighet til å gjøre det samme, hadde ikke du også blitt lei deg for å skulle se barna mye mindre? Ikke kunne følge dem opp i det hele tatt med skolearbeid? Plutselig skal far kun ha helger og ferier. Jeg og samboer har det med hans barn. Det er noe dritt. Mot gir null informasjon, og barnet vokser nesten ut av klærne sine for hver gang hun er her.

Det føles slik. Poenget er at fokus burde være på å snakke med barnet om hvordan det vil bli, ikke på at pappa er sint/lei seg og sier stygge ting. Det vil skape avstand mellom barnet og far. Fokus på barnet, uansett hvor mye far skulle uttrykke sin mening. For jeg forstår han, samtidig som jeg forstår at du ønsker det beste for barna. Og i dette tilfellet ser jeg ut fra situasjonen deres at det vil være en fin løsning dersom kommunikasjonen ikke kan bearbeides.  

Anonymkode: 62f24...595

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det som burde vært jobbet med er deres kommunikasjon og samarbeidsevne. Å flytte langt vekk behøver ikke være fordi far snakker dritt,  men fordi at det går opp for minstemann at han får se far mye mindre. 

Snakk med barnet og virkelig forklar at han får se pappaen sin, og la han få lov til å være lei seg. Noen ganger må voksne ta upopulære valg, og barna vil i ettertid se at det var det rette. 

Synd at dere voksne ikke fikk det til å fungere dere mellom om samarbeid. Og ingen far ønsker vel at mor skal 'nappe med seg' ungene langt vekk slik at han ikke får se dem like mye (sett fra handeg ståsted). Dersom han hadde hatt mulighet til å gjøre det samme, hadde ikke du også blitt lei deg for å skulle se barna mye mindre? Ikke kunne følge dem opp i det hele tatt med skolearbeid? Plutselig skal far kun ha helger og ferier. Jeg og samboer har det med hans barn. Det er noe dritt. Mot gir null informasjon, og barnet vokser nesten ut av klærne sine for hver gang hun er her.

Det føles slik. Poenget er at fokus burde være på å snakke med barnet om hvordan det vil bli, ikke på at pappa er sint/lei seg og sier stygge ting. Det vil skape avstand mellom barnet og far. Fokus på barnet, uansett hvor mye far skulle uttrykke sin mening. For jeg forstår han, samtidig som jeg forstår at du ønsker det beste for barna. Og i dette tilfellet ser jeg ut fra situasjonen deres at det vil være en fin løsning dersom kommunikasjonen ikke kan bearbeides.  

Anonymkode: 62f24...595

Tusen takk for svar. Jeg skjønner også at far reagerer og at han helst sku sett å hatt ungene i nærheten, men jeg kan ikke lengre ta hensyn til hans behov lenger..Jeg er den som videreformidler alt av beskjeder, sender meldinger med oppdatering på feks fotballkamp/cup. Sender han bilder av ungene om det er noe spesiellt som har skjedd etc. Far ønsker ikke ha kontakt med meg. Jeg hadde håpt det skulle bli bedre etter møter med skolen/familivernkontoret, men det hjalp ikke at vi fikk høre at ungene lider når foreldre ikke samarbeider. Målet var å få oss til få til et min kommunikasjon som må til for et samarbeid mellom foreldre, men det skjedde ikke.

Minstemann har snakket mest om at han får se hunden mindre og nevnte det at han ikke ville flytte fra vennene sine. Dette kom opp nå + at han har sagt at pappa blir sur om han flytter. Han eldste sa i dag at det såg ut som pappa ble lei seg når de snakket om det.. Jeg prøver så godt jeg kan å snakke med de og jeg sier aldri noe negativt om far deres tross alt dritt jeg har måttet tåle å høre fra han. Dette er heller ingen straff, men valget er tatt ut i fra helheten og med god tro at dette er til det beste.  

 

Faren klager på at han mister 2 timer på jobb når han har de.. Det er bare et eks på hvor ille det er...

Anonymkode: 93d77...2c3

[alltidgladsyndrom]

Jeg står i en lignende situasjon selv og vil bare si, stå på!!! Man kan ikke tvinge mor eller far til samarbeid eller å bruke tid på barna. Det å bli involvert i voksenkonflikter og her slik som far ikke skjermer barna for det og involverer dem i sitt følelsesliv som setter dem i en lojalitetskonflikt, er helt forferdelig. 

Jeg skjønner deg veldig godt! Du ønsker bare ivareta barna. Ut i fra egen erfaring så må jeg nok si at dette nok desverre ikke kommer til å gå over når du flytter, men barna vil i mindre grad bli utsatt for det. Det er til det beste. Når en foreldre bestemmer har en slik oppførsel, ligger det så innbarka i personligheten at det krever mye for å skape en endring.

Kjenner meg veldig igjen i situasjonen du beskriver og dette er ikke bra for barna. Så flott at du ser dette. At du har vært innom de rette instansene og prøvd det du kan for å få det bedre rundt barna i så mange år. Det å ta ett valg og flytte er knalltøft, men dette fikser du! Stå på. 

 

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skal ikke gå inn på hele historien, men jeg har nå bestemt at jeg og barna skal flytte tilbake til nærområdet mitt. Det tar ca 1,5 time fra der faren bor. Vi har hatt 50/50 deling de siste årene, men som absolutt ikke fungerer pga det er så og si null kommunikasjon/samarbeid mellom meg og faren deres. Vi har også blitt anbefalt at våres barn bør ha et fast bosted. 

Uansett ungene har vært positiv til flyttingen hele tiden og det har vært grunnen for at det ble "enklere" for meg å ta avgjørelsen. Det har vært en lang prosess med mye tanker. Jeg er ganske sikker på at dette er til det beste for oss alle. Jeg slipper å bekymre meg for å få endene til å møtes, det gir oss en mer økonomisk trygghet, ungene slipper føle så sterkt på kontlikten som er mellom foreldrene, de slipper å gå glipp av bursdager som blir glemt, de slipper komme på skolen pga vi voksne har glemt ting, lapper, beskjeder. De slipper ta ansvar for kommunikasjon mellom oss foreldre... Lista e lang.  Jeg og faren har siden før jul vært i møter/samtaler med familievernkontoret uten at det har blitt bedre. Jeg innrømmer at jeg har gitt opp med å tro på at vi skal få til et bedre samarbeid etter snart 7 år og ungene skal få slippe lide mer pga dette.

 

Jeg har hele familien og nettverket dit vi skal flytte til. Uansett, nå som valget et tatt har minstemann på 8 år plutselig skiftet mening. Faren har snakket masse negativt rundt flyttingen. Klart det skaper et usikkert og bekymret barn. Jeg blir helt dårlig og får så vondt av han. Det nytter ikke å snakke med faren. Jeg har sendt han en mail om at han må være så snill å backe opp ungene sine og selv om han ikke ønsker at vi skal flytte, så hjelper det ikke på å gjøre ungene enda mer usikker. De trenger all den støtten de kan få for å gjøre flyttingen enklere for de. 

Jeg er helt fortvilet. Er det noen som har råd/tips til hva jeg kan gjøre? Vi skal på mekling i mars. Dette plager minstemann og jeg vet ikke hva mer jeg kan si til han. Han har som sagt vært positiv hele veien frem til faren begynnte å si negative ting til han:(

Anonymkode: 93d77...2c3

Enda en som innbiller seg at de gjør det riktige for barna ved å flytte vekk og frata barna og far muligheten til samvær. Jeg blir bare oppgitt.

Anonymkode: a82ae...746

[AnonymBruker]

1 time siden, alltidgladsyndrom skrev:

Jeg står i en lignende situasjon selv og vil bare si, stå på!!! Man kan ikke tvinge mor eller far til samarbeid eller å bruke tid på barna. Det å bli involvert i voksenkonflikter og her slik som far ikke skjermer barna for det og involverer dem i sitt følelsesliv som setter dem i en lojalitetskonflikt, er helt forferdelig. 

Jeg skjønner deg veldig godt! Du ønsker bare ivareta barna. Ut i fra egen erfaring så må jeg nok si at dette nok desverre ikke kommer til å gå over når du flytter, men barna vil i mindre grad bli utsatt for det. Det er til det beste. Når en foreldre bestemmer har en slik oppførsel, ligger det så innbarka i personligheten at det krever mye for å skape en endring.

Kjenner meg veldig igjen i situasjonen du beskriver og dette er ikke bra for barna. Så flott at du ser dette. At du har vært innom de rette instansene og prøvd det du kan for å få det bedre rundt barna i så mange år. Det å ta ett valg og flytte er knalltøft, men dette fikser du! Stå på. 

 

Tusen takk for gode råd og svar❤️  Jeg vet at det aldri vil gå over med tanke på samarbeidet mellom meg og far, men de slipper å føle så sterkt på det når vi flytter. Jeg valgte å bosette meg i hans nærmiljø pga han og ungene for snart 7 år siden, men jeg var aldri forbedrett på hvor vanskelig og tøfft det skulle bli. Dersom vi ikke skulle ha flyttet hadde jeg gjort alt for at ungene skulle hatt fast bosted hos meg nå. I og med at jeg ikke har familie i denne byen er det krevende å få endene til og møtes og det hjelper ikke på når far motarbeider meg hele tiden og nekter å samarbeide med meg. Det sier seg selv at de går ut over ungene når det er slikt. Jeg har mange ganger måtte se barna bli lei seg pga ting er blitt glemt og de har måttet unnskulde for oss voksne. Far mener ungene er store nok til å passe på tingene sine selv, men barn som er 8 og 10 år gammel skal ikke måtte ta ansvar for sånne ting!

Det er et beintøfft valg og psykisk tøfft vil det være lenge enda, men jeg må bare stå i det. Ungene har vært positive når flytting er blitt diskutert i dag. Etter intiativ av en samtale som de tok opp selv, men jeg merker at følelsene svinger fort for minstemann. Han tenker mye, mens storebroen er mer enkel.

 

Ønsker deg masse lykke til du også. Av og til må man ta vanskelige valg for at ting skal bli bedre. Jeg tenker om det skulle blitt helt krise, så kan man alltids flytte tilbake. Jeg har også sagt til guttene at vi skal prøve og at dersom de med tiden ønsker flytte til faren skal de få lov til det.

Anonymkode: 93d77...2c3

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Enda en som innbiller seg at de gjør det riktige for barna ved å flytte vekk og frata barna og far muligheten til samvær. Jeg blir bare oppgitt.

Anonymkode: a82ae...746

Synst ikke du skal gre alle under en kam. Du vet ikke hele historien min og kan ikke utale deg. Mener du virkelig det er bedre å bo i en by uten netttverk, trangt økonomisk og med en far som ikke følger opp barna som han skal? Det er ikke snakk om å flytte til en annen kant av landet, men det tar 1,5 times reise for å komme til faren sin. Jeg kan garantere deg at eksen min aldri hadde blitt igjen på mitt hjemsted om det var der vi bodde når det ble slutt. Jeg har virkelig prøvd, men etter 7 år har jeg gitt opp å få til et samarbeid med han. 

Anonymkode: 93d77...2c3

[Raven Emerald]

Ryddet for spekulasjoner og svar til dette.

Raven Emerald, mod.

[Zienna]

Når jeg leser dette må jeg si jeg er glad for at jeg har en sønn og en x svigerdatter som har samarbeidet godt om mitt eldste barnebarn i snart 10 år.  50/50 krever samarbeid og svelging av kameler!  Diskusjonene har vært mange, men aldri involvert mitt barnebarn.  Foreldrene bor 2 mil fra hverandre, og det har ikke alltid vært enkelt når skiene, badetøyet etc. var hos den ene, men skulle brukes hos den andre.  Men mor og far har velvillig kjørt mellom hverandre for å hente og bringe.  Temaet flytting har aldri vært et tema, selv om mor ikke har tilhørighet på stedet.  Mor vet at kontakten med far og hans familie betyr så mye, og hun vil aldri ta fra henne dette. 

Jeg forteller dette fordi jeg synes du bør tenke deg om.  Spør deg selv hva du frarøver barna.  Du synes det er viktig at barna kommer på fritidsaktiviteter, men kanskje synes far annet er viktigere?  Du skriver at han ikke har tid til dem, men de bor jo hos ham og han tar ansvaret for dem.  Og ja, selvfølgelig skal barn på 8-10 år kunne pakke bagen sin, smøre matpakken sin, huske badetøyet sitt.  Behøver din ex ha samme standard som deg, og hva gjør at du skal bestemme standarden hans? 

Dere bør snarest ta et møte hos Familievernkontoret.  Ha i bakhodet at barnas beste er mest mulig samvær med begge foreldrene.  Respekter at dere ikke er like mht. hva dere synes er viktig.  Fra det jeg leser her høres han ut som en god far, som bryr seg.  Det bør du respektere og være takknemlig for.

[alltidgladsyndrom]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for gode råd og svar❤️  Jeg vet at det aldri vil gå over med tanke på samarbeidet mellom meg og far, men de slipper å føle så sterkt på det når vi flytter. Jeg valgte å bosette meg i hans nærmiljø pga han og ungene for snart 7 år siden, men jeg var aldri forbedrett på hvor vanskelig og tøfft det skulle bli. Dersom vi ikke skulle ha flyttet hadde jeg gjort alt for at ungene skulle hatt fast bosted hos meg nå. I og med at jeg ikke har familie i denne byen er det krevende å få endene til og møtes og det hjelper ikke på når far motarbeider meg hele tiden og nekter å samarbeide med meg. Det sier seg selv at de går ut over ungene når det er slikt. Jeg har mange ganger måtte se barna bli lei seg pga ting er blitt glemt og de har måttet unnskulde for oss voksne. Far mener ungene er store nok til å passe på tingene sine selv, men barn som er 8 og 10 år gammel skal ikke måtte ta ansvar for sånne ting!

Det er et beintøfft valg og psykisk tøfft vil det være lenge enda, men jeg må bare stå i det. Ungene har vært positive når flytting er blitt diskutert i dag. Etter intiativ av en samtale som de tok opp selv, men jeg merker at følelsene svinger fort for minstemann. Han tenker mye, mens storebroen er mer enkel.

 

Ønsker deg masse lykke til du også. Av og til må man ta vanskelige valg for at ting skal bli bedre. Jeg tenker om det skulle blitt helt krise, så kan man alltids flytte tilbake. Jeg har også sagt til guttene at vi skal prøve og at dersom de med tiden ønsker flytte til faren skal de få lov til det.

Anonymkode: 93d77...2c3

Tenker på deg. Så bra at barna har en så fin mamma

[AnonymBruker]

8 timer siden, Zienna skrev:

Når jeg leser dette må jeg si jeg er glad for at jeg har en sønn og en x svigerdatter som har samarbeidet godt om mitt eldste barnebarn i snart 10 år.  50/50 krever samarbeid og svelging av kameler!  Diskusjonene har vært mange, men aldri involvert mitt barnebarn.  Foreldrene bor 2 mil fra hverandre, og det har ikke alltid vært enkelt når skiene, badetøyet etc. var hos den ene, men skulle brukes hos den andre.  Men mor og far har velvillig kjørt mellom hverandre for å hente og bringe.  Temaet flytting har aldri vært et tema, selv om mor ikke har tilhørighet på stedet.  Mor vet at kontakten med far og hans familie betyr så mye, og hun vil aldri ta fra henne dette. 

Jeg forteller dette fordi jeg synes du bør tenke deg om.  Spør deg selv hva du frarøver barna.  Du synes det er viktig at barna kommer på fritidsaktiviteter, men kanskje synes far annet er viktigere?  Du skriver at han ikke har tid til dem, men de bor jo hos ham og han tar ansvaret for dem.  Og ja, selvfølgelig skal barn på 8-10 år kunne pakke bagen sin, smøre matpakken sin, huske badetøyet sitt.  Behøver din ex ha samme standard som deg, og hva gjør at du skal bestemme standarden hans? 

Dere bør snarest ta et møte hos Familievernkontoret.  Ha i bakhodet at barnas beste er mest mulig samvær med begge foreldrene.  Respekter at dere ikke er like mht. hva dere synes er viktig.  Fra det jeg leser her høres han ut som en god far, som bryr seg.  Det bør du respektere og være takknemlig for.

Tusen takk for svar. Bra at din sønn og x svigerdatter klarer å samarbeide. At man ikke alltid er enige og at det blir diskjusjoner innimellom er jo helt normalt. Ungene mine sa en dag at jeg og kjæresten min kranglet så ofte. Da fortalte vi de at vi har aldr kranglet, men vi diskuterer og at det er viktig å snakke om ting. Det å ikke snakke sammen er mye verre. Jeg og faren har aldri hatt en samtale enn om noe annet enn vær og vind, han klarer ikke snakke om noen. Jrg prøver å få barna mine til å åpne seg opp, men de er vant til å ha en far som er taus som en øster. Han er pappaen deres og han er en flott pappa for dem på mange måter, men når det kommer til de viktigste tingene i livet svikter han.

Uansett at en 8 og 10 åring skal ha ansvar for beskjeder, huske fotballsko, regnkler etc fikk vi klar beskjed på familievernkontoret at det var vi voksne som måtte ta ansvar for. Nå de har 2 hjem er det enda vanskeligere å ha kontroll på ting og det er oss voksne sitt ansvar for å gjøre hverdagen lettere for de. Det betyr ikke at vi ikke skaø motivere de til å passe på tingene sine, men de trenger hjelp fra oss. Vi har også 2 gutter som sliter med konsentrasjonen.

 

Jeg forventer ikke at far skal ha samme standar som meg, men at bursdager blir glemte og andre viktige ting er ikke greit eller det at barna må ta ansvar for kommunikasjon mellom oss foreldre/lærere. I forhold til skolen får lærerene knapt tak i han. Han stiller så og si aldri opp på møter, avslutninger ol som vedgår ungene. Skal man ha barna 50% så kreves det mer enn å kun ha ungene. Gutta trenger nøye oppfølging av lekser og her svikter der også. I tillegg at han ikke snakker med mor deres er stor nok grunn for at vi ikke kan ha 50/50.! Barn lider under sånne omstendigheter og det er vi blitt fortalt og skolen har til tider vært veldig bekymret for barna pga mangel på kommunikasjon og samarbeid. Faren melder aeg også helt ut den uka han ikke har de. Jeg mener at man fortsatt er foreldre 100% selv om det ikke er min uke. Siden jeg er alene i denne byen og jobber fulltid sier det seg selv at det er vanskelig å få endene til å møtes. Ikke minst økonomisk er en viktig faktor for at vi flytter. J

 

Jeg kan love deg at jeg har tenkt meg om. I mange år har heg tenkt og nå er avgjørelsen tatt for at ungene skal slippe å ha det sånn som de har det. Ang mekling, skulle vi vært der sist uke men far meldte avbud rett før. Neste time er om 1 mnd.

 

 

Anonymkode: 93d77...2c3

[AnonymBruker]

7 timer siden, alltidgladsyndrom skrev:

Tenker på deg. Så bra at barna har en så fin mamma

Tusen takk for gode ord og tanker🌹 Jeg føler at jeg blir revet opp innvendig, men jeg må bare stå i det. Livskvaliteten min har vært svekket i alt for mange år pga alle bekymringene mine og nå er det på tide med en forandring. På sikt tror jeg at faren vil se at det var til det beste. Plutselig skal de på ungdomskolen/gymnas og kanskje de senere vil flytte til faren sin, men de trenger ekstra oppfølging i flere år til og de trenger me stablitet og ro.

Anonymkode: 93d77...2c3

[gangnedsol i elg]

Ok, du mener at far ikke bryr seg nok om ungene deres til at de har godt av 50/50 fordeling, skjønner jeg. Da burde han egentlig ha blitt glad for at han skal se ungene mindre da, men i stedet later han altså, overfor den yngste sønnen, som at han syns det er leit?

Han er altså en samvittighetsløs manipulator?

I så fall skjønner jeg deg.

Men hvis han faktisk syns det er leit at han skal se mindre til ungene, (altså ikke later som), da sympatiserer jeg med mannen din. Han er faren deres, som du er moren deres. At dere ikke kommuniserer er dere begges ansvar  få gjort noe med.

 

Hva med å samle hele familien og snakke ut om denne problemstillingen? Det forutsetter  at dere må være voksne nok til å holde dere til fakta.