Hvorfor er de ikke glad for meg?

[AnonymBruker]

Jeg har vært gjennom mye de siste årene, har virkelig ikke hatt det lett. Mye motgang med tøffe studier som ble gjennomført til tross for (i utgangspunktet) invalidiserende sykdom, jeg gikk gjennom et brudd som var vondt og tøft (selv om jeg ønsket det selv), og i tillegg fikk min beste venn og nærmeste støttespiller, min far, en kreftdiagnose. Jeg vil si at det eneste som har holdt meg gående de siste par-tre årene er tanken på at "det vil bli bedre". 

Så ble det bedre. Jeg ble ferdig med utdannelsen, og selv om jeg hangler enda sykdomsmessig så er jeg bedre enn før, og gjør det beste ut av situasjonen. Jeg jobber så mye jeg overhode makter, og jeg har gjort det bra hittil karrieremessig. I tillegg har jeg blitt sammen med en mann som gjør at livet virkelig, og kanskje for første gang, gir mening for meg. Jeg vet først nå hva det egentlig vil si å elske noen, og jeg kommer aldri til å gi slipp på ham. Forholdet med denne mannen og planene vi har for livet sammen er naturligvis noe jeg snakker om og uttrykker glede over til familie og venner, og det er her jeg tar meg selv i å føle meg skuffet over diverse familiemedlemmer.

Vi har flytteplaner til sommeren, altså vi skal for det første flytte sammen, men i tillegg til en by et stykke unna (grunnet jobbmuligheter osv). Dette uttrykker noen i familien min misnøye over. Det ble hintet om at det sjelden er en god idé å flytte for noen andre, selv om jeg forklarte at jeg ikke føler tilhørlighet her hvor jeg bor nå, og at jeg vil føle meg hjemme sammen med ham, uansett hvor det måtte være. Da sier vedkommende at "det kan du vel ikke vite, når dere ikke har bodd sammen". Jeg ble oppgitt og lot temaet ligge. Videre sier hun "Dere må iallefall ikke finne på å få barn med det samme, før du har bodd med ham en god stund".  Dette gjorde meg oppgitt fordi jeg og min kjære har pratet om at vi ønsker barn etterhvert, og faktisk snakker vi om å begynne så vidt å prøve fra sensommeren av. Jeg ønsker ikke å dele dette med noen, og sa derfor at jeg vet best selv hva jeg ønsker og hva som er best for meg. Da sier hun "åja, akkurat som da du visste at du kom til å gifte deg med *navn*" (eksen).  Jeg fikk vite at det har blitt snakket om i plenum bak min rygg, at jeg noen ganger kan være litt naiv, noe jeg forøvrig ikke kjenner meg igjen i. Jeg vil faktisk heller betegne meg selv som en skeptiker.

Jeg sitter med inntrykk av at min familie, og spesielt mine søsken, ikke unner meg noe godt i livet. Får jeg en jobb jeg har søkt på og jobbet hardt for å få så himles det med øynene. De forteller meg i det ene øyeblikket at jeg begynner å bli gammel og at det er rart jeg ikke har hastverk med å få barn - for så å si i det neste at jeg må drøye litt fordi jeg kjenner ikke min kjære godt nok.

Hvorfor skal jeg ta imot råd fra noen som ikke ønsker meg noe godt??

Bare en liten utblåsning fra meg. Jeg kjenner bare at jeg blir så oppgitt.

 

 

 

Anonymkode: 090d1...696

[Zienna]

Om de ikke hadde brydd seg, ville de ikke brydd seg om å gi deg noen råd og kommentarer.  Kanskje har de selv dårlige erfaringer og ønsker å viderebringe dem, i beste mening. 

Gjør det du selv kjenner er rett for deg

[atropos]

Drit i hva de tenker. Stol på hjertet ditt. Hvis alt klaffer, hvorfor vente? Jeg ble samboer, giftet meg og fikk barn i løpet av 2 år. Og alt med min mors harde protester om at det gikk for fort og at jeg ikke kunne vite hvordan han _egentlig_ var. Vi har vært gift 4 år snart, og har ikke angret et sekund på at jeg ignorerte mamma. (som fremdeles er skeptisk. Nå til huskjøp) 

Med nærmeste familie må man noen ganger velge å ha litt fri passasje mellom ørene- inn det ene og ut det andre. Hvis ikke risikerer man p bli ganske så bitter.

[AnonymBruker]

11 minutter siden, atropos skrev:

Drit i hva de tenker. Stol på hjertet ditt. Hvis alt klaffer, hvorfor vente? Jeg ble samboer, giftet meg og fikk barn i løpet av 2 år. Og alt med min mors harde protester om at det gikk for fort og at jeg ikke kunne vite hvordan han _egentlig_ var. Vi har vært gift 4 år snart, og har ikke angret et sekund på at jeg ignorerte mamma. (som fremdeles er skeptisk. Nå til huskjøp) 

Med nærmeste familie må man noen ganger velge å ha litt fri passasje mellom ørene- inn det ene og ut det andre. Hvis ikke risikerer man p bli ganske så bitter.

Ja, der sa du det.

 

Anonymkode: 090d1...696

[AnonymBruker]

De er vel lei seg for at du skal flytte og håndterer det helt feil. 

Anonymkode: b62a4...fec

[Gjest Blomsterert]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært gjennom mye de siste årene, har virkelig ikke hatt det lett. Mye motgang med tøffe studier som ble gjennomført til tross for (i utgangspunktet) invalidiserende sykdom, jeg gikk gjennom et brudd som var vondt og tøft (selv om jeg ønsket det selv), og i tillegg fikk min beste venn og nærmeste støttespiller, min far, en kreftdiagnose. Jeg vil si at det eneste som har holdt meg gående de siste par-tre årene er tanken på at "det vil bli bedre". 

Så ble det bedre. Jeg ble ferdig med utdannelsen, og selv om jeg hangler enda sykdomsmessig så er jeg bedre enn før, og gjør det beste ut av situasjonen. Jeg jobber så mye jeg overhode makter, og jeg har gjort det bra hittil karrieremessig. I tillegg har jeg blitt sammen med en mann som gjør at livet virkelig, og kanskje for første gang, gir mening for meg. Jeg vet først nå hva det egentlig vil si å elske noen, og jeg kommer aldri til å gi slipp på ham. Forholdet med denne mannen og planene vi har for livet sammen er naturligvis noe jeg snakker om og uttrykker glede over til familie og venner, og det er her jeg tar meg selv i å føle meg skuffet over diverse familiemedlemmer.

Vi har flytteplaner til sommeren, altså vi skal for det første flytte sammen, men i tillegg til en by et stykke unna (grunnet jobbmuligheter osv). Dette uttrykker noen i familien min misnøye over. Det ble hintet om at det sjelden er en god idé å flytte for noen andre, selv om jeg forklarte at jeg ikke føler tilhørlighet her hvor jeg bor nå, og at jeg vil føle meg hjemme sammen med ham, uansett hvor det måtte være. Da sier vedkommende at "det kan du vel ikke vite, når dere ikke har bodd sammen". Jeg ble oppgitt og lot temaet ligge. Videre sier hun "Dere må iallefall ikke finne på å få barn med det samme, før du har bodd med ham en god stund".  Dette gjorde meg oppgitt fordi jeg og min kjære har pratet om at vi ønsker barn etterhvert, og faktisk snakker vi om å begynne så vidt å prøve fra sensommeren av. Jeg ønsker ikke å dele dette med noen, og sa derfor at jeg vet best selv hva jeg ønsker og hva som er best for meg. Da sier hun "åja, akkurat som da du visste at du kom til å gifte deg med *navn*" (eksen).  Jeg fikk vite at det har blitt snakket om i plenum bak min rygg, at jeg noen ganger kan være litt naiv, noe jeg forøvrig ikke kjenner meg igjen i. Jeg vil faktisk heller betegne meg selv som en skeptiker.

Jeg sitter med inntrykk av at min familie, og spesielt mine søsken, ikke unner meg noe godt i livet. Får jeg en jobb jeg har søkt på og jobbet hardt for å få så himles det med øynene. De forteller meg i det ene øyeblikket at jeg begynner å bli gammel og at det er rart jeg ikke har hastverk med å få barn - for så å si i det neste at jeg må drøye litt fordi jeg kjenner ikke min kjære godt nok.

Hvorfor skal jeg ta imot råd fra noen som ikke ønsker meg noe godt??

Bare en liten utblåsning fra meg. Jeg kjenner bare at jeg blir så oppgitt.

 

 

 

Anonymkode: 090d1...696

Ikke bry deg. Hvis du gjør,så er det er varsel om at du føler deg litt truffet?  Bare tenker det utfra erfaringer, Andre påvirker ikke i den grad når en vet hva en gjør. 

[Gjest Juanita]

Ang barn: Begge deler kan jo være sant? Det kan godt hende at du er 38 og at det begynner å haste med å få barn, samtidig er det ikke nødvendigvis noen god idé å få barn veldig tidlig i et forhold....

Synes kanskje du tar innvendingene deres litt vel personlig. Det er jo ganske generelle råd.... Ikke flytte sammen for tidlig, ikke få barn "med en gang", tenk over om du virkelig vil flytte vekk fra hjembyen med kun han til et sted du ikke kjenner noen andre osv. Det er jo bare fornuft egentlig.... Det kan også være de ser på deg som sårbar og ønsker å beskytte deg.

En annen ting kan jo være at de ikke er så sjarmert av typen din som det du er selv. Sånt sier man gjerne ikke rett ut, så det kan ligge noe sånt bak. Kanskje de ser, eller mener at de ser, at dere ikke passer sammen, at han ikke vil være bra for deg i lengden, at du er så forelsket og så gjerne vil det skal være den store kjærligheten at du blir blind... Det trenger heller ikke være riktig, men kan være at de forsøker å be deg ta litt lenger tid før du hopper inn i noe fordi de er usikre på hvordan det vil gå

Det betyr jo bare at de unner deg alt godr og ønsker det beste for deg, ikke det mitsatte!

[AnonymBruker]

Vedr barn så er det faktisk lurt å ha bodd sammen en stund, lært hverandre p kjenne skikkelig og la den evrste forelskelsen legge seg. Som andre sier kan det være familien ser ting du ikke ser. Ellers er det ingen god ide å få barn når du hangler av sykdom, det kan forverre egen tilstand og er ikke optimalt for barnet. Sykdom + par som kjenner hverandre dårlig + barn er o fte oppskirften på brudd. Jeg tror ikke familien di. Ikke bryr seg, jeg tror de sier det de gjør nettopp fordi de bryr seg.

Anonymkode: 11402...e42

[AnonymBruker]

Å være glad for noen betyr ikke å ukritisk si ja og ha. Innvendingene du har fått er helt fornuftige, selv om vi ikke vet hva slags tone de ble sagt i. For mange er det å bry seg synonymt med å uttrykke bekymring.

Anonymkode: 99a05...9a8

[Hactar]

Det er jo ikke dårlige råd. Særlig det med å vente med barn til man har bodd sammen en god stund. Skjønner du er lei om du opplever utidig og lite vennlig innblanding i alt mulig. Du må likevel ha i tankene at forhold kan skjære seg, og hvis dere har barn er det ikke bare å flytte hjem igjen.

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte med enkelte i min familie. Jeg har valgt å fortelle dem minst mulig. De kan mene/tenke akkurat hva de vil, men jeg er voksen nok til å bestemme selv og vet hva som er best for meg! Hev deg over det og gjør som du føler for:)

Anonymkode: 2e776...cf5

[AnonymBruker]

Jeg tror du er litt for hårsår her.

Jeg vil tippe at vedkommende står deg ganske nær og egentlig bare er lei seg og bekymret for deg.
Hadde hun ikke brydd seg hadde hun ikke sagt disse tingene, ta det som et tegn på at hun bryr seg.

Og som en over her sier, det er faktisk ganske gode råd. Mange som har gjort det samme, har lengtet hjem etter en stund. 
Og det er lurt å vente med barn til man har bodd sammen en stund og kjenner hverandre i hverdagen også.

Anonymkode: ca4cc...22e

[AnonymBruker]

Dette er gode råd. Man bør kjenne en mann godt før man flytter sammen, og man bør også kjenne en mann VIRKELIG godt OG vite hvordan han er i hverdagen før man får barn. Og tenk så fortvilet hvis det viser seg at mannen ikke var den du trodde og så har du flyttet med han og fått barn, og bor så langt borte at familien din står der på andre siden av landet uten sjans til å hjelpe deg. Kanskje de ikke vet at du trenger hjelp en gang. At det begynner å haste med barn, er én ting, men det er fortsatt gode råd. Familie er som regel nærme, og da kan man også snakke rett fra leveren. Ikke for å være ekkel eller ødelegge for noen, men fordi det er sant. Og kanskje de får noen vibber fra mannen som du ikke kjenner midt i forelskelsesrusen. Vær glad for at de bryr seg om deg. Det er til syvende og sist du som bestemmer, så bare sett pris på de omtenksomme rådene, og så avgjør du selv hva som er riktig for deg, uten å skilles som uvenner med familien din.

Og så lurer jeg på. Hva sier kjæresten din til familien din? Liker han dem? Har han sagt noe om hvordan de kommenterer på ting, osv?

Anonymkode: 7ea6a...768

[Gjest cheshirecat]

FLYTT!! Du har SÅ GODT av å komme deg bort fra en så negativ familie. De har åpenlyst et bilde og en oppfatning av at "sånn er du".. Den får du tredd nedover ørene så det holder. På tide at du får (re)definere degselv. Og p.s: gratulerer med både utdanning, mann og helsa, flott at du har kommet deg så bra "på beina" når du var så langt nede. Du bør være stolt