Er så flau! Fikk panikkanfall på jobb :(

[AnonymBruker]

Trenger bare litt råd om hva dere hadde gjort her. Jeg har IKKE lyst å dra på jobb i morgen.

Sliter sånn med angst for menn, og i dag var det en fyr som snakket til meg ved kaffemaskina på jobb. Jeg fikk helt noia og begynte å gråte, fikk det for meg at han skulle drepe meg og sånn. Helt sykt jeg vet, men denne angsten er ikke rasjonell i det hele tatt. Jeg fikk bare sammenbrudd foran kollegene mine. Ba om unnskyldning rett etter jeg hadde roet meg ned, men nå er jeg bare så flau og irritert over meg selv. I tillegg har jeg ansvar for en del av sjefens oppgaver siden han er borte, og må ta en del upopulære avgjørelser. Får så mye kjeft og jeg takler det ikke. Får panikkanfall konstant og bare gråter. Har likevel ikke samvittighet til å sykmelde meg fordi jeg har dette ansvaret. 

Generelt er angsten for menn så ille at jeg tør nesten ikke gå ut lenger. Går til behandling men det hjelper ikke dsv.

Jeg er så teit  Nå tror de jeg jobber med at jeg er helt ustabil. 

Anonymkode: 8a550...468

[AnonymBruker]

De vet ikke hva som skjedde og hvorfor. For alt de vet kan det være noen du kjente døde nylig og du er ekstra følsom. Jeg hadde antatt at det var noe sånt, med mindre jeg hadde sett deg gråte på jobb ofte. Dersom noen spør, så bare si at du har det litt vanskelig på privaten og vil ikke snakke om det, at det er nå slik livet er i perioder. Det blir bare en stor greie dersom du stresser og gjør det til en stor greie. Dersom kollegaene dine er ok folk, så vil de ikke lage en stor sak av en episode.

Anonymkode: a9e12...b48

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De vet ikke hva som skjedde og hvorfor. For alt de vet kan det være noen du kjente døde nylig og du er ekstra følsom. Jeg hadde antatt at det var noe sånt, med mindre jeg hadde sett deg gråte på jobb ofte. Dersom noen spør, så bare si at du har det litt vanskelig på privaten og vil ikke snakke om det, at det er nå slik livet er i perioder. Det blir bare en stor greie dersom du stresser og gjør det til en stor greie. Dersom kollegaene dine er ok folk, så vil de ikke lage en stor sak av en episode.

Anonymkode: a9e12...b48

Jeg har ikke grått på jobb før altså, dette er første gang. Hun ene dama som driver og plager meg har fått flere kolleger til å gråte. Jeg bare liker ikke å miste kontrollen sånn. Er det mange som har angst som klarer å ha en vanlig jobb med mye ansvar? Den her mannfolkangsten min tar knekken på meg. Jeg er jo konstant redd for at menn skal drepe meg. Psykologen har sagt jeg bare må "ride it out", at det på sikt blir bedre hvis jeg slutter å løpe vekk fra skumle situasjoner. Jeg liker jo jobben min og kollegene mine. Æsj har såå lyst å ringe inn syk i morgen... 

Anonymkode: 8a550...468

[AnonymBruker]

Jeg er enig med vedkommende over meg. Så lenge det bare har skjedd den ene gangen vil nok ikke de tenke noe særlig mer på det enn at noe spesielt har skjedd og at du derfor var litt lett påvirket.

Det er en ny dag i morgen, og kollegaene vil mest sannsynlig slutte å tenke på det så lenge du fortsetter som normalt. Det er når du først blir borte etter en slik hendelse at det begynner å bli snakket om. Hev hodet. Du har ingenting å være flau over. Det er flust av personer som har tydd til tårene på arbeidsplassen, og årsakene er ekstremt mange. 

Jeg synes du er flink som går til behandling for dette og møter frykten din hver eneste dag. Bare pass på at du ikke sliter deg ut. Det er lov til å være sykemeldt noen dager.  

Anonymkode: 6d1a3...a76

[Testosteron]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Psykologen har sagt jeg bare må "ride it out", at det på sikt blir bedre hvis jeg slutter å løpe vekk fra skumle situasjoner. Jeg liker jo jobben min og kollegene mine. Æsj har såå lyst å ringe inn syk i morgen... 

Anonymkode: 8a550...468

Hvis du "løser" problemet med å sykemelde deg, så havner du fort i et mønster med sykemeldinger, som det kan bli vanskelig å komme seg ut av. Gå derfor heller på jobb selv om du ikke har lyst

Det er bra du går til psykolog. Da blir du med tiden kvitt dette problemet 

[Uhørt]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Trenger bare litt råd om hva dere hadde gjort her. Jeg har IKKE lyst å dra på jobb i morgen.

Sliter sånn med angst for menn, og i dag var det en fyr som snakket til meg ved kaffemaskina på jobb. Jeg fikk helt noia og begynte å gråte, fikk det for meg at han skulle drepe meg og sånn. Helt sykt jeg vet, men denne angsten er ikke rasjonell i det hele tatt.

Generelt er angsten for menn så ille at jeg tør nesten ikke gå ut lenger. Går til behandling men det hjelper ikke dsv.

Jeg er så teit  Nå tror de jeg jobber med at jeg er helt ustabil. 

Anonymkode: 8a550...468

Bare av nyskjerrighet. Hva springer denne angsten ut fra? Fæle historier om fælemenn som figurer i krimsaker i media eller bare tanken på at vi kan ta innersvingen på dere fysisk?

Flaks du er kvinne da har du litt mer lov til å panikkgrine enn en mann. Det er kleint å oppleve det i mannsmiljø.

Og kanskje droppe å ta på deg mer ansvar på jobben så lenge du frykter de mannlige arbeidstakerene? De er den andre parten i denne episoden. De mannfolka tåler at du griner, men det er ikke like kult om du begynner å skyve dem unna.

[AnonymBruker]

Hvorfor er du så redd for menn? Det er en form for angst jeg sjelden eller aldri har hørt om. Er du redd for feminine homofile og transvestitter også?  

Anonymkode: fd622...6bb

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er du så redd for menn? Det er en form for angst jeg sjelden eller aldri har hørt om. Er du redd for feminine homofile og transvestitter også?  

Anonymkode: fd622...6bbd

Som TS skriver er det en irrasjonell angst. Det er de fleste angstlidelser. 

Anonymkode: 6d1a3...a76

[Minitroll]

Om du går på jobb i morgen til tross for all skrekken, tror jeg du vil ha det en million ganger bedre i morgen kveld enn om du er hjemme. Fortell gjerne sannheten til en av dine kollegaer som du føler du kan stole på. Det er godt å ha en alliert. Jeg hadde en kollega tidligere som var svært åpen om sin angst og jeg har enormt stor respekt for h*n som går i arbeid og holder det gående

likevel.

[Gjest Reza08]

Du er ikke teit i det hele tatt. Angst er en plagsom lidelse, og det er noe man ikke kan noe for. Det er mange grunner til at man får dette. Noen har opplevd noe svært traumatisk, andre er arvelig eksponerte, noen får det helt plutselig, mens andre igjen kan ha fått dette som en ringvirkning av sykdom, utbrenthet eller mobbing.

Tilstanden kan være generell, eller mer spesifikk. Følelsene og reaksjonsmønsteret kan som du beskriver kan være helt urasjonelt eller svært overdrevet. Ofte vet man jo at ting ikke er så farlige som man opplever mens det står på, men reaksjonen kan være vanskelig å forhindre likevel.

Samtidig høres det ut som du har en utfordrede hverdag på mange måter, i og med at du får mye kjeft av dine kollegaer. Og den damen som du beskriver, later også til å være en utfordring. Hvis dette er noe som pågår med jevne mellomrom, er det en spesifikk sak som kan være med på å sette deg ut av spill. At man utvikler angst for slike ting er jo helt normalt. Selv om du generelt trives (noe som er bra), kan det hende slike ting som nevnt over bringer frem dårlige assosiasjoner, noe du også skriver.

Jeg synes du virker tøff som tør å gå på jobb hver dag, på tross av at du sliter med angst i så stor grad. Du har helt klart en fordel der. Selv om dagens hendelse var ubehagelig, er det kanskje greit å komme seg på jobb om formen tilsier det. Ingenting er bedre. Men jeg forstår også om du velger å være borte en stund, av og til kan man trenge en pause. Angst kvalifiserer absolutt til sykemelding. Noen ganger må man bare innse at man må være borte en periode på ubestemt tid. Det er ikke noe man styrer selv.

Fortsett med behandling hos psykolog, det er alltid godt å ha noen man kan snakke fortrolig med, selv om totaleffekten ikke alltid er helt som ønsket (behandleren bør dog være en du har kjemi med). Hvis du har noen venner du stoler på, eller familie i umiddelbar nærhet, kan disse også være svært gode støttespillere i en vanskelig tid. Kollegaene som virkelig bryr seg vil nok også ta kontakt etter en stund. Om du ikke har fortalt det på arbeidsplassen, kan det være svært befriende å fortelle det. Åpenhet er ofte nøkkelen i mange situasjoner. Da kan man få tilrettelagt arbeidet på en måte som passer deg bedre. Du kan velge å tie fullstendig også, det er helt opp til deg. Ikke alle ønsker å berette om slike ting av ulike grunner.

Håper det går bra med deg videre! Det krysser jeg fingrene for.

 

[Hottrio]

Irrasjonell angst kan dukke opp på ulike steder, helt uten grunn. Det er vel derfor det er totalt irrasjonelt. Jeg har slitt med lignende selv også, ikke vært redd for menn altså, men jeg har hatt panikkangst i ulike situasjoner. En type agorafobi med panikkangst. Jeg tror det kan komme som lyn fra klar himmel altså, det skjedde i alle fall for meg.

[Candiru]

Jeg har angst, og har en jobb med mye ansvar. Er sykemeldt i perioder hvor det er ekstra ille. Jeg er åpen om problematikken min på jobb. Det som jeg har lagt merke til i årenes løp, er at jeg legger til meg vaner hvor jeg unngår å gjøre angstfremkallende ting, eller ihvertfall prøver så godt jeg kan. For meg har ikke det vært heldig, da angsten bare finner nye ting å trigges av. Hvis du føler at ting er ekstra ille nå, og at angsten din kommer også når du ikke er på jobb (som du beskriver) så kan det kanskje være greit å ta en liten pause med sykemelding. Men samtidig kan det ha negative effekter ved at du da isolerer deg fullstendig og ikke tør å gå ut, komme tilbake på jobb osv. Fortsett å prat med psykologen, prøv å følge tips du får av vedkommende. Håper det ordner seg for deg

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er du så redd for menn? Det er en form for angst jeg sjelden eller aldri har hørt om. Er du redd for feminine homofile og transvestitter også?  

Anonymkode: fd622...6bb

Jeg ble brutalt mobbet av noen gutter på skolen i 9 år. Selv om det er 20 år siden sitter angsten i den dag i dag. I tillegg har jeg blitt voldtatt, overfalt med pistol, og ranet på jobb. Av menn. 

Noen av mine beste venner er homofile menn, så nei, er ikke redd for de. Trives faktisk best på homsebarer, da er jeg ikke så redd.

I dag dro jeg faktisk på jobb. Hadde IKKE lyst, men tvang meg ut døren. Og det gikk faktisk veldig bra! Jeg holdt et personalmøte uten problem, i tillegg fikk jeg på plass en avtale med noen leverandører. OG positive tilbakemeldinger på møtene jeg har hatt denne uken.  Føler meg mye roligere nå.

Tusen takk til alle som har svart meg her. Jeg skjønner det kan være vanskelig å forstå denne angsten, jeg sliter med å forstå det selv. 

TS

Anonymkode: 8a550...468

[Minya]

Det er ikke du som er teit, det er angsten som er teit, og det går så utrolig mye bedre om du klarer å ta tyren ved hornene slik som du gjorde da du dro på jobb likevel. *stående applaus*
Neste gang angsten kommer kastende på deg så kan du prøve å fokusere på at du klarte å dra på jobb selv om du skalv i buksene og helst ville ligge hjemme og synes synd på deg selv med angstmonsteret sittende på brystet. Heia deg!

Hilsen en som også sliter med det teite angstmonsteret, men som har klart å komme seirende ut av de fleste kampene de siste årene.

[AnonymBruker]

Den 24.2.2016 at 17.22, AnonymBruker skrev:

I dag dro jeg faktisk på jobb. Hadde IKKE lyst, men tvang meg ut døren. Og det gikk faktisk veldig bra! Jeg holdt et personalmøte uten problem, i tillegg fikk jeg på plass en avtale med noen leverandører. OG positive tilbakemeldinger på møtene jeg har hatt denne uken.  Føler meg mye roligere nå.

Tusen takk til alle som har svart meg her. Jeg skjønner det kan være vanskelig å forstå denne angsten, jeg sliter med å forstå det selv. 

TS

Anonymkode: 8a550...468

Godt å høre at du dro på jobb. Du gjør fremskritt, noe som gir håp om at du kan bli kvitt angsten en stund inn i fremtiden

Jeg har hadde angst fra tenårene og inn i tyveårene, så jeg vet hvordan det er. Men jeg ble bedre. Et triks kan jo være å spørre deg selv hvordan du ville ha reagert dersom du så en kollega gråte på jobb. Ville du umiddelbart tenkt at den kollegaen var håpløs og rar? Dersom du har noen hyggelige kollegaer, så vil de være positivt innstilt til deg og de vil ikke anta det verste.

Angsten din er forståelig. Tanker og følelser henger igjen fra fortiden, de prøver å fortelle deg at alle menn er farlige pga det du opplevde. Alt forteller deg at "den mannen er slem og kommer til å skade deg". Du kan kanskje prøve å minne deg selv på at du er trygg, det er mange kollegaer rundt deg så ingen kan skade deg uten at de andre griper inn. Minn deg selv også på at ikke alle menn er slemme, for deretter å se for deg en mann du kjenner eller har sett i media som er snill/ omtenksom på en eller annen måte.

Angst tar tid å bli kvitt, så vær tålmodig. Håper du blir bedre.

 

 

Anonymkode: a9e12...b48

[Apis]

Den ‎24‎.‎02‎.‎2016 at 17.22, AnonymBruker skrev:

Jeg ble brutalt mobbet av noen gutter på skolen i 9 år. Selv om det er 20 år siden sitter angsten i den dag i dag. I tillegg har jeg blitt voldtatt, overfalt med pistol, og ranet på jobb. Av menn. 

Noen av mine beste venner er homofile menn, så nei, er ikke redd for de. Trives faktisk best på homsebarer, da er jeg ikke så redd.

I dag dro jeg faktisk på jobb. Hadde IKKE lyst, men tvang meg ut døren. Og det gikk faktisk veldig bra! Jeg holdt et personalmøte uten problem, i tillegg fikk jeg på plass en avtale med noen leverandører. OG positive tilbakemeldinger på møtene jeg har hatt denne uken.  Føler meg mye roligere nå.

Tusen takk til alle som har svart meg her. Jeg skjønner det kan være vanskelig å forstå denne angsten, jeg sliter med å forstå det selv. 

TS

Anonymkode: 8a550...468

At du sliter etter å blitt voldtatt, overfalt med pistol og ranet på jobb, vil de fleste forstå, vis du føler å "forklare" angstanfallet ditt så bruk at du sliter med angst etter å ha blitt ranet på jobb og at du får behandling og hjelp for å takle det

[AnonymBruker]

Den 24. februar 2016 at 17.22, AnonymBruker skrev:

Jeg ble brutalt mobbet av noen gutter på skolen i 9 år. Selv om det er 20 år siden sitter angsten i den dag i dag. I tillegg har jeg blitt voldtatt, overfalt med pistol, og ranet på jobb. Av menn. 

Noen av mine beste venner er homofile menn, så nei, er ikke redd for de. Trives faktisk best på homsebarer, da er jeg ikke så redd.

I dag dro jeg faktisk på jobb. Hadde IKKE lyst, men tvang meg ut døren. Og det gikk faktisk veldig bra! Jeg holdt et personalmøte uten problem, i tillegg fikk jeg på plass en avtale med noen leverandører. OG positive tilbakemeldinger på møtene jeg har hatt denne uken.  Føler meg mye roligere nå.

Tusen takk til alle som har svart meg her. Jeg skjønner det kan være vanskelig å forstå denne angsten, jeg sliter med å forstå det selv. 

TS

Anonymkode: 8a550...468

Så flott, TS! Godt å høre det gikk bra. Veldig leit å høre om bakgrunnen din. Du er sterk som ikke lar dette styre deg.

Anonymkode: 6d1a3...a76