Misliker mannen min.

[a l'orange]

1 minutt siden, Belladonna skrev:

Det er ikke sikkert det er for sent å lære hvis det er gøy  

 

Jeg synes @Belladonna svarer deg svært godt!

Jeg kan forstå at mannen ikke ser at det er problem, dersom han bare har fått holde på, men det er på høy tid å stå opp for deg selv, TS. Ergo må han nesten ta et valg om han heller vil bo alene. Hardt mot hardt. Men da blir det i såfall han som velger å bo alene, og ikke deg som presser ham halvveis  ut slik du har gjort til nå

[AnonymBruker]

Du har fått det jeg kaller "kvalmen" i et forhold, det går dessverre aldri over. Ingen vits i å prøve å rette det opp, det har gått for langt...

Jeg ser hensynet til fosterdatteren deres, det er flott at du ønsker det beste for henne. Likevel skal du klare å leve et godt liv oppi det hele og. Kan du drøfte problemstillingen din med de som følger opp fosterbarnet? Er det barnevernet kanskje? 

Jeg synes også du kan slutte å late som overfor deg selv og mannen din. Dere er ikke kjærester, og ville ikke ha bodd i samme hus hvis det ikke var for barnets del.

Alt det praktiske med firma og det dere eier ordner seg alltids, det er ikke det vanskelig når det kommer til en skilsmisse.

Føler med deg som må holde ut med "kvalmen", sender deg en god klem og ønsker deg lykke til!

Anonymkode: 373aa...dce

[a l'orange]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser hensynet til fosterdatteren deres, det er flott at du ønsker det beste for henne. Likevel skal du klare å leve et godt liv oppi det hele og. Kan du drøfte problemstillingen din med de som følger opp fosterbarnet? Er det barnevernet kanskje?

Anonymkode: 373aa...dce

Ja, jeg synes det bør utredes hvorvidt det finnes gode alternativer. Vi vet ikke om dette kan løses slik at det i alle fall er levelig i hjemmet, og man skal ikke måtte presses til å ha det ulevelig med å ha et annet menneskes liv på samvittigheten slik det kan virke som du har nå, TS.

Jeg er ikke en av dem som mener at ekteskap og det å holde sammen alltid er best. Ikke en gang for barnas skyld. Men jeg tenker at i denne situasjonen så har både mann og kone latt ting skli ut, det er liksom ikke slik at den ene plutselig har oppført seg slemt. Og da synes jeg nok også det går an å gi det et forsøk, ikke skille seg på grunn av "kvalme" når man har et barn som felles ansvar.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har fått det jeg kaller "kvalmen" i et forhold, det går dessverre aldri over. Ingen vits i å prøve å rette det opp, det har gått for langt...

Jeg ser hensynet til fosterdatteren deres, det er flott at du ønsker det beste for henne. Likevel skal du klare å leve et godt liv oppi det hele og. Kan du drøfte problemstillingen din med de som følger opp fosterbarnet? Er det barnevernet kanskje? 

Jeg synes også du kan slutte å late som overfor deg selv og mannen din. Dere er ikke kjærester, og ville ikke ha bodd i samme hus hvis det ikke var for barnets del.

Alt det praktiske med firma og det dere eier ordner seg alltids, det er ikke det vanskelig når det kommer til en skilsmisse.

Føler med deg som må holde ut med "kvalmen", sender deg en god klem og ønsker deg lykke til!

Anonymkode: 373aa...dce

Takk for svar. Jeg tenker og føler mye av det samme som du setter ord på. Tror nok også det må et under til hvis vi skal bli gamle sammen.

Alt av verdier hos oss er allerede ordnet da vi har en ganske detaljert ektepakt, så det er kun av hensyn til fosterbarnet at vi fortsatt er gift. Har vært i kontakt med barnevernet ang problematikken og det skal drøftes på et sammarbeidsmøte etter påske, men hensynet til henne veier veldig tungt for meg og jeg er villig til å sette livet på vent i noen år til for henne.

Tusen takk for klemmen og oppmuntrende ord. 

Anonymkode: 7ff3e...8ed

[a l'orange]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Har vært i kontakt med barnevernet ang problematikken og det skal drøftes på et sammarbeidsmøte etter påske, men hensynet til henne veier veldig tungt for meg og jeg er villig til å sette livet på vent i noen år til for henne.

Anonymkode: 7ff3e...8ed

Det er helt fantastisk at du er villig til det! Sender deg også en oppmuntringsklem

Jeg synes likevel du har gjort helt riktig ved å gå inn i en prosess med barnevernet angående denne problematikken. For selv om alternative løsninger ikke nødvendigvis er noe du ønsker å gå for, så kan det være lurt å ha dem i bakhånd når du skal sette grenser overfor mannen din. Ikke bare trygle ham om å endre seg, men sette som krav at han gjør det. Litt som å ha flere jobbtilbud dersom du skal sette krav om lønn. Et brekkjern

Det er absolutt ingen av disse tingene du ønsker deg, som er umulige for en hvilken som helst mann å få til. Dersom han bare vil. Og den viljen må han innse selv at han har.

[AnonymBruker]

Du har selv valgt denne mannen. I stedet for å henge deg opp i alt som irriterer deg ved ham, bør du heller fokusere på hvorfor du valgte ham i utgangspunktet. 

Anonymkode: 8653a...387

[Gjest Mythic]

Jeg forstår godt at du synes dette er vanskelig å leve med, og når man først begynner å irritere seg over ting, irriterer man seg til slutt over alt mulig. En nedadgående spiral det er vanskelig å gjøre noe med, så lenge den andre parten ikke er interessert i å gjøre et forsøk på å endre noe som helst.

Jeg tenker at han er et dårlig forbilde for barna deres. Når andre barn kommenterer at han spiser grisete, da er det temmelig ille. At han også er en bakstreversk type som mener kvinnens plass er i hjemmet, er også en dårlig holdning å overføre til barn. Jeg mener du har vært mer enn tålmodig, og at det er på høy tid å virkelig begynne å stille noen krav til han. Hvis han ikke tar til seg noe av det, ville jeg halt han med til FVK, uansett hva han må mene om det.

Tror du fosterbarnet kom til å få det verre om dere går fra hverandre, eller ville hun kanskje følt mer ro uten en mor som tydelig er så misfornøyd med tilværelsen?

[a l'orange]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du har selv valgt denne mannen. I stedet for å henge deg opp i alt som irriterer deg ved ham, bør du heller fokusere på hvorfor du valgte ham i utgangspunktet. 

Anonymkode: 8653a...387

Hva er dette? En avansert eller triviell form for victim blaming?

[Gjest Blomsterert]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vi har vært gift i 16 år og har barn, fosterbarn, hus, hytter, biler, båter og firma i sammen og skilsmisse er dessverre helt uaktuelt på det nåværende tidspunkt.

Saken er den at jeg misliker han så sterkt. Alt han gjør er galt sett i mine øyne og jeg vet jo det at hvis man først har begynt å irritere seg så blir det bare verre og verre hvis man ikke klarer å snu trenden. Og jeg er helt fastlåst.

Han eier ikke bordskikk og det er nok her problemet i grunnen starter. Han hadde ikke det da vi ble sammen heller, men da var detnesten litt morsomt og jeg trodde han skulle bli bedre. Men han snakker med mat i munnen og den maten er samlet på tunga, bak fortennene, han slurper, slafser og gnafser i seg så det er et veldig støynivå og blir lagt merke til av andre også. Jeg har sluttet å kjøpe epler og bananer pga måten de blir spist på, det samme med yoghurt, rosiner og reker og nå til sist klementiner. De sistnevnte går han nemlig med under overleppa i timesvis omtrent som om det skulle være snus og det er helt j..... ufyselig.

Han er litt overvektig og er veldig hårete både på bryst, overarmer og rygg og setter seg ved matbordet i bar overkropp og da mister jeg all matlyst. Nå har det gått så langt at jeg bråkager mat før han kommer hjem også spiser barna og jeg først fordi jeg ikke klarer å sitte ved samme matbord som ham lenger. Vi kan jo ikke fortsette på denne måten.

Og i tillegg så har altså min irritasjon spredd seg til alle andre områder også. Alt stakkaren gjør er galt. Han spruter ned speilen på badet når han pusser tenner, han skvetter rundt toalettet, han stabler putene i sofaen oppå hverandre og klemmer de flate når han ser på tv og rister/setter de aldri på plass igjen, han slenger skittentøy på golvet,  drikker av melkekartonger, setter møkkete oppvask inn i oppvaskmaskinen selv om det som er inni der er reint. Jeg kunne ha fortsatt i det uendelige.

Han bidrar aldri med husarbeid, da dette er kvinnens jobb. Vi har vaskehjelp en gang i uken, men det er jo det daglige som er problemet. Mister man eggeskal på golvet så må man jo plukke det opp, og søler man saft på benken så tørker man opp.

Hva skal jeg gjøre for å snu på dette? Vet at mye av feilen ligger i at min tålegrense er nådd, men det må jo gå ann å oppføre seg og bidra litt selv også.

Kjære dere, vær så snill og kom med noen tips for å snu en uholdbar situasjon.

Anonymkode: 7ff3e...8ed

For et mareritt å føle det sånn! Jeg har virkelig sympati med deg. Du takler jo ikke å ha det sånn i lengden. Husk at det går på kroppen etterhvert når en klarer det psykisk. Hva med samtaler hos psykolog?  Eller parterapi? Nå er det jo ikke mannen din som gjør så store feil,selv om han har irriterende uvaner. Og han bør jo hjelpe til hjemme! Men dette handler jo mest om dine følelser. Du ser jo ut til å være klar over det. Uff,for en vanskelig situasjon.

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Mythic skrev:

Jeg forstår godt at du synes dette er vanskelig å leve med, og når man først begynner å irritere seg over ting, irriterer man seg til slutt over alt mulig. En nedadgående spiral det er vanskelig å gjøre noe med, så lenge den andre parten ikke er interessert i å gjøre et forsøk på å endre noe som helst.

Jeg tenker at han er et dårlig forbilde for barna deres. Når andre barn kommenterer at han spiser grisete, da er det temmelig ille. At han også er en bakstreversk type som mener kvinnens plass er i hjemmet, er også en dårlig holdning å overføre til barn. Jeg mener du har vært mer enn tålmodig, og at det er på høy tid å virkelig begynne å stille noen krav til han. Hvis han ikke tar til seg noe av det, ville jeg halt han med til FVK, uansett hva han må mene om det.

Tror du fosterbarnet kom til å få det verre om dere går fra hverandre, eller ville hun kanskje følt mer ro uten en mor som tydelig er så misfornøyd med tilværelsen?

Hun opplevde dessverre at far drepte mor i forbindelse med samlivsbrudd (offentlig sak og dom så jeg bryter ikke taushetsplikt her), etter dette var hun i mange forskjellige hjem og var innlagt flere ganger pga ting jeg ikke kan skrive om og det er helt uaktuelt for oss å sette hennes liv og oppvekst i fare på noen måte. Så et evt brudd må foregå på premisser satt av sakkyndige i denne saken. 

Anonymkode: 7ff3e...8ed

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Blomsterert skrev:

For et mareritt å føle det sånn! Jeg har virkelig sympati med deg. Du takler jo ikke å ha det sånn i lengden. Husk at det går på kroppen etterhvert når en klarer det psykisk. Hva med samtaler hos psykolog?  Eller parterapi? Nå er det jo ikke mannen din som gjør så store feil,selv om han har irriterende uvaner. Og han bør jo hjelpe til hjemme! Men dette handler jo mest om dine følelser. Du ser jo ut til å være klar over det. Uff,for en vanskelig situasjon.

Ja, jeg syns det er veldig vanskelig men jeg tenker ofte at det er min skyld som ikke klarer å overse. Men det klarer jeg dessverre ikke lenger.

Han vil ikke i terapi eller til familevernkontoret, men jeg har regelmessige samtaler der både for å takle situasjonen med fosterbarnet vårt og ekteskapet. Dette er til stor hjelp men man kan ikke leve sånn i det uendelige likevel. 

Anonymkode: 7ff3e...8ed

[Gjest Mythic]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Hun opplevde dessverre at far drepte mor i forbindelse med samlivsbrudd (offentlig sak og dom så jeg bryter ikke taushetsplikt her), etter dette var hun i mange forskjellige hjem og var innlagt flere ganger pga ting jeg ikke kan skrive om og det er helt uaktuelt for oss å sette hennes liv og oppvekst i fare på noen måte. Så et evt brudd må foregå på premisser satt av sakkyndige i denne saken. 

Anonymkode: 7ff3e...8ed

Det forstår jeg godt, og all ære til deg som setter hennes behov først Det er jo et utrolig stort og viktig ansvar dere har tatt på dere med denne jenta, og det er selvfølgelig uhyre viktig å ikke traumatisere henne ytterligere. Regner med at dere får veiledning og støtte fra BV, og at du kan snakke med dem om eventuelle ting i familien som kan påvirke henne, som f.eks samlivsbrudd? Det skjer jo samlivsbrudd i fosterfamilier også, så jeg går ut i fra at de har erfaring nok til å kunne veilede deg om det.

[Gjest Blomsterert]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg syns det er veldig vanskelig men jeg tenker ofte at det er min skyld som ikke klarer å overse. Men det klarer jeg dessverre ikke lenger.

Han vil ikke i terapi eller til familevernkontoret, men jeg har regelmessige samtaler der både for å takle situasjonen med fosterbarnet vårt og ekteskapet. Dette er til stor hjelp men man kan ikke leve sånn i det uendelige likevel. 

Anonymkode: 7ff3e...8ed

Han virker lite samarbeidsvillig. Nei,du kan ikke ha det sånn i lengden. 

[Berit]

 Du sier du jobber mye med deg selv ved å ikke la deg irritere. Mange av tingene du har nevnt, kan jeg veldig godt forstå er vanskelig å leve med og er grenseløst irriterende.

Han har tydeligvis inngrodd uvaner fra oppveksten, og flere ting er vanskelig å endre. Men kan ikke skjønne at han ikke kan ta på seg på overkroppen ved matbordet? Det kan han vel hvis du sier at du setter pris på det?

 

Vet han at du tenker skilsmisse en gang? Er dette noe han også ønsker?

Ved å fortelle ham alt som irriterer deg (da får man også ofte en hard og lei stemme) som ofte bare bidrar til at personen ikke tar kritikken til seg, men forsvarer seg og synes det er du som er urettferdig/problemfull. I steden for er det ofte lurt å heller si at du setter sånn pris på fine bordmanerer. At du vil at barna skal lære å spise med lukket munn og ikke snakke med mat i munnen, og da er det fint at vi som foreldre er gode rollemodeller. 

Mye som kan sies positivt som da virker mer motiverende og oppmuntrende. 

 

Ellers må jeg bare si at når jeg leste om problemene, så sukket jeg og synes det er så trist at sånne ting kan være store problemer. Jeg vil ikke dømme. Jeg vet godt at det kan være forferdelig. Samtidig vet jeg om så mange andre forferdelige ondskapsfulle ting som skjer mellom partnere og barn, at da blir dette, unnskyld meg, men litt bagatellmessig.

Jeg synes dere skal snakke sammen, ta opp positive ting hos hverandre, hva setter man pris på hos hverandre. 

 

Endret 22. februar 2016 av Berit

[Petra75]

1 time siden, Coolaid skrev:

Helt ærlig. hvordan ser du ut ? 

Det første jeg tenker her er at det er synd på mannen. Han er sammen med en kvinne som har et problem med alt han gjør, og hun vil heller ikke skille seg. Han kan vel ikke tape mer i livets lotteri enn dette ?

Hvorfor kan dere ikke skilles ? 

Økonomiske grunner og han er den som sitter på verdiene ? 

Hva har egentlig skjedd med deg? Du har jo stort sett vært ganske saklig tidligere og holdt deg for god for stråmenn. TS har da presisert ganske tydelig at grunnen til at hun ikke kan skilles er pga et fosterbarn.

Og det er vel ikke det at han er hårete som er største problemet, men at han sitter i bar overkropp ved matbordet. Selv om TS antageligvis overdriver litt på grunn av den negative spiralen hun er i, så kan det da ikke skade for mannen å utvise et snev av folkeskikk og manenerer?

[hypes]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Ja, jeg har forsøkt å ta det opp mange ganger. Både på hyggelige og konstruktive måter og dessverre mindre hyggelige, men han mener at jeg har mye rart for meg og han er fra landet og der er det sånn. Ferdig snakka. Familivernkontor er uaktuelt for ham å bli med på, da han ikke har tro på såntt.

Anonymkode: 7ff3e...8ed

Han er ikke interessert i å endre seg?? Da ville jeg satt et ultimatum. Enten orker han å endre på disse tinga som krever enormt lite energi, eller så går du. 

[AnonymBruker]

Dette kan jo endres, men det krever kommunikasjon. Og dere har jo all grunn til å kjempe for forholdet. Bestill time hos parterapeut og så kan dere ta opp problemene der og få tilbakemelding fra en nøytral tredjemann. 

Anonymkode: 8fe33...e43

[AnonymBruker]

Bare veldig nysgjerrig på en ting. Hvordan er sexlivet deres? Klarer du fremdeles å tenne på han?

Jeg hadde en kjæreste med noen av de samme problemene. Heldigvis var det aldri barn eller andre forpliktelser inne i bildet. I starten var uvanene til å leve med, da jeg var veldig forelsket. Da dette etter hvert roet seg ned, fikk jeg virkelig åpnet øynene. Uvanene ble mer og mer synlige. Jeg tenkte mer og mer på dem. Sexlivet forsvant. Til slutt klarte jeg ikke være nær han fordi jeg lurte på hvor hendene hans hadde vært. At ånden hans alltid var dårlig. At han alltid luktet nedentil (og samtidig forventet blow job jevnlig... URk. Jeg sa han måtte vaske seg og han ble flau. Men neste gang igjen luktet pikken like ille) Den hårete kroppen kunne jeg tidligere tolerere, men etter hvert ble det ekkelt også. Klærne var omtrent aldri rene. Samme bukse i en uke av gangen. Hvordan han klagde over vekten sin, men gaflet i seg hurtigmat, godteri og potetgull. Ting ble større og større inne i hodet mitt og nei.... Det ble jo slutt

Hvordan jeg trente, sminket meg, barberte meg alle steder og alltid ville se best mulig ut for han, det var visst ikke noe han ville gjengjelde. så begynte han å kritisere meg. Kroppen min. Alt mulig. Tok meg for gitt. Sa aldri takk. Osv osv. 

Jeg har mao ingen råd å komme med. Men jeg tror ikke at det er veldig lett å "snu det". Han er allerede over halvveis i livet og det er lite sannsynlig at du vil få se store endringene. 

Ellers synes jeg du høres ut som en god mor ❤️Og ønsker deg lykke til!

Anonymkode: ff887...75c

[Carrot]

Jeg syns dine ønsker om å være en så god mor som overhode mulig er prisverdige, men - hans mangel på bordskikk for eksempel lærer barna noe, det gjør din reaksjon på hans oppførsel også. Og i lengden lurer jeg på om det virkelig er så bra? Man kan fint være fostermor alene vet du - hvis det er eneste grunn du har mener jeg.

 

[AnonymBruker]

6 timer siden, Belladonna skrev:

Mye av det du beskriver er bagateller. Min samboer kan finne på å slurpe noe voldsomt når vi spiser og jeg er en person som synes "munnlyder" er helt forjævlig. Saken er dessverre den, dette er MITT problem og dersom jeg ikke klarer å håndtere det, får jeg sette meg i et annet rom. Det å slutte å kjøpe mat han liker er på grensen til ondskapsfullt.  Her må du nesten bestemme deg for å ikke irritere deg over andre ting enn ting som har verdi. Ting som betyr noe. Det at han ikke hjelper til. At han skvetter rundt toalettet. 

Prøv å rette fokuset på de tingene som gjorde at du forelsket deg i ham i utgangspunktet. Etter 16 år sammen klarer du nok å finne noen gode sider ved ham.

Velg dine slag og husk: Det er ikke sikkert du er 100% perfekt i hans øyne heller. 

Vel, her er det delte meninger. Jeg mener at mangel på bordskikk ikke er andres problem, det er hans. Mulig noen først vemmes av høylydt massiv promping ved bordet, men hvor grensen går er individuelt, derfor har vi et sett felles regler som å la være å snakke med mat i munnen. TS' forventninger er således normale. Det er ikke ondskapsfullt å la være å kjøpe mat som han griser med, når hun sier fra og han nekter å vise hensyn - for det er jo hensynsløs han er. Han har et valg og da får han ta konsekvensen. 

At han ikke rydder etter seg, lar søl og søppel flyte, setter seg til bords i bar overkropp etc, det er bare utrolig dårlig gjort overfor de andre i husholdningen. At han er en dårlig rollemodell for ungene gidder han åpenbart ikke forholde seg til. Det er skivebom å kalle dette småting uten verdi, fordi de aller fleste ville klikket. Man kan rett og slett ikke rettferdiggjøre at mannen oppfører seg som en gris når han faktisk har fått beskjed.

TS, er du sikker på dere ikke kan skilles, og fosterbarnet være som dine øvrige? Hvis umulig uten store konsekvenser for barna, kanskje dere i så fall kan ha en avtale om et arbeidsfellesskap. Avvikle alt som har med ekteskap å gjøre rett og slett, bare på en måte som ikke skaper (mer) mistrivsel. Eller snakke med ham der du viser til vanlig folkeskikk, hensyn, at andre reagerer? Du må speile hans atferd slik at han skjønner det dersom det skal være håp.

Anonymkode: c91e8...706