Misliker mannen min.

[AnonymBruker]

Vi har vært gift i 16 år og har barn, fosterbarn, hus, hytter, biler, båter og firma i sammen og skilsmisse er dessverre helt uaktuelt på det nåværende tidspunkt.

Saken er den at jeg misliker han så sterkt. Alt han gjør er galt sett i mine øyne og jeg vet jo det at hvis man først har begynt å irritere seg så blir det bare verre og verre hvis man ikke klarer å snu trenden. Og jeg er helt fastlåst.

Han eier ikke bordskikk og det er nok her problemet i grunnen starter. Han hadde ikke det da vi ble sammen heller, men da var detnesten litt morsomt og jeg trodde han skulle bli bedre. Men han snakker med mat i munnen og den maten er samlet på tunga, bak fortennene, han slurper, slafser og gnafser i seg så det er et veldig støynivå og blir lagt merke til av andre også. Jeg har sluttet å kjøpe epler og bananer pga måten de blir spist på, det samme med yoghurt, rosiner og reker og nå til sist klementiner. De sistnevnte går han nemlig med under overleppa i timesvis omtrent som om det skulle være snus og det er helt j..... ufyselig.

Han er litt overvektig og er veldig hårete både på bryst, overarmer og rygg og setter seg ved matbordet i bar overkropp og da mister jeg all matlyst. Nå har det gått så langt at jeg bråkager mat før han kommer hjem også spiser barna og jeg først fordi jeg ikke klarer å sitte ved samme matbord som ham lenger. Vi kan jo ikke fortsette på denne måten.

Og i tillegg så har altså min irritasjon spredd seg til alle andre områder også. Alt stakkaren gjør er galt. Han spruter ned speilen på badet når han pusser tenner, han skvetter rundt toalettet, han stabler putene i sofaen oppå hverandre og klemmer de flate når han ser på tv og rister/setter de aldri på plass igjen, han slenger skittentøy på golvet,  drikker av melkekartonger, setter møkkete oppvask inn i oppvaskmaskinen selv om det som er inni der er reint. Jeg kunne ha fortsatt i det uendelige.

Han bidrar aldri med husarbeid, da dette er kvinnens jobb. Vi har vaskehjelp en gang i uken, men det er jo det daglige som er problemet. Mister man eggeskal på golvet så må man jo plukke det opp, og søler man saft på benken så tørker man opp.

Hva skal jeg gjøre for å snu på dette? Vet at mye av feilen ligger i at min tålegrense er nådd, men det må jo gå ann å oppføre seg og bidra litt selv også.

Kjære dere, vær så snill og kom med noen tips for å snu en uholdbar situasjon.

Anonymkode: 7ff3e...8ed

[lunamuna]

Mine grenser ville vært overskredet for lenge siden med en sånn mann i hus. Om det kan kalles en mann, da. 

Kommunikasjon er nøkkelen her.

[AnonymBruker]

Har dere prøvd å snakke sammen?? Kommunikasjon er veldig viktig i et forhold.

Anonymkode: b2fb6...d0f

[AnonymBruker]

Dere har vært gift i 16 år, og dermed sikkert i lag i nærmere 20 år? Litt seint å prøve å endre dette nå? Jeg er for å tenke på hensynet til ungene først, men når man direkte misliker partner, så er kanskje det beste for alle parter å skille lag. Det finnes muligheter for å gjøre det på en måte som skåner ungene mest mulig.

Anonymkode: 1d229...ef8

[Rootz]

Kvinnfolk elsker å prøve å endre mannfolk, når de først klarer å endre dem finner de en ny.

[AnonymBruker]

6 minutter siden, lunamuna skrev:

Mine grenser ville vært overskredet for lenge siden med en sånn mann i hus. Om det kan kalles en mann, da. 

Kommunikasjon er nøkkelen her.

 

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har dere prøvd å snakke sammen?? Kommunikasjon er veldig viktig i et forhold.

Anonymkode: b2fb6...d0f

Ja, jeg har forsøkt å ta det opp mange ganger. Både på hyggelige og konstruktive måter og dessverre mindre hyggelige, men han mener at jeg har mye rart for meg og han er fra landet og der er det sånn. Ferdig snakka. Familivernkontor er uaktuelt for ham å bli med på, da han ikke har tro på såntt.

Anonymkode: 7ff3e...8ed

[Surikatta]

Han kommer ikke til å endre seg.

Så da må du kommunisere dette veldig direkte til ham, i klare ordlag og evt. forklare konsekvensen (at du ikke klarer å sitte ved samme bord som ham f.eks.)

Be ham om å forsøke å gjøre noe med det mens dere er i den fastlåste situasjonen som gjør at dere ikke kan skilles. Da må han også være klar over at du kommer til å gå fra ham den dag det er mulig.

(nå mener jo jeg at skilsmisse alltid ER mulig...bare at noen er mer kompliserte enn andre)

Lykke til

PS: det der hadde ikke jeg heller tolerert

[lunamuna]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

 

Ja, jeg har forsøkt å ta det opp mange ganger. Både på hyggelige og konstruktive måter og dessverre mindre hyggelige, men han mener at jeg har mye rart for meg og han er fra landet og der er det sånn. Ferdig snakka. Familivernkontor er uaktuelt for ham å bli med på, da han ikke har tro på såntt.

Anonymkode: 7ff3e...8ed

Enten får han få tro på sånt, eller så går du fra ham. Jeg tror jeg ville dratt det så langt, i hvert fall. Kanskje parterapi er tingen.

[Surikatta]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Ja, jeg har forsøkt å ta det opp mange ganger. Både på hyggelige og konstruktive måter og dessverre mindre hyggelige, men han mener at jeg har mye rart for meg og han er fra landet og der er det sånn. Ferdig snakka. Familivernkontor er uaktuelt for ham å bli med på, da han ikke har tro på såntt.

Anonymkode: 7ff3e...8ed

Jeg har vært i ekteskap med en som hverken ønsket å ta til seg noe av det som ble sagt i parterapi -eller ta imot tilbud om kurs for å bli bedre på mental og fysisk kommunikasjon. Det var et klart tegn for meg på at han ikke ønsket å jobbe for forholdet for tro meg, jeg har forsøkt alle triksene i boka for å redde det vi hadde.

Han må få seg en vekker. Du er der, han vet du er der og hvor han har deg. Shake his ground!

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dere har vært gift i 16 år, og dermed sikkert i lag i nærmere 20 år? Litt seint å prøve å endre dette nå? Jeg er for å tenke på hensynet til ungene først, men når man direkte misliker partner, så er kanskje det beste for alle parter å skille lag. Det finnes muligheter for å gjøre det på en måte som skåner ungene mest mulig.

Anonymkode: 1d229...ef8

Jeg har prøvd i alle år, men har nå dessverre nådd tålegrensen min. Hadde vi kun hatt våre egne barn så hadde vi vært skilt for lenge siden, men pga et av fosterbarna så er det ikke en løsning. Ikke før hun flytter hjemmefra i hvertfall og det er noen år til ennå  

Anonymkode: 7ff3e...8ed

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Surikatta skrev:

Han kommer ikke til å endre seg.

Så da må du kommunisere dette veldig direkte til ham, i klare ordlag og evt. forklare konsekvensen (at du ikke klarer å sitte ved samme bord som ham f.eks.)

Be ham om å forsøke å gjøre noe med det mens dere er i den fastlåste situasjonen som gjør at dere ikke kan skilles. Da må han også være klar over at du kommer til å gå fra ham den dag det er mulig.

(nå mener jo jeg at skilsmisse alltid ER mulig...bare at noen er mer kompliserte enn andre)

Lykke til

PS: det der hadde ikke jeg heller tolerert

Takk for svar. Jeg har forsøk og si dette til han i helt klare ordelag uten at det hjelper. Har ikke sagt noe om hvorfor det er slutt på fellesmåltidene fordi jeg har unngått den konflikten, men jeg må vel si det rett ut også og samtidig understreke at den dagen det er praktisk mulig så er det skilsmisse.

Jeg begynner jo nesten å tro a det er jeg som har mye rart for meg, men jeg vet jo innerst inne at det ikke er det.

Anonymkode: 7ff3e...8ed

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har prøvd i alle år, men har nå dessverre nådd tålegrensen min. Hadde vi kun hatt våre egne barn så hadde vi vært skilt for lenge siden, men pga et av fosterbarna så er det ikke en løsning. Ikke før hun flytter hjemmefra i hvertfall og det er noen år til ennå  

Anonymkode: 7ff3e...8ed

Nei, da får du jo bare bite tenna sammen og bli i forholdet da!

Anonymkode: c83a3...d85

[Surikatta]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. Jeg har forsøk og si dette til han i helt klare ordelag uten at det hjelper. Har ikke sagt noe om hvorfor det er slutt på fellesmåltidene fordi jeg har unngått den konflikten, men jeg må vel si det rett ut også og samtidig understreke at den dagen det er praktisk mulig så er det skilsmisse.

Jeg begynner jo nesten å tro a det er jeg som har mye rart for meg, men jeg vet jo innerst inne at det ikke er det.

Anonymkode: 7ff3e...8ed

Det er IKKE du som har mye rart for deg! Dette må du få deg selv til å tro på og stå støtt i det.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Surikatta skrev:

Det er IKKE du som har mye rart for deg! Dette må du få deg selv til å tro på og stå støtt i det.

Ja, jeg prøver å overbevise meg selv om det hver dag. Men det er ikke like lett bestandig og det føles som om jeg hakker på han hele tiden.

Takk for oppmuntrende ord! 

Anonymkode: 7ff3e...8ed

[Belladonna]

Mye av det du beskriver er bagateller. Min samboer kan finne på å slurpe noe voldsomt når vi spiser og jeg er en person som synes "munnlyder" er helt forjævlig. Saken er dessverre den, dette er MITT problem og dersom jeg ikke klarer å håndtere det, får jeg sette meg i et annet rom. Det å slutte å kjøpe mat han liker er på grensen til ondskapsfullt.  Her må du nesten bestemme deg for å ikke irritere deg over andre ting enn ting som har verdi. Ting som betyr noe. Det at han ikke hjelper til. At han skvetter rundt toalettet. 

Prøv å rette fokuset på de tingene som gjorde at du forelsket deg i ham i utgangspunktet. Etter 16 år sammen klarer du nok å finne noen gode sider ved ham.

Velg dine slag og husk: Det er ikke sikkert du er 100% perfekt i hans øyne heller. 

Endret 22. februar 2016 av Belladonna
skrivefeil

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Belladonna skrev:

Mye av det du beskriver er bagateller. Min samboer kan finne på å slurpe noe voldsomt når vi spiser og jeg er en person som synes "munnlyder" er helt forjævlig. Saken er dessverre den, dette er MITT problem og dersom jeg ikke klarer å håndtere det, får jeg sette meg i et annet rom. Det å slutte å kjøpe mat han liker er på grensen til ondskapsfullt.  Her må du nesten bestemme deg for å ikke irritere deg over andre ting enn ting som har verdi. Ting som betyr noe. Det at han ikke hjelper til. At han skvetter rundt toalettet. 

Prøv å rette fokuset på de tingene som gjorde at du forelsket deg i ham i utgangspunktet. Etter 16 år sammen klarer du nok å finne noen gode sider ved ham.

Velg dine slag og husk: Det er ikke sikkert du er 100% perfekt i hans øyne heller. 

Jeg synes også det er ondskapsfullt å ikke la han delta på fellesmåltider med barna...

Anonymkode: c83a3...d85

[Marie90]

Slik du beskriver situasjonen så har du min fulle sympati (tåler virkelig ikke slafsete spising), men det virker på meg som om dette ikke er nye ting overhodet. At husarbeid er "kvinnens arbeid" er ikke veldig sympatisk, men jeg antar at det ikke er en holdning han plutselig har påtatt seg etter 16 år. Det samme gjelder uvilligheten til å delta i parterapi og den generelle holdningen til renslighet i hjemmet. Iom. at det forklares med at han "er fra landet", har han vel egentlig alltid vært slik?

Man velger en person som de er, ikke som den de kanskje kan bli. Og om man ser det fra andre siden så er det jo helt forståelig at han vifter det vekk. Forestill deg at en du elsket plutselig hatet diverse ting ved deg som de visste da de traff deg - eller kanskje t.o.m. syntes var sjarmerende. Om noen ville skille lag pga. noe de i utgangspunktet hadde valgt hadde jeg følt meg urettferdig behandlet. Man kan selvsagt innse at man gjør noe feil, men alle har tross alt negative sider og en partner velger deg (forhåpentligvis) med disse og, som en hel pakke.

Noen av tingene synes jeg det er ok å sette foten ned på - som å sitte i bar overkropp ved middagsbordet (om dette skjer på vinteren også er det kanskje mulig å skru ned innendørstemperaturen noe...). Andre ting, som flate puter i sofaen, hadde jeg ignorert. Du må heller velge noen konkrete ting å ta tak i. Klager du på altfor mye så blir du jo "klagete", og det er naturlig å konkludere med at du er problemet.

 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Belladonna skrev:

Mye av det du beskriver er bagateller. Min samboer kan finne på å slurpe noe voldsomt når vi spiser og jeg er en person som synes "munnlyder" er helt forjævlig. Saken er dessverre den, dette er MITT problem og dersom jeg ikke klarer å håndtere det, får jeg sette meg i et annet rom. 

Nå får du gi deg. At noen ikke har normale manerer, er ikke greit. Å si at man bare må leve med det er jo rent tull. Vi lærer barna våre å spise ordentlig, vi lærer de å kunne si takk, vi lærer de at man tisser i toalettet, vi lærer de at man spiser ikke mat man søler med på sofaen. Om ikke en voksen person kan forholde seg til det vi lærer barna våre, så er det den personen som har et problem, ikke du.

Anonymkode: 1d229...ef8

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Belladonna skrev:

Mye av det du beskriver er bagateller. Min samboer kan finne på å slurpe noe voldsomt når vi spiser og jeg er en person som synes "munnlyder" er helt forjævlig. Saken er dessverre den, dette er MITT problem og dersom jeg ikke klarer å håndtere det, får jeg sette meg i et annet rom. Det å slutte å kjøpe mat han liker er på grensen til ondskapsfullt.  Her må du nesten bestemme deg for å ikke irritere deg over andre ting enn ting som har verdi. Ting som betyr noe. Det at han ikke hjelper til. At han skvetter rundt toalettet. 

Prøv å rette fokuset på de tingene som gjorde at du forelsket deg i ham i utgangspunktet. Etter 16 år sammen klarer du nok å finne noen gode sider ved ham.

Velg dine slag og husk: Det er ikke sikkert du er 100% perfekt i hans øyne heller. 

Ja, jeg vet at mye av det er bagateller og det er jo derfor jeg ber om tips og hjelp til å snu situasjonen. Men kommer man inn i en vond sirkel så er det dssverre veldig vanskelig å komme ut av den.

Ser den at det kan virke ondskapsfullt og ikke kjøpe inn bstemt mat eller ikke ha fellesmåltider lenger, men det er den eneste måten jeg klarer å holde ut. Må begrense situasjoner som gjør det enda vanskeligere så godt jeg kan for å klare å holde ut i hverdagen.

Og jeg vet jo at ingen er feilfri, heller ikke jeg, men de aller fleste har i hvertfall litt bordskikk prentet inn. 

Anonymkode: 7ff3e...8ed

[Belladonna]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes også det er ondskapsfullt å ikke la han delta på fellesmåltider med barna...

Anonymkode: c83a3...d85

Enig!