Riktig rekkefølge i.f.t. barn og mors/fars nye partnere

[Gjest Anonymous]

Jeg og min eks (og ja, jeg VET at du sitter der og snoker og leter etter innlegg fra meg her, kjære eks, og her er altså et fra meg din nysgjerrigper) gikk fra hverandre for en tid tilbake. Vi har små barn (bleie/lite språk) sammen. Jeg har fått god kontakt med en jeg forsåvidt kjente litt fra før men ikke har pratet særlig med før etter at det ble slutt mellom meg og min eks. Har hatt mye kontakt med familien hans, barna hans etc så ungene kjenner ham litt fra før og han er ingen ny person i livet deres sånn sett. Vi opptrer aldri som kjærester de svært få gangene vi møtes med barna tilstede og overgangen for ungene er så myk at jeg tror ikke de registrerer at det er en overgang til noe nytt engang.

Eksen min har flere nye bekjentskaper, og tok nå med seg ungene på "date" med en helt ny dame. Jeg tror ikke han tenker fullt så mye på hvordan det er med ungene i forhold til dette, tror han tenker mer sånn at de er så små at de ikke skjønner noe. Dog, jeg tror han tar vare på dem og ikke setter dem i andre rekke selv om han møter en ny (jeg håper ihvertfall det!).

Har dere andre, skilte eller uskilte, barnløse eller foreldre, noen tanker rundt dette sånn generelt? Hvordan bør man opptre når man innleder et nytt forhold eller ihvertfall undersøker om det kan bli et forhold av det? Hvilke ting er det spesielt viktig å ta hensyn til? Er det noen fallgruber som kan få i fleisen senere? Dette er altså snakk om små barn, men meninger om situasjoner der barna er større er også velkomne, selvsagt.

Hilsen meg, fersk i faget.

[Zaphirre]

Min sa i fra til sin før ungen traff meg, at "pappa har fått seg kjæreste".

Han vente seg til tanken, og etter et par måneder så traff vi hverandre.

Da var jeg den første kjæresten faren hans hadde hatt. Moren har hatt flere, og ungen har forstått det slik at det var synd på pappa'en som ikke hadde noen når han selv var hos moren.

Ergo så gikk det greit, det gikk ikke fullt så greit med moren!

Noe av det første jeg fikk høre var!

"Bare vent til hun finner ut hvilken idiot du er"

Det har jeg ikke funnet ut enda, og jeg venter i spenning.

Hun oppdaget plutselig at min kjære hadde planer han og, både med og uten ungen.

Og det takler hun ikke helt, nå er det slutt på overgangs-stønaden- så antyder hun at hun har ungen for mye.

Men tilbake til ungene dine, bare fortell det, det er ikke noe poeng å skjule det, hvis dere er sammen da, ikke vits å fortelle det, også gjøre det slutt et par uker etterpå.

[Gjest Anki]

Vi introduserte ikke hverandre som kjærester, men som en venn som kom på besøk. Han pleide å ta med seg sine unger på besøk til oss, ungene syntes det var kjekt å leke med hverandre så det var bare gøy for de med nye venner.

Etter hvert begynte ungene selv å snakke om at vi kunne jo kanskje være kjærester, så det gikk litt av seg selv. De lå ikke over før vi hadde vært sammen i fem måneder, og da visste vi selv også at vi ville satse på hverandre, og kom til å flytte sammen. Men fortsatt lå de over bare en kveld den helgen ungene var hos kjæresten min, en kveld hadde de hjemme hos han og var bare de sammen.

Det er greit å ta det forsiktig og la ungene bli kjent med hverandre og de voksne. Vi flyttet sammen mer enn ett år etter at vi ble kjent, så vi tok oss god tid. Har fungert veldig bra, for vi bor sammen ennå!

[Gjest Madam Felle]

Hva som er riktig for noen, kan være uriktig for andre. Vi er alle ulike, og noen barn aksepterer ting fortere enn andre. Syns det må være opp til foreldrene, å finne ut hva som er best for deres barn.

Regner med at de fleste har barnas beste i tenkene, og da går det som regel greit.

Venner har vi alle, og derfor kand et være lurt å fortelle barna at det er en god venn. Men da bør en ikke ha mange "venner", for til slutt vil jo barna tro at hver gang de blir presentert for en venn, så blir det en ny kjæreste. Noen har det slikt, og det kan det bli mye rot med.

Derfor ville jeg forklart at dette var en spesiell venn.

[Gjest Anonymous]

Vel, jeg hadde jo intensjoner om å ta ting heeeelt med ro og ikke fortelle sønnen min noe om det før det hadde gått en stund da jeg ble sammen med min nåværende samboer..

Vi begynte så fint, men ble avslørt... Sønnen min bor hos meg annen hver uke, så vi mente at den uken sønnen var hos meg skulle kjærsten min komme på besøk etter leggetid. Sønnen ble fortalt at det var en jeg jobbet sammen med som kom på besøk, for det hendte rett som det var at kompiser fra jobben stakk innom for en kaffe. Etter tre besøk fra mammas ny kjærste, kommer gutten inn i stua (da 7 år) og erklærer høyt og tydelig.. DERE ER KJÆRSTER DERE. Når skal vi flytte sammen? Gjett om vi ble målløse. Vi som hadde passet på og oppføre oss pent når jr. var i nærheten. Ingen klemmer eller kjærtegn. Det hele endte med at mammas nye kjærste sov over hver natt noe sønnen var veeeldig fornøyd med.. Nå har vi vært sammen i snart 2 år, og har kan vel si at vi har bodd sammen fra første stund. Sønnen min er veldig fornøyd med stefaren sin...

[lille mor]

Det å presentere kjæresten for barna er ikke alltid så enkelt.

Om du tilbringer masse tid sammen med både kjæreste og barn samtidig blir jo barna glad i kjæresten din, uansett om du velger å kalle han venn eller kjæreste ovenfor barna.

Poenget er vell kanskje mer å bli kjent og være litt forelsket før man presenterer de for hverandre, kanskje være litt mer sikker på at det er det rette.

For om du føler at tiden er inne etter to mnd og er sammen kanskje to til så kan det jo bli litt mange kjærester å forholde seg til for barna.

Og kanskje litt for mange triste avskjeder.

Men, man kjenner seg selv best og burde handle ut fra det man føler er det rette.