Ble lam - mistet alle vennene sine

[AnonymBruker]

For en utrolig trist historie. Men jeg kan ikke si jeg er overrasket. Vi lever i et kaldt samfunn, med mye egoisme. Dagens generasjoner har vokst opp i en gullalder med ekstremt god økonomi, og der mange bare har kunnet peke på det de ville ha, og leve livet til fulle. Folk vokser opp med sosiale medier og for mange er sosiale relasjoner en total mangelvare pga teknologien og sosiale medier.

Det naturlige spørsmålet er jo om våre venner er ekte venner, eller om vi også vil oppleve noe slikt om det skulle skje tilsvarende med oss?

Hva tenker dere?

http://www.nrk.no/telemark/xl/vennene-forsvant-da-jane-ble-lam-1.12807589

Anonymkode: 68be6...c7e

[AnonymBruker]

Det trenger ikke bare å være at man blir lam. Det kan være hva som helst. Har man en kompis som begynner å slite med noe? Synd for han. Han får klare seg selv.

Menneskeheten er stort sett ganske bedriten.

Anonymkode: abeb5...9ff

[AnonymBruker]

Man bør vel heller se litt på hvorfor mennesker fjerner seg fra mennesker som får et handicap. Å raskt konkludere med at disse ikke er ekte venner synes jeg blir litt for enkelt. Det har nok noe med mentaliteten i Norge å gjøre. Mange ser på mennesker med et fysisk handicap som en belastning og ikke noe de ønsker å omgås med. Bare se på trådene her inne om å date en person med en funksjonsnedsettelse. Majoriteten i trådene (selv om det selvsagt ikke er en fasit, men det gir jo et bilde av situasjonen) ønsker ikke å involvere seg med noen med en fysisk funksjonsnedsettelse da de mener de begrenser livet deres. De mener de ikke får gjort alt det de ønsker på grunn av denne personen. De ønsker heller ikke å hjelpe personen med diverse ting. Jeg er litt enig med personen over meg, ganske bedriten holdning eller hva? 

Det er ikke rart at vedkommende i artikkelen føler seg som en byrde, for det er jo faktisk nettopp det hun blir sett på som. Det er veldig trist å høre om situasjonen hennes, og dette er nok dessverre ikke uvanlig. Det er gledelig at den fysiske tilstanden hennes har bedret seg. Jeg håper også at hun etter hvert vil føle seg mer inkludert i det sosiale miljøet. 

Anonymkode: 4e824...e6b

[AnonymBruker]

Jeg tror at for enkelte kan det være feighet, at man ikke klarer å konfronteres med denne personen sine plager og lidelse, at man føler seg dårlig av å se det. Får dårlig samvittighet fordi personen har det mye verre enn en selv, på en måte. Denne medlidenheten og samvittigheten tror jeg blir for vanskelig for noen å kjenne på. Og unnvikelse blir deres svar. Men ja, disse er svake mennesker. Og ikke slik man ønsker å være selv. Jeg skal ikke svikte min venninne i hvert fall, om noe skulle skje.

Anonymkode: caef8...e12

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke rart at vedkommende i artikkelen føler seg som en byrde, for det er jo faktisk nettopp det hun blir sett på som. Det er veldig trist å høre om situasjonen hennes, og dette er nok dessverre ikke uvanlig. Det er gledelig at den fysiske tilstanden hennes har bedret seg. Jeg håper også at hun etter hvert vil føle seg mer inkludert i det sosiale miljøet. 

Anonymkode: 4e824...e6b

Ja, men da vil hun nok heller skaffe seg en ny vennekrets.

Anonymkode: caef8...e12

[AnonymBruker]

Det trenger ikke være fordi de er bedritne egoister. Det kan like gjerne være frykt, frykt for å si og gjøre noe feil.

Det florerer jo av artikler og blogginnlegg av typen "10 ting du ikke skal si til noen som er deprimert/har mistet moren sin/har et sykt barn o.l."

Jeg var på et kurs for en tid siden, hvor to av deltakerne satt og gjorde narr av oppmuntringene de hadde fått av sine venner og familiemedlemmer. Uansett hva som ble sagt, ble det tatt opp i verste mening, ledd av og omtalt med en sarkastisk tone. Når man hører og leser slike reaksjoner mange nok ganger, er det ikke det spor rart at man trekker seg unna Uansett hva man sier, er det feil.

Anonymkode: efa0e...fc2

[LeilaS]

Jeg synes det er fryktelig trist mennesker trekker seg unna når en venn blir handikapet. Det er jo når man blir syk eller får diagnoser hvor man ser hvem dine ekte venner er. Er man gode venner, så skal man stå sammen i tykt og tynt. Håper uansett hun kan få seg noe nye gode venner,  som ikke bryr seg om at hun har et handikap. 

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man bør vel heller se litt på hvorfor mennesker fjerner seg fra mennesker som får et handicap. Å raskt konkludere med at disse ikke er ekte venner synes jeg blir litt for enkelt. Det har nok noe med mentaliteten i Norge å gjøre. Mange ser på mennesker med et fysisk handicap som en belastning og ikke noe de ønsker å omgås med. Bare se på trådene her inne om å date en person med en funksjonsnedsettelse. Majoriteten i trådene (selv om det selvsagt ikke er en fasit, men det gir jo et bilde av situasjonen) ønsker ikke å involvere seg med noen med en fysisk funksjonsnedsettelse da de mener de begrenser livet deres. De mener de ikke får gjort alt det de ønsker på grunn av denne personen. De ønsker heller ikke å hjelpe personen med diverse ting. Jeg er litt enig med personen over meg, ganske bedriten holdning eller hva? 

Det er ikke rart at vedkommende i artikkelen føler seg som en byrde, for det er jo faktisk nettopp det hun blir sett på som. Det er veldig trist å høre om situasjonen hennes, og dette er nok dessverre ikke uvanlig. Det er gledelig at den fysiske tilstanden hennes har bedret seg. Jeg håper også at hun etter hvert vil føle seg mer inkludert i det sosiale miljøet. 

Anonymkode: 4e824...e6b

La også merke til at selv de kronisk syke ville ikke date en kronisk syk person, da det ville bli en byrde. De ville stort sett samtlige ha en funksjonsfrisk partner som kunne avlaste dem. 

Anonymkode: 65374...290

[Eighth Planet]

Jeg fikk alvorlige infeksjoner i sentralnervesystemet og ble inneværende ganske lenge og fikk daglig intravenøs behandling++. Jeg hadde EN venn som kom å besøkte meg. Resten bare forduftet, selv min beste venn. Hun hadde halsbetennelse, så det var mer synd på henne. Folk er svake/usikre, nå har jeg bygget opp en ny mindre, mer solid vennekrets.

[AnonymBruker]

Jeg opplevde for en tid tilbake at en gammel venninne gikk til avisa på same måten, og fortalte at vennene hennes ble borte da hun ble syk. Hun fikk støttekommentarer i fleng, og folk fortalte hvor dårlige mennesker vi var som forlot ei venninne sånn. 

Vi som var venner med henne, vet jo sannheten, og jeg ville ALDRI forlatt ei venninne pga sykdom. Det var bare tilfeldig at vi fikk nok rett før hun ble syk. 

Det jeg vil frem til, er at det kanskje finnes to sider av saken. Det er jo selvfølgelig synd at hun mistet alle vennene sine, men (de gamle) vennene får ikke forsvart deg, noe som er utrolig frustrerende. 

Anonymkode: 8e08c...6c0

[AnonymBruker]

Jeg tror nok ikke saken er så enkel som den fremstilles, sannsynligvis er det flere sammensatte årsaker til at hun ikke har venner igjen. Mange som blir syke/skadet blir veldig selvsentrerte og snakker kun om egen sykdom og egen helse. Det er greit å høre på en stund, så blir man lei. Et vennskap er en toveisforbindelse, og selv om det i perioder skjer ting som gjør det naturlig å ha mer fokus på en person, så er det vanskelig å opprettholde ett vennskap der det ikke vises interesse for "den friske". Folk som over tid er veldig sykdom/helsefokusert sliter etter min erfaring ut omgivelsene med snakk og det å be om hjelp til ting, og gjerne med en stakkars-meg holdning i tillegg. De blir dermed en byrde for de rundt, og gradvis orker ikke venner og familie mer fordi det suger for mye energi. Min erfaring er at folk flest greit takler å få en venn som må gå på krykker, sitter i rullestol o.l., og tilpasser så godt de kan. Samtidig er det dessverre slik at handicap kan gjøre det vanskelig å være med på de samme tingene som før, f.eks fjellturer eller besøk hos folk som bor i fjerde etg uten heis. Hvis vennene blir gjort til syndebukker fordi de gjør ting den handicappede ikke kan være med på, så orker jo folk ikke lenger å forholde seg til en som bare gir dem dårlig samvittighet og kjeft, og trekker seg unna. Den som er syk eller på andre måter får endret livssituasjonen sin, har også selv et ansvar for å opprettholde kontakt og finne møteplasser og aktiviteter som er tilpasset den nye situasjonen. Det å si at alle forsvant uten å samtidig si hva du har gjort for å opprettholde kontakt blir for grundt.

Anonymkode: 306d2...d29

[dollkiss]

Ei venninne av meg sto frem i et magasin for mange år siden, med at hun mistet alle vennene etter en bilulykke. På en måte riktig, på en annen måte ikke. Og de som fortsatt orket å være sammen med henne trakk seg etter det helt unna. Hun forandret personlighet totalt etter ulykken, og i begynnelsen aksepterte vi dette og tenkte at hun blir seg selv igjen. Hun ble enormt egosentrisk, alt skulle omhandle henne, vi kunne ikke gjøre noe uten henne (som vi også kunne gjøre før ulykken) vi kunne ikke fortelle om noe som hadde skjedd på skolen, fest etc. Det ble fryktelig slitsomt å være sammen med henne. Jeg kunne typ ikke fortelle at jeg og en annen venninne hadde syklet for å få litt trim, da det var dårlig gjort av oss å sykle da hun ikke kan etc. Selv om en i gjengen blir utsatt for en ulykke og ikke kan leve som før,  så stopper ikke livet til de andre. Det et ikke alt man kan tilrettelegge bestandig heller.. 

 

Poenget mitt er vel at det er alltid flere sider av en sak. 

[AnonymBruker]

18 minutter siden, dollkiss skrev:

Ei venninne av meg sto frem i et magasin for mange år siden, med at hun mistet alle vennene etter en bilulykke. På en måte riktig, på en annen måte ikke. Og de som fortsatt orket å være sammen med henne trakk seg etter det helt unna. Hun forandret personlighet totalt etter ulykken, og i begynnelsen aksepterte vi dette og tenkte at hun blir seg selv igjen. Hun ble enormt egosentrisk, alt skulle omhandle henne, vi kunne ikke gjøre noe uten henne (som vi også kunne gjøre før ulykken) vi kunne ikke fortelle om noe som hadde skjedd på skolen, fest etc. Det ble fryktelig slitsomt å være sammen med henne. Jeg kunne typ ikke fortelle at jeg og en annen venninne hadde syklet for å få litt trim, da det var dårlig gjort av oss å sykle da hun ikke kan etc. Selv om en i gjengen blir utsatt for en ulykke og ikke kan leve som før,  så stopper ikke livet til de andre. Det et ikke alt man kan tilrettelegge bestandig heller.. 

 

Poenget mitt er vel at det er alltid flere sider av en sak. 

Hvorfor var det ingen som sa noe?

Anonymkode: 8cab4...a0a

[Gjest Balian de Ibelin]

Ikke noe sjokkerende her. Det er slik mennesker er 

[dollkiss]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor var det ingen som sa noe?

Anonymkode: 8cab4...a0a

Flere forsøkte å snakke med henne om problemet, vi tok det opp med moren hennes også. Men moren så ikke helt at datteren kunne oppføre seg på denne måten. Vi kunne ikke akkurat henge henne ut etter artikkelen heller.