Dårlig forhold til pappa

[AnonymBruker]

Jeg lurer egentlig på hva jeg skal gjøre anngående faren min, som jeg har et veldig dårlig forhold til. Han ringer meg kanskje 3 ganger i året selv om han ikke bor mer enn 15 min unna. Samme med besøk. Når jeg var liten løy han om at han skulle på jobb for å slippe å ha meg å når jeg var hos han i helgene gikk han ut å drakk å jeg var igjen alene, dette begynte når jeg var ca. 5. Vi har hatt mye mer kontakt før, men etter jeg ble 18 har det bare dabbet av og jeg kjenner helt ærlig ikke personen føler jeg. Når jeg var tenåring var han voldelig å løy om ting gjentatte ganger, som gjorde at jeg kuttet mer og mer kontakt for jeg skjønner ikke hvordan noen kan være sånn mot barnet sitt. Han har såret meg mer enn han har gjort meg glad, men jeg føler likevell det er dumt å ha ett slikt forhold. Han sier også til resten av familien at han ringe mer stadig vekk, noe som er tull. Han har før grått fordi forholdet vårt er så ødelagt, og prøvd å spørre om jeg vil komme på besøk. Syns det er urettferdig at jeg skal få dårlig samvittighet for dette og lurer egentlig på om jeg skal kutte all kontakt eller gi han en ny sjangs? Jeg er selv voksen nå og han har forandret seg men det er vanskelig å forholde seg til en "far" som aldri har vært der.

Anonymkode: 51290...794

[AnonymBruker]

Jeg har et litt tilsvarende forhold til min far, bortsett fra at mine foreldre ble skilt først da vi barna var ute av redet. Vi kalte pappa bare "mannen som bor hos oss"... Han drakk ikke, men hadde et voldsomt sinne og eksploderte som lyn fra klar himmel og var veldig uforutsigbar for oss. Så vi skygga banen og det var han fornøyd med da han ikke likte ungeståk og forstyrrelser. Han jobba hele tiden, hadde hjemmekontor på soverommet, så vi hadde mye begrensninger og kunne ikke ha venner med inn og sånn. Kunne nevnt mange andre eksempler, men det koker ned til at han var ganske kjip og ego. Før foreldrene mine ble skilt og jeg hadde flytta hjemmefra, hørte jeg aldri fra pappa, bare mamma som ringte eller tekstet. Pappa mente da at det holdt å treffe voksne unger en gang i året. Etter de skilte seg oppdaget han at familien han hadde tatt for gitt forsvant litt for han og han følte seg veldig ensom og var veldig needy ifht å ha kontakt. Ringte i tide og utide og dukket etterhvert opp på døra også. Han har hatt en liten meltdown en gang han også, og grått fordi han var så dårlig far og sånn. Han fikk etter hvert en ny dame, og har selvsagt ikke fortalt henne alt om sin gamle familie og sin egen rolle i den, så nå er vi tilbake til å ha minimalt med kontakt og holder oss til pliktbesøkene. Jeg tror han er redd for at vi skal si noe ufordelaktig om han til nydama, men vi har tatt hintet og forteller ingenting. Må til og med spille litt med når han forteller historier om en lykkelig fortid som er fullstendig oppspinn. Han har også forandra seg, adoptert nydamas meninger om så mangt. Så på en måte har han gått fra å være tyrann til å bli tøffel. Veldig rart å se på og jeg føler at jeg ikke vet hvem han er lenger. Men noen ganger glemmer han seg og jeg ser den gamle pappa bak masken. Da skjønner jeg at han spiller med i frykt for at nydama skal gå fra han. For ensomheten er den han frykter mest. Så jeg synes synd på han. Jeg ser at han er blitt en litt ynkelig eldre mann etter hvert. Samvittigheten gjør at jeg går med på å lage ekstra bursdagsbesøk bare for dem, noe jeg egentlig er prinsipiell motstander av, siden han ikke vil snakke med min mor. Hvis ikke hadde vi ikke møttes i anledning bursdager og jul engang. Jeg føler hele tiden at jeg må være "the bigger person" og finne meg i så mangt. Men jeg gjør det bare fordi han er faren min. Det vil jeg i grunn anbefale deg også om å gjøre, innenfor rimelighetens grenser, så klart. Om maks 20 år er min far død. Jeg vil kunne leve med meg selv når den dagen kommer også og vite at jeg ikke slo hånden av han. 

Anonymkode: 1c4c7...a6a